LB-2013-136758

Det var uomtvistet at en advokat hadde opptrådt klanderverdig og utilbørlig overfor klientens ektefelle og to av barna. De tre gjorde erstatningskrav gjeldende mot advokatfirmaet hvor advokaten var partner. Kravet ble fremmet etter skadeserstatningsloven § 2-1, men dette førte ikke frem fordi retten kom til at advokaten ikke var arbeidstaker. Kravet ble også fremmet med hjemmel i domstolloven § 232 annet ledd. Heller ikke dette førte frem. Retten kom til at advokaten ikke hadde opptrådt i advokatfirmaets navn. Advokaten hadde heller ikke handlet som advokat, men i egen interesse. Heller ikke en anførsel om erstatning på grunnlag av systemfeil førte frem.

LB-2014-134564

Rettslig interesse - reelt behov for avgjørelse, jf. tvisteloven § 1-3. Anke over avvisningskjennelse fra tingretten tatt til følge. To advokater tok ut søksmål mot staten v/Disiplinærnemnda for advokater etter at de var meddelt kritikk og advarsel for opptreden i strid med de advokatetiske regler pkt. 3.2.4. Selv om søksmålet ble tatt ut sent, var vilkårene etter § 1-3 fortsatt til stede.

LB-2013-208065

Spørsmål om skjevdelingskrav skal falle bort, jf. ekteskapsloven § 59 annet ledd. Partene hadde vært samboere og senere ektefeller i ca. 20 år og ervervet felles bolig med henholdsvis 64% og 36% eierandeler. Spørsmålet om hensynet til den ene ektefellens økonomi etter samlivsbruddet tilsa en begrensning i skjevdelingskravet ble besvart med nei. Det ble bl.a. vist til at den svake økonomien skyldtes forbruksgjeld opparbeidet mot den andre ektefellens uttrykkelige vilje.

Stikkord:

LB-2013-90813

Erstatningskrav mot advokat etter oversittelse av søksmålsfrist. Ansvarsgrunnlag var erkjent. Lagmannsretten fant det sannsynliggjort at deler av det underliggende krav ville ført fram, og tilkjente erstatning for denne del. Sakskostnader ikke tilkjent.

Stikkord:

LB-2013-125935

Advokat ble frifunnet for krav om erstatning for ikke å ha fremmet bestemte anførsler i søksmål overfor en tidligere prosessfullmektig. Advokat ble imidlertid dømt til å erstatte partens kostnader i anledning en anke til lagmannsretten i samme søksmål. Advokaten hadde ikke redegjort for de korrekte krav til ankesum etter tvisteloven, og den begrensede adgang til å utvide påstandene i ankeinstansen.

Advokatfirma dømt til å erstatte klients sakskostnader

Advokat ble saksøkt av sin klient med krav om erstatning etter at de tapte et erstatningssøksmål mot en advokat som hadde representert klienten i en tidligere sak. Tingretten fant at advokaten i den tidligere saken ikke hadde handlet uaktsomt, og at erstatningskravet mot vedkommende uansett var foreldet. Lagmannsretten nektet å fremme anken med den begrunnelse at kravet var foreldet. Lagmannsretten i saken her fant at advokaten hadde gjort gjeldende et syn på foreldelsesspørsmålet som neppe kan betegnes som prosedabelt, og at prosessrisikoen iallfall var så stor at han burde frarådet søksmålet. Unnlatelsen av å advare mot søksmålet representerte erstatningsbetingende uaktsomhet, og det ble funnet å være årsakssammenheng mellom uaktsomheten og søksmålet og den påfølgende anken, og de kostnader som dette medførte, nemlig salærutgifter til advokaten, samt idømte sakskostnader til motparten. Tingretten var kommet til samme resultat, og anken ble følgelig forkastet.

LB-2013-29537

Saken gjelder spørsmål om vindikasjonsrett i penger som advokatfirma har mottatt i salær fra sin klient, alternativt krav om erstatning mot advokatfirmaet for mottak av salæret. Salæret var dekket av advokatfirmaets klient ved uttak av utbytte fra selskap hvis eierskap til aksjer var omtvistet, og hvor de ankende parter etter søksmål fikk medhold i at advokatfirmaets klient hadde plikt til å tilbakeføre aksjene og uttatt utbytte fra selskapet til dem. Lagmannsretten fant ikke at verken vindikasjons- eller erstatningskravet kunne føre frem, og anken ble forkastet.

HR-2014-850-U

I endringssak etter barneloven § 64 andre ledd hadde tingretten avgjort saken uten hovedforhandling, jf. § 64 tredje ledd. Lagmannsretten hadde nektet anken over tingrettens kjennelse fremmet etter tvl. § 29-13 andre ledd. Ankeutvalget opphevet lagmannsrettens beslutning. Det ble vist til at lagmannsretten hadde lagt til grunn at omsorgssituasjonen var endret siden tingrettens dom. Det krevet da en nærmere begrunnelse når lagmannsretten allikevel hadde uttalt at det ikke var tilstrekkelige grunner til å endre barnets bosted. Det ble også vist til at lagmannsretten hadde innhentet opplysninger fra barneverntjenesten uten å gi partene anledning til å uttale seg om disse.

HR-2014-840-A

Tre uker før et erstatningskrav ble foreldet, sendte skadelidte e-post til sin advokat med beskjed om at hun hadde bedt en annen advokat overta saken. I brev av samme dag til klienten redegjorde advokaten for hvorledes denne nå måtte forholde seg, og ga også ny beskjed om utløpet av foreldelsesfristen. Kravet ble allikevel foreldet, og klienten anla erstatningssak mot advokaten. Høyesterett uttalte at klientens e-post måtte forstås som en oppsigelse av oppdraget. Det var da ikke uaktsomt av advokaten å nøye seg med å sende brev til klienten, idet han måtte kunne bygge på at en klient åpner og leser brev. Han hadde heller ingen plikt til å kontrollere at klienten virkelig fikk advokathjelp til å håndtere saken videre. Advokaten hadde etter dette ikke opptrådt i strid med kravene til god advokatskikk, og ble frifunnet.

LB-2013-15158

Advokat fikk advarsel av Disiplinærnemnden for å ha beregnet for høyt salær, for manglende oversikt og informasjon vedrørende salæravregning og for manglende fremdrift i behandlingen av personskadesak. Etter at staten var frifunnet i tingretten, anket advokaten. Anken ble, med unntak for beslutningen om manglende fremdrift, forkastet.

Stikkord:

Hensyn til barn kan være med på å gjøre oppgjør som avviker fra ekteskapsloven regler rimelig

Saken gjelder gyldigheten av avtale.

Framstilling av saken

A og B ble samboere i 1989. De bodde først sammen hos Bs foreldre, før de i 1991 kjøpte en leilighet i Oslo for 480 000 kroner. Partene har to felles barn født 0.0.1998 og 0.0.2003. Partene giftet seg 13. juni 2009. Samlivet tok slutt 19. januar 2010, og partene er enige om at dette er skjæringstidspunktet for deling av formuen. Skilsmissebevilling ble gitt av Fylkesmannen 26. oktober 2011, med virkning fra 17. oktober 2011.

Advokat ble glemt som saksøker og stående personlig ansvarlig for krav som hans advokatfirma kan frifinnes for

Saken gjelder en begjæring om oppfriskning for oversittelse av søksmålsfrist etter fraværsdom i forliksrådet. Før lagmannsretten kommer inn på dette spørsmålet, er det imidlertid nødvendig å gå inn på sakens forhistorie:

A1 Advokatdirekte AS representert ved advokat Kenneth Jøranli har tidligere hatt advokatoppdrag for Thor Brokvam. Det ble tvist om advokatsalæret, og Brokvam brakte saken inn for Oslo forliksråd. Ved fraværsdom avsagt 24. oktober 2012 ble A1 Advokatdirekte AS og advokat Kenneth Jøranli dømt til å betale til sammen 124 104 kroner til Thor Brokvam.

Advokat dømt til å måtte sone fengselsstraff for å ha underslått klientmidler

Ved tiltalebeslutning 22. juli 2011, endret 4. desember 2012, ble A, født 0.0.1957, satt under tiltale av Oslo statsadvokatembeter for overtredelse av:

I
Straffeloven § 255 jf § 256

for i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, rettsstridig å ha forføyet over penger som var betrodd ham, idet underslaget anses som grovt, særlig fordi verdien av det underslåtte er betydelig og underslaget er forøvet ved brudd på den særlige tillit som fulgte med hans stilling eller virksomhet.

Grunnlag:

Samvær kan ikke fastsettes med vilkår om at offentlig oppnevnt tilsynsperson skal være tilstede for mer enn 16 timer per år

1)
Saken gjelder midlertidig avgjørelse om samvær i barnefordelingssak, og reiser særlig spørsmål om domstolenes kompetanse til å bestemme at tilsyn under samvær skal utøves av en representant for det offentlige.

(2)
A og B var gift i fem år. Sammen har de sønnen C, født 0.0.2009.

(3)
Paret ble separert i februar 2013. Far arbeider turnus som fisker, og i forbindelse med bruddet inngikk partene avtale om at C skulle bo fast hos mor, og om hvordan fars samvær skulle gjennomføres i hans friperioder.

Ved risiko for overgrep kan belastning hos mor (i hjemmet) begrunne at det ikke skal være samvær

(1)
Dommar Utgård: Saka gjeld spørsmålet om far skal ha rett til samvær med ei dotter, som no er fem år.

(2)
A og B møtte kvarandre i januar 2006. I januar 2007 flytta A saman med si den gongen snart fem år gamle dotter, C, inn hos B. Paret fekk 0.0.2008 fellesbarnet D. A og B gifta seg same sommaren.

Samværsrett kan ikke tvangsgjennomføres hvis samværsforelder tillater at barn selv skal kunne bestemme om samvær skal gjennomføres

Saken gjelder tvangsbot for å få gjennomført samvær etter barneloven.
A og B inngikk 2. september 2010 et rettsforlik om samvær med deres felles barn C, D og E. Det følger av rettsforliket at A skal ha samvær med datteren E, f. 0.0.1998, hver partalsuke fra mandag etter skoletid til torsdag kl. 1900, samt annenhver jul/nyttårsferie, palme/påskeferie og vinterferie/høstferie.

Advokat mistet sin bevilling som følge av overførsel av klients leilighet til seg selv som gave

Saken gjelder gyldighet av vedtak fattet av Advokatbevillingsnemnden om tilbakekall av As advokatbevilling i medhold av domstolloven § 230 første ledd nr. 1. Grunnlaget for tilbakekallet var kritikkverdige forhold knyttet til As håndtering av et advokatoppdrag, der han blant annet overførte sin klients leilighet til seg selv for kr 1, og der han ble straffedømt for en overtredelse av straffeloven § 166 første ledd.

       Oslo tingrett har i sin dom 7. desember 2012 gitt følgende redegjørelse for sakens bakgrunn:

Ved separasjon kreves ikke skriftlig avtale for at formuesoppgjør kan anses å ha funnet sted

       A, født 1963, (A) og B, født 1979, (B) giftet seg i april 2001 i Iran. Partene har ett felles barn født i 2005. Begge parter har iransk opprinnelse. A har bodd i Norge i 25 år. Han jobbet i en lengre periode fram til 2006 som optisk servicetekniker. B kom til Norge i 2001, utdannet seg etter hvert til optiker og har arbeidet som optiker siden 2010. Partene bodde den første tiden etter ekteskapsinngåelsen i leid bolig i Norge.

Det er ikke nødvendig å påvise reelt behov for å få sameie av bolig oppløst ved tvangssalg

Saken gjelder oppløsning av sameie etter sameieloven § 15.

Andreas Granberg, Tor-Arne Granberg og Ole Marius Granberg (heretter Andreas Granberg m.fl.) begjærte 11. desember 2012 oppløsning av sameie i bolighus på festet grunn på gnr. 30 bnr. 153 i Alta kommune ved salg etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven, jf. sameieloven § 15 annet ledd. Lilly Østlyngen som også er sameier, motsatte seg oppløsning ved salg etter tvangsfullbyrdelseslovens regler. Hun har akseptert at sameiet oppløses og mener derfor at saksøkerne ikke har behov for en rettslig avgjørelse av kravet.

Anke til opphevelse av tilbakekall av advokatbevilling etter at feilutbetalt forsikringsbeløp på over kr 831.784 var overført til en konto utenfor advokatregnskapet førte ikke frem

Saken gjelder gyldigheten av tilbakekall av advokatbevilling.

Advokatbevillingsnemnden tilbakekalte 10. mai 2011 advokat As advokatbevilling i medhold av domstolloven § 230 første ledd nr. 1 og nr. 3. A er utdannet jurist og har fra april 1986 drevet advokatvirksomhet som enkeltpersonforetak.

Sameie overført til særeie for kreditorbeskyttelse kan ikke kreves omgjort ved separasjon

Saken gjelder spørsmålet om gyldigheten av en avtale på tinglyst skjøte datert 18.01.1994, jf. ekteskapsloven § 58 jf. § 42 og § 54, og en subsidiær anførsel om urimelighet etter ekteskapsloven § 46.

       Stavanger tingrett avsa 12.12.2011 dom med slik domsslutning:

Sigurd J. Klomsæts advokatbevilling tilbakekalt

Innberetning fra Tilsynsrådet med forslag om tilbakekall av advokatbevilling, jf. domstolloven § 230 første ledd nr. 1 – advokat Sigurd J. Klomsæt, Oslo

Advokatbevillingsnemndens vedtak i saken av 14. august 2012.

Advokatbevillingsnemnden fattet slikt vedtak:

Advokatbevillingsnemnden har gjennomgått følgende dokumenter:

Oslo tingretts beslutning av 29. februar 2012
Borgartig lagmannsretts kjennelse av 14. mars 2012
Høyesteretts kjennelse av 27. mars 2012

Sider