Du er her

Sykdom hos barn kan påberopes som samværshindring så langt sykdommen tilsier

Type avgjørelse: 
Kjennelse
Instans: 
Høyesteretts ankeutvalg
Dato: 
16.04.2012
Referanse: 
Sak nr. 2012/575
Parter: 
Far mot mor
Prosessfullmektiger: 
Advokat Tore Roald Riedl mot advokat Ingvild Opøien
Avgjørelse: 

(1)
Saken gjelder krav om tvangsfullbyrdelse av samværsrett, jf. barneloven § 65 annet ledd.

(2)
B og A har et felles barn, C, født *.*.2009. C har siden fødselen bodd fast hos sin mor, som har foreldreansvaret alene. Etter en del uenighet mellom foreldrene om samværsretten, inngikk de 1. juli 2010 rettsforlik om en nærmere fastsatt samværsrett for B.

(3)
Etter at samværet mellom juli 2010 og august 2011 flere ganger hadde blitt avlyst, fremmet B 19. august 2011 begjæring til Oslo byfogdembete med krav om tvangsbot, jf. barneloven § 65 annet ledd.

(4)
Etter muntlig forhandling avsa Oslo byfogdembete 31. oktober 2011 kjennelse med slik slutning:
« 1. A pålegges for et tidsrom av ett år fra forkynningen av denne kjennelsen å betale til statskassen en tvangsbot på kr 1 000 for hver gang B ikke får utøve samværsrett med C, født *.*.2009, i samsvar med rettsforlik mellom partene av 01.07.2010 i sak 09-139941 for Oslo tingrett.
2. C pålegges å betale B sakskostnader med kr 18 056 innen to uker fra forkynningen av denne kjennelsen. »

(5)
Etter en konkret vurdering av de tilfellene der samværet hadde blitt avlyst, fant byfogdembetet at samvær i flere tilfeller hadde vært umulig på grunn av sykdom hos C. En del av de øvrige tilfellene utgjorde imidlertid brudd på rettsforliket som ga grunnlag for tvangsbot.

(6)
A anket til Borgarting lagmannsrett, som etter skriftlig behandling avgjorde anken ved kjennelse 2. februar 2012 ( LB-2011-205455). Kjennelsen har slik slutning:
« 1. Begjæringen om tvangsbot tas ikke til følge.
2. I sakskostnader for byfogdembetet og lagmannsretten betaler B innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen 53 310 – femtitretusentrehundreogti - kroner til A. »

(7)
Etter lagmannsrettens syn viste det fremlagte bevismaterialet at A hadde strukket seg langt for å medvirke til at B skulle få samvær med datteren, og det kunne ikke anses sannsynliggjort at samvær hadde blitt avlyst uten gyldig grunn.

(8)
B har anket til Høyesterett. Anken gjelder lovtolkningen og saksbehandlingen. Det er i hovedtrekk gjort gjeldende:

(9)
Lagmannsretten drøfter ikke hvorvidt samvær er « umulig », men opererer med et krav om « gyldig grunn » for at samvær ikke kan gjennomføres. Med dette er terskelen for når unntaksbestemmelsen får anvendelse, satt for lavt, jf. barneloven § 65 annet ledd, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 13-14 tredje ledd, jf. § 13-8 fjerde ledd.

(10)
Lagmannsretten overlater til bostedsforelderen å avgjøre om samvær skal finne sted ved barnets sykdom, og har likestilt umulighetsvurderingen med en vurdering av barnets beste. Dette gir uttrykk for uriktig lovtolkning.

(11)
Ved tolkningen av rettsforliket har lagmannsretten fraveket en klar ordlyd og lagt avgjørende vekt på rimelighetsskjønn. Dette representerer feil rettsanvendelse.

(12)
Det var en saksbehandlingsfeil at lagmannsretten ikke holdt muntlig forhandling. Dette har medført at lagmannsretten en rekke steder har lagt til grunn et uriktig faktum.

(13)
Selv med det resultatet lagmannsretten kom til, skulle det ha vært gitt fritak for sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd.

(14)
B har nedlagt slik påstand:
« Prinsipalt
1. A pålegges for et tidsrom av ett år fra forkynning av denne kjennelse å betale til statskassen en tvangsbot på kr 1 000 for hver gang B ikke får utøve samværsrett med C, født *.*.2009, i samsvar med rettsforlik mellom partene av 01.07.2010 i sak 09-139941 for Oslo tingrett.
Subsidiært
1. Borgarting lagmannsretts kjennelse i sak 11-132192TVA-OBYF/1 oppheves.
Sakskostnader – for begge tilfeller
2. A pålegges å betale B sakskostnader for byfogdembetet, lagmannsretten og Høyesterett. »

(15)
A har tatt til motmæle, og har sammenfatningsvis anført:

(16)
Anken gjelder i realiteten bevisbedømmelsen, som utvalget ikke kan prøve, jf. tvisteloven §30-6. Anken bør derfor nektes fremmet.

(17)
Subsidiært foreligger det ingen saksbehandlingsfeil når det, i tråd med lovens normalordning, ikke ble holdt muntlig forhandling for lagmannsretten.

(18)
Kravet om « umulighet » må tolkes i lys av reelle hensyn. Lagmannsretten har ikke satt terskelen for unntaksbestemmelsen for lavt. Det må være klart at det er bostedsforelderen som må vurdere om barnet er for sykt til å gjennomføre samvær.

(19)
Rettsforliket er ingen skreven rettsregel som kan tolkes etter tvisteloven § 30-6 bokstav c.

(20)
Ankemotparten er i en svakere økonomisk stilling enn den ankende part. Påstanden om delte sakskostnader har for øvrig ikke vært fremsatt tidligere i prosessen.

(21)
B har nedlagt slik påstand:
« 1) Prinsipalt; anken nektes fremmet.
2) Subsidiært; anken forkastes.
3) B dømmes til å betale sakens omkostninger. »

(22)
Høyesteretts ankeutvalg bemerker:

(23)
Anken er en videre anke over kjennelse hvor ankeutvalgets kompetanse er begrenset, jf. tvisteloven § 30-6. Angrepet retter seg mot lagmannsrettens lovtolkning og saksbehandling. Det kan utvalget prøve, jf. tvisteloven § 30-6 bokstav b og c.

(24)
Til anførselen om saksbehandlingsfeil bemerkes at anke over kjennelser og beslutninger normalt avgjøres etter skriftlig behandling, men at muntlig forhandling skal holdes når hensynet til forsvarlig og rettferdig rettergang tilsier det, jf. tvisteloven § 29-15. Dette gjelder også ved avgjørelser om tvangsfullbyrdelse, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 2-12. Det ble ikke begjært muntlig forhandling i lagmannsretten, men det synes forutsatt i tilsvaret, hvor det fremgår at fars samboer ble tilbudt som nytt vitne, at det skulle avholdes muntlig forhandling. Lagmannsretten var oppmerksom på denne forutsetningen, men mente at hensynet til en rettferdig rettergang ikke tilsa at også lagmannsretten skulle avholde muntlig forhandling. Ankeutvalget er enig i dette. Det kan for øvrig ikke sees at det nye vitnet ville hatt betydning for avgjørelsen av spørsmålet om hvorvidt mors avlysning av samvær innebar mislighold av avtale om samværsrett. Saksbehandlingsanken fører derfor ikke fram.

(25)
Til angrepet på lovtolkningen bemerkes: Spørsmålet lagmannsretten skulle avgjøre, var om vilkårene for å ilegge tvangsbot etter barneloven § 65 er oppfylt. Bestemmelsens annet ledd første og annet punktum lyder:
« Avgjerd om samværsrett kan tvangsfullførast ved tvangsbot etter tvangsfullbyrdelsesloven kap. 13. Tingretten kan fastsetje ei ståande tvangsbot som for ei viss tid skal gjelde for kvar gong samværsretten ikkje vert respektert. »

(26)
Av Rt-1984-403 følger det at tvangsbot ikke kan brukes for å motvirke et fremtidig tenkt mislighold hvor noe mislighold ennå ikke har manifestert seg. Grunnvilkåret for å fastsette tvangsbot er at den av foreldrene som har barnet hos seg, « i ord eller handling har vist at hun eller han ikke vil medvirke lojalt til å gjennomføre samværsretten til tross for at en gjennomføring ellers ville vært mulig ».

(27)
I lagmannsrettens kjennelse fremgår at lagmannsretten har lagt til grunn at det er et generelt vilkår for tvangsfullbyrdelse av en samværsrett at bostedsforelderen i ord eller handling har vist at han/hun ikke vil oppfylle rettavgjørelsen eller rettsforliket. Dette må anses som et riktig utgangspunkt. Om sykdom som avlysningsgrunn sier lagmannsretten:
« Så lenge det ikke er tale om rene påskudd fra bostedsforelderens side, må imidlertid sykdom hos barnet være et legitimt grunnlag for å avlyse et enkeltsamvær. Vurderingen av om barnet er for sykt til å sendes hjemmefra, må tilligge bostedsforelderen, særlig når hun, som her, også har foreldreansvaret alene. Det vises til prinsippet om barnets beste i barneloven § 48 samt til barneloven § 30 tredje ledd, hvoretter den som har foreldreansvaret, har plikt til å sørge for at barnet ikke blir behandlet på en måte som kan utsette den fysiske eller psykiske helsen for skade eller fare. »

(28)
Ankeutvalget kan ikke se at dette er en uriktig tolkning av barneloven § 65 jf. tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 13.

(29)
Dersom barnet er for sykt til å sendes hjemmefra, vil ikke samvær være « mulig », se også Inge Lorang Backer: Barneloven, 2. utgave side 602-603, hvor det heter: « Foreligger det « umulighet », f.eks. når barnet blir sykt, kan det selvsagt ikke påløpe tvangsmulkt ».

(30)
Det må imidlertid understrekes at barns sykdom ikke nødvendigvis er til hinder for at samvær kan og skal gjennomføres. Ved vurderingen må bostedsforelderen iaktta sin lojalitetsplikt overfor den samværsberettigete, og ikke påberope seg barns sykdom som samværshindring i større utstrekning enn sykdommen tilsier.

(31)
Ved den konkrete vurderingen har lagmannsretten ikke funnet det sannsynliggjort at mor har avlyst samvær « uten gyldig grunn » når hun har avlyst samvær fordi barnet har vært sykt. At det her tales om « gyldig grunn » kan ikke sees å indikere noen feil lovtolkning. Den konkrete vurderingen kan ankeutvalget ikke overprøve.

(32)
Lagmannsretten har videre funnet at avlysningene av samvær under As ferieavvikling ikke kan anses som sabotasje av samværsretten. Lagmannsrettens konkrete vurderinger her bygger på en tolkning av rettsforliket. Denne kan ikke prøves av utvalget innenfor rammene av tvisteloven § 30-6 bokstav c.

(33)
Det er også gjort gjeldende at lagmannsretten burde ha fritatt for sakskostnader. Utvalgets kompetanse til å prøve sakskostnadsspørsmålet er begrenset, jf. tvisteloven § 20-9 første ledd annet punktum jf. § 30-6, og den nærmere omtale i Schei m.fl.: Tvisteloven, side 956-957. Utvalget kan ikke se at det er grunnlag for å endre lagmannsrettens avgjørelse om sakskostnader. Utvalget vil imidlertid nevne at det ikke skal innbetales rettsgebyr for behandlingen i første instans av krav om tvangsbot etter barneloven § 65, jf. rettsgebyrloven § 14 første ledd annet punktum. Av byfogdens kjennelse synes det som om slikt rettsgebyr feilaktig er innbetalt.

(34)
Sakskostnader for Høyesterett tilkjennes etter omstendighetene ikke.

(35)
Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Anken forkastes.
2. Sakskostnader for Høyesterett tilkjennes ikke.