Du er her

Bidrag i samboerforhold må kunne bevises å ha beriket samboer for å gi krav på vederlag ved brudd

Type avgjørelse: 
Dom
Instans: 
Borgarting lagmannsrett
Dato: 
25.05.2011
Referanse: 
Sak 10-096021ASD-BORG/01
Prosessfullmektiger: 
Advokat Håkon Brækhus mot advokat Andreas Poulsson v/advokatfullmektig Linn Skomsøy Løvlien
Avgjørelse: 

Saken gjelder økonomisk oppgjør etter endt samboerskap.
Partene er enige om at tingrettens saksfremstilling i det alt vesentlige er dekkende og korrekt, og lagmannsretten gjengir denne nedenfor med enkelte endringer.
B og A traff hverandre omkring årsskiftet 1989/1990 og ble samboere om lag et år senere da A flyttet inn i Bs leide leiligheten i **gata. A hadde frem til dette bodd i foreldrenes bolig i --- veien 51. Partene bodde senere en kort tid i hybel på Tåsen, før de i november 1993 flyttet videre til leid leilighet i --- gate. B hadde i 1992 påbegynt utdannelse som hjelpepleier, og tok senere jobb som dette, mens A arbeidet som selvstendig næringsdrivende flislegger.
Høsten 1994 ble det brudd i samlivet mellom partene. B leide da tjenestebolig på Nedre Ullevål, mens A flyttet til leid leilighet i X. Høsten 1995 fant de tilbake til hverandre igjen. B beholdt leiligheten på Nedre Ullevål, men det er også for lagmannsretten noe uenighet mellom partene om hvorvidt de reelt sett var å anse som samboere i leiligheten i X fra oktober/november 1995.
Den 15. mars 1996 kjøpte A barndomshjemmet i --- veien fra sine foreldre. Foranledningen var et arvefall i familien året i forveien, som gjorde at foreldrene hans fikk mulighet til å bygge ny bolig. Boligen ble kjøpt for 1 750 000 kroner, hvorav 400 000 kroner ble finansiert med forskudd på arv og det resterende ble finansiert med lån. Partene flyttet sammen til --- veien. Sommeren 1997 ble det brudd i samlivet over et par måneder, men B flyttet tilbake til --- veien høsten samme år.
I forbindelse med at partenes første barn ble født i september 1998, hadde B nedkomstpermisjon med 80 % lønn fra 4. august 1998 til 14. september 1999. Deretter hadde hun permisjon uten lønn i ett år. Den 15. september 2000 begynte barnet i barnehage, og B gikk da tilbake i arbeid, men nå i 75 % stilling.
Partenes andre barn ble født i juni 2002, og B hadde i denne forbindelse nedkomstpermisjon fra 10. mai 2002 til 10. april 2003. Deretter hadde hun permisjon uten lønn fra 11. april 2003 til 28. august 2005. Den 29. august 2005 begynte også det yngste barnet i barnehauge, og B gikk tilbake i arbeidet i 75 % stilling.
Vinteren 2006 ble det et nytt brudd som ledet til at B flyttet ut i ca. 4 måneder. Partene bodde sammen igjen fra august 2006 inntil det endelige samlivsbruddet i januar 2007. A ble etter dette boende i--- veien, mens B leide leilighet på Voldsløkka.
For lagmannsretten er det opplyst at A i den perioden partene bodde sammen i--- veien, hadde arbeidsinntekter på gjennomsnittlig 400 000 kroner pr år. Det er videre fremlagt en oppstilling over leieinntekter i den samme perioden fra utleie av næringsdelen samt en hybel i den faste eiendom. I henhold til oppstillingen har leieinntektene for alle år, med unntak av 2001, dekket renter og avdrag på As gjeld, og i tillegg tilført husholdningen netto mer enn 340 000 kroner i perioden. Opplysningene er ikke bestridt. Det er også enighet om at A har betalt Bs gjeld knyttet til et leieforhold, men uenighet om han også har betalt hennes studiegjeld.
Våren 2009 oppsøkte B advokat for å få råd om sin rettsstilling knyttet til det tidligere samboerforholdet. Advokatfullmektig Linn Skomsøy tilskrev A den 7. mai 2009 med anmodning om å medvirke til et økonomisk oppgjør med B. Det ble gjort gjeldende krav i boligen i--- veien, i innbo og løsøre, og i oppspart barnetrygd. A besvarte brevet den 12. mai 2009, hvor kravet ble bestridt. Ytterligere korrespondanse ledet ikke til enighet.
Ved stevning 20. oktober 2009 brakte B tvisten inn for Oslo tingrett, og nedla prinsipal påstand om å bli tilkjent en sameieandel på 38,5 % i partenes tidligere felles bolig, subsidiært å bli tilkjent et vederlagskrav fastsatt etter rettens skjønn. Det ble også nedlagt påstand om at verdien av felles innbo/løsøre skulle fordeles mellom partene, og tilsvarende med oppspart barnetrygd. A tok til gjenmæle og påsto seg frifunnet, dog slik at det var enighet om at oppspart barnetrygd skulle fordeles mellom partene.
Oslo tingrett avsa 22. mars 2010 dom med slik domsslutning:
1. A dømmes til innen to uker fra dommens forkynning å betale til B vederlagskrav med kr 900 000 med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer
2. A frifinnes for kravet om fordeling av verdien av felles/innbo mellom partene.
3. A dømmes til innen to uker fra dommens forkynning å betale til B oppspart barnetrygd med kr 47 349 med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.
4. Sakskostnader tilkjennes ikke.
For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder domsslutningens punkt 1. Ankeforhandling er holdt 29. april 2011 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.
Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:
Hovedregelen ved oppløsning av samboerforhold er at hver av samboerne fortsetter å eie det de var eiere av under samlivet. Det er i denne saken ikke grunnlag for å fravike hovedregelen.
For å tilkjenne et vederlag må to kumulative vilkår være oppfylt. Det må ha skjedd en ikke uvesentlig formuesforskyvning og vederlagskravet må fremstå som rimelig. I dette tilfellet har det ikke skjedd noen formuesforskyvning, og et vederlagskrav vil uansett ikke fremstå som rimelig.
B hadde ingen formue da hun flyttet inn i As bolig, mens A eide både boligen og det tilhørende næringslokalet. Han hadde da en gjeld på 1 350 000 kroner. Da samboerforholdet tok slutt, hadde B en formue på noe over 300 000 kroner, mens A var eier av den samme boligen og hadde en samlet gjeld på 1 300 000 kroner. Tingretten har gjort en feil ved ikke å vurdere As samlede gjeldsbyrde. Hans næringsgjeld kan ikke sidestilles med særforbruk.
Renter og avdrag på boliglånet ble dekket fullt ut av leieinntekter fra næringslokalet og hybelen i boligen. Partenes innsats i jobb og i hjemmet under samlivet har i det alt vesentlige medgått til å holde en alminnelig god levestandard. Det har ikke skjedd noen overføring av formue, i alle fall ikke i favør av A.
B har fått tilbud om å kjøpe seg inn i eiendommen, men har takket nei til dette. Når hun har valgt å ikke være ansvarlig for gjeld, vil det virke urimelig om hun skal ta del i en urealisert gevinst som skyldes en tilfeldig utvikling i eiendomsmarkedet.
Bs bidrag til den felles økonomi har vært lavere enn As bidrag. I den perioden hun var hjemme uten stønad gikk barna i barnehage betalt av A, og B har ikke ytet noen ekstraordinær innsats. B har under samlivet hatt en vesentlig høyere materiell levestandard på grunn av As bidrag. Han har blant annet betalt deler av hennes gjeld og forsørget henne under utdannelse.
Et vederlagskrav fremstår ikke som rimelig, heller ikke i betraktning av As bidrag til Bs og barnas underhold etter samlivsbruddet.
Under enhver omstendighet er Bs vederlagskrav tapt ved passivitet, idet det gikk nærmere tre år fra samlivsbruddet før kravet ble fremsatt. A anså det økonomiske oppgjøret med B avgjort i 2007, og har disponert i tillit til dette, blant annet ved at hans nye samboer har kjøpt seg inn i eiendommen.
Subsidiært anføres at vederlagskravet er satt for høyt. Tingretten har ikke tatt hensyn til As samlede gjeld og til at eventuelle bidrag fra B har kommet suksessivt under samlivet.
Videre må det ved vurdering av boligens verdi, tas hensyn til at A og hans nye samboer har utført omfattende rehabiliteringsarbeider på boligen. Under enhver omstendighet er det feil å beregne vederlaget ut fra verdistigningen også for næringsdelen av eiendommen.
Det er nedlagt slik påstand:
1. I tingrettens domsslutning punkt 1 gjøres den endring at A frifinnes for vederlagskrav fra B.
2. A tilkjennes saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett.
Ankemotparten, B, har i hovedtrekk anført:
Tingrettens dom er riktig både hva angår bevisbedømmelse og rettsanvendelse.
Bs krav er ikke tapt ved passivitet. Hun har etter samlivsbruddet ved flere anledninger vært i kontakt med A vedrørende et økonomisk oppgjør. Dette underbygges også av uenigheten rundt barnetrygdkontoen, og bekreftes av vitneforklaringer. Det ble ikke foretatt et fullstendig økonomisk oppgjør ved samlivsbruddet i 2007.
Bs krav bygger på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper, jf Rt-1984-497 .
B og A var samboere i ca 16 år, hvorav ca fire år forut for anskaffelsen av boligen i--- veien. De planla huskjøpet sammen og flyttet sammen inn i boligen, som dermed er å anse som ervervet under samlivet.
Boligen ble lånefinansiert 77 % ved kjøpet. B har vært med på å betjene lånet via sine indirekte bidrag til partenes økonomi ved husmorinnsats og ved betaling av forbruksutgifter. Hun har gjennom dette tilført A en ikke uvesentlig økonomisk fordel. Husmorinnsatsen har bidratt til å frigjøre tid for As inntektsgivende arbeid. Begge parter har således bidratt til nedbetaling av boliglånet, samtidig som boligens markedsverdi har steget.
Partene har hatt en felles og sammenblandet økonomi, hvor begge har bidratt etter evne. Partene har også hatt en intensjon om varig samliv.
A har under samlivet bygget opp en betydelig boligformue, mens Bs direkte bidrag har blitt konsumert. Det vil være urimelig om B ikke tilkjennes vederlag på grunnlag av hennes bidrag til den felles økonomi.
Det er nedlagt slik påstand:
1. Anken forkastes.
2. B tilkjennes saksomkostninger for begge instanser.

Lagmannsretten bemerker:
Saken er for lagmannsretten begrenset til spørsmålet om det er grunnlag for et vederlagskrav fra B ut fra alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper, og saken står i relasjon til dette i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for tingretten, både faktisk og rettslig.
Lagmannsretten peker innledningsvis på at ugift samboerskap i seg selv ikke etablerer noe formuesfellesskap eller medeierskap, og at partene ved oppløsning av samboerskapet – dersom noe annet ikke er avtalt – som hovedregel er eiere av det de brakte med seg inn og det de senere ervervet under samlivet.
Unntak fra dette prinsipp er etablert gjennom rettspraksis, hvoretter det under samlivet på visse vilkår kan etableres medeierskap i eiendeler som eies av den annen samboer. I nærværende sak var den prinsipale påstand for tingretten at B hadde etablert medeierskap i eiendommen i --- veien, men dette førte ikke frem. Dommen er ikke anket på dette punkt.
Hertil kommer de domstolskapte regler om at ugift samboerskap i visse tilfeller kan gi rett til vederlag « basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper og på rimelighetsbetraktninger », jf Rt-1984-497 . I Rt-2000-1089 ble det lagt til grunn at slikt vederlag er betinget av at samboerens innsats har tilført den annen samboer en ikke uvesentlig økonomisk fordel, og at det ved bedømmelsen av om det er tilført en slik fordel må tas utgangspunkt i en objektivisert norm. Det kreves ikke at samboerens innsats har resultert i en positiv formuesforøkelse.
Om denne problemstilling skriver Tone Sverdrup i FAB-2003-249 på side 256-57 blant annet:
For at en samboer skal anses å ha tilført den andre en økonomisk fordel, må vedkommende ha utført en innsats i form av arbeid eller kapital. I de fleste sakene hvor det reises krav om vederlag, har denne innsatsen resultert i en investering (herunder oppsparing) på mottakerens hånd. Samboeren har med andre ord medvirket til å øke den andres formue i løpet av samlivet. Her er det en klar parallell til regelen i ekteskapsloven § 73 om vederlag for medvirkning til å øke midler som er den andres særeie. Men det kan også tilkjennes vederlag hvor innsatsen ikke resulterer i noen investering – slik som i Rt-2000-1089 (Stell- og pleiedommen).
En grunnleggende forutsetning for å tilkjenne vederlag etter disse regler, er således at den annen samboer er tilført en ikke ubetydelig økonomisk fordel. Størrelsen på denne fordel – ut fra en objektivisert vurdering – utgjør den øvre ramme for det vederlag som kan tilkjennes. Om det foreligger en slik fordel og eventuelt størrelsen på denne, må etter lagmannsrettens syn fastlegges konkret ut fra alminnelige bevisregler.
Tingretten har lagt til grunn at det lån A tok opp i forbindelse med kjøpet av boligen i--- veien i 1996 på 1 350 000 kroner pr april 2006 var nedbetalt til 892 171 kroner, og tok utgangspunkt i denne nedbetalingen ved beregningen av det vederlag B ble tilkjent. Lagmannsretten er enig i at nedbetalingen, som har medført en økning av As nettoverdier under samlivet, i utgangspunktet er relevant i denne sammenheng. Det legges til grunn at det for øvrig ikke foreligger noen formuesøkning eller -besparelse for noen av partene som er relevant for saken. Etter det opplyste er husstandens samlede inntekter medgått til det daglige forbruk.
Avgjørende for spørsmålet om å tilkjenne B vederlag er imidlertid om en økonomisk fordel for A kan henføres til hennes innsats under samlivet, enten ved direkte eller indirekte bidrag. Ut fra lagmannsrettens syn på dette, jf nedenfor, er det ikke nødvendig å gå nærmere inn på fordelens størrelse.
Det er uomstridt at B ikke har ytt direkte økonomiske bidrag knyttet til boligen, ved innskudd, nedbetaling av lån eller på annen måte. Hun har derimot bidratt til den felles husholdningen med sine lønnsmidler og stønader – herunder kontantstøtte – og dels med arbeid i hjemmet, herunder i to perioder i ulønnet permisjon mens barna var små, og med perioder med redusert arbeidstid.
Om indirekte bidrag skriver Sverdrup op cit på side 264 blant annet:
Indirekte medvirkning er anerkjent som et stiftelsesgrunnlag for sameie, og er også relevant som grunnlag for et berikelseskrav. Vi kjenner to hovedformer for indirekte bidrag: Hjemmearbeid (hus- og omsorgsarbeid) og betaling av familiens forbruksutgifter. I begge tilfelle består medvirkningen i at den ene samboeren frigjør tid eller kapital for den andre ved å påta seg mer enn sin del av familiens konsumoppgaver. Dersom den frigjorte tiden eller kapitalen benyttes til forøkelse av egen eiendom, foreligger det et indirekte bidrag (medvirkning) til denne formuesøkningen.
Spørsmålet blir ut fra dette hvorvidt Bs indirekte innsats i dette tilfellet har frigjort tid eller kapital for A, som han har benyttet til å forøke sin egen eiendom. Dette er etter lagmannsrettens syn et bevisspørsmål – ikke et rimelighetsspørsmål.
Tingretten la til grunn at Bs arbeid i hjemmet har frigjort tid for A, og at dette har vært en nødvendig betingelse for hans inntekt. Lagmannsretten er ikke enig i dette.
Det er neppe tvil om at en annen fordeling av oppgavene i hjemmet mens barna var små, ville medført at A måtte legge opp arbeidet noe annerledes enn han gjorde. Han arbeidet som selvstendig næringsdrivende flislegger, og har for lagmannsretten opplyst i hovedsak å ha arbeidet normale arbeidsdager fra klokken 7 til 15. Etter det opplyste arbeidet han også noe med tilbud etc på kveldstid. A opplyste at han etter samlivsbruddet, og hvor han har barna boende hos seg annenhver uke, blant annet starter senere på jobb. Han oppga for øvrig inntekten for 2007 til ca 700 000 kroner.
Særlig ut fra at A var en selvstendig næringsdrivende håndverker, som i større grad enn mange andre kunne styre sin egen arbeidsdag, har det formodningen mot seg at det ikke ville vært mulig å arbeide en normal arbeidsdag, og dermed opprettholde inntekten, selv om også B hadde vært fullt yrkesaktiv mens barna var små, og arbeidet i hjemmet var fordelt på en annen måte. Bevisbyrden for at innsatsen i hjemmet faktisk har muliggjort den utearbeidendes inntekter, må påhvile den som krever vederlag, og den er i dette tilfellet ikke oppfylt.
Hertil kommer at A hadde betydelige kapitalinntekter fra eiendommen, som var upåvirket av arbeidsfordelingen i hjemmet. Som det er redegjort for innledningsvis, dekket leieinntektene renter og avdrag både på boliggjelden og As øvrige gjeld, og tilførte ut over dette husholdningen et ikke ubetydelig beløp pr år. Det er ingen holdepunkter for at formuesøkningen for A i form av gjeldsnedbetaling ikke ville funnet sted på samme måte selv om Bs merinnsats i hjemmet tenkes borte.
Lagmannsretten finner det etter dette ikke sannsynliggjort at Bs innsats i hjemmet har frigjort tid eller kapital for A, som han har benyttet til å øke egne verdier. Vilkårene for å tilkjenne vederlag ut fra alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper er dermed ikke oppfylt, og A blir følgelig å frifinne for vederlagskravet.
Anken har ført frem, og A har i medhold av tvisteloven § 20-2 første og andre ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten. Det foreligger ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å anvende unntaksbestemmelsene i tredje ledd.
Advokat Brækhus har fremlagt sakskostnadsoppgave for lagmannsretten på i alt 82 940 kroner, hvorav 59 500 kroner utgjør salær inkludert merverdiavgift. Kostnadene anses nødvendige og oppgaven legges til grunn, jf tvisteloven § 20-5 første og tredje ledd.
Ut fra lagmannsrettens resultat er det også grunnlag for å tilkjenne A sakskostnader for tingretten, jf § 20-9 andre ledd. Det foreligger heller ikke her tungtveiende grunner som gjør det rimelig å anvende unntaksbestemmelsene i tvisteloven § 20-2 tredje ledd.
As daværende prosessfullmektig, advokat Eric Lindset, fremla for tingretten sakskostnadsoppgave på 80 000 kroner, som i sin helhet utgjorde salær inkludert merverdiavgift. Kostnadene anses nødvendige og oppgaven legges til grunn, jf tvisteloven § 20-5 første og tredje ledd.
Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. I tingrettens domsslutning punkt 1 gjøres den endring at A frifinnes for vederlagskrav fra B.
2. Innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom betaler B til A sakskostnader for tingretten med 80.000 – åttitusen – kroner, og for lagmannsretten med 82.940 - åttitotusennihundreogførti – kroner