Du er her

Særeie kan avtales med nedtrapping etter ekteskapets lengde

Type avgjørelse: 
Dom
Instans: 
Borgarting lagmannsrett
Dato: 
27.09.2011
Referanse: 
Sak 10-107921ASD-BORG/02
Prosessfullmektiger: 
Advokat Heidi Brandt mot advokat Geir Peter Hole
Avgjørelse: 

Saken gjelder tvist om økonomisk oppgjør på ektefelleskifte. Den reiser spørsmål om en ektepakt er ugyldig og hvordan den skal tolkes dersom den er gyldig. Tvisten gjelder videre spørsmål om det er grunnlag for lemping av ektepakten i medhold at ekteskapsloven § 46, eventuelt vederlagskrav i medhold av lovens § 73.
B og A møtte hverandre i 1984. De flyttet sammen i Finland i 1993 og giftet seg 1. mars 1997. De fikk et felles barn i 1994. Partene var bosatt i Finland frem til B flyttet til Sverige i 1999, og A og barnet flyttet etter til Sverige på nyåret 2000. Partene flyttet så til Norge i løpet av 2000. De flyttet fra hverandre i 2007. Separasjonsbegjæring kom inn til fylkesmannen 10. oktober 2007. Partene er enige om at det er formuen på dette tidspunktet som skal legges til grunn for oppgjøret.
I 1995 startet partene næringsvirksomhet i boligen innen import og engroshandel med vin og brennevin. Det ble opprettet flere selskaper, som etter hvert ble samlet i en konsernstruktur med B Holding AS som morselskap. Under ekteskapet ble det ervervet en rekke formuesgoder, herunder en boligeiendom i Y, en leilighet i Finland, flere skogeiendommer i Sverige, to biler og en båt.
Kort tid før partene skulle gifte seg i 1997, ble det opprettet en ektepakt, datert 3. februar 1997. I ektepakten ble det bestemt at hver av partene skulle ha særeie på de eiendeler som de hver for seg eide ved inngåelse av ekteskapet og at « firmaene » skulle være Bs særeie. Ektepakten inneholdt videre en avtrappingsklausul som ga A rett til en nærmere bestemt andel av aksjene, avhengig av varigheten av ekteskapet.
Etter separasjonen ble det åpnet offentlig skifte. B reiste søksmål ved stevning til Follo tingrett 28. august 2009.
Follo tingrett avsa 3. mai 2011 dom med slik domsslutning:
1. Skiftet gjennomføres ved at saksøker tilkjennes følgende eiendeler som fullstendig særeie i henhold til ektepakten: Bilen (Merzedes 350 S), båten (Targa 31'), leiligheten i Finland (hjemmelen overføre til saksøker fri for heftelser pådratt av saksøkte), skogeiendommene Strømmer, Kroken, Dalen og Bøn i Sverige med løsøre og tilbehør og 85 % av aksjene i B Holding AS.
2. Saksøker beholder og får overført hjemmelen til boligen i --veien 11, 0000 Y mot kontant utløsning av saksøktes felleseieandel, stor kr 781.797. Saksøker overtar gjeld på eiendommen.
3. Saksøkte tilkjennes som fullstendig særeie 15 % av aksjene i B Holding AS.
4. Saksøker tilkjennes som kontant utløsning av saksøkers felleseieandel etter saksøktes salg av skogeiendommen i Finland kr 35.870.
5. Saksøker tilkjennes som kontantoppgjør, som følge av saksøktes salg av bil (Mercedes E-240 4-Matic), et kontantvederlag på kr 450.000.
6. Innbo og alminnelig løsøre anses fordelt i henhold til den faktiske fordeling/besittelse som partene har gjennomført. Det samme legges til grunn vedrørende partenes respektive private bankinnskudd på skjæringstidspunktet; det vil si at de anses faktisk fordelt i henhold til størrelsen på de respektive saldi på samme tidspunkt.
7. A dømmes til innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse å erstatte B hans sakskostnader med kroner 140.475. – etthundreogførtitusenfirehundreogsyttifem – med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer, jf. tvangsloven § 4-1 tredje ledd.
A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 25. og 26. august 2011 i Borgarting lagmannsretts hus i Oslo. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og ga forklaring. Det ble avhørt ett vitne. Den øvrige bevisførsel fremgår av rettsboken.
A har i hovedsak gjort gjeldende:
Som ny anførsel for lagmannsretten har A prinsipalt gjort gjeldende at ektepakten er ugyldig. Ektepakten bestemmer at det skal skje en gradvis nedtrapping av særeiet over tid; en slik nedtrapping er i strid med bestemmelsen i ekteskapsloven § 42 annet ledd, som uttømmende regulerer hvilke begrensninger i særeiet som kan avtales.
Ektepakten er da ugyldig i sin helhet. Dette medfører at alt partene eier må likedeles etter reglene i ekteskapsloven § 58. Eiendelene tilhører ikke Bs rådighetsdel av felleseiet, men må anses ervervet av partene i fellesskap og eies i sameie. Det er derfor ikke grunnlag for å kreve skjevdeling av midlene. En eventuell rett til skjevdeling vil uansett falle bort helt eller delvis fordi det vil føre til et åpenbart urimelig resultat, jf. ekteskapsloven § 59 annet ledd.
Subsidiært – dersom ektepakten blir ansett som gyldig – anføres at den må forstås slik at særeiet bare omfatter aksjene (firmaene). De øvrige verdier er felleseie som skal likedeles. Atter subsidiært anføres at ektepakten må tolkes slik at A har krav på 15 % av alle verdiene i boet.
Atter subsidiært anføres også at ektepakten virker urimelig overfor A og må settes ut av kraft eller lempes etter ekteskapsloven § 46 annet ledd, eller at hun tilkjennes vederlag etter ekteskapsloven § 73.
A har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:
1. Ektepakten er ugyldig.

Subsidiært:
1. Ektepakten er gyldig og aksjene fordeles etter denne.
2. Øvrige verdier er felleseie.

Atter subsidiært:
1. A tilkjennes vederlag etter ekteskapsloven § 73.
2. Ektepakten settes til side og lempes etter ekteskapsloven § 46.

Atter subsidiært:
Ektepakten tolkes slik at hver har særeie på alle verdier 85 % – 15 %.

I alle tilfeller:
A frifinnes for saksomkostninger for tingretten og tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
B har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Ektepakten er gyldig mellom partene. Avtrappingsklausulen er ikke i strid med ekteskapsloven § 42.
Subsidiært – dersom avtrappingsklausulen er lovstridig – anføres at ektepakten for øvrig må opprettholdes. Ektepaktens hovedregulering om fullt særeie må uavhengig av avtrappingsklausulen legges til grunn for skiftet. Bestemmelsen om at partene skal ha særeie innebærer at også avkastning og ombytting av særeie blir særeie, jf. ekteskapsloven § 49.
Dersom ektepakten skulle bli satt til side som ugyldig i sin helhet, kreves full skjevdeling etter ekteskapsloven § 59 første ledd av de eiendeler som er omfattet av ektepakten. Ektepakten slår fast at firmaene var eid av B da partene giftet seg, og det som er anskaffet under ekteskapet er gjennomgående finansiert ved aksjeutbytte/avkastning som B har mottatt fra sitt personlig eide selskap B Holding AS. Substitutter, avkastning eller gevinst på skjevdelingsformue blir også skjevdelingsformue, jf. ekteskapsloven § 49. Alle omtvistede eiendeler er innbrakt av B og tilhører således hans skjevdelingsformue.
Unntaksbestemmelsen i ekteskapsloven § 59 annet ledd kommer ikke til anvendelse, da skjevdeling ikke medfører noe åpenbart urimelig resultat som følge av ektefellens innsats for familien eller ekteskapets varighet.
Det er ikke grunnlag for lemping etter ekteskapsloven § 46 annet ledd eller krav på vederlag etter ekteskapsloven § 73.
B har nedlagt slik påstand:

Prinsipal påstand:
Anken forkastes.

Subsidiær påstand:
Anken forkastes med den endring at skiftet gjennomføres etter ekteskapsloven § 59 første ledd og at 100 % av aksjene i B Holding AS tillegges B.

For alle tilfeller:
B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsrettens syn på saken:
Ektepakten, som er datert 3. februar 1997 og foreligger både i en norsk og en finsk versjon, inneholder både bestemmelser om fordeling av eiendeler « Dersom en eller begge ektefeller avlider » og bestemmelser om fordelingen « Dersom ekteskapet oppløses ». Bestemmelsene om fordelingen ved oppløsning av ekteskapet lyder slik:

Hver av partene har særeie på de eiendeler som de ved inngåelse av ekteskapet hver for seg eier.
Firmaene som B eier ved inngåelse av ekteskapet, samt nyetablerte firmaer samt eventuelt kjøpte firmaer, skal i utgangspunktet være hans særeie uansett fremtidig ekspansjon. Dette gjelder alle firmaenes tilganger.
Dersom ekteskapet oppløses skal eventuelle private firmaer omdannes til aksjeselskap. Da A har deltatt i arbeide og med det bidratt til firmaenes ekspansjon skal hun ved oppløsning av ekteskapet motta (ut over mottat lønn for utført arbeide) motta følgende prosentvis andel av aksjene, avhengig av ekteskapets varighet:
Etter 1 års ekteskap mottar A 5% av firmaene(aksjene).
Etter 5 års ekteskap mottar A 10% av firmaene(aksjene).
Etter 10 års ekteskap mottar A 15% av firmaene(aksjene).
Etter 20 års ekteskap mottar A 25% av firmaene(aksjene).
Dersom den ene parten ønsker å selge sine aksjer har den annen part forkjøpsrett til disse aksjene.
Dersom en av ektefellene mottar gaver eller arv under ekteskapet er dette å anses for den av ektefellen som mottar fordelen denne særeie.
Dersom umyndige barn mottar arv i h.t. denne ektepakt skal det opprettes verge for dette/disse barn. En revisor som arbeider for ett av ekteparets firmaer skal være med som verge.
Dersom det skulle oppstå tvist om denne ektepakten skal norsk lovgivning gjelde.
Lagmannsretten behandler først anførselen fra A om at avtrappingsregelen er i strid med ekteskapsloven § 42 annet ledd og at ektepakten da er ugyldig i sin helhet.
Ekteskapsloven § 42 første og annet ledd lyder slik:
Ektefeller kan ved ektepakt avtale at det de eier eller senere erverver, skal være unntatt fra deling (særeie). En slik avtale kan også inngås med sikte på et forestående ekteskap.
Avtalen kan begrenses til å gjelde den ene ektefellens formue eller deler av den enes eller begge ektefellenes formue. Avtalen kan også gjøres tidsbegrenset eller betinget av at ektefellene ikke får felles livsarvinger.
I NOU 1987:30 , Innstilling til ny ekteskapslov – del II, side 115, uttaler ekteskapslovutvalget blant annet følgende om behovet for å tidsbegrense en avtale om særeie:
Det er i praksis behov for å tidsbegrense en avtale om særeie, og det gjøres også fra tid til annen (selv om det er uklart om en slik begrensning er gyldig etter gjeldende rett). [...] Opphører ekteskapet før utløpet av tidsfristen, vil en avtale om fullstendig særeie gi et noe enklere oppgjør enn dersom de alminnelige regler om skjevdeling m.v. kommer til anvendelse. [...] Til støtte for regelen om tidsbegrensning vil utvalget videre peke på at konsekvensene er lette å overskue, og betingelsens inntreden er lett å konstatere. [...] Utvalget mener at det også bør være adgang til å avtale f.eks. at hver av ektefellenes formue skal være unntatt fra deling i de første 7 år av ekteskapet, og at enkelte bestemt angitte eiendeler deretter fortsatt skal være unntatt fra deling. Det synes naturlig at ektefellene bør kunne treffe slike bestemmelser ved inngåelsen av den opprinnelige avtale og ikke skal behøve å vente til utløpet av den første avtalen med å inngå ny avtale om det fremtidige formuesforholdet. Etter utvalgets oppfatning bør en avtale likevel ikke kunne inneholde flere tidsfrister, f.eks. i form av at ektefellene over en årrekke gradvis reduserer den andel av formuen som er unntatt fra deling. Slike avtaler vil kunne medføre at formuesordningen blir svært komplisert. Slike ordninger er heller ikke foreslått akseptert i de andre nordiske land. [...]
Spørsmålet kan ikke sees å være kommentert i Ot.prp.nr.28 (1990-1991) Om lov om ekteskap.
Det foreligger to avgjørelser av Hålogaland lagmannsrett – LH-1994-389 og LH-1999-83 – hvor det legges til grunn at en trinnvis nedtrapping av særeiet ikke gyldig kan avtales. Sakene gjaldt kjæremål over tinglysningsnektelse besluttet av Ektepaktregisteret. Tinglysningsnektelsen ble i begge sakene stadfestet. I saken fra 1999 er det blant annet uttalt:
Lagmannsretten er etter en samlet vurdering kommet til at ektepakten må nektes tinglyst på to selvstendige grunnlag. Ekteskapsloven § 42 annet ledd må forstås slik at bestemmelsen ikke åpner for mer enn en tidsbegrensning. Suksessiv nedtrapping av særeie er ikke i samsvar med lovens vilkår. Reguleringen i ektepaktens supplerende tekst er flertydig og uklar, og derved ikke egnet til å gi et klart bilde av A og Bs regulering av sitt formuesforhold.
Lødrup/Holmøy skriver derimot i kommentarutgaven til ekteskapsloven (2001) side 283 at « [e]n avtrapping av særeiet etter ekteskapets lengde kan synes velmotivert, og en slik løsning strider heller ikke mot ordlyden i § 42 ». Lødrup/Holmøy skriver også på side 283:
Når utgangspunktet er at en tidsbegrensning godtas, synes det ikke å være reelle hensyn som skulle tilsi at det ikke gyldig kan avtales at særeiet for en halvparts vedkommende skal falle bort etter fire år, og den resterende halvpart etter seks år. Det er en dårlig løsning om ektefellene for å nå dette resultatet må kombinere en prosent med bestemte eiendeler, som i eksemplet ovenfor. Det taler også for at en slik prosentvis nedtrapping er gyldig, at den nå aksepteres etter dansk rett. [...]
Lagmannsretten kan – på samme måte som Lødrup/Holmøy – ikke se at en regel om avtrapping av særeiet etter ekteskapets lengde er i strid med lovens ordlyd. Det foreligger etter lagmannsrettens oppfatning heller ikke reelle hensyn som skulle tilsi at slike klausuler ikke gyldig kan avtales. Avtaler om avtrapping av særeiet etter ekteskapets lengde kan ha gode grunner for seg. Den omstendighet at det i det foreliggende tilfellet er avtalt en avtrappingsklausul i flere trinn, gjør ikke formuesordningen spesielt komplisert, og selve avtrappingsklausulen byr heller ikke på spesielle tolkningsvanskeligheter.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at ektepaktens innhold ikke er i strid med ekteskapsloven § 42 annet ledd, og at det ikke er grunnlag for anførselen om ugyldighet.
Ektepakten inneholder en bestemmelse om at hver av partene har « særeie på de eiendeler som de ved inngåelse av ekteskapet hver for seg eier », samt spesielle bestemmelser om firmaene/aksjene. Ektepakten gir ikke uttrykk for at partene skulle ha fullstendig særeie, idet særeiet som utgangspunkt ikke omfatter midler som erverves under ekteskapet. Det som har trådt i stedet for opprinnelige særeiemidler, samt avkastning av særeiemidler, blir imidlertid særeie, jf. ekteskapsloven § 49. Ektepakten inneholder ingen bestemmelser som avviker fra lovens bestemmelser på dette punkt.
Partene har således avtalt delvis særeie. Det som ikke omfattes av særeiet, er felleseie.
Ektepaktens regulering av firmaene/aksjene går ut på at « [f]irmaene som B eier ved inngåelse av ekteskapet, samt nyetablerte firmaer samt eventuelt kjøpte firmaer » i utgangspunktet skal være hans særeie « uansett fremtidig ekspansjon ». Det er presisert at « [d]ette gjelder alle firmaenes tilganger ». Bs firmaer er i dag organisert i en selskapsstruktur med B Holding AS som morselskap. Ektepakten innebærer således at aksjene i dette selskapet er Bs særeie. I henhold til avtrappingsklausulen skal A ha 15 % av disse.
De øvrige verdiene består blant annet av en boligeiendom i Y, en skogeiendom i Finland, skogeiendommer i Sverige, en leilighet i Rovaniemi i Finland, en båt, en bil (Mercedes 350 S) og salgssum for en bil (Mercedes E-240 4-Matic). Det er enighet mellom partene om at disse midlene – med enkelte unntak som lagmannsretten kommer tilbake til – er finansiert ved hjelp av utbytte/gevinst som stammer fra selskapene. Midlene er således i hovedsak å anse som ombytning eller avkastning av de opprinnelige særeiemidler som forelå da partene giftet seg 1. mars 1997. Næringsvirksomheten var på dette tidspunkt organisert i selskapet B Trading Scandinavia. Det er ikke opplyst om andre verdier utenom selskapet. Ifølge fremlagt balanserapport hadde B Trading Scandinavia per 28. februar 1997 en egenkapital på SEK 6 496 664. Eiendelene besto hovedsakelig av kassebeholdning, kundefordringer og lager. Disse verdiene er ved ektepakten gjort til Bs særeie. Dette innebærer at også alt som er finansiert ved utbytte eller annen avkastning fra virksomheten er hans særeie.
Når det gjelder skogeiendommene i Finland, som er solgt for en samlet sum på EUR 19 859, tilsvarende NOK 168 801, er partene enige om at A skal godskrives som sitt særeie et beløp som svarer til hennes arvede andeler av eiendommene. Partene har ikke hatt innsigelser mot tingrettens beregning av sameieandelen, og lagmannsretten legger som tingretten til grunn at hennes særeieandel utgjør 57,5 prosent av salgssummen. Dette utgjør 97 060 kroner. Når det gjelder den andel av verdien som ikke kan tilbakeføres til arv, men ble kjøpt av A, kom tingretten til at det ikke var sannsynliggjort at ervervet skjedde ved bruk av de opprinnelige særeiemidler. Det har ikke vært noen bevisførsel om dette for lagmannsretten, og lagmannsretten legger tingrettens bevisbedømmelse på dette punkt til grunn. Det innebærer at andelen som ikke er arvet, utgjør 42,5 prosent, det vil si 71 740 kroner. Denne del av salgssummen for skogeiendommene er felleseie, som i utgangspunktet er gjenstand for likedeling, jf. ekteskapsloven § 58. Det er ikke sannsynliggjort at denne verdien kan tilbakeføres til midler som eides av B ved ekteskapets inngåelse, jf. ekteskapsloven § 59 første ledd, og det er ikke grunnlag for å kreve skjevdeling.
Tingretten har videre funnet at det ikke er sannsynliggjort at « saksøkers [Bs] særeiemidler » er brukt til å bekoste påkostninger på boligeiendommen i Y med 1 500 000 kroner. Denne del av verdien av eiendommen er således felleseie. Det er heller ikke grunnlag for skjevdeling av denne verdien, og beløpet skal likedeles.
Lagmannsretten legger som tingretten til grunn at innbo og løsøre og private bankinnskudd på skjæringstidspunktet er oppgjort og fordelt mellom partene.
Etter dette skal skiftet som utgangspunkt gjennomføres slik at 85 prosent av aksjene i B Holding AS er Bs særeie, mens 15 prosent er særeie for A. Hennes særeie omfatter videre 97 060 kroner, som svarer til 57,5 prosent av salgssummen for skogeiendommene i Finland. Felleseiet som skal likedeles utgjør 71 740 kroner (42,5 prosent av salgssummen for skogeiendommene i Finland) pluss 1 500 000 kroner (påkostninger på boligeiendommen i Y), til sammen 1 571 740 kroner. De øvrige eiendeler tilhører Bs særeie.
A har som nevnt gjort gjeldende som subsidiære anførsler at ektepakten må settes ut av kraft eller lempes etter ekteskapsloven § 46 annet ledd eller at hun tilkjennes vederlag etter ekteskapsloven § 73.
Etter ekteskapsloven § 46 annet ledd kan en ektepakt « helt eller delvis settes ut av kraft hvis den vil virke urimelig overfor en av partene ». I stedet for å sette avtalen ut av kraft, « kan retten bestemme at ektefellen som blir urimelig dårlig stilt, blir tilkjent et beløp fra den andre ektefellen ».
Om anvendelsesområdet uttaler Ekteskapsutvalget i NOU 1987:30 side 146 :
[...] Regelen skal ikke oppfattes som en regel som etter en helt fri rimelighetsvurdering kan medføre at den ene tilkjennes et beløp hos den annen. Skal den brukes, må grunnvilkåret være at den ene ektefelle ved ekteskapets opphør blir urimelig dårlig stillet økonomisk sett. Ved denne rimelighetsvurdering vil det særlig være ektefellens egen formue og inntektsevne som må vurderes. Det vil videre være av betydning hvor lenge ekteskapet har bestått, og hvordan ektefellene har innrettet seg under samlivet. En forutsetning for lempning vil videre være at det er en vesentlig forskjell på de beløp hver av ektefellene kan holde utenfor delingen. Har ektefellene hatt delvis særeie, må det tas hensyn til hvor stor boslodd vedkommende mottar.
Justisdepartementet uttaler i Ot.prp.nr.28 (1990-1991) side 111 :
Vurderingstemaet er det samme som i [...] den generelle formuerettslige lempingsregelen i avtaleloven § 36. Lempingsregelen bør brukes med forsiktighet. Ektefellens egen formue og inntektsevne vil være av betydning i tillegg til lengden av ekteskapet. Det bør også legges vekt på hvordan ektefellene har innrettet seg under samlivet.
Ved vurderingen av om en avtale er urimelig, kan det både tas hensyn til forhold som forelå da avtalen ble inngått, og til forhold som har inntrådt etter dette tidspunktet.
Lødrup/Holmøy, Ekteskapsloven og enkelte andre lover med kommentarer, 2. utgave (2001) skriver på side 307 at terskelen for når avtalen er urimelig, er høy, og at det hvor avtalen ikke innebærer noen formuesforskyvning mellom partene, skal helt spesielle forhold til for at den kan bli satt til side.
I Rt-1999-718 har førstvoterende etter en gjennomgåelse av lovforarbeidene oppsummert bestemmelsen slik på side 724:
Lovforarbeidene fastslår at lempingsbestemmelsene i § 46 annet ledd bør anvendes med forsiktighet. Vurderingstemaet er det samme som etter avtaleloven § 36. Dette medfører at forholdene ved inngåelse av ektepakten, partenes stilling, ektepaktens innhold, senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig vil kunne medføre at ektepakten settes ut av kraft.
Det har i juridisk teori vært noe omtvistet hvorvidt terskelen for å tilkjenne et vederlagskrav etter ekteskapsloven § 46 annet ledd annet punktum skal være like høy som terskelen for å sette ektepakten helt eller delvis ut av kraft etter første punktum. I Rt-2006-833 , avsnitt 41og 42, uttaler førstvoterende (som representerer flertallet) følgende om dette:
Ekteskapslovutvalget foreslo bare en bestemmelse om vederlagskrav. Bestemmelsen om at ektepakten helt eller delvis kan tilsidesettes, kom inn i odelstingsproposisjonen. Som begrunnelse for å åpne for to former for rettsvirkninger uttaler departementet at det i enkelte tilfeller kan « gi den mest fleksible og rimelige løsningen å sette hele eller deler av avtalen til side, mens økonomisk kompensasjon vil gi den beste løsningen i andre « , se Ot.prp.nr.28 (1990-1991) om lov om ekteskap, side 80.
Det følger av sammenhengen mellom § 46 andre ledd første og andre punktum at det både for hel eller delvis tilsidesettelse og for tilkjennelse av vederlagskrav er et vilkår at ektepakten virker urimelig overfor en av partene. Selv om det i utgangspunktet må stilles det samme krav til urimelighet etter første og andre punktum, må det imidlertid ved urimelighetsvurderingen i noen grad ses hen til rettsvirkningene. Etter omstendighetene vil tilkjennelse av et vederlagskrav kunne være et mindre inngrep i ektepakten enn hel eller delvis tilsidesettelse. Som fremholdt av Strøm Bull op.cit. side 253-254, kan tilkjennelse av et vederlagskrav fremstå som en hensiktsmessig « mellomløsning » i tilfeller hvor avtalen fremstår som urimelig, men ikke som så urimelig at det er riktig å sette den til side.
Partene i den foreliggende sak har vært gift i ti år. Før de giftet seg var de samboere i fire år. De eneste opplysninger som foreligger for lagmannsretten om formuesstillingen da partene flyttet sammen i 1993, fremgår av en dom avsagt av Heggen og Frøland herredsrett 25. juni 1993, hvor det er opplyst følgende:
B, født *.*.52, bopel; --, 0000 X. Selvstendig næringsdrivende med en skattbar inntekt siste ligningsår på ca. kr 100 000,-. Gjeld ca. 4.3 mill., ingen formue. Gift, forsørger 2 barn.
A var enslig mor da de flyttet sammen. Hun har uimotsagt opplyst – og lagmannsretten legger til grunn – at partene den første tiden levde på hennes stønader. Næringsvirksomheten ble startet i 1995 med kontor og lager m.v. i boligen, som de hadde anskaffet i 1994. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at virksomheten de første årene ble drevet av partene i fellesskap. A var utdannet som teknisk tegner, men valgte i stedet å delta i næringsvirksomheten. Det var B som hadde forretningsidéene og kontakten med leverandører og kunder, mens A behersket det data- og kontortekniske, ordnet med ordrebekreftelser, utstedte fakturaer m.v. Det var også hun som bestyrte virksomheten når han var ute på forretningsreise, i tillegg til at hun hadde hovedansvaret for hus og hjem.
Den egenkapital i B Trading Scandinavia som var opparbeidet da partene giftet seg 1. mars 1997, ville på denne bakgrunn – dersom de ikke hadde avtalt at firmaet skulle være mannens særeie – ha vært ansett som ervervet av partene i fellesskap. De har begge – hver på sin måte – bidratt til ervervet/verdistigningen og ville uten ektepakten ha vært sameiere i midlene, jf. ekteskapsloven § 31 annet ledd. Lagmannsretten legger til grunn at de ville ha vært sameiere med en halvdel hver i formuen per 1. mars 1997.
B har anført at firmaene/næringsvirksomheten tilhørte ham og har til støtte for dette pekt på ordlyden « Firmaene som B eier » i ektepakten. Ektepakten bruker imidlertid også uttrykket « ekteparets firmaer », som synes å forutsette et felles eierskap. Ektepaktens ordlyd fører derfor ikke til noen annen konklusjon med hensyn til eierforholdene da partene giftet seg.
Lagmannsretten legger følgelig til grunn at inngåelsen av ektepakten innebar en betydelig formuesoverføring fra A til Bent B. B Trading Scandinavia hadde som nevnt en egenkapital på ca 6,5 millioner svenske kroner per 28. februar 1997.
Ektepakten innebærer at ikke bare firmaene/virksomheten (nå aksjene), men også alt som senere er anskaffet ved ombytting eller avkastning av virksomheten, er Bs særeie, jf. ekteskapsloven § 49. Dette utgjør det alt vesentlige av verdiene i boet utenom aksjene. I tillegg er i henhold til ektepakten 85 prosent av aksjene i B Holding AS hans særeie.
Det er opplyst om kjøpesum/utløsningssum for de enkelte eiendommene, men det er ikke fremlagt dokumentasjon som viser hvor store verdier det dreier seg om totalt. Partene har ikke gitt opplysninger som gjør det mulig å antyde verdien av aksjene i B Holding AS. Det er heller ikke gitt opplysninger om partenes inntekts- og formuesforhold. A har i anketilsvaret antydet at B vil sitte igjen med verdier for 30 – 60 millioner kroner, avhengig av verdien på skogene i Sverige. B har ikke gitt noe verdianslag, men har opplyst at det er tatt ut til sammen ca 40 millioner kroner i utbytte fra B Holding AS og at ca 26 millioner kroner av dette er gått til kjøp av eiendommer og andre eiendeler som inngår i boet i tillegg til aksjene.
Dersom ektepakten legges til grunn for oppgjøret vil A på sin side sitte igjen med ca 130 000 kroner som andel av salgssummen for skogeiendommene i Finland, samt halvparten av de 1,5 millioner kroner som er påkostet boligen i Y. I tillegg skal hun ha 15 prosent av aksjene i B Holding AS.
Dersom firmaene/virksomheten ikke var gjort til Bs særeie, ville A ha vært sameier - ikke bare i de opprinnelige særeiemidler som forefantes da partene giftet seg – men også i alt som senere er anskaffet ved ombytting og avkastning av de opprinnelige særeiemidler.
Selv om det er usikkert hvor store verdier som etter ektepakten vil tilfalle B, legger lagmannsretten til grunn at det vil skje en meget betydelig skjevfordeling til fordel for B dersom ektepakten fullt ut legges til grunn for skiftet. Som nevnt utgjør kjøpesummen for de eiendeler som er finansiert ved aksjeutbytte og annen avkastning av virksomheten, rundt 26 millioner kroner. Disse verdier er særeie for B , og i tillegg kommer hans 85 prosent av aksjene.
En betydelig skjevfordeling er i seg selv ikke tilstrekkelig til at ektepakten kan settes helt eller delvis ut av kraft etter ekteskapsloven § 46 annet ledd første punktum eller at det kan tilkjennes vederlag i henhold til annet ledd annet punktum. Som det fremgår av de refererte uttalelser fra lovforarbeidene, skal lempningsregelen brukes med forsiktighet.
Ved vurderingen av om lempningsregelen i ekteskapsloven § 46 annet ledd skal anvendes, må det tillegges vekt at skjevfordelingen i den foreliggende sak er meget betydelig. Videre må det etter lagmannsrettens oppfatning legges vekt på at inngåelsen av ektepakten innebar en betydelig formuesoverføring fra A til Bent B. Som nevnt har lagmannsretten lagt til grunn at partene – uten ektepaktens bestemmelse om at « firmaene » skulle være mannens særeie – ville ha vært sameiere i virksomhetsformuen slik den var opparbeidet da de giftet seg.
Avtrappingsklausulen i ektepakten gir A rett til en nærmere bestemt prosentandel av aksjene, avhengig av hvor lenge ekteskapet har vart. Ekteskapet har vart i mer enn ti år og fører til at A mottar 15 prosent av aksjene. Avtrappingsklausulen tar imidlertid – slik lagmannsretten ser det – ikke hensyn til den andel av verdiskapningen hun hadde opparbeidet forut for inngåelsen av ekteskapet.
Ved vurderingen av om lempningsregelen skal anvendes, vil det for øvrig ikke bare være av betydning hvor lenge partene har vært gift, men også hvor lenge samlivet har vart, jf. Rt-2006-833 , avsnitt 43. Partene hadde vært samboere i fire år da de giftet seg. Samlivet hadde følgelig vart i 14 år.
Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at det vil virke urimelig overfor A å opprettholde ektepakten fullt ut. Det finnes imidlertid etter lagmannsrettens oppfatning ikke tilstrekkelig grunnlag for helt eller delvis å sette ektepakten ut av kraft. Lempning bør gjennomføres ved at A tilkjennes et vederlag etter ekteskapsloven § 46 annet ledd annet punktum. Det vises til det som er sitert ovenfor fra Rt-2006-833 , hvor det fremgår at tilkjennelse av vederlag etter omstendighetene vil kunne være et mindre inngrep i ektepakten enn hel eller delvis tilsidesettelse, og at tilkjennelse av vederlag vil kunne fremstå som en hensiktsmessig mellomløsning.
Om hvordan et vederlag etter ekteskapsloven § 46 annet ledd annet punktum skal utmåles, uttaler Ekteskapsutvalget følgende i NOU 1987:30, side 147 .
Det kan vanskelig sies noe generelt om hvor stort beløp som bør tilkjennes. [...] Utgangspunktet må imidlertid være partenes avtale, og det kan derfor vanskelig innrømmes et beløp som nærmer seg halvparten av de midler som ikke skal deles. Til sammenligning kan nevnes at et gjennomgående trekk i dansk rett synes å være at de beløp som tilkjennes, stort sett ligger på mellom 7 og 15 prosent av den annens formue, hvor denne ikke overstiger 3-500.000 kroner. Vurderingen er selvsagt skjønnsmessig, men utvalget er av den mening at man ikke bør legge seg på et høyere nivå enn i Danmark.
I saken i Rt-2006-833 ble vederlaget satt til 300 000 kroner, som ble opplyst å ligge noe høyere enn de prosentsatser som er antydet av Ekteskapsutvalget. Vederlaget ble satt « så pass høyt » på bakgrunn av at verdien av partenes tidligere felles bolig, som var det formuesgode som ved ektepakten var unntatt fra deling, for en stor del var samfunnsskapt.
I vår sak er flere av eiendommene anskaffet tidlig under ekteskapet. Første del av skogeiendommen Strømmer i Sverige, som ble kjøpt for 1,5 millioner kroner, ble således kjøpt i 1997, mens en annen del av eiendommen ble kjøpt i 1999 for 500 000 kroner. Den verdistigning disse måtte ha gjennomgått, vil således for en stor del være samfunnsskapt.
Når det gjelder næringsvirksomheten, legger lagmannsretten til grunn at A i hvert fall i de siste par år av ekteskapet var mindre aktiv i virksomheten og at det var B som i størst grad sto for arbeidet med næringsvirksomheten i denne perioden.
Det vil derfor ikke være riktig bare å se hen til mannens formue per skjæringstidspunktet i oktober 2007 ved fastsettelsen av vederlaget.
Utmålingen av vederlaget må nødvendigvis bli skjønnsmessig, og det må tas høyde for at det ikke foreligger dokumenterte opplysninger om hvor store verdier som finnes i boet. Den usikkerhet som foreligger, taler for at det utvises en stor grad av forsiktighet ved fastsettelsen av beløpet.
Etter en totalvurdering finner lagmannsretten at A skjønnsmessig tilkjennes et vederlag på 500 000 kroner.
Sakskostnader
A har ikke fått medhold i den prinsipale påstanden om at ektepakten er ugyldig, men har fått medhold i at ektepakten lempes ved tilkjennelse av vederlag etter ekteskapsloven § 46 annet ledd. Ingen av partene har vunnet saken fullt ut eller i det vesentlige, jf. tvisteloven § 20-2 første og annet ledd. Sakskostnader for lagmannsretten tilkjennes derfor ikke.
Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd, tilkjennes heller ikke sakskostnader for tingretten.
Dommen er enstemmig.
På grunn av stor arbeidsmengde og reisefravær er dommen avsagt noen dager etter fristen i tvisteloven § 19-4 femte ledd.

Domsslutning

1. B tilpliktes i medhold av ekteskapsloven § 46 annet ledd annet punktum å betale til A 500.000 – femhundretusen – kroner innen to uker fra forkynnelsen av dommen.
2. For øvrig forkastes anken.
3. Sakskostnader for tingretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.