Du er her

Også verdistigning på bolig som skyldes markedsutvikling kan kreves skjevdelt ved separasjon

Type avgjørelse: 
Dom
Instans: 
Borgarting lagmannsrett
Dato: 
09.01.2012
Referanse: 
Sak 10-179016ASD-BORG/01
Prosessfullmektiger: 
Advokat Inger Helene Lie mot B advokat Arne Meltvedt
Avgjørelse: 

Saken gjelder skjevdeling på felleseieskifte, særlig betydningen av samfunnsskapt verdistigning på fast eiendom. Konkret gjelder tvisten eiendommen ---veien 16 på X i Bærum.

B er født i 1952 og A er født i 1945. De flyttet sammen i 1989 og giftet seg sommeren 1990. Begge hadde vært gift tidligere. B har ikke barn fra tidligere ekteskap, mens A har to døtre, født i 1971 og 1973. Bs tidligere ektefelle døde i en ulykke i 1983, og hun arvet da eiendommen ---veien 16 samt en fritidsbolig ved Flekkefjord og verdipapirer. Dessuten fikk hun utbetalt et forsikringsbeløp på 1 million kroner. A var nylig separert da partene traff hverandre. B og A har ett felles barn, C, som er født i august 1990 og som har Aspergers syndrom. Etter at C ble født, har B vært hjemmeværende, og hun er også i dag uten inntekt. A er overlege og har hele tiden vært i lønnet arbeid.

Samlivet ble brutt i mars 2008, og partene er enige om at skjæringstidspunktet for skiftet er 20. mars 2008. A begjærte offentlig skifte av separasjonsboet 30. mars 2009, og dette ble åpnet på forsommeren 2009. Bostyrer er advokat Tone Bjørn, Sandvika. Under bobehandlingen ble partene ikke enige om hvorledes det skulle forholdes med ---veien 16, og B, som krevde at eiendommen i sin helhet skulle holdes utenfor delingen, ble pålagt å reise søksmål. Bobehandlingen har vært stilt i bero i påvente av at denne skiftetvisten skal bli rettskraftig avgjort.

Eiendommen ---veien 16 ligger på X i Bærum og er på 6,7 mål. Den har 80 meter strandlinje. På eiendommen er det et bolighus fra 1860, samt et strandhus og et nytt bryggeanlegg. Partene planla å bygge et nytt bolighus på eiendommen. Det gamle huset har derfor bare blitt helt nødvendig vedlikeholdt og trenger oppussing og modernisering.

Eiendommen ble anskaffet på 1960-tallet av foreldrene til Bs første mann, og B bodde der sammen med ham frem til hans død. Hun har etter samlivsbruddet med A søkt om tillatelse til å dele eiendommen i tre tomter med sikte på salg og utbygging av to av dem. Delingstillatelse ble gitt 14. april 2011. Delingen er imidlertid ikke gjennomført. For lagmannsretten er det opplyst at grunnen til dette er at arealdelen til kommuneplanen 2010-2020, som ble vedtatt 24. mars 2010, har redusert tillatt utnyttelsesgrad for eiendommen fra 20 % til 10 %. Partene tvistes om hvilken betydning dette har for eiendommens verdi.

Asker og Bærum tingrett avsa 29. juni 2010 dom, som etter rettelse 15. juli 2010 har slik domsslutning:
1. B gis rett til å holde utenfor deling på felleseieskifte 75% av verdien av eiendommen ---veien 16, 0000 X.
2. Sakskostnader tilkjennes ikke.

Om saksforholdet for øvrig vises til lagmannsrettens bemerkninger nedenfor og tingrettens dom.

A har anket dommen til lagmannsretten, og B har inngitt avledet anke. Begge anker gjelder dommens innhold og retter seg mot både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Ankeforhandling er holdt 13.-15. desember 2011 i Borgarting lagmannsretts hus i Oslo. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble i tillegg avhørt 8 vitner. Om bevisførselen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Han er medeier i eiendommen. Partene har stilltiende og forutsetningsvis inngått avtale om at eiendommen skal være sameie. Hans eierandel anføres å være 37,5 %. Brøken fremkommer ved at 25 % av eiendommens nåverdi anses å tilsvare verdien da ekteskapet ble inngått tillagt inflasjon i den mellomliggende periode. Denne delen skal B eie alene. De resterende 75 % tilhører partene med en halvpart hver. Dette gir en eierandel på 37,5 % for A og 62,5 % for B.

For det tilfelle at han ikke blir ansett som medeier, bestrider han at B kan holde eiendommen utenfor delingen etter ekteskapsloven § 59. Riktignok hadde B eiendommen med seg inn i ekteskapet, men det er bare den daværende verdien med tillegg av alminnelig inflasjon, som « klart kan føres tilbake til midler som [ hun] hadde da ekteskapet ble inngått », jf § 59 første ledd. Den overskytende verdi er samfunnsskapt og må likedeles.

Under enhver omstendighet vil det gi « et åpenbart urimelig resultat » om eiendommens verdi i sin helhet eller i så stor grad som tingretten kom til, skal tilfalle B, jf ekteskapsloven § 59 annet ledd. I så fall vil B komme økonomisk meget godt ut av skilsmissen, mens A etter nesten 20 års ekteskap vil stå tomhendt tilbake til tross for at alle inntektene og hele formuen hans har vært forbrukt under samlivet.

Atter subsidiært gjøres gjeldende at det vesentlige bidrag A har ytet til partenes fellesskap ut over egen forsørgelse, jf ekteskapsloven § 38, må bedømmes som en gave som kan kreves restituert når det ikke er opprettet gyldig ektepakt, jf ekteskapsloven § 50 og Rt-1996-486 . Alternativt har A krav på vederlag etter ekteskapsloven § 63 for sitt merbidrag.

Han har nedlagt slik påstand:
I hovedanken:
1. A er eier av ---veien 16, X med en eierandel fastsatt etter rettens skjønn.
2. B gis rett til å holde utenfor delingen 25 % av verdien av ---veien 16.
3. A tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.
I avledet anke:
1. A frifinnes
2. A tilkjennes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, B, har sammenfatningsvis gjort gjeldende:

Det er ikke inngått noen avtale om at A skal være medeier i eiendommen.

B var uomtvistelig eier av eiendommen da hun giftet seg med A. Hun har da rett til å holde den utenfor delingen etter hovedregelen i ekteskapsloven § 59 første ledd.

Slik skjevdeling vil ikke føre til et åpenbart urimelig resultat, jf unntaket i ekteskapsloven § 59 annet ledd. Tingretten har her tatt feil både i bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Da partene giftet seg, var A innforstått med at eiendommen skulle være hennes særeie, og de undertegnet ektepakt om dette i 1991. Ektepakten er viktig, selv om den er ugyldig som følge av manglende vitneunderskrifter. A har som overlege en god stilling med høy lønn, og han vil oppebære en meget god pensjon. B, derimot, har vært hjemmeværende under hele ekteskapet og er bundet til omsorgen for deres felles sønn, som har Aspergers syndrom. Hun vil bli minstepensjonist.

Hun har lagt ned slik påstand:
1. B gis rett til å holde hele verdien av ---veien 16, 0000 X, utenfor delingen.
2. B tilkjennes saksomkostninger for begge instanser.

Lagmannsretten har kommet til at begge anker må forkastes og vil bemerke:

Spørsmålet om A er medeier i eiendommen

Det er på det rene at det ikke er inngått noen skriftlig avtale om sameie mellom B og A. Det er også ubestridt at det heller ikke forligger noen muntlig avtale om dette. As anførsel er at avtalen om at han er medeier i ---veien 16 er inngått stilltiende og forutsetningsvis.

Lagmannsretten bemerker innledningsvis at det generelt har formodningen mot seg at avtaler om overføring av eiendomsrett til meget verdifulle formuesgjenstander, her fast eiendom verdt flere titalls millioner kroner, inngås formløst. Slik er det også for avtaler mellom familiemedlemmer.

For lagmannsretten er det naturlig å ta utgangspunkt i den ektepakten partene underskrev 8. oktober 1991. På blanketten for ektepakt er det krysset av for at ektefellene skal ha « fullt særeie », at « det er ikke avtalt at særeie blir felleseie ved død », men at «
mannen skal kunne sitte i uskifte med hustruens særeie ». Videre er det spesifisert at « Gnr 00 bnr 00, ---veien 9A [nå ---veien 16, rettens anm], i Bærum kommune skal være Bs særeie.» Partene er for lagmannsretten enige om at ektepakten gir uttrykk for det de da var enige om, men at den er ugyldig på grunn av manglende vitneunderskrifter, jf (nå) ekteskapsloven § 54 tredje ledd.

A har forklart at han gikk med på at eiendommen skulle være Bs særeie for å gi henne den tryggheten hun ønsket. Han så det imidlertid slik at eiendommen ikke kunne forbli hennes særeie uansett hvor lenge ekteskapet måtte vare. Lagmannsretten konstaterer imidlertid at denne forutsetningen ikke har kommet til uttrykk noe sted. Den er ikke inntatt i ektepakten eller i noe annet dokument, og etter bevisførselen må retten legge til grunn at han heller ikke sa fra muntlig da ektepakten ble inngått. Retten viser her særlig til forklaringen fra As svigerinne D, som er advokat og som bisto ektefellene med ektepakten. Hun opplyste at skjemaet ble fylt ut i begge ektefellers nærvær. Hun gjennomgikk skjemaet med dem punkt for punkt. Hun er sikker på at de snakket mye sammen i forbindelse med at skjemaet ble fylt ut, men hun kunne ikke huske at det ble sagt noe om at særeiet skulle være tidsbegrenset. Hun mente imidlertid bestemt at det ikke hadde vært noen uenighet eller misstemning mellom partene da ektepakten ble opprettet. I så fall ville det blitt vanskelig for henne å bistå på grunn av familieforholdet.

D hadde ikke med seg ektepakten tilbake til kontoret etter at den var opprettet. Hun presiserte for lagmannsretten at hun ikke hadde noe advokatoppdrag for partene, og at det dreide seg om en ren vennetjeneste for nær familie. Hun hadde orientert ektefellene om at underskriftene måtte vitnebekreftes og forsto det slik at dette skulle gjøres av et vennepar. Ektepakten ble først innsendt til Løsøreregisteret i 1993 og ble da nektet tinglyst på grunn av at vitnebekreftelse manglet.

Det er usikkert hvem som sendte ektepakten til Løsøreregisteret, men begge parter har forklart at de var klar over at ektepakten var ugyldig etter at den kom i retur. Likevel tok ingen av dem noe initiativ til å inngå ektepakten på ny i gyldige former. B opplyste at hun hele tiden tok for gitt at det hun eide, beholdt hun, og eiendommen var hennes. A mente derimot at han hadde rett til halvparten når ektepakten ikke var gyldig.

Det hører med i bildet at ektepakten ble opprettet etter at ekteskapsloven 1991 var vedtatt, men mens ekteskapsloven av 1918 og loven om ektefellers formuesforhold fra 1927 fortsatt gjaldt. Begge disse lover ble opphevet ved ekteskapsloven 1991, som først trådte i kraft 1. januar 1993. Før ekteskapsloven 1991 var hovedregelen at felleseiet skulle likedeles, mens den nye loven gir hver av ektefellene en omfattende rett til å holde verdier utenfor delingen.

Til støtte for at det skal være inngått en stilltiende og forutsetningsvis avtale om medeiendomsrett, har A vist til flere omstendigheter, særlig hans økonomiske bidrag til fellesskapet, herunder at han solgte sin leilighet på Y i Oslo, den livsforsikringen som ble tegnet for å sikre B, og som han har betalt, og hans hovedrolle i byggeprosjektet på eiendommen. Lagmannsretten viser til den nærmere omtale av disse momentene nedenfor under drøftelsen av ekteskapsloven § 59 annet ledd. Retten nøyer seg nå med å bemerke at momentene verken hver for seg eller samlet kan gi A noen eierandel i ---veien 16. Eiendomsrett oppstår ikke ved økonomiske eller andre bidrag til ektefellenes økonomiske fellesskap i seg selv, og retten finner ikke bevismessig dekning for at B uttrykkelig eller stilltiende har akseptert at A skal få en eierandel i ---veien 16 som vederlag for sine bidrag.

Lagmannsrettens konklusjon er derfor at det ikke er inngått noen avtale om at A er medeier i eiendommen ---veien 16. Retten legger til grunn at A nok har forutsatt at han skal ha en del av verdien av eiendommen, men dette har han ikke klart kommunisert til B, og det er uansett ikke akseptert av henne, verken uttrykkelig eller stilltiende. Hun har heller ikke på annen måte opptrådt slik at en avtale om sameie i ---veien 16 kan anses inngått.

Ekteskapsloven § 59 første ledd

Ekteskapsloven § 59 første ledd lyder slik:
Verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv, eller ved gave fra andre enn ektefellen, kan kreves holdt utenfor delingen.

Det er på det rene og ubestridt at eiendommen ---veien 16 tilhørte B da hun giftet seg med A. Partene er imidlertid uenige om i hvor stort omfang verdien kan holdes utenfor delingen.

B gjør gjeldende at dagens verdi skal holdes utenfor delingen, mens A anfører at bare verdien av eiendommen da ekteskapet ble inngått tillagt alminnelig prisstigning er unntatt fra deling. Den resterende del av eiendommens nåverdi er samfunnsskapt og kan i lovens forstand ikke « klart føres tilbake til » midler B hadde da ekteskapet ble inngått. Den samfunnsskapte verdistigningen må derfor – hevder han – likedeles etter ekteskapsloven § 58.

Partene giftet seg sommeren 1990. Det er usikkert hva eiendommen da var verdt, men sivilingeniør/takstmann Erik H Larsen har for lagmannsretten anslått verdien til 12,5 millioner kroner hvis den hadde blitt solgt med delemulighet og 9,5 millioner kroner hvis den hadde blitt solgt som « enebolig på stor tomt ». Larsen har kommet frem til denne verdien ved å ta utgangspunkt i sin egen takst over eiendommen i 2010 og deretter regne seg tilbake til 1990 dels ved hjelp av statistikk for boligprisutvikling i perioden 1990-2010, dels ved å sammenligne med takster hans takstfirma har hatt i området i den samme perioden. Hans verdivurdering for 1990 justert med den alminnelige prisstigning frem til nå tilsvarer henholdsvis 19 og 14 millioner kroner. A aksepterer at B kan holde 25 % av dagens verdi utenfor delingen. Den overskytende del av eiendommens verdi skyldes den særskilte prisutviklingen på fast eiendom i den perioden ekteskapet varte, og må – slik A ser det – likedeles mellom ektefellene.

Det er for lagmannsretten fremlagt flere takster og verdivurderinger. I takst 30. april 2008 fra takstmann Trond Bendiksen ble eiendommens normale salgsverdi anslått til 36 millioner kroner. En udatert verdivurdering fra Eie eiendomsmegling prisvurderte eiendommen til 35 millioner kroner. I en epost 12. oktober 2009 fra bostyreren, advokat Tone Bjørn, til partenes advokater på skiftet opplyser hun at hun har vært i kontakt med Tom Johnsen i eiendomsmeglerfirmaet Sem og Johnsen, som anslår eiendommens verdi til rundt 35 millioner kroner.

De to sakkyndige vitnene som har forklart seg for lagmannsretten, sivilingeniør/takstmann Erik H Larsen og sivilingeniør/takstmann Haakon Fossen, er enige om at eiendommen i 2010 hadde en verdi på 30-35 millioner kroner ved salg som « enebolig på stor tomt » og 35-40 millioner kroner ved salg som eiendom med delemulighet, jf den delingssøknad som da forelå. Verdien i dag anslo takstmann Larsen under ankeforhandlingen til « godt over 40 millioner kroner ». Han mente dessuten at den reduserte utnyttelsesgrad fra 20 % til 10 % ikke reduserte eiendommens verdi i særlig grad. Han fremholdt at en utbygger ville « gjøre grep », slik at ikke alt areal ville telle med i beregningen av bebygd areal. Som eksempel nevnte han at garasjeanlegget kan legges nede i bakken. Haakon Fossen anslo verdien i dag med en utnyttelsesgrad på 20 % til mellom 30 og 40 millioner kroner. Han fremholdt at interessen for eiendommer i en slik prisklasse nok har blitt noe redusert det siste året. Han mente dessuten at redusert utnyttelsesgrad vil påvirke eiendommens verdi negativt. Med en utnyttelsesgrad på 10 % var eiendommens verdi etter hans beste faglige skjønn redusert til mellom 20 og 25 millioner kroner og iallfall ikke over 30 millioner kroner.

For lagmannsretten er det ikke nødvendig å ta stilling til hva eiendommens verdi er i dag. Skjevdelingsregelen i ekteskapsloven § 59 er en verdiregel, ikke en regel om naturalutlegg. Verdsettelsen må foretas på skjæringstidspunktet etter ekteskapsloven § 60, som partene er enige om er 20. mars 2008. Verdistigning etter dette tidspunktet tilfaller uansett den ektefelle som får eiendommen utlagt til seg, jf ekteskapsloven § 66.

Det er uansett på det rene at det dreier seg om en meget verdifull og attraktiv eiendom. Det er også på det rene at eiendommen har steget betydelig i verdi, også om man inflasjonsjusterer « inngangsverdien » for den tiden ekteskapet varte. Tvisten gjelder hvordan den del av verdistigningen som skyldes markedsutviklingen, skal bedømmes.

Lovens ordlyd taler etter lagmannsrettens syn for at hele nåverdien av eiendommen (verdien på skjæringstidspunktet) kan holdes utenfor delingen. Uttaksretten gjelder « verdien av formue » som kan tilbakeføres til midler som B « hadde da ekteskapet ble inngått ». Når formuesgodet er i behold og har steget i verdi, gir lovteksten ingen holdepunkter for at det skal sondres mellom ulike deler av verdien, alt etter hva som er grunnlaget for verdistigningen.

Også forarbeidene, se NOU 1987:30 Innstilling til ny ekteskapslov side 83, støtter at verdistigningen tilfaller den ektefelle som eide formuesgodet da ekteskapet ble inngått. Her uttales dette standpunktet for « verdiøkning som skyldes den alminnelige prisstigning ». Lagmannsretten finner det mest nærliggende at uttrykket « den alminnelige prisstigning » ikke bare omfatter den generelle prisstigningen i samfunnet i en gitt tidsperiode, men også må knyttes til prisutviklingen for den type formuesgode som saken gjelder, dvs her fast eiendom.

Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger avgjørende rettspraksis. Riktignok synes Høyesterett i Rt-2008-769 å sondre mellom verdistigning som skyldes inflasjon og verdistigning som skyldes økning i boligens markedsverdi, se avsnitt 74-78. Den avgjørelsen gjaldt imidlertid et tilfelle der ektefellene i fellesskap kjøpte en bolig som i sin helhet ble lånefinansiert, og der arv som den ene ektefellen fikk, ble benyttet til nedbetaling av gjeld på boligen. Førstvoterende begrunnet standpunktet med at en verdistigning som skyldes markedsutviklingen, i motsetning til verdistigning som skyldes inflasjonen, normalt ikke vil kunne tilbakeføres til gjeldsnedbetalingen. Etter lagmannsrettens oppfatning gir dette begrenset veiledning for nærværende sak, der det dreier seg om et aktivum som den ene ektefellen hadde med seg inn i ekteskapet og som er i behold. Her er det etter rettens syn mest nærliggende å se det slik at all verdistigning under ekteskapet, uansett om årsaken er inflasjon eller markedsutvikling, oppfyller tilbakeføringsvilkåret.

I juridisk teori legges gjennomgående til grunn at skjevdelingskravet skal beregnes på grunnlag av eiendelens aktuelle verdi, se generelt Holmøy/ Lødrup, Ekteskapsloven med kommentarer, 2. utgave 2001 side 390. Videre vises til Lødrup/ Sverdrup, Familieretten, 7. utgave 2011 side 266, hvor det uttales:
Når en arvet bolig stiger i verdi som følge av markedssvingninger, kan nåverdien normalt føres tilbake til arven, NOU 1987:30 s.83

Imidlertid har Thomas Eeg både i sin doktoravhandling « Deling av ektefellers formuer » (2006) og i senere artikler tatt til orde for at samfunnsskapt realverdivekst bør holdes utenfor delingen, se blant annet hans artikkel « Skjevdeling: Ny dom, nye avklaringer og problemer » i Jussens Venner 2008 side 215 flg på side 247-252. Han tar som utgangspunkt den praktisk viktige situasjon at den ene ektefelle ved ekteskapets inngåelse eier en bolig som partene benytter til felles bolig. Når samlivsbruddet oppstår, må den andre ektefellen, som ikke eier boligen, ut på et boligmarked som i mange tilfeller bærer preg av en sterk prisvekst. Det kan da – hevder han – ikke være riktig at den ektefellen som eide boligen da ekteskapet ble inngått, skal få holde hele eiendommens verdi ved samlivsbruddet utenfor delingen og derved beholde hele den samfunnsskapte verdistigningen.

Lagmannsretten finner at eiendommens verdi på skjæringstidspunktet etter ekteskapsloven § 59 første ledd i sin helhet kan holdes utenfor delingen, idet retten ser det slik at hele verdistigningen kan føres tilbake til eiendommen som B hadde arvet fra sin første mann og hadde med seg inn i ekteskapet med A. Retten viser til bestemmelsens ordlyd og forarbeider og til at dette også er den rådende oppfatningen i juridisk teori, jf Lødrup/ Sverdrups lærebok som er nevnt over. Det er heller ikke noe behov for å komplisere § 59 første ledd ved å sondre mellom ulike typer verdistigning når man ser bort fra påkostninger, ettersom det kan tas hensyn til eventuelle urimelige utslag ved rimelighetsvurderingen etter § 59 annet ledd, noe også Eeg peker på i nevnte artikkel side 248, og som partene i saken her er enige om.

Ekteskapsloven § 59 annet ledd

Når lagmannsrettens konklusjon ovenfor er at B har rett til å holde hele eiendommens verdi utenfor delingen etter ekteskapsloven § 59 første ledd, er neste spørsmål om skjevdelingsretten skal begrenses etter unntaksregelen i annet ledd.
Ekteskapsloven § 59 annet ledd lyder slik:
Vil retten til å utta midler etter første ledd føre til et åpenbart urimelig resultat, kan den helt eller delvis falle bort. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på ekteskapets varighet og ektefellenes innsats for familien.

Det følger både av ordlyden ( »åpenbart urimelig »), forarbeidene ( NOU 1987:30 side 130 ) og rettspraksis ( Rt-1999-177 og Rt-2002-1596) at dette er en snever unntaksregel.

Annet ledd annet punktum angir to momenter som det skal legges vekt på, nemlig « ekteskapets varighet » og « ektefellenes innsats for familien ». Oppregningen er ikke uttømmende, jf formuleringen « særlig legges vekt på ».
I saken her er det på det rene at ekteskapet var langvarig. Fra ekteskapsinngåelsen sommeren 1990 til samlivsbruddet i mars 2008 gikk det nesten 18 år. I tillegg bodde partene sammen i ca ett år før de giftet seg. I Rt-1999-177 på side 183 uttaler Høyesterett at en varighet på 10 år ikke kan ha betydning i noen retning, men i vår sak er varigheten altså nesten det dobbelte. Lagmannsretten finner det klart at dette momentet taler for å anvende lempingsregelen i annet ledd.

Det andre momentet som det etter loven skal legges særlig vekt på, er « ektefellenes innsats for familien ». Det siktes her både til økonomisk innsats og innsats på annen måte.

B har vært hjemmearbeidende siden C ble født. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at hun har hatt hovedansvaret for hus og hjem og også stått for det meste av oppfølgingen av sønnen gjennom oppveksten, selv om også A har bidratt her. Lagmannsretten legger videre til grunn at C som følge av sin sykdom – Aspergers syndrom – har hatt større behov for omsorg og oppfølging enn andre barn. Partene tvistes om guttens behov har gjort det umulig for B å ta lønnet arbeid, men dette behøver lagmannsretten ikke ta stilling til. Økonomisk har Bs bidrag til fellesskapet i hovedsak bestått i at hun har stilt boligeiendommen til disposisjon. Hun eide ---veien 16 da ekteskapet ble inngått, og partene har bodd der under hele ekteskapet.

A har vært i lønnet arbeid som overlege i hele den perioden ekteskapet varte. Lagmannsretten legger til grunn at hans inntekt i sin helhet ble anvendt til felles forbruk, herunder vedlikehold av eiendommen og kostnader ved byggeprosjektet som retten kommer tilbake til nedenfor. Under samlivet solgte han dessuten sin leilighet på Y i Oslo, og fortjenesten ved dette salget, som etter det opplyste ikke var særlig stor, ble benyttet til felles forbruk. A har forklart at salget skjedde etter press fra B som syntes at han kunne frigjøre midler til prosjektet i ---veien 16. B har på sin side opplyst at hun nok ga uttrykk for at hun syntes A burde selge, men hun bestrider at det var tale om noe press. Lagmannsretten tar ikke stilling til dette.

På skiftet mellom A og hans tidligere ektefelle E inngikk partene i 1990 en skifteavtale som innebar at E skulle overta den tidligere felles bolig på Lillehammer. A skulle utløses med halvparten av verdien senest når hans yngste datter, som er født i 1973, ble ferdig med videregående skole. E hadde imidlertid ikke midler til å løse ham ut, og i 1993 ga han et muntlig løfte til døtrene om at hans andel i huset skulle overføres til dem som forskudd på arv. Formålet var å gjøre det mulig for E og døtrene å beholde huset. Løftet er ennå ikke gjennomført ved overskjøtning og arvemelding, men løftet står ved lag, og lagmannsretten legger dette til grunn. Det er nok så at A ved dette løftet, som ble gitt mens han var gift med B, har svekket sin økonomi, men lagmannsretten legger liten vekt på dette i vurderingen etter ekteskapsloven § 59 annet ledd. Det må være fullt akseptabelt at en part i forbindelse med skifte av et skilsmissebo, for å bidra til en god løsning, gir avkall på visse verdier og ikke fullt ut krever sin rett.

Det såkalte byggeprosjektet krevde mye av både tid og penger i den perioden B og A var gift. Dette prosjektet var et fellesprosjekt, men A var den som frontet det utad overfor kommune, arkitekt, advokat mv. Lagmannsretten legger etter bevisførselen til grunn at partene allerede tidlig under samlivet fant ut at de ønsket å bygge seg et nytt bolighus på den beste delen av eiendommen, nede ved sjøen. Tanken var at eiendommen skulle deles, og at salg av det gamle huset og eiendommen for øvrig skulle finansiere nybygget. A har forklart at de skulle eie den nye boligen sammen, og han mener at de var enige om dette. B har på den annen side forklart at hun var klar over As standpunkt, men at dette « skurret » for henne. Hun hadde eiendommen med seg inn i ekteskapet og mente at den i sin helhet var og fortsatt skulle være hennes.

Kostnadene til byggeprosjektet ble betydelige. Arkitektoppdraget ble avsluttet i 2004, etter fire år, og det oppsto tvist om arkitektens honorar, en tvist som ble avgjort ved voldgift. Kostnadene til arkitekt (etter at honoraret ble betydelig redusert i voldgiftsavgjørelsen) og advokatsalæret i tvisten med arkitekten utgjorde, etter det som er opplyst for lagmannsretten, nesten en halv million kroner. Ny arkitekt ble deretter engasjert, men prosjektet rant etter hvert ut i sanden.

Inntekten til A var ikke tilstrekkelig til å dekke både det felles forbruk og kostnadene til byggeprosjektet. Partene opptok derfor en boligkreditt i Nordea med sikkerhet i eiendommen. Denne kreditten ble blant annet brukt til å dekke arkitekthonorar, advokatsalær og anskaffelse av to biler. Det er opplyst at saldoen på denne kreditten på skjæringstidspunktet 20. mars 2008 var 1 465 269 kroner. Både A og B har for øvrig gjort ytterligere uttak fra kreditten etter samlivsbruddet.

I tilknytning til byggeprosjektet tegnet A en livsforsikring i Vital. Dette skjedde på et møte i forsikringsselskapet hvor også B var til stede. Bakgrunnen var As forutsetning om at den nye boligen skulle være felleseie. Han ønsket å sikre at B skulle ha midler til å løse ut døtrene hans dersom han selv skulle falle fra. Forsikringsbeløpet var på 5 millioner kroner, og han betalte i underkant av 4000 kroner i måneden i premie for denne forsikringen. Til sammen utgjorde dette ca 350 000 kroner over en periode på ca 7 år.

Lagmannsretten finner etter dette at A må sies å ha gjort en meget betydelig økonomisk innsats for familien. Også B har bidratt betydelig, først og fremst ved arbeid i hjemmet og omsorg for parets funksjonshemmede sønn, men også ved at hennes eiendom er benyttet til felles bolig og stilt som sikkerhet for kreditt som blant annet har delfinansiert det mislykkede boligprosjektet.

Etter samlivsbruddet har A fortsatt å betale rentene på boligkreditten tilknyttet ---veien 16. Den månedlige utgift til dette er oppgitt å være ca 8 000 kroner. Videre har både A og B gjort uttak på boligkreditten etter samlivsbruddet, A med 150 000 kroner i juni 2008 og B med 50 000 kroner i august 2008 og 200 000 kroner i januar 2009.

Ved vurderingen etter ekteskapsloven § 59 annet ledd kan det også legges vekt på partenes økonomiske stilling etter samlivsbruddet. A hadde i 2010 en bruttoinntekt på over 1 million kroner, mens B ikke har lønnsinntekt i det hele tatt. Hun hevder at omsorgen for sønnen gjør at hun heller ikke kan skaffe seg slik inntekt. Hun har tatt opp banklån med sikkerhet i eiendommen for å ha noe å leve av. Hennes fremtidige økonomi avhenger derfor av at hun kan fradele og selge deler av eiendommen i ---veien 16. Sønnen C, som fortsatt bor i ---veien 16 sammen med moren, er nå midlertidig uføretrygdet.

Det er videre opplyst at A, som nå er 66 år, hadde tenkt å gå av med pensjon ved fylte 67 år, men at det kan se ut til at han kommer til å arbeide et år til. Partene er enige om at han, når han velger å gå av, vil få en årlig pensjon på ca 650 000 kroner. B, som nå er 59 år, vil derimot bli minstepensjonist.

Ved vurderingen etter ekteskapsloven § 59 annet ledd er det videre berettiget å se hen til det aktuelle formuesgodets art. Det dreier seg om familiens felles bolig. Denne har i de nesten 20 årene ekteskapet varte, steget meget betydelig i verdi. En del av verdistigningen skyldes inflasjonen, men også om man korrigerer for denne, er verdistigningen betydelig. Lagmannsretten antar at den markedsmessige/samfunnsskapte verdistigningen på skjæringstidspunktet utgjorde i størrelsesorden 15 – 20 millioner kroner. Det kan lett hevdes å være urimelig om A, som ikke eier boligen, ikke skal få noen del av denne. Særlig gjelder dette når man tar i betraktning at han etter samlivsbruddet har måttet gå ut i Oslos boligmarked for å skaffe seg en ny bolig og har måttet betale dagens pris for denne, en pris som omfatter samfunnsskapt verdistigning på fast eiendom i Oslo. Det er opplyst at han har kjøpt en leilighet på 60m2 for 2,8 millioner kroner. I den forbindelse opptok han et banklån på 3,4 millioner kroner for også å ha en økonomisk buffer.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten, på samme måte som tingretten, at det vil føre til « et åpenbart urimelig resultat » om B får holde hele nåverdien (verdien på skjæringstidspunktet) av eiendommen ---veien 16 utenfor delingen. Det legges her særlig vekt på at partenes samliv varte i nesten 19 år og på As betydelige økonomiske innsats for familien. Lagmannsretten er også enig med tingretten i at det meste av eiendommens verdi skal skjevdeles. Selv om lagmannsretten ikke kan se at det er noe rettslig grunnlag for tingrettens sondring mellom ulike deler av eiendommen, er lagmannsretten enig med tingretten i at B bør gis rett til å holde 75 % av eiendommens verdi utenfor delingen. Lagmannsretten tilføyer at lempingen etter § 59 annet ledd må begrenses til å korrigere et åpenbart urimelig resultat.

Gave/Vederlag

As anførsel om restitusjon, alternativt vederlag, for det vesentlige merbidrag han hevder å ha ytet til forsørgelse av familien, er subsidiær, og hans prosessfullmektig har presisert at anførselen gjelder for det tilfelle at lagmannsretten verken finner at A er medeier i ---veien 16 eller at deler av verdien av eiendommen skal likedeles. Ettersom lagmannsretten ovenfor har kommet til at 25 % av eiendommens verdi skal likedeles, er det ikke nødvendig å ta stilling til den subsidiære anførselen.

Lagmannsretten tilføyer likevel at det uansett ikke ville være grunnlag for å tilkjenne A noe mer på et slikt grunnlag enn det han har fått etter § 59 annet ledd. Det kan ikke være slik at man etter et samlivsbrudd skal kunne foreta en detaljert revisjon av hver av partenes bidrag og på et slikt grunnlag restituere de bidrag som måtte overstige nedre grense for plikten etter ekteskapsloven § 38 til å bidra etter evne til det felles underhold. Et slikt restitusjonskrav kan ikke utledes av Rt-1996-486 . Lagmannsretten kan heller ikke se at det kan være grunnlag for noe vederlagskrav etter ekteskapsloven § 63.

Sakskostnader

Begge parter har krevd seg tilkjent sakskostnader og har lagt frem kostnadsoppgave i samsvar med tvisteloven § 20-5.

Når saken, som her, gjelder flere krav mellom samme parter, er det samlede utfallet avgjørende ved vurderingen av i hvilken grad hver av partene har fått medhold, jf tvisteloven § 20-2 annet ledd annet punktum. Kravet på sakskostnader skal således ikke avgjøres separat for hovedanken og den avledede anken. Videre skal lagmannsretten avgjøre kravet om sakskostnader både for tingretten og lagmannsretten, jf tvisteloven § 20-8 første ledd.

Etter det resultat lagmannsretten har kommet til ovenfor, har ingen av partene fått medhold i sine anker. Samtidig har begge parter fått medhold i at motpartens anke må forkastes. Retten ser det da slik at begge parter har fått medhold av betydning uten å vinne saken. Dette innebærer at spørsmålet om sakskostnader skal avgjøres etter tvisteloven § 20-3.

Den klare hovedregelen her er at sakskostnader ikke tilkjennes, jf vilkåret om « tungtveiende grunner ». Det følger av rettspraksis og forarbeidene til bestemmelsen at listen for å gjøre unntak ligger « forholdsvis høyt », jf Rt-2010-352 avsnitt 18 og Ot.prp.nr.51 (2004-2005) side 446. Se også Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 14. oktober 2011 (sak HR-2011-1941) avsnitt 23.

Lagmannsretten kan ikke se at det i saken her foreligger tilstrekkelig tungtveiende grunner til å fravike hovedregelen om at hver av partene bærer sine omkostninger. Etter dette blir ingen av partene tilkjent sakskostnader, verken for tingretten eller lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

1. Ankene forkastes.
2. Sakskostnader tilkjennes ikke.