Du er her

Advokat Joar Heide ansett erstatningsansvarlig for å ha utbetalt et lån uten å sørge for at vilkår långiver hadde stilt var oppfylt

Type avgjørelse: 
Dom
Instans: 
Borgarting lagmannsrett
Dato: 
05.12.2011
Referanse: 
Sak 10-128855ASD-BORG/02
Parter: 
Alf Martin Ulven mot Chubb Insurance Company of Europe SA, Joar Heide, Chartis Europe Filial Av Utenlandsk Foretak og Advokatfirma Ræder DA
Prosessfullmektiger: 
Advokat Tom Atle Torkildsen mot advokat Christian Kjellby Nesset og advokat Jørgen Svartebekk
Avgjørelse: 

Saken gjelder profesjonsansvar for advokat i forbindelse med utbetaling av beløp fra advokatens klientkonto.

Advokat Joar Heide er partner i Advokatfirma Ræder DA. I 2008 bisto han Nordahl Heyerdahl-Larsen blant annet i forbindelse med virksomheten i et tysk selskap ved navn Elliot Bulk Navigation AG (EBN). Dette selskapet ga i august 2008 advokat Heide i oppdrag å bistå ved etablering og gjennomføring av et lån på 2 millioner euro fra Alf Ulven til selskapet. Ulven var fra tidligere i 2008 også engasjert som eier i EBN. Han hadde kjøpt aksjer i EBN for 12 millioner kroner fra et selskap kalt Viking Holding Ltd, som var kontrollert av Heyerdahl-Larsen. Ved siden av Heyerdahl-Larsen var også Lars Andersen eier og en sentral aktør i EBN. Dette selskapets aksjer var fra 2007 notert på en børs i Frankfurt i Tyskland.
EBN var et shippingselskap som oppga å eie eller å ha i bestilling en rekke fartøyer som til sammen skulle ha en verdi på om lag 120 millioner euro. To av båtene var høsten 2008 klare for levering. Ulven – som også tidligere hadde ytt likviditetslån til selskapet – sa seg villig til å låne ut 2 millioner euro, slik at EBN kunne gjøre opp for utgifter forbundet med klargjøring, prøveseiling og senere levering av båtene fra verftet i Kina. Ulvens forretningsidé med eierskap i EBN og øvrig finansiering av selskapet var realisering av antatt gevinst ved videresalg av fartøyene umiddelbart etter levering.
Advokat Heide ble av EBN bedt om å sette opp låneavtale mellom selskapet og Ulven. Han laget avtaleutkast som ble sendt Andersen i EBN. Sistnevnte endret en god del på utkastet og sendte det i retur med epost til Heide. Det var et kort møte mellom Heide og Ulven på førstnevntes kontor 26. august 2008, der Ulven undertegnet låneavtalen.
Det ble også utarbeidet en avtale kalt « Business Sale and Transfer Agreement » om overføring av de to leveringsklare båtene « m/v Elliot Aconcagua » og « m/v Elliot Avon » til Ulven. Denne siste avtalen inngikk som et ledd i hans forretningsidé og ga ham i prinsippet full kontroll med videresalg av båtene. Lars Andersen har undertegnet denne avtalen på vegne av EBN og de to « singlepurpose » selskapene som ifølge avtalen var registrerte eiere av båtene.
Den 27. august 2008 utstedte Lars Andersen på vegne av EBN et gjeldsbrev – en « promisory note » – der EBN forpliktet seg til å betale til å betale tilbake lånet på 2 millioner euro med tillegg av renter « at the fixed lumpsum rate of » 3,5 millioner euro til Alf Ulven. Forfall var angitt til 1. november 2008. Lagmannsretten legger til grunn at det reelle grunnlaget for å betale 3,5 millioner euro i tillegg til lånesummen, i hovedsak ikke var renter av lånet, men knyttet til at Heyerdahl-Larsen hadde overført til Ulven en fordring han eller et av hans selskaper hadde på EBN. Overføring av fordringen skulle være vederlag til Ulven for aksjer knyttet til en aksjekjøpsavtale mellom de to.
Om kvelden 26. august 2011 sendte Ulven en epost til advokat Heide med kopi til Heyerdahl-Larsen, der han ga fullmakt til utbetaling av lånet til EBN under fem forutsetninger: Det skulle foreligge låneavtale underskrevet i original pluss firmaattest, advokaten skulle innestå for eller få bekreftet av verftet at båtene ikke kunne belånes ut over kjøpesummen, advokaten skulle innestå for, eller få bekreftet av verftet, at båtene ikke skulle leveres uten Ulvens samtykke « som rettmessig eier », ett eksemplar av originalavtaleverket skulle ligge hos advokaten til avhenting og advokaten skulle sørge for at pantet i provisjonskravet ble behørig registrert. Det var kontakt mellom advokat Heide og Ulven om den siste forutsetningen senere på kvelden. Dette kommer lagmannsretten tilbake til.
Ulven finansierte lånesummen på 2 millioner euro i sin bank, og innbetalte 28. august motverdien i norsk valuta med om lag 15,9 millioner kroner til Advokatfirma Ræders klientkonto lydende på EBN. På dette tidspunkt forelå allerede en betalingsinstruks fra EBN undertegnet av Lars Andersen datert 25. august 2008, med anmodning om betaling av 1,4 millioner euro til Elliot Bulk Shipping GmbH (EBS). EBNs betalingsinstruks for restbeløpet - 0,6 millioner euro – forelå 28. august 2008. I et brev denne dato ga EBN fullmakt til Heyerdahl-Larsen å gi betalingsinstruks på vegne av EBN. Denne delen av lånebeløpet til EBN ble i løpet av 1 – 2 uker utbetalt til Heyerdahl-Larsen, til selskaper han kontrollerte, til nærstående eller til hans kreditorer.
De to båtene, m/v Elliot Aconcagua og m/v Elliot Avon, ble ikke levert som forutsatt av Ulven. Det viste seg ut over høsten 2008 at hele prosjektet som EBN var bygget på, ikke var reelt, at det ikke var verdier i selskapet som kunne gi avkastning til investorer, aksjonærer og långivere. EBN ble tatt under insolvensbehandling i Tyskland i 2009.
I brev 3. november 2008 fra advokat Erling Høyte til Advokatfirma Ræder v/advokat Joar Heide fremmet Ulven krav om erstatning på 2 millioner euro med tillegg av forsinkelsesrente. Advokat Heide meldte « mulig krav under ansvarsforsikring » til AIG Europe i brev 20. november 2008. Tilsvarende melding om kravet under en overdekningspolise gikk til Chubb Insurance Company of Europe (Chubb) fra Advokatfirma Ræder i brev 11. desember 2008.
De to forsikringsselskapene bestred kravene fra Ulven, og stevning til Oslo tingrett ble på hans vegne tatt ut 26. november 2009. Saksøkte er i stevningen Advokatfirma Ræder, advokat Joar Heide, Chartis Europe Filial av Utenlandsk foretak (Chartis, AIGs etterfølger). Forsikringsselskapet Chubb ble trukket inn i saken 2. februar 2010.
Oslo tingrett avsa 25. mai 2010 dom med slik domsslutning:
1. Joar Heide, Advokatfirma Ræder DA, Chartis Europe NUF og Chubb Insurance Company of Europe SA frifinnes.
2. Alf Ulven betaler sakskostnader til Joar Heide, Advokatfirma Ræder DA og Chartis Europe NUF med 243 187 – tohundreogførtitretusen etthundreogåttisyv – kroner.
3. Alf Ulven betaler sakskostnader til Chubb Insurance Company of Europe SA med 100 000 – etthundretusen – kroner.
Oppfyllelsesfristen for post 2 og 3 er 2 – to – uker fra forkynnelse, jf tvisteloven § 19-7 første ledd siste punktum.
Tingretten fant at det forelå ansvarsgrunnlag, men la til grunn at det ikke var erstatningsrettslig årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og Ulvens tap.
Alf Ulven har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankemotpartene har tatt til motmele. Ankeforhandling ble avholdt i lagmannsrettens hus i Oslo 17. og 18. november 2011. Den ankende part møtte og avga forklaring. Videre ga advokat Heide forklaring. Advokat Odd Wisløff møtte som partsrepresentant for Advokatfirma Ræder og avga forklaring. Dokumentasjon går fram av rettsboken.
Om sakens bakgrunn og faktiske omstendigheter for øvrig vises til tingrettens dom, referatet av partenes anførsler og lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.
Den ankende part, Alf Ulven, har i korthet gjort gjeldende:
Profesjonsansvaret er strengt og styres av en streng norm. I dette tilfellet er normbruddet at advokat Heide har utbetalt et beløp i strid med Ulvens skriftlige instruks. Det har i saken ingen betydning for ansvaret eller bruk av den norm som styrer ansvaret at Ulven ikke var advokat Heides klient. Heide hadde etter omstendighetene en omsorgsplikt for Ulven og et ansvar for ikke å disponere over hans midler uten å forsikre seg om at Ulvens betingelser for utbetalingen var oppfylt. Det skjerper ansvaret at Heide hadde minst like god kunnskap som Ulven om EBH og en av de sentrale aktørene i og bak selskapet, Heyerdahl-Larsen.
De betingelsene som Ulven stilte for utbetaling av lånebeløpet til EBN var kjent for og akseptert av Heide som EBNs advokat også forut for eposten som listet dem opp i fem « kulepunkter ». Betingelsene er således en del av låneavtalen.
Heide forela Ulvens fem betingelser for EBH ved Lars Andersen. Andersens reaksjon på dette i epost til Heide ble likevel ikke meddelt Ulven. Det ble heller ikke meddelt Ulven at låneavtalen ikke var blitt undertegnet av EBH, og det lå heller ingen undertegnet versjon av « avtaleverket » hos advokat Heide, slik Ulven hadde betinget seg. Den første og den fjerde betingelsen var således ikke oppfylt.
Det var heller ikke den andre og tredje betingelsen, som begge forutsatte enten erklæringer fra verftet i Kina eller advokat Heides inneståelseserklæring. Det er ikke tilstrekkelig aktsomt eller tilfredsstillende oppfyllelse av omsorgsplikten overfor Ulven at Heide utbetalte lånebeløpet uten å gjøre det klart at alternativet som Heide valgte var å innestå for det som går fram av de to betingelsene, og samtidig tilstile Ulven inneståelseserklæringer.
Den femte betingelsen er heller ikke oppfylt. Den ble riktig nok etter enighet med Ulven endret eller « presisert » til at Heide skulle motta bekreftelse fra kontraktsmotparten på at provisjonen skulle bli utbetalt direkte til Heides konto i stedet for til Elliot Bulk Shipping GmbH (EBS), men det foreligger ikke slik bekreftelse.
Ytterligere er det ansvarsbetingende at Heide utbetaler lånebeløpet til andre enn låntaker, som er EBH. Både utbetalingen til EBS og utbetalingene til andre mottakere etter instruks fra Heyerdahl-Larsen burde ha vekket Heides mistanke og ført til at han ikke fulgte betalingsinstruksen.
Både enkeltvis og samlet utgjør Heides handlinger og unnlatelser et uaktsomt og ansvarsbetingende brudd på de plikter han hadde påtatt seg ved å bistå ved etablering og utbetaling av lånet, og ganske særlig i lys av de uttrykkelige betingelser Ulven hadde satt for utbetaling av lånet.
Det er årsakssammenheng mellom disse forsømmelser hos Heide og det tap Ulven har lidt. Det er ikke grunnlag for å si at lånet hadde blitt utbetalt dersom Ulven hadde fått kjennskap til situasjonen på utbetalingstidspunktet. Det er ankemotpartene som har bevisbyrden for at lånet ville ha blitt utbetalt ved et alternativt hendelsesforløp, der Ulven hadde fått vite om situasjonen med hensyn til de betingelser han hadde stilt.
Alf Ulven har nedlagt slik påstand:
1. Advokat Joar Heide og Advokatfirma Ræder DA dømmes in solidum til å betale NOK 15.923.693,66 i tillegg til avsavnsrente fra 28.08.2008 til 02.12.2008 til Alf Ulven med lovens forsinkelsesrente fra og med 03.12.2008 til betaling finner sted.
2. Forsikringsselskapet Chartis Europe Filial av Utenlandsk foretak tilpliktes in solidum med advokat Joar Heide og Advokatfirma Ræder DA å betale et beløp oppad begrenset til NOK 8.000.000 til Alf Ulven med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra 03.12.2008 til betaling finner sted.
3. Forsikringsselskapet Chubb Insurance Company of Europe SA tilpliktes in solidum med advokat Joar Heide og Advokatfirma Ræder DA å betale NOK 15.923.693,66 til Alf Ulven med tillegg av avsavnsrenter fra 28.08.2008 til 02.12.2008 samt forsinkelsesrenter fra og med 03.12.2008 til betaling finner sted, med fradrag for det beløp Chartis Europe Filial av Utenlandsk foretak tilpliktes å betale i henhold til punkt 2 ovenfor.
4. Advokat Joar Heide, Advokatfirma Ræder DA, Chartis Europe Filial av Utenlandsk foretak og Chubb Insurance Company of Europe SA dømmes in solidum til å betale til Alf Ulven saksomkostninger tillagt lovens rente fra forfall til betaling skjer.
Ankemotpartene Joar Heide, Advokatfirma Ræder DA og Chartis Insurance Company of Europe SA, har i korthet gjort gjeldende:
Partene er ikke uenige om det rettslige utgangspunkt knyttet til advokatens profesjonsansvar, men advokat Heide har ikke utvist erstatningsbetingende uaktsomhet ved å utbetale lånebeløpet fra advokatfirmets klientkonto.
Når det gjelder den første betingelsen som Ulven stilte, var Heides oppfatning at avtalen var undertegnet, men uansett ligger hans forsømmelse utenfor det erstatningsbetingende all den stund undertegnet låneavtale ville ha blitt framskaffet om Heide hadde insistert på det overfor EBN før utbetaling. At Lars Andersen senere ikke har villet medvirke til slik underskrift er uten betydning.
Risikoen forbundet med den andre betingelsen var i praksis minimal, idet risiko for belåning av fartøyene ut over kjøpesum var minimal. Det har for øvrig ikke skjedd slik belåning. Dessuten innesto Heide for at slik belåning ikke skulle skje.
Også for den tredje betingelsen var risikoen minimal, fordi risikoen for utlevering av båtene til feil person var minimal. Grunnen til det er at verftet kunne varsles ( »notifiseres ») om avtalen mellom EBH og Ulven.
Det får ingen betydning for bedømmelsen av betingelsene i annet og tredje punkt i Ulvens epost, at Heide ikke utstedte en skriftlig inneståelseserklæring. Rettslig sett innesto han for at betingelsene var oppfylt eller kunne oppfylles i det øyeblikk lånebeløpet ble utbetalt.
Den fjerde betingelsen i Ulvens epost om underskrevet avtaleverk i original klar for avhenting, er reelt sett den samme som den første betingelsen.
Når det gjelder utbetaling av provisjon til Ræders konto, jf. betingelsen i punkt fem, var dette noe som ikke ble utløst før ved levering av fartøyene. Det lå i betingelsen at Heide skulle underrette (notifisere) Schuldt Shipbrokers før levering av båtene, men før slik underretning kollapset alt, idet både Heide og Ulven ble klar over de reelle forholdene i Tyskland.
Advokat Heides omsorgsplikt medfører ingen rettslig begrunnet undersøkelsesplikt overfor Ulven. Lars Andersens svar pr epost med reaksjon på de betingelsene som Ulven hadde stilt, inneholdt ingen informasjon som ikke allerede var kjent for Ulven. Ulven visste at båtene ikke var betalt, og Heide ville uansett ikke ha oppdaget at det var svindel knyttet til EBNs virksomhet. Da kan det heller ikke legges til grunn at Heide hadde eller burde hatt mistanke om slik svindel.
Det var heller ikke uaktsomt av Heide å utbetale til andre mottakere enn EBN, i dette tilfelle til EBS. Han anså sistnevnte selskap som å være i samme konsern som EBN. Låntaker må ha rett til å utpeke den konkrete betalingsmottaker, og Heide kunne ha kommet i ansvar ved å nekte å utbetale i henhold til instruks fra låntaker.
Selv om det skulle være grunnlag for å bebreide Heide for hans håndtering av utbetalingen av lånet fra Ulven til EBN, er det ikke årsakssammeheng mellom det han i så fall kan klandres for og det tapet som Ulven krever erstattet.
Tapet skyldes at lånedebitor EBN ikke var i stand til å betale lånet tilbake. Dette følger av betingelseslæren slik den er formulert i rettspraksis, jf. Rt-1992-64 i siste hele avsnitt side 69. Sammenholdt med den første (og den fjerde) av Ulvens betingelser betyr dette konkret at EBNs forpliktelse ikke anfektes av manglende underskrift på avtalen, og denne forpliktelsen er dessuten forankret i gjeldsbrevet. Det er heller ikke tvil om at Lars Andersen ville ha undertegnet avtalen(e) dersom Heide hadde bedt ham gjøre det for å få pengene utbetalt.
Når det gjelder de øvrige betingelsene (nr. 2, 3 og 5), var disse oppfylt. Det ville ikke forårsake et annet hendelsesforløp enn det som faktisk skjedde, dersom Heide for eksempel hadde opplyst Ulven om at han ikke fikk tak i verftet, men at han derfor ville innestå for betingelsenes oppfyllelse. Ulven ville i så fall ha gitt klarsignal for utbetaling. Og tilsvarende ville Schuldt Shipbrokers ha etterkommet en anmodning fra Heide om å utbetale provisjonen til Ræders konto.
Subsidiært hevder disse ankemotpartene at det tap som kreves erstattet knytter seg til en upåregnelig skadefølge, som er for fjern fra det forhold som hevdes å utgjøre ansvarsgrunnlaget. Et eksempel er manglende underskrift av låneavtalen, som også savner nærhet til tapet. Til dette kommer at den dominerende faktor i årsaksbildet er EBNs manglende evne til å betale lånet tilbake. Alle disse momenter tilsier at tapet er inadekvat.
Atter subsidiært anføres at skadelidtes medvirkning må føre til nedsettelse av kravet på erstatning av det tap som er lidt, jf. skadeserstatningsloven § 5-1. Momenter i denne vurderingen er knyttet til det forhold at Ulven var klar over at han tok en betydelig forretningsmessig risiko.
Det gjøres også gjeldende at erstatningsansvaret må lempes etter regelen skadeserstatningsloven § 5-2. Det er aktuelt for det tilfelle at Heide skulle bli sittende med alt ansvar alene og i et omfang som vil ødelegge hans privatøkonomi. Chubb gjør gjeldende at melding om skaden er satt fram for sent, hvilket vil kunne begrense den forsikringsmessige dekningen av Ulvens tap til 8 millioner.
Disse ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
1. Anken forkastes.
2. Joar Heide, Advokatfirma Ræder DA og Chartis Europe NUF tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.
Ankemotparten, Chubb Insurance Company Europe SA, gjør i korthet gjeldende:
Det gis tilslutning til de øvrige ankemotparters anførsler for så vidt gjelder ansvarsgrunnlaget, årsakssammenheng, adekvans og tapets utmåling, herunder det som gjelder medvirkning og lemping av ansvaret.
Videre gjør Chubb gjeldende at det ikke svarer for tapet, idet det som følge av forsikringsvilkårenes punkt 4.5.1 ikke er forsikringsmessig. Det anføres at tapet her gjelder et ansvar som « alene bygger på garanti, kausjon, kontrakt, tilsagn eller annen avtale ».
I tillegg gjør Chubb gjeldende at det kun svarer proratarisk for hovedstol, renter og forsinkelsesrenter; det betyr at Chartis må betale 8 millioner kroner med renter før Chubb må betale.
Subsidiært gjør Chubb gjeldende at renter for dette selskapets del ikke påløper før 30 dager etter påkravet gitt ved Ulvens prosesskrift 2. februar 2010, subsidiært en måned etter Advokatfirma Ræders melding om kravet 11. desember 2009.
Chubb Insurance Company Europe SA har nedlagt slik påstand:
1. Anken forkastes.
2. Chub Insurance Company Europe SA tilkjennes sakskostnader.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn tingretten.
Det er på det rene at advokat Heides klient i forbindelse med lånetransaksjonen var rederiet Elliot Bulk Navigation AG (EBN). Rederiet, ved Lars Andersen, ga Heide i oppdrag å skaffe et lån fra Ulven. Heide satte opp et forslag til låneavtale som han sendte EBN, og Andersen sendte så over et endelig avtaleutkast til Heide den 25. august 2008.
Heide hadde hatt telefonsamtaler og et møte med Ulven tidligere. Ulven og Heide møttes på Heides kontor i Oslo 26. august 2008. I møtet undertegnet Ulven låneavtalen, som blant annet gikk ut på at beløpet skulle overføres fra Ulvens bank DnBNor til en konto hos Advokatfirma Ræder. Det er på det rene at Ulven i møtet sa fra om at han ville sikre seg gjennom å stille visse vilkår for utbetaling fra advokatfirmaet til EBN, og at Heide aksepterte at Ulven skulle formulere disse vilkårene senere på kvelden og sende dem over til Heide i en epost, noe Ulven gjorde. Det er ikke bestridt mellom Ulven og de saksøkte at Ulven var berettiget til å stille betingelsene i denne eposten, og at advokat Heide var bundet av dem i den forstand at vilkårene måtte oppfylles for at beløpet skulle kunne utbetales fra Ræders klientkonto. Det er på et rene at Heide straks låneavtalen var undertegnet, sørget for at DnBNor overførte lånebeløpet til klientkontoen, hvilket han var berettiget til. En anførsel fra Advokatfirma Ræder om at Heide etter dette var forpliktet til å betale ut lånebeløpet etter anvisning fra EBN uansett om Ulvens vilkår var oppfylt, er frafalt under ankeforhandlingen.
Lagmannsretten bemerker at lånebeløpet var betydelig, ca. 16 millioner kroner, og legger til grunn at utbetalingsvilkårene fra Ulvens side var ment i størst mulig grad å sikre tilbakebetalingen av lånet. Ulven hadde allerede investert betydelige midler i aksjer i EBN, som foreløpig ikke hadde gitt avkastning. Nordahl Heyerdahl-Larsen hadde forespeilet Ulven at aksjene ville gi gevinst, og gitt sikkerhet for gevinsten gjennom en avtale om kjøp og salg av aksjer der Ulven var garantert en minstepris. Situasjonen før lånetransaksjonen var at Ulven ønsket å kvitte seg med EBN-investeringen, og at han i forbindelse med lånet skulle få betalt det Heyerdahl-Larsen skyldte ham i forbindelse med aksjekjøpsavtalene. Han skulle låne EBN 2 millioner euro og få igjen 5,5 millioner euro, av dette var 3 millioner euro det tilgodehavendet han hadde hos Heyerdahl-Larsen, som Heyerdahl- Larsen hevdet å ha overfor EBN og på denne måten transporterte til Ulven.
E-posten Ulven sendte om utbetalingsvilkårene til Heide klokken 22.17 den 26. august 2008, med kopi til Nordahl Heyerdahl-Larsen, lød slik:

« Emne: Utbetaling lån EBN
Det gis med dette fullmakt til å utbetale EUR 2 000 000 til EBN under følgende forutsetninger:
- Låneavtale foreligger underskrevet i original. NB Firmaattest som dokumenterer at sig[n]aturberettiget har und[e]rskrevet avtalen skal foreligge
- Du innestår for, eller får bekreftet av verftet at båtene ikke kan belånes utover kjøpesummen
- Du innestår for, eller får bekreftet av verftet at båtene ikke leveres uten mitt samtykke som rettmessig eier
- 1 eks av originalavtaleverk ligger hos deg for avhenting av meg
- du sø[r]ger for at pantet i provisjonskravet er behørig regist[r]ert

Vennlig hilsen
Alf Ulven »
Det følger av en epost Heide sendte Ulven et kvarter senere at de to hadde snakket i telefonen om vilkåret i kulepunkt 5. Her skrev Heide at dette punktet var presisert slik at Heide « skal ha mottatt bekreftelse fra kontraktsmotparten på at honoraret blir utbetalt direkte til min konto i stedet for EBS. Fint om du bekrefter dette pr mail. ». Ulven sendte noe senere på kvelden en epost om at dette var i orden.
Som nevnt er det enighet om at advokat Heide var forpliktet til å sørge for at disse vilkårene var oppfylt før beløpet kunne utbetales. At dette også var advokat Heides oppfatning, går fram av en epost han sendte Lars Andersen samme natt klokken 01.24:
« Lars, som du sikkert forstår trenger vi din hjelp til å få disse vilkårene oppfylt. Fint om du tar kontakt i morgen tidlig for en rask gjennomgang av dette. »
Andersen sendte advokat Heide en rekke dokumenter som bilag til epost ved nitiden morgenen etter, den 28. august. I eposten skrev han blant annet at han oversendte låneavtalen signert av ham selv og ytterligere fem dokumenter, blant annet et dokument betegnet « Promissory Note », som var en skylderklæring fra EBN, der rederiet bekreftet forpliktelsen til å betale lånet tilbake til Ulven. I tillegg sendte han over « Payment Instructions », datert 25. august 2008 og underskrevet av Andersen, der det gikk fram at 1,4 millioner euro av lånet skulle betales til bankforbindelsen til Elliot Bulk Shipping GmbH (EBS) i Hamburg. I den nevnte betalingsinstruksen sto det at man skulle komme tilbake til spørsmålet om hvordan de resterende 600 000 euro skulle utbetales.
Senere samme morgen, i en epost med tidsangivelse 10.52, besvarte Andersen advokat Heides anmodning om å klargjøre vilkårene Ulven hadde satt for utbetaling, var oppfylt. Når det gjaldt kravet om at båtene ikke skulle kunne benyttes som sikkerhet for kreditt større enn deres salgspris (« that the ships not can be used as collateral for a credit facility larger than the vessels' ascribed purchase price »), skrev Andersen (punkt A) at det ikke var noe problem for ham eller Heide å garantere dette (« That you/we can vouch for that the ships not will be ascribed a credit facility beyond the vessels' purchase price is a straightforward task »). Andersen viste til at det så å si uten unntak er umulig å oppnå et pantelån i en båt på mer enn 80 prosent av båtens verdi, ellers må debitor skaffe annen sikkerhet i tillegg. Han ga videre en oppstilling over maksimalt lånebeløp for til sammen ti båter: de to båtene Eliott Aconcagua og Elliot Avon, som skulle leveres samme høst, to båter angitt å være bygd i 1998 og ytterligere seks båter som ennå ikke hadde fått navn (« TBN – to be named »), de siste med angitt byggeår 2009 og 2010. For de to første båtene var maksimumslån angitt til « US$24mm ». Videre skrev Andersen om spørsmålet om verftet kunne gi en garanti for at båtene ikke ville bli belånt ut over kjøpesummen:

« That the shipyard can give such confirmation is impossible for two reasons:
1. The shipyard is not the seller of the ships. This transaction is a « resale » where Bankhaus Woelbern's subsideries, Vision 92. ... and Vision 93. ... are the sellers and NOT the shipyard building the ships; thus please leave the shipyard out.
2. We can NOT obtain such vouch from the seller as this is not the seller's responsibility, business -, obligation – nor has the seller power of attorney to do so. According to the applicable Sales form for the ships, does the sole and ultiamate responsibility rest with EBN that guarantees for the single purpose companies, MS Elliot Aconcagua GmbH & Co. KG and MS Elliot Avon GmbH & Co. KG, the nominated buyers, hence owners of the vessels.
Når det gjaldt Ulvens krav om at Heide skulle innestå for eller få bekreftet at verftet ikke ville levere ut båtene uten Ulvens samtykke « som rettmessig eier », skrev Andersen slik i eposten (punkt B):
« Du innestår for » = « YOU VOUCH FOR » that the ships not can be delivered to MS Elliot Aconcagua GmbH & Co. KG and MS Elliot Avon GmbH & Co. KG without confirmation by Alf Ulven:
According to our Loan Agreement is this already fixed as an agreed obligation that rests on EBN to fulfill in case of borrower's nonfulfillments of the Loan Agreement. It is liable to prosecution to neglect this obligation a consequence that EBN is fully aware of.
It is not possible to obtain such sanction from the shipyard for the same reasons as listed under above A. »
Advokat Heide anfører at han på bakgrunn av dette svaret fra Andersen anså seg berettiget til å utbetale 1,4 millioner euro av lånebeløpet til EBS samme dag, og dagen etter, etter ny melding fra Andersen, 600 000 euro til i samsvar med nærmere instrukser fra Nordahl Heyerdahl-Larsen.
Bakgrunnen for vurderingen av spørsmålet om advokat Heide i denne situasjonen opptrådte aktsomt i forhold til Ulven, var, slik det er enighet mellom partene, at EBN ikke var noe reelt selskap og at det ikke drev rederivirksomhet. Lagmannsretten oppfatter situasjonen slik at det er slått fast at EBN var et svindelforetagende, og at låneopptaket fra Ulven bygde på falske forutsetninger og ikke fra EBNs side var ment å bli benyttet til å sette to nyinnkjøpte båter i virksomhet. Men lagmannsretten legger samtidig til grunn at advokat Heide ikke var kjent med dette, og at han heller ikke kan bebreides for ikke å kjenne de nærmere omstendighetene rundt sin klient. Lagmannsretten finner det bevist at Heide ikke ville ha medvirket til å gjennomføre låneavtalen med Ulven hvis han hadde vært klar over eller hatt mistanke om de faktiske forholdene. Og Ulven selv har åpenbart oppfattet de foreliggende opplysningene som tilstrekkelige til å gå inn på låneavtalen. Ulvens syn på saken og hans forklaring i lagmannsretten er naturlig nok noe farget av det faktum at han ble lurt, og at det etterpå viste seg at EBN var et tomt selskap, noe Ulven og Heide først ble klar over da de besøkte rederiets kontorer i Hamburg etter Heyerdahl-Larsens død. Men ingen av dem hadde noen mistanke om slike forhold da låneavtalen ble inngått. Heides forhold må vurderes ut fra dette, og ikke ut fra hva man senere vet om EBN og tilknyttede selskap.
Det kan reises spørsmål om hvilke regler om profesjonsansvar som regulerte advokat Heides forhold til Ulven etter at Ulven hadde undertegnet låneavtalen. Det er uenighet mellom partene om Ulvens underskrift innebar at både EBN og Ulven var bundet av låneavtalen, eller om det først ville være EBNs senere underskrift på avtalen som innebar endelig avtaleinngåelse. Etter lagmannsrettens mening forelå det et tilbud om låneavtale fra Lars Andersen på vegne av EBN som advokat Heide formidlet til Ulven. Ulvens underskrift representerte aksept av tilbudet, slik at begge parter ble bundet ved denne underskriften: EBN kunne for eksempel ikke gå fra sin forpliktelse etter avtalen, som var å betale tilbake 5,5 millionr euro, selv om selskapet etterpå skulle ha fått tilgang til billigere lånekapital og heller ønsket å benytte denne muligheten. Men spørsmålet er etter lagmannsrettens mening uten betydning for erstatningsspørsmålet, der det springende punktet er om Ulvens utbetalingsbetingelser ble oppfylt, om advokat Heide opptrådte uaktsomt i denne forbindelse, og om det foreligger årsakssammenheng mellom en eventuell uaktsomhet og tap Ulven har lidt.
Etter at advokat Heide på sin klients vegne hadde sikret Ulvens underskrift på låneavtalen, kan Heides forhold til Ulven ses som et megleroppdrag eller mellommannsoppdrag der Heide hadde til oppgave å formidle Ulvens innbetaling av lånebeløpet til lånedebitor på en lojal måte overfor begge parter. Forholdet har likhetstrekk med en eiendomsmegler som selger en eiendom på vegne av oppdragsgiver, og sørger for at kjøpesummen innbetales samtidig som begge parter i kjøpsforholdet sikres sine motytelser best mulig. Etter lagmannsrettens mening er valg av karakteristikk av advokat Heides forhold til Ulven som nevnt av mindre betydning for saken: Det avgjørende er om advokat Heide lojalt fulgte opp Ulvens betalingsinstruksjoner.
Det er på det rene at vilkår nr. 1 fra Ulvens side, at det skulle foreligge en låneavtale som var underskrevet av debitor, ikke var oppfylt: Heide overså at Andersen ikke hadde sendt med noen slik undertegnet låneavtale i eposten samme morgen, selv om det var angitt at den forelå som et vedlegg. Heide er enig i at han burde sett dette, og at vilkår nr. 4 om originale lånedokumenter dermed heller ikke var oppfylt, men anfører at forholdet er uten betydning og ikke har påført Ulven noe tap. Videre anfører Heide at han anså øvrige vilkår som oppfylt i og med at han beordret utbetaling av lånet, i den forstand at han ved å gjøre dette innesto for de forholdene Ulven hadde krevd ordnet, i samsvar med Ulvens instruks om at Heides inneståelse var en alternativ måte å sikre vilkårene på.
Lagmannsretten er enig med advokat Heide i at manglende oppfyllelse av vilkår 1 og 4 isolert sett er uten betydning. Heide skulle ha kontrollert at dokumentene var slik Andersen hadde angitt, men det er ingen grunn til å tvile på at dersom Heide hadde sett at låneavtalen ikke var undertegnet av EBN, og hadde henvendt seg til Andersen for å få underskriften ordnet før lånet ble utbetalt, ville dette umiddelbart ha gått i orden. EBN hadde som nevnt stort behov for å få utbetalt pengene, og det er etter rettens syn åpenbart at Andersen ville ha undertegnet på dokumentet så lenge dette var en forutsetning for å få beløpet utbetalt. At Andersen senere, etter at lånet var utbetalt, ikke var villig til eller i hvert fall synes å ha sabotert å underskrive låneavtalen, slik Heide har forklart, påvirker ikke bedømmelsen av situasjonen før lånet ble utbetalt.
Lagmannsretten er ikke enig i at advokat Heide hadde sørget for at vilkår 5 var oppfylt.
Som nevnt ovenfor ble vilkår 5 endret i forhold til Ulvens opprinnelige instruks. Punktet gjaldt utbetaling av provisjon for salget av de to aktuelle båtene på ca. 845 000 kroner per båt. Provisjonen skulle etter det opplyste utbetales til EBS fra meklerfirmaet Schudt. Ulven ønsket å ha kontroll over dette beløpet som sikkerhet for lånet. Enigheten mellom Heide og Ulven som ble oppnådd om kvelden 26. august, gikk ut på at advokat Heide skulle sørge for en bekreftelse fra Schuldt (« kontraktsmotparten ») på at beløpet ikke skulle utbetales til EBS, men til Heide som representant for Ulven.
Det er på det rene at dette vilkåret ikke ble oppfylt. Lagmannsretten legger til grunn at debitor, EBN, presset på for å få utbetalt lånet, som selskapet hadde gitt uttrykk for at det hadde stort behov for. Heide arbeidet intenst med dette oppdraget i de aktuelle dagene, og holdt blant annet stadig kontakt med Ulvens bank med sikte på å få en rask overføring av pengene så snart låneavtalen var klar. Advokat Heide har forklart at han vurderte nevnte vilkår 5 slik at det var tilstrekkelig at han på et senere tidspunkt, etter utbetalingen av lånet, sendte en notifikasjon til Schultz om at pengene skulle utbetales til ham på vegne av Ulven Det er klart at dette ikke tilfredsstilte Ulvens krav. Ulven hadde krevd at Schultz skulle bekrefte sin betalingsforpliktelse skriftlig. En notifikasjon kan være tilstrekkelig til å oppnå rettsvern for et alminnelig pengekrav, men betyr ikke uten videre at debitor for kravet aksepterer å utbetale til ny kreditor. Heide kunne ikke vite om Schuldt ville ha innvendinger mot en slik betalingsordre. En henvendelse til Schuldt ville medført at eventuelle innsigelser fra Schuldts side mot å betale til Heide/Ulven ville kommet på bordet, noe Ulven hadde krav på å få avklart.
Lagmannsretten finner det klart at Heide under disse omstendighetene ikke kunne utbetale lånebeløpet uten først å ha klarert med Ulven om han kunne akseptere at vilkår 5 kunne ordnes ved en notifikasjon til Schuldt slik Heide hadde tenkt seg. Selv om møtet som førte til undertegningen av låneavtalen var kort, blant annet fordi Ulven samme kveld skulle reise på rypejakt i Sverige, var det debitor, ikke Ulven, som hadde hastverk med å få gjennomført lånetransaksjonen. Lagmannsretten legger til grunn at selv om Ulven var på jakt, kunne han nås over mobiltelefon om kveldene. Det var derfor ikke noe i veien for at Heide kunne komme i kontakt med Ulven for å få avklart forskjellige spørsmål rundt lånebetingelsene, og Heide har heller ikke hevdet at han forsøkte å komme i kontakt med Ulven ut over kontakten om vilkår 5 samme kveld, der Heide som nevnt oppnådde kontakt.
Advokat Heide var dermed forpliktet til å henvende seg til Ulven om lånevilkår 5 om sikkerhet i provisjonsbeløpet, og det var etter lagmannsrettens syn erstatningsbetingende uaktsomt at han ikke gjorde det.
Lagmannsretten mener at Heide også måtte anses forpliktet til å orientere Ulven om Lars Andersens svar på vilkår nr. 2 og 3. Lagmannsretten tar ikke standpunkt til spørsmålet om Heide kunne videresendt Andersens epost til Ulven uten samtykke fra klienten. E-posten var Andersens svar på Heides anmodning om å få klarlagt om utbetalingsvilkårene kunne oppfylles, og framsto for så vidt som rettet til Ulven via Heide. Heide kunne eventuelt ha avklart med Andersen at han aksepterte at eposten ble sendt videre til Ulven, eller gitt videre Andersens opplysninger som sine egne til Ulven. Det sentrale er at Heide etter lagmannsrettens mening skulle ha informert Ulven om at vilkårene i punkt 2 og 3 om erklæringer fra verftet ikke kunne oppfylles. Heide har anført at dette var unødvendig, fordi han i stedet valgte å innestå for disse forholdene, slik Ulven hadde angitt som et alternativ i sin epost. Dette er etter lagmannsrettens mening ikke holdbart.
Lagmannsretten er uenig i Heides anførsel om at forholdet må likestilles med et kjøp av fast eiendom, der megler gjennom selve utbetalingen innestår for at kreditor ikke skal lide tap. Retten mener Heide skulle ha informert Ulven om at han valgte inneståelsesalternativet. Det er ikke uten videre klart hva et slikt inneståelsesansvar skulle gå ut på, og det framstår som sannsynlig at det ville blitt en diskusjon hvilke forpliktelser en slik inneståelse innebar, og om Ulven ville anse seg tilfreds med dette. Viktigere er det at Heide måtte anses forpliktet til å opplyse Ulven om det faktiske innholdet i Andersens svar. Lagmannsretten er enig med advokat Heide i at de svarene Andersen ga om verftets manglende adgang til å gi de garantiene Ulven ønsket, sett fra Heides ståsted ikke burde være overraskende for Ulven. Ulven hadde tidligere, som vedlegg til en epost 18. august 2008, fått oversendt en rekke kontraktsdokumenter som viste at det var Bankhaus Wöllberns selskap Vision 1 og Vision 2 som eide båtene, og at disse selskapene hadde overdratt sine rettigheter til EBN. Men det er etter lagmannsrettens mening ikke avgjørende for uaktsomhetsvurderingen hva Heide mente at Ulven burde eller måtte ha forstått om avtalestrukturen knyttet til båtene. Ulvens formulering av vilkårene viste at han var av den oppfatning at verftet kunne gi en slik garanti, og Heide pliktet da etter rettens mening uansett å ta opp med Ulven at dette ikke var situasjonen, før pengene kunne utbetales. Heide burde ha sett at det var en mulighet for at Ulven hadde en uriktig oppfatning av hvem som hadde disposisjonsretten over båtene, og Heide må ha forstått, ut fra formuleringen av utbetalingsvilkårene, at Ulven var sterkt opptatt av å sikre kontrollen over båtene slik at det senere salget som skulle finansiere tilbakebetalingen av lånet, kunne gjennomføres uhindret. Når en advokat registrerer at den hvis interesser han har til oppgave å sikre, kan ha en uriktig oppfatning av hvilken sikkerhet han kan oppnå, må han ta dette opp med vedkommende. Særlig gjaldt dette i Heides tilfelle når han uansett måtte anses forpliktet til å ta opp forholdet med manglende oppfyllelse av vilkår 5.
Ytterligere et forhold som etter lagmannsrettens mening burde vært tatt opp med Ulven, var at EBN ved Andersen hadde instruert Heide om at pengene skulle utbetales til EBS, ikke til EBN. Det er riktignok slik at dersom en advokat har som oppdrag å utbetale et beløp til en kreditor, er kreditor normalt berettiget til å angi nærmere hvor og hvordan beløpet skal betales. Men dette forutsetter som nevnt at vilkårene for overhodet å utbetale beløpet til kreditor var oppfylt. I en situasjon hvor Heide etter lagmannsrettens mening var forpliktet til å ta opp både vilkåret i punkt 2, punkt 3 og punkt 5 med Ulven, måtte Heide etter omstendighetene også være forpliktet til å underrette Ulven om at beløpet skulle betales til EBS og høre om Ulven hadde innvendinger mot dette. Det går fram av eposten fra Ulven om utbetalingsvilkårene at emnet for den var « Utbetaling lån EBN » og at Heide fikk « fullmakt » til å utbetale 2 000 euro « til EBN » under de angitte forutsetningene.
Utbetalingsfullmakten gjaldt uttrykkelig utbetaling til EBN. På bakgrunn av at EBS var det selskapet som skulle avstå sitt krav på provisjon til Ulven, og sett i sammenheng med den uklarheten som ellers forelå med hensyn til om Ulvens ønsker om sikring av engasjementet kunne oppfylles, mener lagmannsretten at Heide skulle ha avklart med Ulven om han aksepterte denne betalingsinstruksen.
Dette innebærer at Heide den 28. august ikke var berettiget til å utbetale 1,4 millioner euro til EBS, slik han gjorde, fordi Ulvens betalingsvilkår ikke var oppfylt, og fordi Heide ikke hadde tatt opp de manglende forutsetningene med Ulven først. Av samme grunner var Heide heller ikke berettiget til å utbetale resten avlånebeløpet, 600 000 euro etter anvisning fra Nordahl Heyerdahl-Larsens selskap Viking, slik Lars Andersen i EBN instruerte ham om senere samme dag, uten å forelegge dette for Ulven. Her var det forhold som særlig ga Heide grunn til å orientere Ulven: Heide var kjent med at Heyerdahl-Larsen hadde påtatt seg betydelige private låneforpliktelser og stadig hadde likviditetsbehov, at Ulvens lån skulle gå til å dekke bestemte forpliktelser EBN hadde for å få båtene i drift, og at instruksen om utbetaling til Heyerdahl-Larsen ikke var i samsvar med Ulvens instruks om utbetaling til EBN.
Lagmannsretten mener at advokat Heide har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt ved å sørge for utbetaling av lånebeløpet dels til EBS og dels etter Heyerdahl-Larsens anvisninger, uten å ta opp de ovenfor nevnte forholdene med Ulven først.
Spørsmålet er så om det foreligger adekvat årsakssammenheng mellom Heides uaktsomme handling og det tapet Ulven krever dekket.
Som påpekt av partene, må spørsmålet om årsakssammenheng vurderes ut fra betingelsesteorien. Retten må vurdere hva som ville blitt resultatet hvis advokat Heide ikke hadde opptrådt uaktsomt. Man skal forsøke å finne fram til hva som ville blitt resultatet dersom den uaktsomme handlingen « tenkes borte ». I dette tilfelle består det uaktsomme forholdet i en unnlatelse fra advokat Heides side, og spørsmålet blir da: Hva ville skjedd hvis advokat Heide hadde opptrådt aktsomt og underrettet Ulven om at vilkår nr. 5 ikke var tilfredsstilt, om hvorfor nr. 2 og 3 ikke kunne tilfredsstilles, og om at han hadde fått en instruks om å overføre pengene til EBS og i samsvare md instrukser fra Heyerdahl-Larsen.
Tingretten og ankemotpartene har understreket at dersom retten skulle komme til at vilkår nr. 2 og 3 ikke var oppfylt, gikk Heides uaktsomhet og den manglende oppfyllelsen av vilkårene her ikke « i farens retning », i den forstand at det Ulven ville sikre seg mot med disse vilkårene, ikke skjedde: Båtene ble ikke belånt ut over verdien, og de ble ikke utlevert til andre enn Ulven, ettersom de overhodet ikke ble betalt og levert fra verftet. Dette er etter lagmannsrettens mening ikke treffende. Spørsmålet er som nevnt hva som ville skjedd hvis Heide hadde opptrådt aktsomt, og her må man forsøke å komme fram til hva Ulven ville ha gjort dersom han hadde fått de opplysningene som lagmannsretten ovenfor er kommet fram til at han skulle hatt. At Ulven rent subjektivt på dette tidspunktet muligens ikke hadde full oversikt over kontraktsforholdet og rettighetssituasjonen, er ikke avgjørende: Avgjørende er hvordan Ulven sannsynligvis ville ha reagert på disse opplysningene fra Heide ut fra de forutsetningene og den kunnskapen Ulven faktisk hadde. I denne sammenhengen viser lagmannsretten til at det klart er slått fast i rettspraksis at den som har opptrådt ansvarsbetingende, har bevisbyrden for at tapet likevel ville ha inntrådt dersom han hadde opptrådt aktsomt, jf. avgjørelser i Rt-2003-400 , Rt-2000-679 , Rt-1996-1718 og Rt-1984-466 . I den grad det må sies å være umulig å slå fast med noen grad av sannsynlighetsovervekt hva Ulven sannsynligvis ville gjort dersom han hadde fått de nevnte opplysningene fra Heide, følger det av denne rettspraksisen at Heide og de øvrige ankemotpartene har bevisbyrden og tvilsrisikoen for at Ulven likevel ville gitt klarsignal for utbetaling av lånebeløpet, og dermed uansett ville blitt påført tapet.
Etter lagmannsrettens mening er bevisbyrden ikke oppfylt. Ulven har i sine forklaringer for lagmannsretten sterkt understreket at låntakersiden hadde opplyst til ham at de aktuelle båtene var betalt, og at det lånet han skulle gi, var nødvendig for å dekke utgifter til mannskap, klargjøring m.v. som skulle gjøre båten i stand til å seile i inntektsbringende virksomhet. Han hadde videre fått lagt fram takster som viste at inntjeningsmulighetene var gode, og at båtene umiddelbart kunne selges med god fortjeneste, et salg der Ulven altså skulle få sin del på 5,5 millioner euro. Som nevnt ovenfor mener lagmannsretten at Ulvens syn på saken i dag til en viss grad bærer preg av at han nå vet at forholdene rundt båtene ikke var i orden. Men lagmannsretten mener at det må legges til grunn at Ulven, dersom han hadde fått den nevnte informasjonen fra Heide, ville ha foretatt undersøkelser som ville ha medført at han ville konkludert med at lånet ikke skulle utbetales.
Den første båten skulle leveres i september/oktober 2008. Lagmannsretten har vanskelig for å tro at Ulven på den tiden kan ha vært av den oppfatningen at båtene var fullt betalt til verftet allerede før de skulle leveres. Ulven framstår som en nøyaktig og kunnskapsrik investor, og lagmannsretten har vanskelig for å se at han skal kunne ha vært av den oppfatning at ikke endelig betaling og levering skulle skje etter samtidighetsprinsippet. Lagmannsretten finner det mest sannsynlig at Ulven har vært av den oppfatningen at finansieringen var i orden, det vil si at EBN hadde til disposisjon nødvendige midler til å betale for båtene på leveringstidspunktet, og at rederiets likviditetsbehov som nevnt ovenfor bare var knyttet til dekning av ytterligere utgifter med klargjøring av båten. Ulven har forklart at han var kjent med at det var gitt et lånetilsagn til EBN fra Deutsche Bank i New York på 250 millioner dollar, men at dette forutsatte en egenkapital på 40 prosent, og at dette skulle skje ved en emisjon. Han må også ha vært klar over at noen slik emisjon ikke var gjennomført.
Som nevnt mener lagmannsretten at Heide måtte forstå at Ulven, på bakgrunn av Ulvens krav om garantier fra verftet, ikke hadde noe klart, og muligens et noe misforstått, bilde av rettighetssituasjonen. Lagmannsretten legger til grunn, ut fra hva som må anses mest sannsynlig, men for så vidt også ut fra de bevisbyrdereglene det er redegjort for ovenfor, at hvis Ulven var blitt informert av Heide, ville han før han ga klarsignal til utbetaling, ha foretatt nærmere undersøkelser, enten selv, gjennom Heide eller gjennom andre, blant annet ved å ta kontakt med Bankhaus Wöllbern for å forhøre seg om rettighetsforholdene og den finansielle situasjonen i EBN. Ulven har under ankeforhandlingen anført at tidligere betalinger på båtene til det kinesiske verftet var misligholdt allerede i februar/mars 2008. Lagmannsretten finner det utvilsomt at en slik opplysning ville ha medført at Ulven ikke ville ha utbetalt lånet. Men ankemotparten hevder at det ikke foreligger noen dokumentasjon for at det forelå et slikt mislighold, og lagmannsretten finner på bakgrunn av manglende opplysninger i saken at den ikke kan legge til grunn at det forelå et slikt mislighold. Det kan videre ikke legges til grunn at Ulven i denne situasjonen ville reist til Hamburg for å undersøke forholdene nærmere, slik han gjorde senere, selv om dette ikke helt kan utelukkes. Dette ville i så fall åpenbart ha ført til at han hadde nektet låneutbetalingen, men retten finner at det vanskelig kan legges til grunn at dette ville skjedd.
Lagmannsretten mener likevel, også på bakgrunn av de nevnte bevisbyrdebetraktningene, at det må legges til grunn at Ulven ville foretatt undersøkelser som ville ført til den konklusjonen at situasjonen var så usikker at lånet ikke ville blitt utbetalt. En henvendelse til Schuldt kunne gitt opplysninger om at det ikke var sikkert at det ville bli utbetalt noen provisjon i forbindelse med salget. Lagmannsretten mener det er sannsynlig at Ulven ville foretatt nærmere undersøkelser av om EBN hadde nødvendig finansiering klar til å få båtene utlevert. Det må videre legges til grunn at Ulven ville fattet mistanke når han fikk vite at lånebeløpet ikke skulle utbetales til EBN, som som nevnt trengte det for å klargjøre båtene, men til EBS. Selv om Ulven har forklart at han som utgangspunkt ikke la seg oppi hvordan EBN konsernmessig organiserte sin virksomhet, har han understreket at det framsto som meningsløst å overfør et så stort beløp til et selskap som tvert om skulle betale Ulven et betydelig beløp, nemlig ved å avstå fra sin rett til provisjon. Ennå større grunn til mistanke ville opplysningene om at store deler av lånet skulle utbetales etter Heyerdahl-Larsens instruks ha vekket.
Etter en samlet vurdering bygd på de nevnte bevisvurderingsreglene, finner lagmannsretten at dersom advokat Heide hadde gitt de opplysningene han skulle, ville Ulven gjennom undersøkelser funnet ut at EBN manglet midler til finansiering av båtene og at det også var andre mistenkelige forhold rundt låneutbetalingen, noe som ville ført til at han ville ha nektet lånet utbetalt. Det foreligger da årsakssammenheng mellom advokat Heides erstatningsbetingende unnlatelser og Ulvens tap av lånebeløpet.
Det er etter dette lagmannsrettens konklusjon at Alf Ulven har krav på erstatning fra advokat Heide og Advokatfirma Ræder DA. Disse to ankemotpartene har ikke bestridt at de er solidarisk ansvarlige overfor Ulven. Ansvaret er forsikret i Chartis Europe NUF og Chubb Insurance Company of Europe SA. Chartis har ikke bestridt at tapet er forsikringsmessig.
Chubb svarer for ansvar ut over 8 millioner kroner. Selskapet har anført at tapet ikke er forsikringsmessig, og vist til punkt 4.5.1 vilkårene 1. januar 2008 for « Sikkerhetsstillelse og Formuesskadeforsikring for medlemmer av Den Norske Advokatforening » om at forsikringen ikke dekker ansvar sikrede har påtatt seg ut over det som følger av alminnelig erstatningsrett, herunder ethvert ansvar som « alene bygger på garanti, kausjon, kontrakt, tilsagn eller annen avtale ». Lagmannsretten forstår dette slik at selskapet her bygger på advokat Heides anførsel om at han i forbindelse med låneutbetalingen valgte å innestå for at Ulvens betingelser var oppfylt, og at selskapet påberoper seg at forsikringen ikke dekker ansvar som følge av inneståelsesgaranti. Som det går fram ovenfor, er det ansvaret som ilegges advokaten, et alminnelig uaktsomhetsansvar, og innsigelsen er ikke holdbar.
Utgangspunktet for utmåling av tapet er uomtvistet det lånebeløpet som advokat Heide utbetalte slik det er beskrevet ovenfor, nærmere bestemt til sammen 15 923 693,66 kroner. De ansvarlige har krevd en nedsettelse av beløpet etter skadeserstatningsloven § 5-1 om at Ulven har medvirket til skaden ved egen skyld. Slik lagmannsretten ovenfor har begrunnet ansvarsgrunnlaget og årsakssammenhengen, er det ikke grunnlag for å nedsette ansvaret etter denne bestemmelsen. Det er ikke den risikoen Ulven har tatt knyttet til selve lånetransaksjonen som har materialisert seg, men uforsvarlig opptreden fra advokatens side som har ført til tapet, og her er ikke Ulven noe å bebreide.
Det samme gjelder nedsettelse etter lemping av ansvaret for advokat Heide eller Advokatfirma Ræder DA etter skadeserstatningsloven § 5-2. Ingen av de hensynene lempingsregelen bygger på, taler etter omstendighetene for lemping i dette tilfellet. Lagmannsretten bemerker at det som spesielt er framhevet av ankemotparten Heide, er at han risikerer å sitte igjen med et eneansvar eller hovedansvar for store deler av det totale tapet dersom det skulle vise seg at han har meldt forsikringstilfellet for sent, hvilket Chubb etter det opplyste gjør gjeldende. Dette vil eventuelt medføre at advokatfirmaet har regress overfor Heide fra ett av eller begge forsikringsselskapene. Lagmannsretten bemerker at en avvisning av lempingskravet i saken her ikke vil være til hinder for at kravet lempes i en slik regressomgang.
Advokat Heide og Advokat Ræder DA dømmes etter dette til på solidarisk grunnlag å betale erstatning til Ulven med 15 923 693,66 kroner. Ulven har i tillegg krevd dekket tap som består i ikke å kunne disponere lånebeløpet i tiden fra utbetaling fram til han er berettiget til forsinkelsesrente. Dette er en avsavnsrente, og lagmannsretten mener Ulven er berettiget til å få dekket dette tapet på linje med annet tap. Tapet er påregnelig. Avsavnsrenten må anslås med utgangspunkt i den bankrenten Ulven kunne ha oppnådd på et såpass stort beløp. Lagmannsretten fastsetter tapet til 6 prosent per år slik Ulvens prosessfullmektig anførte i retten. Ulvens erstatningskrav, som må anses for å gjelde dekning av alt tap, også avsavnsrentetapet, ble satt fram 3. november 2008, og forsinkelsesrenten løper fra 3. desember 2008 og omfatter begge erstatningspostene.
Chartis' ansvar er begrenset til 8 millioner kroner med tillegg av renter. Beløpet tilkjennes Ulven med forsinkelsesrenter fra 3. november 2008.
Chubb svarer for ansvar ut over den delen Chartis dekker, det vil si tap ut over 8 millioner kroner. Dette tapet er på 7 923 693,66 kroner. I tillegg kommer det ovenfor nevnte avsavnsrentetapet, som må anses forsikringsmessig dekket under polisen. Det skal betales forsinkelsesrenter av begge beløpene slik som ovenfor for Heide og advokatfirmaet.
Anken har ført fram, og Ulven har vunnet saken. Han har krav på saksomkostninger for tingretten og lagmannsretten i samsvar md hovedregelen i tvisteloven § 20-2 annet ledd, idet det ikke er grunnlag for unntak etter bestemmelsens tredje ledd.
Advokat Torkildsen har inngitt omkostningsoppgave for lagmannsretten som samlet er på 267 954 kroner inkludert merverdiavgift. For tingretten var kravet på 348 374 inkludert merverdiavgift. I tillegg kommer ankegebyr for tingretten med 6 880 kroner, og for lagmannsretten med 23 220 kroner. Lagmannsretten finner at kravene dekker nødvendig arbeid med saken, og tilkjenner beløpene. Ankemotpartene anses solidarisk ansvarlige for omkostningene.
Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Joar Heide og Advokatfirma Ræder DA dømmes in solidum til innen to uker å betale 15.923.693,66 -femtenmillionernihundreogtjuetretusensekshundreognittitre 66/100- kroner til Alf Ulven, med tillegg av 6 -seks- prosent årlig avsavnsrente av dette beløpet fra og med 28. august 2008 til og med 2. desember 2008, og med tillegg av forsinkelsesrente av summen av beløpet nevnt foran og avsavsnrentebeløpet, beregnet etter den rentesatsen som har gjeldt og vil gjelde til enhver tid etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, fra og med 3. desember 2008 til betaling skjer.
2. Forsikringsselskapet Chartis Europe Filial av Utenlandsk foretak dømmes til in solidum med Joar Heide og Advokatfirma Ræder DA innen to uker å betale 8.000.000 -åttemillioner- kroner til Alf Ulven med tillegg av forsinkelsesrente av dette beløpet etter den rentesatsen som har gjeldt og vil gjelde til enhver tid etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, fra og med 3. desember 2008 til betaling skjer.
3. Forsikringsselskapet Chubb Insurance Company of Europe SA dømmes til in solidum med Joar Heide og Advokatfirma Ræder DA å betale 7.923.693,66 -sjumillionernihundreogtjuetretusensekshundreognittitre 66/100- kroner til Alf Ulven med tillegg av 6 -seks- prosent årlig avsavnsrente av 15.923.693,66 -femtenmillionernihundreogtjuetretusensekshundreognittitre 66/100- kroner fra og med 28. august 2008 til og med 2. desember 2008, og med tillegg av forsinkelsesrente av summen av 7.923.693,66 -sjumillionernihundreogtjuetretusensekshundreognittitre 66/100- kroner og avsavnsrentebeløpet, beregnet etter den rentesatsen som har gjeldt og vil gjelde til enhver tid etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum, fra og med 3. desember 2008 til betaling skjer.
4. Chartis Europe Filial av Utenlandsk foretak og Chubb Insurance Company of Europe SA in solidum 355.254 -trehundreogfemtifemtusentohundreogfemtifirekroner til Alf Ulven innen to uker etter forkynnelsen av denne dommen.
5. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Joar Heide, Advokatfirma Ræder DA, Chartis Europe Filial av Utenlandsk foretak og Chubb Insurance Company of Europe SA in solidum – 291.174- tohundreognittientusenetthundreogsyttifire- kroner til Alf Ulven innen to uker etter forkynnelsen av denne dommen.