Du er her

Inntektsbidrag fremstår som dårligere grunnlag for vederlagskrav ved samlivsbrudd enn kapitalbidrag

Type avgjørelse: 
Dom og kjennelse
Instans: 
Borgarting lagmannsrett
Dato: 
17.01.2012
Referanse: 
Sak 10-195818ASD-BORG/01
Prosessfullmektiger: 
Advokat Hans Waaler mot advokat Kari Paulsrud
Avgjørelse: 

Saken gjelder økonomisk oppgjør etter opphør av samboerskap. Begge partene har påberopt at de har bidratt til bedring av den andres formuessituasjon og har som følge av det fremmet vederlagskrav.

A og B ble kjærester i 1995. De var da henholdsvis 25 og 21 år. De flyttet sammen i 1997. Med unntak for perioder med omsorgspermisjon har begge vært i lønnet arbeid i fulltids stillinger stort sett gjennom hele samlivsperioden.

De har bodd i tre boliger i løpet av samlivsperioden, alle beliggende i området omkring Oppsal/Bryn i Oslo. Først bodde de i X til sommeren 2002, så i Y til sommeren 2004 og til slutt i Z fram til samlivsbruddet sommeren 2008. Der bor A fortsatt. Partene er nå enige om at B var eneeier av X helt til de flyttet derfra, at de begge ble eiere av en ideell halvpart av de to neste boligene da disse ble kjøpt, og at de fortsatt eide en halvdel hver av Z da samboerskapet opphørte.

Partene fikk barn sammen. De er født *.*.1999 og 20. oktober 2004. Partene er enige om at begge i betydelig grad har tatt del i omsorgen for barna og bidradd til praktiske gjøremål i tilknytning til felles hjem. Men det er omtvistet om As medvirkning har vært så omfattende at den kan sammenlignes med Bs.

Den økonomiske situasjonen ved starten på samboerskapet

Da de ble samboere, var det A som flyttet inn i Bs bolig i X, en borettslagsleilighet hun hadde kjøpt sommeren 1996 for kr 395 850. Hun finansierte da boligen ved opptak av lån på kr 316 320, og resten, ca. kr 80 000, fikk hun som gave fra sine foreldre. Lånet hadde løpetid på 18 år, med tre års avdragsfrihet. Ved utgangen av 1996 utgjorde hennes andel av borettslagets fellesgjeld kr 95 581. Annen gjeld hadde hun ikke da de ble samboere. Hennes pensjonsgivende inntekt var i 2006 og 2007 henholdsvis kr 175 371 og kr 204 161.

As pensjonsgivende inntekt i 1997 utgjorde kr 287 900. Inntekten for 1996 er ikke opplyst, men oppfattes å ha utgjort vesentlig mindre. Utskrifter fra ligningen for 1997 viser at han ved utgangen av det året ikke hadde annen formue enn noen sparemidler (bankinnskudd/aksjer), som samlet utgjorde ca. kr 14 000, mot hennes ca. kr 27 000 i sparemidler. Ved utgangen av 1997 utgjorde As samlede gjeld kr 177 206.

Kort om hvordan partene innrettet sin økonomi under samboerskapet. Utviklingen av inntektene

Det oppfattes å være enighet om at begge fram til sommeren 2001 betalte de utgifter som særskilt relaterte seg til hver av dem. De har ulike syn på i hvilken grad de bidrog med midler til fellesutgifter. Fra 2001 og fram til samlivsbruddet i juli 2008 gjaldt den ordning at A hadde fullmakt til å disponere bankkontoer som tilhørte B, og fra sin konto betalte han alle faste utgifter som de begge hadde, i tillegg til at han lot en betydelig del av de variable fellesutgiftene bli belastet en av sine kontoer. Også for perioden fra 2001 er partene uenige om i hvilken grad de har bidradd til familiens felles utgifter. I stor grad bidrog hun til de faste utgiftene ved at han fikk overført til en av sine kontoer et månedlig beløp som partene var blitt enige om. Men det forekom relativt hyppig at han korrigerte overføringsbeløpet, dels fordi større utgifter var blitt dekket fra hennes konto, dels for at han skulle ha tilstrekkelig dekning på sin konto. Barnetrygden gikk inn på en av kontoene som stod i hans navn.

Partenes økonomiske situasjon endret seg i løpet av samboerskapet. Det gjelder både inntekter, gjeld og formue, herunder formue knyttet til felles bolig.

Inntektene har for begge steget, mest for ham. Som nevnt var de pensjonsgivende inntekter for A og B i 1997 henholdsvis kr 287 900 og kr 204 061, mens den i 2008 var henholdsvis kr 568 628 og kr 266 418. Ikke for noen av dem har stigningen vært helt jamn. De hadde begge høyeste pensjonsgivende inntekt i 2004, henholdsvis kr 632 867 og kr 289 169. Det er for begge lagt fram oversikter som summerer pensjonsgivende inntekter fratrukket beregnet skatt for perioden 1997 – 2008, medregnet det siste halve året etter samlivsbruddet. Summene utgjør henholdsvis kr 4 424 129 og kr 2 043 127.

Låneopptak under samboerskapet

Det samlede forbruket for A og B, herunder deres betjening av kapitalutgifter, har i perioder utgjort mer enn lønn fratrukket skatt. Dette har ført til flere låneopptak, ikke bare da de kjøpte de to siste boligene.

Y ble 15. august 2002 overtatt for kr 1 320 000, og boligen var i sin helhet betalt innen overtakelsen.

For Bs leilighet i X ble det tolv dager etterpå foretatt mekleroppgjør for salget. Den leiligheten ble solgt for kr 950 000. Bs opprinnelige ervervslån på kr 316 320 var før oppgjøret blitt nedbetalt til kr 268 197. Imidlertid ble salgsbeløpet, i tillegg til dekning av dette restlånet og salgskostnader, i atskillig utstrekning brukt til å dekke annen gjeld. Ved mekleroppgjøret utgjorde lånesaldo for denne gjelda kr 436 785, slik at det bare var kr 188 851 som ble utbetalt fra mekler, et beløp som ble overført til en konto tilhørende A. Dels var denne lånesaldoen oppstått ved at det fire ganger var tatt opp lån i perioden 26. januar 2000 til 9. juli 2001. Disse lånene var i stor utstrekning brukt til innfrielse av eldre gjeld, i form av kredittkortgjeld eller lån med kort løpetid. Dessuten var lånesaldoen økt ved et lån på kr 132 000, som 24. juni 2002 ble brukt til å betale et forskudd på 10 prosent av kjøpesummen for Y. Da nevnte lånesaldo ble gjort opp, hadde det pågått nedbetaling også av de sistnevnte lån, slik at samlet låneopptak fra januar 2000 utgjorde drøyt kr 480 000.

Dette innebærer at det reelt sett bare var kr 132 000 av salgssummen for X som ble plassert i Y. Resten av kjøpesummen med gebyrer, kr 1 195 740, ble finansiert ved et lån som ble tatt opp med et beløp som er opplyst å utgjøre kr 1 202 740.

Z ble 15. oktober 2004 overtatt for en kjøpesum på kr 3 050 000. Med tillegg av kjøpskostnader ble det betalt i alt kr 3 131 756. Beløpet ble dels gjort opp ved en forskuddsbetaling med kr 305 000, dels ved betaling ved overtakelsen. Det siste beløpet ble finansiert med et lån på kr 2 881 600. Forskuddet ble finansiert dels med et nytt lån på kr 206 600, dels med en betaling på kr 100 000, som B mottok fra sin mor. Partene er uenige om denne siste betalingen skal betraktes som et lån eller et bidrag/gave. Dette innebærer et samlet låneopptak fra bank på kr 3 088 200.

Salgssummen for Y er ikke opplyst. Det framgår av framlagt årsoversikt fra långiverne, Fokus Bank og Fokus Kreditt, at samlet lånesaldo for A ved utgangen av 2004 ikke utgjorde mer enn kr 2 906 917, og at konto for boligsparing for ungdom er disponert i 2004 med kr 100 855. Det er ikke opplyst at tilsvarende oppgaver vedrørende dette boliglånet er sendt B, hvilket samsvarer med opplysninger om at ingen del av denne boliggjelda er blitt ført på hennes selvangivelse. De her nevnte tallene tilsier at en helt beskjeden del av salgssummen for Y reelt sett kan være brukt til betaling av Z. For øvrig oppfattes det at partene er enige om at ingen del av salgssummen ble brukt til å nedbetale noen av lånene som ble tatt opp i anledning kjøpet av Z, og at alle lånene som ble tatt opp ved kjøp av Y, ble gjort opp med salgssummen.

Partene har tatt opp ytterligere lån etter kjøpet av Z. Det første låneopptaket må ses i sammenheng med at de nevnte boliglån ble splittet opp i februar 2005, i ett fastrentelån på kr 2 160 005, hvis saldo har stått uendret så lenge samboerskapet varte, og i ett boliglån som først ble tatt opp med kr 730 250 med 9 ½ års løpetid. I november 2005 ble det tatt opp et ytterligere lån på kr 351 150, slik at disse to låneopptakene ble samlet til et boliglån på kr 1 037 399 med løpetid fram til 2020. I november 2006 ble det tatt opp et ytterligere lån på kr 300 700, slik at sistnevnte boliglån da samlet utgjorde kr 1 281 278.

Partenes økonomiske situasjon da det økonomiske fellesskapet opphørte

Partene er enige om at 9. juli 2008 innebærer et skjæringstidspunkt, og at de ikke har hatt noen felles eller sammenblandet økonomi etter den datoen. Etter den dagen har A ikke disponert noen av Bs kontoer og har heller ikke hatt mulighet til det.

De framlagte årsoppgaver for 2007 og 2008 fra Fokus bank tilsier at sistenevnte boliglån ved opphøret av samboerskapet utgjorde omtrent kr 1 230 000, slik at den samlede boliggjeld som var tatt opp av partene i fellesskap, da utgjorde ca. kr 3 390 000. Dette tallet er også i rimelig samsvar med de oppstillinger som framgår av As hjelpedokumenter, der det er angitt at det ble betalt kr 164 550 i avdrag i løpet av den tiden de bodde sammen i Z, et beløp det ikke er oppfattet å være noen uenighet om.

Partene har ingen felles oppfatning av eiendommens verdi ved opphøret av samboerskapet Det nevnes likevel at det ble innhentet en takst som ble avgitt 6. oktober 2008, og som angav en verdi- og lånetakst, der markedsverdien ble satt til kr 3 900 000 og låneverdien til kr 3 350 000.

Partenes pensjonsgivende inntekter i 2008 er nevnt foran. As økonomiske situasjon hadde likevel forverret seg i løpet av året. Han var mot slutten av 2007 gått over fra å være lønnsarbeider til selvstendig næringsdrivende, noe som gav ham spesielt høye inntekter i begynnelsen av 2008, mens han har opplyst at han ved samlivsbruddet hadde lavere inntekter enn da han hadde fast ansettelse. B hadde ved samlivsbruddet i noen måneder vært i halvdags stilling, men var på ny i fulltids stilling fra oktober 2008.

Utviklingen etter opphøret av det økonomiske fellesskapet og rettssaken

B og de to barna flyttet ut av fra felles bolig i september 2008 og flyttet inn i egen bolig måneden etter. A bor fortsatt i Z. Helt siden oktober 2008 har det vært kontakt mellom partenes advokater med sikte på en løsning for deling av formue og gjeld.

Den 23. februar 2010 tok B ut stevning til Oslo tingrett. Det ble lagt ned påstand om at hun er eier av 6/10 av Z, subsidiært en halvdel, at A betaler henne differansen mellom verdien av hennes eierandel og hennes gjeldsandel, og at eiendomsverdien skal settes til markedsverdien på domstidspunktet. Vedrørende eiendommens verdi ble det i stevningen vist til prisvurdering som angav en verdi på 4,6 til 4,7 millioner kroner. Videre ble det lagt ned påstand om at A betaler henne husleie med kr 9 000 per måned fra 1. januar 2009, begrenset oppad etter rettens skjønn til kr 200 000 og et beløp etter rettens skjønn for hennes andel av innbo, begrenset oppad til kr 50 000. Ytterligere ble det krevd betaling for hennes sameieandel i to biler basert på markedsverdien ved samlivsbruddet, subsidiært verdien på domstidspunktet, men da mot at det for As bruk skal betales et vederlag fastsatt ved rettens skjønn begrenset oppad til kr 30 000. Påstanden samsvarte i stor utstrekning med de standpunkter B hadde formidlet helt fra oktober 2008. Dette innebærer at det like etter opphøret av samboerskapet var enighet om at A skulle overta Z mot et utløsningsbeløp. Siden det ikke hadde blitt oppnådd enighet om beløpet, begjærte imidlertid B 3. mars 2009 sameiet oppløst ved å kreve boligen tvangssolgt etter sameieloven, en begjæring som ved kjennelse 1. juli 2009 ble nektet fremmet. A hadde tatt til motmæle, og B ble i kjennelsen pålagt å erstatte ham sakskostnadene med kr 21 000.

I tilsvar til stevningen ble det lagt ned påstand om at B plikter å overskjøte sin halve sameiedel mot fritak for gjeldsansvaret overfor boliglånsbanken, og at A skal betale Bs netto sameidedel etter markedstakst fratrukket beløp fastsatt etter rettens skjønn for det øvrige mellomværende mellom partene, en påstand som ble fastholdt fram til saken ble tatt opp til doms i tingretten. Det ble anført at A på grunn av økonomiske bidrag under samboerskapet er blitt eier av mer enn halvdelen av boligen, eventuelt at disse bidragene begrunnet et vederlagskrav. I tilsvaret er det dessuten blant annet anført at partene var enige om han skulle overta boligen, og at den skulle takseres av en takstmann, som i oktober 2008 avgav takst med antatt verdi på kr 3 900 000. I tilsvaret er det også vist til As tilbud fra desember 2008 om å betale B kr 100 000 og en bil til en verdi av ca. kr 40 000.

I den videre utveksling av prosesskriv framkom det uenighet om blant annet tidspunktet for verdsetting av boligen, eiendomsretten til bilene, hvilke utgifter etter samlivsbruddet hun var ansvarlig for, og om og i hvilken grad partene hadde vederlagskrav å gjøre gjeldende.

I sluttinnlegget for tingretten la B ned påstand om at A som endelig oppgjør betaler henne et beløp fastsatt etter rettens skjønn.

Tingretten avsa 28. september 2010 dom med denne slutning:
1. B overskjøter til A sin halve sameiedel i gnr 000 bnr 0000 snr 0 i Oslo til A, mot fritak for gjeldsansvaret overfor Fokus Bank og mot at A betaler B kr 850.000 - åttehundreogfemtitusen – innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse, med tillegg av morarenten til enhver tid fra forfall til betaling skjer – det hele som et endelig oppgjør for partenes mellomværende etter samboerforholdet.
2. Hver part bærer sine omkostninger.

Partene er enige om at premissene i tingrettens dom tilsier at beløpet på kr 850 000 i slutningen skulle ha vært kr 823 500. Det siste tallet framkommer ved at tingretten er kommet til at A skal betale kr 663 500 for ting som overtas og kr 200 000 som oppfyllelse av Bs vederlagskrav, samtidig som B er skyldig A kr 40 000 for hennes del av fellesutgifter etter samlivsbruddet. Utløsningsbeløpet på kr 663 500 framkommer som summen av kr 509 000 for halvdelen av nettoverdien av boligen, kr 10 000 for en firedel av den eldste bilen, kr 119 500 for halvdelen av den nyeste bilen og kr 25 000 for innbo og løsøre. Beløpet for utløsning av boligen med kr 509 000 framkommer som halvdelen av en avrundet differanse mellom en boligverdi på kr 4 400 000 på tidspunktet for stevning i februar 2010 og en boliggjeld på kr 3 381 758 ved opphøret av samboerskapet i september 2008. Vederlagskravet på kr 200 000 er grunngitt med dels at Bs mor gav et lån på kr 100 000 ved kjøp av Z, dels at deler av salgssummen for X gikk med til å dekke deler av As gjeld. Beløpet på kr 40 000 for unnlatt dekning av Bs andel av fellesutgifter gjelder kr 20 000 av As restskatt og kr 20 000 for øvrige utgifter.

Ved oppsummeringen foran av tingrettens dom er det imidlertid sett bort fra dens avgjørelse av Bs leiekrav overfor A, som er beregnet til kr 189 000, og As krav på dekning av andel av betalte renter på boliglån, som er beregnet til kr 165 000. Differansen mellom disse to postene utgjør kr 24 000 i favør av B. Det skulle tilsi et domsbeløp på kr 847 500. Lagmannsretten oppfatter tingrettens dom slik at sistnevnte beløp på skjønnsmessig grunnlag er blitt avrundet til kr 850 000.

A har inngitt rettidig anke over dommen til Borgarting lagmannsrett. Det ble lagt ned tilsvarende påstand som for tingretten. Anken retter seg mot tingrettens fastsettelse av hvor mye han skulle betale for den faste eiendommen, at det ikke var lagt til grunn at han var eier av en større andel av bilene, og mot avgjørelsen av partenes vederlagskrav. B tok til motmæle og la ned tilsvarende påstand som i sluttinnlegg og under hovedforhandlingen for tingretten. I tilsvaret er det blant annet anført at B skulle vært gitt mer for den eldste bilen, både på grunn av høyere eierandel og høyere verdi, og at hun fram til As overtakelse av boligen skal godskrives halvdelen av den betaling han har mottatt for å leie ut andreetasjen. Under saksforberedelsen er tilsvaret likevel ikke blitt behandlet som en avledet anke. Ved prosesskriv 7. november 2011 la B ned påstand om at anken forkastes.

Ankeforhandling ble holdt 15. og 16. desember 2011 i Oslo. Partene møtte og gav forklaring. Det ble ellers ført de dokumentbevis som framgår av rettsboka.

A har i korte trekk anført:

A har i langt større grad enn B bidradd til dekning av felles faste og variable utgifter. Selv om A mottok overføringer fra Bs konto til sin, som han har summert til kr 335 774 i løpet av den tid de bodde sammen i Y og Z, og selv om hun i samme periode var sammen med
A om å ta opp nye lån på til sammen kr 351 850, kan B ikke anses å ha bidradd til oppfyllelse av rente- og avdragsforpliktelser, som i denne perioden ble betalt av ham med kr 912 297. Ved vurderingen av om hun kan anses å ha oppfylt sin forpliktelse til å betale sin andel av renter og avdrag, må det tas i betraktning at hun var forpliktet til å betale en halvdel av de andre faste kostnader enn renter og avdrag på lån, som i samme periode påløp med så mye som ca. kr 904 502, og at hun som samboer må anses forpliktet til å bidra med et minimum av de felles variable kostnader, et minimum han har angitt ved å ta utgangspunkt i standardbudsjett utarbeidet av Statens institutt for forbruksforskning (SIFO). Som et utgangspunkt gir disse forhold grunnlag for et vederlagskrav på kr 456 464, som utgjør hennes halvdel av de betalte renter og avdrag.

As vederlagskrav må imidlertid settes høyere. Det er fordi han i perioden på X totalt sett bidrog med langt mer enn henne til felles kostnader, kr 1 149 765 mot kr 646 647. Også for denne perioden må det tas i betraktning at hun var pliktig til å bidra til et minimum av de variable utgiftene. De påberopte tall for forbruk til faste og variable utgifter viser at hun da bare hadde til disposisjon for faste utgifter ca. kr 28 385 årlig, mens renter og avdrag på lån i de snaue fire år de bodde der sammen, utgjorde kr 196 510.

Det er ikke riktig å tilkjenne B vederlagskrav på det grunnlag at hun hadde i behold egenkapital da X ble solgt. Det må legges vekt på at disse midlene ble forbrukt, og det var ikke igjen noen egenkapital da Z ble kjøpt. Et vederlagskrav kan heller ikke bygge på det forhold at Bs mor betalte kr 100 000 i samband med kjøpet av Z. Betalingen har funnet sted og fikk ikke noe å si for størrelsen på partenes eierandel. Subsidiært er det påberopt at betalingen er gitt som et lån, og at A da under enhver omstendighet ikke kan bli ansvarlig for mer enn halvdelen.

Tingretten har beregnet Bs ansvar for fellesutgifter etter samlivsbruddet feil, idet det i dommen ikke er tatt utgangspunkt i 7. juli 2008, som var den datoen partene var enige om. Dessuten må B være med å dekke andre fellesutgifter enn renter og avdrag.

A har lagt ned denne påstand:
1. B overskjøter sin halve sameiedel i gnr 000 bnr 0000 i Oslo til A, mot fritak av gjeldsansvaret overfor Fokus Bank og at A betlaer B et beløp fastsatt etter lagmannsrettens skjønn med tillegg av lovens morarenter fra 4. oktober 2010.
2. B dekker saksomkostningene for tingrett og lagmannsrett.

B har i korte trekk anført:

Partene er nå enige om at de eier en halvdel hver av eiendommen, og A har under samlivet aldri varslet B om et annet syn på eierforholdet.

As krav på vederlag kan ikke føre fram. Partene har under hele samlivet hatt en sammenfiltret økonomi. Hun har i samme periode hatt en alminnelig inntekt. De har hatt felles økonomi siden 2001. A har under samlivet disponert fullt ut de midler familien har hatt til disposisjon. De fleste betalinger av lån er skjedd fra As konto, men i stor utstrekning er det tidsnærhet mellom overføringene fra Bs konto til hans og betalingene på lån til bil og bolig. B har benyttet sine midler til mat for familien og til klær og utstyr til barna. A har under hele samlivet hatt høyt pengeforbruk og stor gjeld.

B har krav på vederlag for de kr 100 000 som hennes mor bidrog med, og som fortsatt er i behold i boligen.

Tingretten har også truffet en riktig avgjørelse ved å tilkjenne henne vederlag for at nettooverskuddet ved salget av hennes leilighet gikk til dekning av As særgjeld og ellers disponert av ham. Da partene ble samboere, eide hun leiligheten i X, mens han hadde gjeld og ingen verdier. I utkast til hans brev 13. desember 1999 har han redegjort for sin økonomiske situasjon. Av dette framgår at hans gjeld da påløp til ca. kr 380 000, medregnet overtrekk av lønnskonto med kr 50 000. Hun fortsatte å betale alene på sitt lån til leiligheten. Fra mai 2001 gikk riktignok denne lånebetalingen ut fra en konto som A stod som eier av. Men fra da ble det månedlig overført kr 7 000 fra B til A, et beløp som utgjorde ca. kr 2 000 mer enn utgifter til boliglån og husleie. På X bidrog han først bare med betaling av strømregninger. Det var først fra juli 1998 han betalte husleie, først med kr 1 000 per måned, og så med kr 2 000 per måned fra november 1998 til november 1999.

Lånet de tok opp sammen i 2000, hadde hovedsakelig som formål å refinansiere As diverse gjeldsposter, som med lånet ble nedbetalt med kr 73 328. Samtidig ble hennes lån på kr 60 000 fra året før innfridd i sin helhet med kr 36 000. Om det ved salget av X ikke hadde vært påheftet gjeld som var stiftet fra 2000, ville B kunne ha plassert omkring kr 680 000 i den nye boligen i Y.

Rimelighetsbetraktninger står sentralt ved vurderingen av partenes vederlagskrav. Når det rimelige vurderes, må en ta i betraktning at A vil overta boligen i Z, og at verdien av denne i dag antas å utgjøre så mye som ca. 5,5 millioner kroner.

Ved vurderingen av vederlagskravene må det også tas i betraktning at B har bidradd med alle sine inntekter til felles forbruk, og at A har hatt et høyt forbruk, herunder penger til mye uteliv. Ved kjøp av Y og Z var begge partene klar over at hun ikke hadde økonomi til å bidra til halvdelen av den totale størrelsen på det totale fellesforbruket det ved disse kjøpene ble lagt opp til.

B har lagt ned denne påstand:
1. Anken forkastes.
2. A dekker Bs saksomkostninger for begge retter.

Lagmannsretten bemerker:

Partene er enige om hvilke poster i oppgjøret de nå strides om. Begge bestrider den andres vederlagskrav mot seg, og de er uenige om hvilke av As kostnader etter samlivsbruddet B skal være med å dekke. Partene er nå enige om at de eide en halvdel hver av Z da samlivet opphørte.

Om vederlagskravene partene har satt fram, bemerkes innledningsvis:

Grunnlaget for vederlagskrav ved opphør av samboerforhold er nylig behandlet i to saker hvor Høyesterett avsa dom 19. september 2011 ( HR-2011-1739 og HR-2011-1740) . I førstnevnte dom er det i avsnitt 23 innledningsvis sitert fra to avsnitt i dommen i Rt-1984-497, der det blant annet er påpekt at lov om hendelege eigedomshøve har et klart tingrettslig siktepunkt, at det mellom samboere består et livs- og interessefellesskap som strekker seg langt utover eiendomsretten til de ting de anvender i fellesskap, og at « Det er ikke unaturlig eller uvanlig at den ene bistår den annen uten tanke på økonomisk vederlag.» Siste avsnitt i sitatet fra sistnevnte dom lyder slik:

Etter mitt syn må det imidlertid ved oppløsning av samboforhold være rom for vederlagskrav basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper og på rimelighetsbetraktninger.

I HR-2011-1739 er det vist til Rt-2000-1089 , der det er presisert at berikelse og rimelighet er kumulative vilkår.

Om rettstilstanden forut for dommene i Høyesterett 19. september 2011 framgår tilsvarende uttalelser om vederlagskrav i juridisk teori, se blant annet Lødrup/Sverdrup: Familieretten, 6. utgave side 354, der det blant annet uttales:
En samboer kan normalt ikke ha noen berettiget forventning om kompensasjon for økonomiske fordeler som er tilført den andre i løpet av samlivet. I livsfellesskapet hersker normen om ytelse uten gjenytelse, og det klare utgangspunkt bør derfor være at det ikke tilkjennes noen kompensasjon ved samlivets opphør.

I HR-2011-1739 avsnitt 29 er det vist til at Høyesteretts praksis går ut på at det er et grunnvilkår for vederlag at den andre er tilført en betydelig økonomisk fordel, i form av en berikelse eller besparelse.

Gjennom dommene 19. september 2011 er rettstilstanden ytterligere presisert. I HR-2011-1739 avsnitt 30 er det tatt avstand fra at det ved fastsettelsen av den økonomiske fordelen skal tas utgangspunkt i et evneprinsipp, der det forutsettes at partene bruker en like stor andel av sin inntekt på felles forbruk:
Det er tvert imot naturlig å ta utgangspunkt i at familiens felles forbrukskostnader deles likt mellom samboerne, slik at det først blir aktuelt å snakke om en økonomisk fordel for den ene dersom den andre betaler mer enn sin halvdel.

At et slikt likedelingsprinsipp ikke er fulgt under samlivet, er likevel ikke ensbetydende med at det kan gjøres gjeldende et vederlags- eller restitusjonskrav mot den som har ytt mindre enn sin halvdel. Det framgår klart av de premissene som følger umiddelbart etterpå (avsnitt 31 og 32):
At den ene samboeren har fått en betydelig berikelse eller besparelse som følge av bidrag fra den andre, er ikke tilstrekkelig til å begrunne et restitusjonskrav. Tvert imot vil man – i mangel på avtale – måtte bygge på at samboere yter til livsfellesskapet uten at det blir spørsmål om å jevne ut eventuelle mellomværende når samboerskapet en gang tar slutt, ved samlivsbrudd eller ved død. Jeg viser til Lødrup og Sverdrup, Familieretten (6. utgave) side 349, som fremhever at det « ligger i livsfelleskapets natur at det bare unntaksvis kan bli tale om å få tilbake noe av det som en samboer har tilført den andre under samlivet ». Ikke bare selve livsfellesskapet tilsier at det gjennomgående ikke foretas et etteroppgjør: Det byr vanligvis på nokså store praktiske og bevismessige vansker å rekonstruere partenes innsats gjennom samlivet, økonomisk og på annen måte. En vidtrekkende adgang til å kreve vederlag ville dessuten virke konflikt- og prosesskapende.
I tillegg til grunnvilkåret om at den ene samboeren må ha tilført en betydelig økonomisk fordel til den andre, gjelder den begrensning at vederlag bare tilkjennes dersom – og så langt – også rimelighetshensyn samlet sett krever at det skjer en korreksjon i form av vederlag. Her vil det totale bildet av partenes økonomiske anliggender under samlivet være utgangspunktet. En rekke forhold vil være av betydning ved rimelighetsvurderingen, blant annet partenes forutsetninger, bidragets art og omfang, samlivets varighet og partenes økonomiske stilling.

As vederlagskrav

På bakgrunn av den rettstilstand som framgår av de foran nevnte rettskildene, har lagmannsretten funnet det utvilsomt at A ikke kan gjøre gjeldende noen form for vederlag på grunnlag av at han med sine inntekter har bidradd til felles utgifter/forbruk med atskillig høyere beløp enn det hun har gjort. Ved denne vurderingen er det lagt vekt på flere forhold.

For det første er det uklart i hvilken grad han har brukt mer til personlige formål enn det hun har gjort. Mye kan tyde på at et slikt merforbruk har vært betydelig. Det vises for så vidt til gjennomgåtte kontoutskrifter og til de forklaringer partene har gitt om sine forbruksmønstre, særlig om utgifter knyttet til såkalt uteliv. Lagmannsretten har likevel lagt begrenset vekt på disse forhold. Under enhver omstendighet framstår det som hevet over tvil at en vesentlig større del av fellesforbruket er finansiert av hans løpende inntekter enn av hennes.

Det står imidlertid som sentralt for lagmannsretten at partene helt siden kjøpet av Y, i 2002, har vært enige om at de skulle eie en halvdel hver av felles bolig, at de på ny var enig om det ved kjøpet av Z, og at de ved begge kjøpene må ha regnet med at han i overskuelig framtid ville tjene vesentlig mer enn henne til tross for at begge var og tok sikte på å være i fulltids inntektsgivende arbeid. Det er her sett bort fra permisjoner i perioder som kompenseres av folketrygden ved graviditet og omsorg for barn. Mens de bodde i disse to boligene har det ikke vært noe tema mellom dem at den ene bidrog med mer til fellesutgiftene enn den andre. A har som nevnt kunnet disponere begges kontoer til dekning av faste utgifter. Det må legges til grunn at det er han som har stått for familiens likviditetsstyring, og at det hele tiden har vært synlig for ham hvor mye B har bidradd med. I betydelig utstrekning har det også vært lett å skaffe seg oversikten over hva hun har bidradd med direkte til betaling av faste utgifter, idet det for det meste er trekk fra hennes konto med faste beløp.

Lagmannsretten har også lagt vekt på at partene under langt det meste av samlivet har hatt felles barn, slik at deres fellesutgifter har dreid seg om langt mer enn det å dekke egne felles behov for bolig, mat mv. En stor andel har også vært knyttet til det å ha omsorg for barn, ikke bare utgifter til basale behov som bolig, mat, klær mv., men også fellesutgifter som ferier og fritidsaktiviteter for barna, herunder bil- og andre transportutgifter. Selv om det lett kan tenkes at barna her er blitt underholdt i større grad enn strengt nødvendig for å oppfylle lovens krav, er det uansett naturlig at foreldrene innretter seg slik at den som tjener mest, bidrar med mest til barnas underhold, jf. det prinsipp som ligger til grunn for fordelingsregelen i barneloven § 66 første ledd andre punktum.

Lagmannsretten har også tatt i betraktning at B hele tiden har hatt økonomisk evne til å bidra med en betydelig andel av kostnadene knyttet til boligen i Z, som utgjør det vesentlige av det som skal fordeles mellom partene. Tilsvarende gjelder kostnadene knyttet til boligen i Y. Formålet med kjøpet av de to boligene var at de i sin helhet skulle tjene som husvære for partene og deres felles barn. Kjøpene innebar ikke så høye bokostnader at det i en slik situasjon framstod på noen måte som kunstig for partene å avtale at B, tross hennes begrensede inntektsnivå, skulle eie så mye som en halvdel av boligene.

For det første vises det til talloppstillingene i de hjelpedokumenter som er lagt fram av A. Om disse legges til grunn, er det siden kjøpet av den første boligen i 2002 påløpt renter og avdrag med til sammen ca. kr 913 000. I løpet av samlivet mottok hun fra da lønnsinntekter fratrukket skatt som samlet utgjør ca. kr 1 250 000. Om en tenker seg at hun anses å ha stått for dekning av en halvdel av renter og avdrag, ca. kr 456 500, ville hun i denne perioden på seks år hatt snaut kr 750 000 til dekning av andre formål. Det tilsvarer ca. kr 125 000 per år, som tilsvarer så mye som drøyt halvdelen av SIFO's standardbudsjett for 2011 for den familiestørrelsen og med den alder på barna som forelå rett forut for samlivsbruddet i 2008, jf. de framlagte oppstillinger i As hjelpedokument. Det er budsjett der blant annet utgifter til bolig, helse, ferie og kostbar fritid ikke er omfattet. Hennes skatt er beregnet uten at hun er godskrevet fradrag for en andel av de betalte renter. Om det var gjort, ville hun kunne bidradd med dekning av flere utgifter enn dem som omfattes av SIFO-budsjettet. Det slår ut tilsvarende vei om en tar i betraktning at det må antas at satsene i budsjettet har vært en god del lavere i den første delen av nevnte seks års periode.

For det andre vises det til at husstanden ved boligkjøpene i 2002 og 2004 hadde samlede brutto pensjonsgivende inntekter på henholdsvis ca. kr 805 000 og ca. kr 922 000, mens deres låneopptak etter salg av tidligere bolig utgjorde henholdsvis ca. kr 1 200 000 og ca. kr 2 900 000. Bs andel av brutto pensjonsgivende inntekter utgjorde i disse to årene henholdsvis 36 prosent og 31 prosent.

Det er foran sitert fra premissene i HR-2011-1739-A . De hensyn det er pekt på avslutningsvis i avsnitt 31, tilsier at partenes inntekts- og forbruksforhold vurderes noe mindre detaljert enn i de to avsnittene foran. Å trekke fram alle de foran nevnte momentene om partenes låneforpliktelser og inntekter har ikke vært nødvendig for å trekke konklusjonen om at A ikke bør gis krav på noe vederlag. De øvrige forhold som er trukket fram foran, framstår som mer sentrale momenter ved vurderingen av As vederlagskrav. For så vidt gjelder Bs evne til å være delaktig i betjening av de boliglån som ble tatt opp ved de to boligkjøpene, er det for lagmannsretten nok å peke på at det ikke har vært kjøpt spesielt dyre boliger, og at størrelsen på Bs inntekter gjennom hele perioden har ligget innefor eller nokså nær et normalnivå for lønnsinntekter i samme periode. Selv om det kan sies at B gjennom As bidrag til felles forbruk under samlivet er tilført betydelig økonomiske fordeler, er lagmannsretten med bakgrunn i de her nevnte momentene kommet til at det samlet sett ikke framstår som rimelig at det gis en slik korreksjon i form av vederlag som omhandlet i avsnitt 32 i HR-2011-1739 A.

Lagmannsretten har imidlertid funnet det naturlig å trekke inn alle de foran nevnte forhold ved partenes låneforpliktelser og inntektsforhold ved vurderingen av Bs vederlagskrav, se nedenfor.

Ved vurderingen av As vederlagskrav har lagmannsretten også tatt i betraktning det moment at B hadde en betydelig bedre formuessituasjon enn A hadde da samlivet tok til. Det vises for så vidt til den vurdering som nedenfor er gjort av Bs vederlagskrav. Lagmannsretten har ved sin vurdering også sett noe hen til at verdien på den boligen A skal overta, antas å ha steget betydelig i verdi etter verdsettingstidspunktet, anslagsvis med omtrent en million kroner.

Bs vederlagskrav

B har begrunnet sine vederlagskrav med to forhold, dels gave fra mor, dels bruken av den boligformue hun hadde før de kjøpte Y.

Lagmannsretten er enig med B i at bidraget på kr 100 000 fra hennes mor ved kjøpet av leiligheten i Z må anses som en gave. Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å legge vekt på hva som måtte være uttalt av Bs mor da dette bidraget ble gitt. Hva hun har sagt, framstår som uklart. Det er åpenbart at hun gav bidraget i anledning kjøpet av Z, at det skulle dekke en del av kjøpesummen, og at det ble brukt til dette formålet. I de fire årene fram til samlivsbruddet er det ikke betalt renter eller avdrag til Bs mor, og hun har ikke siden krevd beløpet tilbakebetalt.

Gaven fra Bs mor utgjorde bare drøyt tre prosent av kjøpesummen. Det utgjorde likevel et betydelig beløp, og slik partenes økonomiske situasjon var ved kjøpet, antar lagmannsretten at de den gang oppfattet beløpet som en viktig del av boligfinansieringen. Det legges etter dette til grunn at A ved denne gaven ble tilført en betydelig økonomisk fordel. Investeringsobjektet bestod fortsatt ved opphøret av samboerskapet. Det framstår da i utgangspunktet som en rimelig løsning at gaven blir kompensert når samboerskapet opphører bare fire år etterpå. Men dette må avgjøres ut fra en totalvurdering, en vurdering som bør skje samlet for begge de vederlagskrav B har fremmet.

Tingretten har som nevnt også tilkjent B vederlag med kr 100 000 fordi salgssummen for salget av hennes leilighet i X gikk med til å dekke As særgjeld; og B har under ankeforhandlingen fastholdt berettigelsen av dette vederlaget.

Ved vurderingen av dette kravet har det for lagmannsretten stått som sentralt at A i de første årene av samboerskapet nøt godt av at B hadde en betydelig bedre formues- og gjeldssituasjon enn det han hadde.

Da de ble samboere i 1997, hadde B året før kjøpt en leilighet for kr 395 850. Som følge av tilskudd fra hennes foreldre utgjorde hennes egenkapital knyttet til boligen da ca. kr 80 000. Denne leiligheten ble solgt i 2002 for kr 950 000. Det vil si at hun da ville ha sittet med en egenkapital på ca. kr 634 000 dersom en tenker seg at det i løpet av samboerskapet verken var tatt opp nye lån eller betalt avdrag på lånet. Det er for øvrig ikke framkommet noe som tilsier at hun ikke ville ha vært i stand til å betjene det lån hun tok opp ved kjøpet dersom samboerskapet ikke var blitt etablert.

A på sin side gikk inn i samboerskapet uten formue av betydning. Hans bankinnskudd og andre tilsvarende likvide midler utgjorde noe lavere beløp enn hennes likvide midler. For øvrig hadde han gjeld på ca. kr 175 000, hovedsakelig studiegjeld.

Etter salget av X satt imidlertid B igjen med et langt lavere beløp enn kr 682 000, som er summen av den nevnte egenkapitalen på kr 634 000 og kr 48 000, som opprinnelig gjeld var blitt nedbetalt med. Som det framgår av redegjørelsen foran om låneopptak under samboerskapet var det reelt sett bare kr 132 000 som gikk inn som ny egenkapital i den første felles boligen i Y. Etter at lånet til den nye egenkapitalen var innfridd, var det bare kr 188 851 av salgssummen for X som ble utbetalt. Det vil si at hun ved salget reelt sett bare satt igjen med en egenkapital på ca. kr 321 000, hvorav kr 132 000 ble plassert i den nye boligen. I mangel av andre holdepunkter må det antas at resten, som ble overført As konto, dels ble brukt til hans personlige formål, dels til felles forbruk.

Denne tæringen på Bs egenkapital skyldtes i det vesentlige at A i 2000 og 2001 hadde tatt opp nye lån. Sammen med nevnte lån til egenkapital med kr 132 000, var Bs leilighet ved salget beheftet med gjeld som stod til rest med kr 436 785. Det er ikke gitt noen fullgod oversikt over hva disse nye lånene ble brukt til; samlet innebar de låneopptak på ca. kr 480 000. Det må anses utvilsomt at en mindre del, kr 36 500, ble brukt til nedbetaling av et tidligere lån til B på kr 60 000 som delvis var gått til forbedringer av hennes bolig, at en del, drøyt kr 70 000, ble brukt til nedbetaling av hans kortgjeld, som i stor utstrekning må antas å knytte seg til hans personlige forbruk, og at en betydelig del er blitt brukt til formål som kan betraktes som felles forbruk, blant annet bil. I hvilken grad A i denne perioden stod for en høyere andel av partenes samlede forbruk enn B, har lagmannsretten funnet det unødvendig å vurdere nærmere.

Under enhver omstendighet framstår det som vesentlig at hun ca. to og et halvt år før salget av X, da belåningen av hennes bolig tok til, satt med en betydelig egenkapital, anslagsvis i størrelsesorden kr 350 000 eller i overkant. Bare en mindre del av denne ble plassert i ny bolig. Om det ikke var skjedd ytterligere opplåning, ville salgssummen av X ha gitt dekning for drøyt halvdelen av kjøpesummen for Y. Denne « tæringen » på Bs egenkapital i perioden 2000 – 2002 er gått til ulike typer forbruk. I hovedsak må dette anses å ha vært felles, mens mye taler for at A vel så mye som B har nytt godt av det øvrige forbruket.

Det må legges vekt på at A i 1999/2000, da partene fortsatt betalte sine regninger hver for seg, etter hvert ikke så seg i stand til å betjene den kredittkortgjeld og annen kortsiktig gjeld han hadde pådradd seg. Iallfall anså han seg å være kommet i en uholdbar situasjon med hensyn til hvor dyr hans egen kortsiktige gjeld var blitt å betjene. Ut fra partenes forklaringer under ankeforhandlingen må det videre legges til grunn at dette var en sentral bakgrunn for at det ble tatt opp lån, iallfall hva gjaldt det første lånet i 2000 på kr 200 000. Det, til liks med de etterfølgende lån, ble som nevnt tatt opp mot sikkerhet i Bs leilighet.

I forhold til den brutto formue partenes samlede økonomiske medvirkning har skapt gjennom hele samboerskapet, kan det muligens reises spørsmål om nevnte opplåning av Bs leilighet innebar en betydelig økonomisk fordel for A. Men når en tar i betraktning As økonomiske situasjon i denne perioden, har lagmannsretten funnet at han utvilsomt ble tilført en betydelig økonomisk fordel ved denne opplåningen.

Ved vurderingen av Bs vederlagskrav må det videre tas i betraktning at det var A som tok initiativ til låneopptakne, og i samsvar med Bs forklaring må det legges til grunn at hun ved første låneopptak ble lagt under et ikke ubetydelig følelsesmessig press for å godta pantsettingen.

Bs forannevnte bidrag, gjennom gave fra mor og gjennom den tæring på hennes egenkapital som fant sted i de første årene av samboerskapet, kan bare begrunne et vederlagskrav dersom rimelighetshensyn ut fra en samlet vurdering tilsier dette, jf. HR-2011-1739-A avsnitt 32. Selv om det bare unntaksvis kan bli tale om å få tilbake noe av det som en samboer har tilført den andre under samlivet, og selv om Bs foran nevnte bidrag må veies mot det forhold at A har bidradd vesentlig mer enn henne til felles forbruk i løpet av samboerperioden, er lagmannsretten under betydelig tvil kommet til at det er rimelig å tilkjenne B vederlag. Det samlede vederlaget fastsettes til kr 200 000. Av dette beløpet knytter kr 100 000 seg til den gjeldsdekning og økte forbruk A i 2000 – 2002 nøt godt av gjennom bruk av den egenkapital som lå i Bs bolig. Når det gjelder gaven fra Bs mor, er lagmannsretten ut fra en samlet vurdering kommet til at det er rimelig at B tilkjennes et krav på kr 100 000.

Ved sin vurdering av betydningen av at A bidrog med vesentlig mer til felles forbruk enn henne, har lagmannsretten også tatt i betraktning at B gjennom hele samboerperioden i stor grad har hatt økonomisk evne til å betjene den gjeld som ble tatt opp ved kjøpet av de to boligene som var felles, slik det foran framgår under drøftelsen av As vederlagskrav. Også ved vurderingen av Bs vederlagskrav er det lagt noe vekt på at A, som følge av sin overtakelse av Z, sitter igjen med en ting som beløpsmessig har steget betydelig i verdi etter det verdsettingstidspunktet som partene nå er enige om.

Fellesutgifter etter opphøret av samlivet

Partene er enige om at B og barna bodde i Z til september 2008. Men de er også enige om at samlivet/samboerskapet opphørte 7. juli 2008. Det oppfattes å være enighet om at de fra da betalte daglige variable utgifter hver for seg, og at B fra den datoen sluttet å ta del i en lang rekke av deres felles faste utgifter, blant annet knyttet til den faste eiendommen. Partene er således enige om at tingretten har gjort feil ved å sette dette skjæringstidspunktet til september 2008.

De vesentligste fellesutgiftene som er påløpt etter samlivsbruddet, er renteutgiftene knyttet til felles gjeld. B har erkjent at hun skal dekke halvdelen av disse for perioden fra samlivsbruddet 7. juli 2008 til verdsettingstidspunktet 23. februar 2010. På den annen side oppfattes A ikke å ha innvendinger mot at B kan kreve ham for husleie for tiden fra 1. januar 2009 til verdsettingstidspunktet med et slikt månedlig beløp som er lagt til grunn av tingretten, kr 9 000. Partene oppfattes nå å være enige om at det ikke er aktuelt å kreve dekning for henholdsvis renter og husleie utover de nevnte perioder. Under enhver omstendighet oppfatter lagmannsretten dette som en rimelig løsning. Dette innebærer en ubetalt husleie med kr 126 000. De framlagte oversikter over betalte renter fra samlivsbrudd til utgangen av 2010, tilsier at A fram til verdsettingstidspunkt har betalt renter med ca. kr 250 000, jf. utdraget side 146-147. Halvdelen av det utgjør kr 125 000. A oppfattes allerede å ha fått rentefradrag for denne halvdelen, og ingen av partene har med det som bakgrunn direkte berørt spørsmålet om det er riktig at B skal kompensere for så mye som en halvdel av det A faktisk har betalt. Etter lagmannsrettens syn er det riktig å ta hensyn til rentefordelen på As hånd. Særlig gjelder det når B under ankesaken ikke oppfattes å ha innvendinger mot tingrettens avgjørelse om at A skal kompenseres for den skatt som er forfalt for ham etter samlivsbruddet, men som er beregnet som følge av inntekter som gikk med til felles forbruk før samlivsbruddet.

Når det gjelder øvrige utgifter enn renter på lån begge har vært ansvarlige for, er det i utdraget side 146 lagt fram en oversikt for 2008, som relaterer seg dels til siste halvår, dels til de ca. tre månedene B bodde i felles bolig etter samlivsbruddet. Oversikten omhandler også renteutgiftene, som lagmannsretten har gjennomgått foran. Når det ses bort fra rentene, summerer oversikten seg til ca. kr 61 890. Det er en summering av Bs halvdel av fellesutgiftene. Lagmannsretten er enig i at B bør ta del i de fleste av disse. Det bør likevel ses bort fra energi og det meste av postene bilhold og vedlikeholdskostnader, som det ikke har vært noen bevisførsel om. Ut fra partenes forklaringer bør posten ferietur Danmark deles likt, idet det må legges til grunn at begge var enige om å gjennomføre turen etter samlivsbruddet, og at det ikke ble inngått noen uttrykkelig avtale om hvordan utgiftene skulle fordeles. Det er da naturlig å anse dette som fellesutgifter partene skal betale en halvdel hver av. A har anført at Bs kompensasjon for unnlatt delaktighet i partenes felles utgifter må fastsettes ved skjønn. Ut fra en samlet vurdering er lagmannsretten etter dette kommet til at B skulle ha dekt utgiftene utenom renter i nevnte oppstilling med ca. kr 50 000. I tillegg kommer de kr 20 000 som tingretten har pålagt henne som kompensasjon for betalt skatt.

Etter en samlet vurdering av Bs leiekrav holdt opp mot fellesutgiftene nevnt i avsnittet foran tillagt As betalte renter fratrukket hans skattefordel, blir hans tilgodehavende for partenes mellomværende etter samlivsbruddet satt til et avrundet beløp på kr 35 000.

Samlet oppgjør

Det samlede beløp A skal betale til B, fastsettes etter dette til kr 828 500. Beløpet framkommer slik: Som for tingretten, og i samsvar med partenes anførsler under ankeforhandlingen, er oppgjøret for ting som er overtatt av A, satt til kr 663 500. Som tingretten er lagmannsretten kommet til at Bs vederlagskrav settes til kr 200 000, og at A ikke har noe vederlagskrav. Samlet utgjør disse postene kr 863 500. Fra dette beløpet er trukket fra As netto tilgodehavende for partenes mellomværende etter samlivsbruddet med kr 35 000. Som det framgår foran under omtalen av tingrettens dom ble dette beløpet satt til kr 16 000, eventuelt kr 13 500 som følge av den omtalte avrundingen.

B skal etter dette overskjøte til A sin halve sameiedel i gnr. 000 bnr. 0000 snr. 0 i Oslo mot fritak for gjeldsansvaret overfor Fokus Bank og mot at A betaler B kr 828 000. Betaling av beløpet skal innebære et endelig oppgjør for partenes mellomværende i anledning opphør av samboerforholdet.

Avledet anke

Slik B har utformet sin påstand under ankeforhandlingen, må hennes avledede anke anses trukket tilbake, og det blir avsagt kjennelse om at denne delen av saken blir å heve, jf. tvisteloven § 19-1 andre ledd bokstav b.

Sakskostnader

For lagmannsretten har B fått medhold av betydning. A har bare fått medhold på mindre viktige punkter. Det gjelder også de spørsmål som er reist i avledet anke, som mot slutten av saksforberedelsen må anses trukket. Slik saken har stått for lagmannsretten, må det legges til grunn at det bare er en beskjeden del av Bs samlede kostnader som er påløpt i anledning de spørsmål hun ikke er gitt medhold, eller som ikke er tatt opp til avgjørelse. Lagmannsretten er etter dette kommet til at tungtveiende grunner tilsier at B bør erstattes sakskostnadene for lagmannsretten, likevel slik at hun ikke får erstattet de kostnader som anses å knytte seg til den avledede anken, jf. tvisteloven § 20-3 jf. § 20-8 første ledd. Lagmannsretten har ved sin vurdering tatt i betraktning at avgjørelsen av Bs vederlagskrav har reist tvil. Men det er også lagt vekt på at den hovedsakelige delen av Bs salærutgifter knytter seg til arbeidet med å behandle As vederlagskrav.

B har lagt fram kostnadsoppgave. Kostnadene er oppgitt å utgjøre kr 92 813, hvorav hele beløpet utgjør salær. Kostnadene anses som nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5. Kostnadene med det som ikke omfattes av arbeidet med avledet anke, fastsettes skjønnsmessig til kr 88 000, og A tilpliktes å erstatte dette beløpet.

I forhold til hvordan saken stod for tingretten, innebærer resultatet i lagmannsretten at A fikk medhold på en del vesentlige punkter. Hver av partene bør derfor bære sine sakskostnader for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd jf. § 20-3.

Dommen og kjennelsen er enstemmig.

Slutning i dom:

B overskjøter til A sin halve sameiedel i gnr. 000 bnr. 0000 snr. 0 i Oslo til A mot fritak for gjeldsansvaret overfor Fokus Bank og mot at A betaler B 828.500- åttehundreogtjueåttetusenfemhundre - kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen. Av beløpet skal det betales forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra forfall til betaling skjer.

I sakskostnader for lagmannsretten betaler A 88.000 – åttiåttetusen – kroner til B innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen. Sakskostnader for tingretten tilkjennes ikke.

Slutning i kjennelse:

Saken heves for så vidt gjelder Bs avledede anke.