Du er her

Testament kan underskrives med signaturstempel

Type avgjørelse: 
Dom
Instans: 
Borgarting lagmannsrett
Dato: 
04.02.2011
Referanse: 
Sak 10-055667ASD-BORG/02
Prosessfullmektiger: 
Advokat Andre Adolfsen v/fullmektig Anders Mandal Funnemark mot advokat Gunnar Ligaarden
Avgjørelse: 

Saken gjelder spørsmål om gyldigheten av testament og gyldigheten av overføring av en borettslagsandel.
C døde 14. april 2009. Hun hadde barna B og D, død 23. desember 2008. B har barna A og G. A har sønnen F. D etterlot seg en sønn, E.
C skrev et testament 7. september 2006, der følgende var bestemt om fordelingen av arven:

« Mine to barn, D og B skal arve det de rettmessig har krav på etter arveloven. Jeg ønsker ikke at de skal arve mer enn pliktdelsarvens øvre grense jf arvelovens § 29 første ledd annet punktum.
Den frie tredjedel ønsker jeg skal fordeles likt mellom mitt barnebarn A person nr 000000.00000 og mitt oldebarn F person nr 000000.00000.
Jeg eier i dag en leilighet på X, adr. --- vei 86, 0000 Oslo. Jeg ønsker at denne leiligheten skal selges etter min død av en person arvingene blir enige om å benytte. »

C ble rammet av hjerneslag 20. januar 2009, og brakt til Ullevål sykehus. Hun ble derfra overført til Y sykehjem 2009, og videre til Z alders- og sykehjem 5. mar hvor hun døde 14. april 2009 etter et nytt hjerneslag. Etter hjerneslaget 20. januar 2009 led C av afasi og delvise lammelser, herunder med sterkt redusert bevegelighet i høyre hånd.
Med bistand fra advokat Bjørn Fjeldheim opprettet C 9. mars 2009 et nytt testament, og en avtale om overføring av sin borettslagsandel til B. I testamentet var følgende bestemt om fordelingen av arven:

« Undertegnede, C, pnr. 000000.00000 bestemmer som min siste vilje at min datter B, pnr. 000000.00000, skal arve den frie tredjedelen av min formue.
All arv etter meg er hennes særeie. »

Testamentsvitner var advokat Fjeldheim og Reidun H. Andresen. Testamentet ble ikke underskrevet på vanlig måte, men ble i vitnenes nærvær stemplet med et navnestempel som ga et avtrykk av Cs underskrift. Stempelet hadde B fått laget på et trykkeri etter anbefaling fra advokat Fjeldheim. Advokat Fjeldheim hjalp C med å trykke stempelet mot papiret. Da testamentet 9. mars 2009 ble opprettet, kjente verken advokat Fjeldheim eller B til at C allerede hadde et testament fra 2006.
Samtidig med at testamentet 9. mars 2009 ble undertegnet, ble en avtale om vederlagsfri overføring av borettslagsandelen i Haakon Tveters vei 86 til B, inngått. Også denne avtalen ble stemplet med signaturstempelet, og testamentsvitnene undertegnet på avtalen.
Etter Cs død solgte B borettslagsandelen for 930 000 kr. Hun har i ettertid overført 277 000 kr til E, et beløp som tilsvarte om lag en tredjedel av nettoprovenyet ved salget. Av andre verdier i boet fantes bare et bankinnskudd på ca 13 500 kr.
A tok 1. juli 2009 ut stevning for Oslo tingrett med påstand om at testamentet og avtalen om overføring av borettslagsandel av 9. mars 2009 var ugyldige. B innga tilsvar og påsto seg frifunnet.

Oslo tingrett avsa 28. januar 2010 dom med slik slutning:

1. B frifinnes.
2. A betaler kr 99 500 i sakskostnader til B innen to uker etter forkynning av denne dommen.

A har i rett tid anket dommen. B har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Borgarting lagmannsretts hus 14. januar 2011. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avgav forklaringer. Det ble avhørt tre vitner og gjennomgått dokumentbevis.

Ankende part, A, har i det vesentlige anført:
Testamentet 9. mars 2009 er ugyldig fordi det ikke er underskrevet av testator. C var i stand til å skrive navnet sitt. Hun hadde trent på å skrive hos logopeden, og i henhold til vitneforklaringer var hun i stand til å gripe med høyre hånd. Det ville vært tilstrekkelig om hun hadde undertegnet testamentet bare med fornavn.
Arveloven § 49 første ledd annet punktum oppstiller et krav om at et testament må være undertegnet. Etter forarbeider og rettspraksis er bruk av påholden penn akseptert. Det er derimot ikke rettskildemessig grunnlag for å akseptere bruk av navnestempel, jf. bl.a. Hambro, Arveloven kommentarutgave, 4. utg. 2007, side 346. Det vises også til Oslo Byfogdembetes kjennelse 22. april 2004 ( TOBYF-2004-598 ), hvor en scannet underskrift ikke ble godkjent som underskrift på en begjæring om tvangsfullbyrdelse.
Formkravene for testamenter er absolutte, jf. bl.a. Rt-1995-67 . Formkravene skal minne testator om betydningen av testasjonen, og bidra til at disposisjonen ikke utføres etter press fra omgivelsene. Dersom bruk av navnestempel godkjennes, vil det medføre fare for misbruk, fordi et testament da kan opprettes av andre enn testator uten at det er nødvendig å forfalske testators underskrift. Ved bruk av påholden penn er det derimot en forutsetning at testator medvirker ved undertegningen. Dersom bruk av navnestempel skal aksepteres, må det være på generelt grunnlag. Bruk av stempel kan ikke godkjennes etter en vurdering av forholdene i den enkelte sak.
Testamentsvitnene var innkalt etter initiativ fra B, og de har ikke sørget for å anmerke i testamentet at testator signerte med navnestempel. Testamentsvitnene har ikke i tilstrekkelig grad ivaretatt hensynet til å sikre at testator var seg bevisst betydningen av testasjonen. Testamentet av 2006 var opprettet under mer betryggende omstendigheter.
Avtalen om overføring av borettslagsandelen er ugyldig etter avtaleloven § 33 fordi det vil stride mot redelighet og god tro å gjøre den gjeldende. Dersom C hadde hatt full forståelse av avtalens innhold og virkninger, ville hun ikke ha inngått avtalen. Hun led av afasi som følge av hjerneslaget. Denne tilstanden medfører manglende evne til å forstå kommunikasjon og til å gi uttrykk for sin egen vilje, og hun kan ikke ha hatt full forståelse av innholdet av testasjonen.
Subsidiært anføres det at avtalen er ugyldig fordi den ikke var ment å oppfylles før Cs død. Dersom hun hadde blitt bedre, kunne hun ha flyttet tilbake til leiligheten. Avtalen er dermed en dødsdisposisjon, jf. arveloven § 53, og ugyldig fordi formkravene for testamenter ikke er overholdt. Avtalen er ikke underskrevet av testator, og vitnene visste ikke at avtalen var en dødsdisposisjon.

Ankende part har nedlagt slik påstand:
1. Testamentet av 9. mars 2009 kjennes ugyldig.
2. Avtalen om overdragelse av Haakon Tveters vei 86 av 9. mars 2009 kjennes ugyldig.
3. A tilkjennes sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, B, har i det vesentlige anført:
Testamentet av 9. mars 2009 er gyldig. Det er anledning til å undertegne testamenter ved hjelp av et navnestempel. Formkravene etter arveloven § 49 skal sikre at testators vilje blir etterkommet, og kan ikke tolkes slik at personer som ikke kan skrive, blir forhindret fra å opprette testament. Å undertegne ved hjelp av stempel er like trygt som å skrive bare en del av navnet utydelig. Det må vurderes konkret i det enkelte tilfellet om et stempel oppfyller underskriftskravet. Bruk av navnestempel er godtatt i Eidsivating lagmannsretts dom 16. desember 2010 ( LE-2010-72632 ).
Cs logoped Inger Refsdal sa i sin vitneforklaring at C ikke kunne skrive ordentlig, og også andre vitner har sagt det samme.
Før opprettelsen av testamentet hadde advokat Fjeldheim en lang samtale med C, og det sikrer at hun var klar over hva hun senere undertegnet. Verken advokat Fjeldheim eller andre vitner har hatt inntrykk av at hun ikke var « klar » da testamentet ble opprettet.
Avtalen om overføring av borettslagsandelen er ikke ugyldig etter avtaleloven § 33. Allerede julen 2008 ga C uttrykk for at hun ønsket at datteren skulle få leiligheten. På det tidspunktet hadde hun taleevnen i behold. Hun led dessuten ikke av total afasi, og kunne gi uttrykk for egen vilje. Overføringen er en livsdisposisjon. Det er nok for å konstatere dette at overføringen er tinglyst. Det er ikke avgjørende om det var mulig for C å benytte leiligheten etter overføringen. Under enhver omstendighet godtas signaturstempel av tinglysingsmyndighetene.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Anken forkastes.
2. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten tar først stilling til om testamentet 9. mars 2009 er opprettet i samsvar med formkravene etter arveloven § 49.
Etter arveloven § 49 første ledd annet punktum skal testator mens testamentsvitnene er til stede « skrive under dokumentet eller vedkjenne seg underskrifta ». Underskriftskravet er ikke nærmere omtalt i forarbeidene til arveloven 1972. Forarbeidene viser imidlertid til at arveloven § 49 er i samsvar med arveloven 1854 § 50, etter endring ved lov 25. juni 1937 nr. 12. I forarbeidene til lovendringen i 1937 heter det om underskriftskravet i Ot.prp.nr.14 (1937) side 4:
« Like klart er det at det skriftlige testament for å være gyldig bør være underskrevet av testator. At en underskrift « med påholden penn » herved er tilstrekkelig er selvsagt, og behøver ikke å stå i loven. En underskrift ved fullmektig kan derimot ikke strekke til. »
Spørsmålet om underskrift påført med signaturstempel kan godkjennes etter arveloven § 49 har ikke vært behandlet av Høyesterett.
Det heter i Hambro, « Arveloven kommentarutgave », 4. utg. 2007, side 346 at navnestempel ikke er tilstrekkelig. Det kan imidlertid være uklart om det her er tenkt på navnestempel hvor navnet fremkommer med « trykte bokstaver » eller om utsagnet også er ment å gjelde for stempler som har et avtrykk av testators egenhendige signatur. I Unneberg, « Arveretten med dødsboskifte », 1990 side 117 heter det at « [e]t signaturstempel kan ikke være nok ».
Spørsmålet om bruk av signaturstempel ved undertegning av testament er behandlet av Eidsivating lagmannsrett i dom 16. desember 2010 ( LE-2010-72632 ). I dommen vises det blant annet til at tinglysingsmyndighetene aksepterer bruk av signaturstempel sammen med legeattest eller erklæring fra advokat eller eiendomsmegler, og at kravet om testamentsvitner generelt sett tilsier at bruk av signaturstempel bør likestilles med skriftlig underskrift fordi behovet for notoritet og solennitet er ivaretatt. Videre uttales det at det vanskelig kan ses at det er gode grunner til at bruk av signaturstempel ikke bør likestilles med underskrift med påholden penn. I motsatt fall vil det vanskeliggjøre at personer med spesielle problemer eller handikap kan opprette gyldige testamenter.
Lagmannsretten mener at påføringen av signatur ved hjelp av stempel ikke strider mot formkravet i arveloven § 49 første ledd annet punktum. Det er vanskelig å se reelle hensyn som taler for å skille mellom bruk av påholden penn og påføring av signatur ved hjelp av et stempel. I begge tilfeller hjelpes en testator som ikke er fysisk i stand til å skrive selv til å få satt en underskrift på papiret. Lagmannsretten kan i utgangspunktet ikke se at det er større fare for at det skal bli opprettet forfalskede testamenter av andre dersom bruk av signaturstempel godtas. Dersom noen ønsker å opprette et forfalsket testament, vil det også være mulig for dem å hevde at en falsk underskrift er påført av testator med bruk av påholden penn. For begge tilfeller vil kravet om testamentsvitner bidra til å sikre at signaturen blir påført etter testators ønske. Lagmannsretten kan heller ikke se at hensynet til å sikre at testator skal være seg bevisst viktigheten av disposisjonen, kan tale for ikke å godta bruk av signaturstempel når påholden penn godtas.
Ankende part har anført at bruk av signaturstempel uansett ikke kunne godtas i saken her fordi testator var i stand til å skrive sitt eget navn. Ut fra bevisførselen i saken finner ikke lagmannsretten det sannsynliggjort at C kunne skrive selv med penn den 9. mars 2009. Det vises til at logoped Inger Refsdal forklarte for lagmannsretten at hun ikke kan huske at C kunne skrive navnet sitt da hun var på første logopedtime i midten av mars 2009, og at dersom hun har klart å skrive fornavnet sitt i løpet av timen, må det i tilfelle ha vært med påholden penn. Det vises også til at advokat Fjeldheim forklarte at han måtte hjelpe C til å føre stempelet mot papiret fordi hun ikke klarte å styre hånden selv.
På denne bakgrunn er lagmannsretten kommet til at testamentet 9. mars 2009 er gyldig opprettet.
Når testamentet 9. mars 2009 er gyldig, innebærer det at det bare er B og E som er arvinger etter C, fordi testasjonen av den frie tredjedel til fordel for A og F av 7. september 2006 er gyldig tilbakekalt. E har fått utbetalt et beløp i etterkant av salget av borettslagsandelen, og er ikke part i saken.
Når A ikke er testamentsarving etter C, har hun ikke aktuell interesse i å få avklart om overføringen av borettslagsandelen var gyldig. Det følger av tvisteloven § 1-3 annet ledd at den som reiser en sak for domstolene, må påvise et reelt behov for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte. Et slikt behov foreligger ikke for A når det konstateres at hun ikke er testamentsarving. Søksmålsbetingelsene etter tvisteloven § 1-3 må foreligge på alle trinn av saken, jf. bl.a Schei m. fl., Tvisteloven kommentarutgave, side 39. Ankemotparten har ikke anført at søksmålsbetingelsene ikke er oppfylt for påstanden om at overføringen av borettslagsandelen er ugyldig. Retten skal imidlertid av eget tiltak påse at søksmålsbetingelsene etter tvisteloven § 1-3 er oppfylt. Tingretten har avsagt frifinnelsesdom som også omfatter påstanden om at overføringen av borettslagsandelen var gyldig. Lagmannsretten antar at det formelt sett må være riktig å avvise denne delen av saken, og utformer domsslutningen i samsvar med dette.

Sakskostnader
Anken har ikke ført frem. Hovedregelen etter tvisteloven § 20-2 første ledd er at den part som har vunnet saken har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten. Lagmannsretten finner imidlertid at det bør gjøres unntak fra sakskostnadsansvaret for tingrettsbehandlingen i medhold av tvisteloven § 20-2 tredje ledd fordi tungtveiende grunner gjør det rimelig. Spørsmålet om formkravene i arveloven § 49 kan oppfylles ved bruk av signaturstempel er et uavklart rettsspørsmål. Ankende part hadde derfor etter lagmannsrettens syn god grunn til å få saken prøvd for tingretten. Lagmannsretten finner derfor at hver av partene bør bære egne sakskostnader for tingretten.
Lagmannsretten finner imidlertid ikke grunnlag for også å gjøre unntak fra sakskostnadsansvaret for lagmannsrettsbehandlingen. Ankemotparten bør tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd. Advokat Ligaarden har fremsatt en sakskostnadsoppgave for lagmannsretten på samlet 94 550 kr hvorav 90 000 kr utgjør salær (inkl. mva.), 3 250 kr utgjør vitnegodtgjørelse til advokat Bjørn Fjeldheim og utlegg, kopiering mv. utgjør 1 300 kr.
Under ankeforhandlingen varslet rettens leder at det kunne bli aktuelt å vurdere nedsettelse av salærkravet etter tvisteloven § 20-5, og prosessfullmektigene fikk anledning til å kommentere dette. Advokat Ligaardens salær er beregnet ut fra et timetall for 48 timer til utforming av anketilsvar, forberedelse og gjennomføring av ankeforhandlingen. Lagmannsretten finner at timetallet er vesentlig for høyt. Saken dreier seg om krav på arv på et beløp noe lavere enn 300 000 kr når det tas hensyn til at et eventuelt arvekrav for ankende part og hennes sønn ville vært på en tredjedel av boets nettoverdi. Saken er oversiktlig, og det har vært færre tvistetemaer for lagmannsretten enn det var for tingretten. Ankeutdraget og det juridiske utdraget er i hovedsak utarbeidet av ankende parts prosessfullmektig. Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at salærkravet på kr 90 000 overstiger det som har vært nødvendig for saken, jf. tvisteloven § 20-5, og fastsetter salæret til 50 000 kr, inkl. mva.. Det samlede beløp som motparten skal erstatte i sakskostnader for lagmannsretten blir da 54 550 kr.
Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Anken over den del av tingrettens dom som gjelder gyldigheten av testamentet 9. mars 2009 forkastes.
2. Anken over den del av tingrettens dom som gjelder gyldigheten av avtalen 9. mars 2009 om overføring av borettslagsandel avvises.
3. Hver av partene bærer egne sakskostnader for tingretten.
4. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til B 54.550 – femtifiretusenfemhundreogfemti – kroner innen 14 – fjorten -dager etter forkynningen av dommen.