Du er her

Foreldreansvar kan tapes på grunn av samarbeidsproblemer som skyldes mishandling av ektefelle

Type avgjørelse: 
Dom
Instans: 
Borgarting lagmannsrett
Dato: 
01.03.2012
Referanse: 
Sak 11-153104ASD-BORG/03
Parter: 
Far mot mor
Prosessfullmektiger: 
Advokat Thomas Rafen Wyller mot advokat Berit Jagmann
Avgjørelse: 

Saken gjelder foreldreansvar og omfang av samvær etter barneloven.
A, født *.*.1961, og B, født *.*.1982, giftet seg i Kurdistan i Irak i 2002. A hadde da bodd i Norge siden 1990. Han har opplyst at han fikk asyl på politisk grunnlag som kvoteflyktning. A har ikke hatt arbeid i Norge, han er uføretrygdet.
B kom til Norge på familiegjenforeningsgrunnlag i 2002. A er hennes fars fetter. Begge parter er norske statsborgere.
Partene fikk sønnen C den 3. januar 2005. De bodde sammen i Oslo til sommeren 2008 da B reiste med C til Irak. Hun bodde hos sin familie der i ca 1 år før hun reiste tilbake til Norge via sin søster i Finland. Da hun kom tilbake til Oslo, oppsøkte hun et krisesenter der hun oppholdt seg i noen måneder før hun flyttet inn i egen bolig. Det er uenighet om reisen til Irak var frivillig fra Bs side.
B anmeldte 24. juli 2009 A for fysisk mishandling. Denne saken ble imidlertid henlagt. A ble ilagt besøksforbud overfor henne. Etter det opplyste gikk dette besøksforbudet ut i januar i år. B bor i dag på sperret adresse.
Den 27. august 2010 tok A ut stevning med krav om daglig omsorg for sønnen. B leverte tilsvar og nedla påstand om at hun skulle ha daglig omsorg og foreldreansvaret alene og at A ikke skulle ha samvær med sønnen. Psykolog Ragnar Knudsen ble oppnevnt som sakkyndig for tingretten. Med bistand fra den sakkyndige ble det forhandlet med partene om midlertidig samvær frem til tingrettens dom. Partene ble under saksforberedelsen enige om at B skulle ha den daglige omsorgen. Forut for tingrettens behandling av saken hadde A innledningsvis et begrenset dagsamvær som etter hvert ble utvidet til overnattingssamvær med tilsyn ved henting og levering av barnet. Tingretten avsa dom 1. juni 2011 med slik slutning:
1. B skal ha foreldreansvaret alene for C.
2. C skal ha samvær med sin far, A, en helg i måneden, mellom lørdag formiddag og søndag ettermiddag. Overleveringene skjer på offentlig sted, etter nærmere avtale mellom partene.
3. C skal videre ha samvær med sin far en ettermiddag i måneden. Overleveringene skjer som beskrevet i punkt 2.
4. Saksomkostninger idømmes ikke.
A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. B har levert tilsvar og etter hvert en avledet anke. Etter tingrettens dom ble partene enige om at samvær skulle praktiseres i tråd med tingrettens avgjørelse. Således har A hatt samvær med sønnen to ganger pr måned, hvorav den ene med overnatting. Denne ordningen ble praktisert frem til november 2011 da A reiste til Irak. Etter det som er opplyst fra advokat Wyller, kommer han tilbake i april. A møtte således ikke i lagmannsretten. Han har ikke gyldig forfall. Advokat Wyller møtte på hans vegne. B møtte med sin prosessfullmektig Berit Jagmann, og avga forklaring. Det ble avhørt fire vitner, herunder den for tingretten oppnevnte sakkyndig. Øvrig bevisførsel følger av rettsboken.
Under saksforberedelsen for tingretten aksepterte B at A skulle ha ett visst, om en begrenset samvær med C.
Ankende part, A, har i det vesentlige anført:
Det foreligger ikke særlige grunner som tilsier at B skal ha foreldreansvaret alene. Det er til Cs beste at foreldrene har felles foreldreansvar. Det vises til at det overhodet ikke har vært noen volds- eller trusselsituasjoner i forbindelse med utøvelsen av samværet de siste årene. Det forhold at partene er uenige, er ikke i seg selv grunnlag for at de skal ha foreldreansvar. Det er ikke uvanlig, og det er nettopp derfor begge parter skal kunne ha en mening om hvorledes barnet skal oppdras. A har forholdt seg lojalt til besøksforbudet og har ikke gjort noen forsøk på oppsøke mor og barn, men forholdt seg til den samværsavtale som har vært inngått. A er heller ikke enig i den beskrivelse som er gitt av forholdet partene i mellom mens de var gift. Det vises her til den forklaring han avga i tingretten.
Det meget begrensede samvær far har med gutten i dag må utvides til vanlig samvær etter barneloven. Det er kun positive tilbakemeldinger om samværet mellom far og sønn. Gutten er glad for å se faren sin, og det er god kontakt dem i mellom. Selv om han nå oppholder seg i Irak, ringer han sønnen omtrent hver uke og holder god kontakt med han. Det forhold at gutten nå også har kontakt med barnevernet og BUP, besøkshjem og andre offentlige instanser, gjør ikke at far kan skyves ut på sidelinjen. Det viktigste er at han har kontakt med begge foreldre så lenge det er bra for ham. Det vises også til at guttens utvikling ikke er forandret etter at far reiste til Irak og således ikke har hatt samvær. Det er derfor intet som tilsier at hans problemer har sammenheng med samvær med far. Snarere tvert om vil samvær med far vise gutten at far er en god omsorgsperson og bidra til å trygge ham. Far har stor familie i Norge og derfor et stort nettverk. Utøvelsen av samværet etter tingrettens dom har fungert meget bra og viser at det ikke er noen grunnlag for å innskrenke samværet på den måten tingretten valgte å gjøre.
Selv om det er uheldig at A ikke får avgitt forklaring direkte for retten, må retten legge til grunn at hans fravær er ufrivillig. Han har opplyst til advokat Wyller at han er syk og at han derfor ikke kan reise tilbake til Norge nå.
Ankende part har nedlagt slik påstand:
1. Foreldreansvaret for C, f. *.*.2005, skal være felles mellom foreldrene.
2. C skal ha samvær med sin far annenhver helg og en ettermiddag i uken. Feriesamvær etter rettens skjønn.
3. B, eventuelt det offentlige, dekker sakens omkostninger.
Ankemotparten, B, har i det vesentlige anført:
Det anføres at det her foreligger særlige grunner som tilsier at B bør ha foreldreansvaret alene. Mor og sønn bor på skjult adresse fordi far under ekteskapet utøvde psykisk og fysisk vold mot mor. Mor reiste ikke frivillig til Irak, men ble sendt dit av sin ektefelle fordi han var misfornøyd med hennes livsførsel i Norge. Truslene har vært rettet både mot mor og hennes familie. Som følge av dette har hun i dag kuttet all kontakt med familien i Irak. C har vært vitne til den vold mor ble utsatt for og har bekreftet dette til utenforstående. Dette forhold gjør at mor fremdeles er svært engstelig for far og umuliggjør et konstruktivt samarbeid mellom partene. Dette blir særlig betenkelig når partene har en grunnleggende uenighet når det gjelder hvordan barnet bør oppdras. A har et meget konservativt islamsk grunnsyn. Hans tidligere oppførsel mot henne og hans holdning til henne som mor, umuliggjør et konstruktivt samarbeid mellom partene. Det vises for så vidt til den forklaring han avga i tingretten og som er gjengitt i tingrettens dom.
At det til nå ikke har vært konflikter i forbindelse med utøvelse av samvær eller foreldreansvaret, er fordi partene ikke har hatt kontakt utover henting og bringing i forbindelse med samvær, og dette finner sted på offentlig plass.
Til samvær anføres at det helgesamvær som har vært praktisert etter tingrettens dom ikke har vært bra for C. Det vises her til forklaringene både fra BUP og representanten fra barnevernet som har redegjort for hans utagering og manglende respekt for grensesetting. Gutten utredes nå av BUP med tanke på ADHD. Som det fremgår av vitneforklaringene, herunder fra den for tingrettens rettsoppnevnte sakkyndige, er det sannsynlig at hans oppførsel har en sammenheng med de forhold han levde under sine første leveår da far utøvet psykisk og fysisk vold mot mor. Far har, til tross for at han anket saken, valgt å reise til Irak uten å gi mor nærmere beskjed om når han kommer tilbake. Det er heller ikke bra for gutten at det blir stor uforutsigbarhet når det gjelder samværet. Dette har ikke ankende part noen forståelse for. Samværet må derfor reduseres i forhold til det som tingretten fastsatte.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Mor, B skal ha foreldreansvaret alene for sønnen, C, f. *.*.2005.
2. Far, A, skal ha samvær med sønnen C etter rettens skjønn.
3. B/staten tilkjennes sakens omkostninger.

Lagmannsrettens bemerkninger.
Lagmannsretten har besluttet ikke å utsette saken til tross for at A har valgt ikke å møte ved ankeforhandlingen. Dette er en sak som ikke er underlagt fri rådighet, og retten har derfor et særlig ansvar for sakens opplysning. Lagmannsretten har imidlertid kommet til at saken er tilstrekkelig opplyst uten As forklaring for den dømmende rett.
Innledningsvis finner retten grunn til å redegjøre for det faktum retten legger til grunn for sin avgjørelse. For en nærmere redegjørelse for samværene forut for sakens behandling i tingretten, vises det til tingrettens dom side to. Etter tingrettens dom har det vært fem overnattingssamvær og tre ettermiddagssamvær. Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at overlevering i forbindelse med samvær har gått greit. Mor har imidlertid gitt uttrykk for bekymring fordi gutten har vært utagerende og vanskelig å roe ned særlig etter overnattingssamværene.
C er i besøkshjem hver annen eller hver tredje uke i regi av barnevernet. Etter besøksmors forklaring legger retten til grunn at C har funnet seg vel til rette i besøkshjemmet og at han profiterer på oppholdet der. Som det fremgår av den sakkyndiges rapport for tingretten og tingrettens dom, har gutten problemer med grensesetting. Han viser stor grad av uro og dårlig evne til lek med andre barn. På grunn av disse forhold ble det igangsatt utredning av ham ved BUP i september/oktober 2011. Henvisningsgrunnlaget fra barnevernet var mistanke om hyperkinesisk forstyrrelse, ADHD og/eller traumer på grunn av tidligere opplevelser. Etter det opplyste vil symptomene være relativt like og kan forveksles. Utredningen for ADHD startet i januar 2012, og vitnet fra BUP kunne ikke si noe i dag om årsaksbildet.
Mor har også tatt imot tilbud om familieterapeut og har i dag samtaler med terapeut fire timer i uken. Dette tiltaket ble igangsatt av barnevernet for å trygge henne i omsorgssituasjonen og hjelpe henne med grensesetting. Også på skolen er det satt i gang spesielle tiltak rundt C. Etter det opplyste er også PPT koblet inn. Barnevernet beskriver samarbeidet med mor som godt og at mor er positiv til de tiltak barnevernet tilbyr og tar imot den veiledningen barnevernet gir. Mor beskrev selv i retten at hun opplever å ha problemer med grensesetting når gutten er utagerende og at han har problemer med å forholde seg til de regler hun setter hjemme.
Det dreier seg om en gutt med spesielle problemer som derfor har et særlig behov for stabilitet og trygge rammer rundt seg. Samtidig legger lagmannsretten til grunn at far og C har fått god kontakt. Det vises her til den sakkyndige erklæringen for tingretten og vitneforklaringen fra Knudsen for lagmannsretten. Det fremgår der at gutten etter hans oppfatning hadde det hyggelig under samværene med far. Det er verken fremmet påstand om, eller er noen grunnlag for å anta, at far på noen tidspunkt har utøvd vold mot C.
Lagmannsretten må allikevel ta stilling til spørsmålet om C har vært vitne til vold mot mor da det etter rettens oppfatning har betydning i saken, særlig i spørsmål om foreldreansvar.
Mor har for lagmannsretten, som for tingretten, forklart at hun under ekteskapet etter hvert ble utsatt for psykisk og fysisk vold. Dette skal ha begynt da hun gikk gravid og var etter hennes oppfatning begrunnet i hennes ektefelles konservative syn på kvinner. Hun ble etter hvert tvunget til å gå med hijab og nektet å gå ut eller å gå på norsk kurs. Hun ble etter hvert sendt til Irak mot sin vilje. A har nektet at han har utsatt henne for vold eller at hun har blitt tvunget på noen måte.
Lagmannsretten vil vise til det A selv har sagt til den sakkyndige og under sin forklaring i tingretten. Således har han overfor den sakkyndige uttalt at han hadde sagt til mor at hun kunne bruke hijab eller skille seg. Videre vises det til at hennes opphold i Kurdistan, som hun har forklart at ikke var frivillig, var begrunnet med at hun hadde behov for å være et varmt sted, men også at hun hadde mye å lære og at hun kunne komme tilbake når hun var blitt klok, jf tingrettens dom side 7 annet avsnitt. Hans egne utsagn gir således grunn til uro med hensyn til hvorledes han har forholdt seg til henne under ekteskapet. C har også overfor flere uavhengige personer sagt at far har slengt mor i veggen eller vært slem mot henne. Lagmannsretten bemerker også at det verken i anken eller i senere prosesskrift er anført at den sakkyndiges eller tingrettens gjengivelse av det far har sagt som referert over, er uriktig. Lagmannsretten legger derfor, i likhet med tingretten, til grunn at mor har vært utsatt for psykisk og fysisk vold i ekteskapet.
Når det gjelder partenes situasjon i dag, har mor forklart at hun går på skole for å ta norsk grunnskole. Hun snakker fremdeles dårlig norsk. Som det fremgår over, mottar hun i betydelig grad støtte fra barnevernet og samarbeider godt med dem. Når det gjelder fars situasjon er han uføretrygdet. I likhet med tingretten legger lagmannsretten til grunn at far fremdeles er dårlig i norsk etter 20 år i Norge. Når dette faktum sammenholdes med de holdninger han har gitt uttrykk for overfor den sakkyndige i tingretten, og det forhold at han nå oppholder seg i ca fem måneder i Kurdistan, gir det grunnlag for en viss usikkerhet med hensyn til deltagelse i det norske samfunn. Det har etter lagmannsrettens oppfatning betydning for hans forutsetninger når det gjelder foreldreansvaret, som lagmannsretten vil komme tilbake til.
Dertil kommer at det forhold at han prioriterer å være i Kurdistan fremfor å møte til ankeforhandlingen og avgi forklaring. Riktignok har advokat Wyller opplyst at A har sagt at han er forhindret på grunn av sykdom uten at det er gjort forsøk på å dokumentere dette. A reiste i november 2011 uten å gi beskjed til mor om hvor lenge han ville være borte. Det har ført til at det er en del samvær som ikke har blitt gjennomført. Det gir grunnlag for en viss bekymring med hensyn til hans innsikt i barnets behov. Gjennom den sakkyndige erklæringen og tingrettens dom må han ha blitt kjent med at gutten har problemer, og at gutten har et stort behov for forutsigbarhet og trygghet. Dersom han først ønsker å spille en vesentlig rolle i barnets liv, vitner dette om en påfallende mangel på interesse og evne til å se barnets behov.
Lagmannsretten tar først stilling til spørsmålet om foreldreansvar, jf barneloven § 34 første ledd. Lovens utgangspunkt er felles foreldreansvar der foreldrene har vært gift eller bodd sammen. Denne regelen bygger på en presumsjon om at det i disse tilfellene er til barnets beste at foreldreansvaret utøves i felleskap av foreldrene, selv om de flytter fra hverandre. Når dette er en grunnleggende premiss, må det foreligge særlige forhold dersom dette utgangspunktet skal fravikes, jf. Rt-2003-35.
I denne saken har lagmannsretten kommet til at det foreligger slike særlige grunner som tilsier at det ikke er til barnets beste at foreldreansvaret utøves i fellesskap. Det er flere omstendigheter som samlet tilsier at det i en stor grad av sannsynlighet vil bli en belastning for barnet dersom foreldrene skal ha felles foreldreansvar.
Lagmannsretten er i utgangspunktet enig med den ankende part i at samarbeidsproblemer som følge av et samlivsbrudd, i seg selv ikke er tilstrekkelig for å frata den ene av foreldrene foreldreansvaret. I denne saken har imidlertid samarbeidsproblemene rot i mer alvorlige hendelser i partenes historie. Som det fremgår over, legger lagmannsretten til grunn at guttens første leveår var turbulente på grunn av det dårlige forholdet mellom foreldrene. B har gitt uttrykk for redsel for far. Dette er forståelig på bakgrunn av det hun har vært utsatt for. Reell utøvelse av felles foreldreansvar nødvendiggjør en langt tettere kontakt mellom barnets foreldre enn det som nå er tilfelle. I dag har kontakten vært begrenset til hente- og bringesituasjoner i forbindelse med samvær. Det har funnet sted på offentlig sted der det vanligvis er mange mennesker.
At det ikke foreligger konflikter i dag, sier således ikke noe om hvorledes et slikt samarbeid vil fungere. Slik mor er beskrevet av barnevernet og tidligere sakkyndige, er hun utrygg i rollen som mor med behov for hjelp og støtte. Lagmannsretten oppfatter derfor omsorgssituasjonen for C som skjør. Det er grunn til å frykte at dersom mor blir svekket psykisk, kan hun bli satt ut av spill som omsorgsperson for gutten med de konsekvenser det får.
Når det da samtidig dreier seg om et barn med et særlig behov for stabilitet og trygghet i sin tilværelse, vil risikoen for skjevutvikling være stor. Hans særlige behov gjør at det er svært viktig at omsorgsbasen er trygg og stabil. Å utsette moren for den tilleggsbelastning det vil være for henne å ha et samarbeid med faren, kan derfor få betydelige konsekvenser for dette barnet. Fars tidligere behandling av mor, sammenholdt med den holdning han har gitt uttrykk for når det gjelder henne, både overfor sakkyndig og tingretten, gir grunn til bekymring. Hans manglende respekt for henne gir en dårlig prognose for et konstruktivt samarbeid. Dertil kommer at det gjelder foreldre som i utgangspunktet har en vesensforskjellig grunnleggende holdning til viktige forhold i livet. Far synes i stor grad å være forankret i en tradisjonell kurdisk kultur, mens mor er mer vestlig orientert.
I tillegg kommer at lagmannsretten som nevnt over er usikker på fars reelle interesse og innsikt i barnets behov. Når han også har en tilværelse som tilsynelatende virker marginal og på siden av det norske samfunnet, hefter det betydelig usikkerhet ved om han vil kunne være en støtte for barnet i sin utøvelse av foreldreansvaret. Han har hatt begrenset kontakt med barnet siden 2008 og har derfor ikke de beste forutsetninger for å ta beslutninger på guttens vegne. Mor har i realiteten utøvd foreldreansvaret alene siden sommeren 2008 da han sendte dem til Irak. Når lagmannsretten derfor har kommet til at mor skal ha foreldreansvaret alene, er det først og fremt begrunnet i hensynet til å trygge guttens omsorgsbase, fordi et samarbeid vil føre til betydelige konflikter mellom partene. I en totalvurdering av hva som er til barnets beste, er lagmannsretten derfor ikke i tvil om at mor må få foreldreansvaret alene i dagens situasjon.
Når det gjelder omfanget av samværet, må det først og fremst tas hensyn til hva som er best for barnet. Det er således ikke slik at det som defineres som vanlig samvær i barneloven § 43 annet ledd, tredje punktum skal gjelde med mindre særlige grunner foreligger. Omfanget av en samværsordning skal fastsettes helt konkret ut fra hva som anses å være til barnets beste.
Lagmannsretten legger til grunn at samværene har vært gjennomført i tråd med avtalen frem til far forlot Norge i slutten av november. Tingretten besluttet samvær en gang pr. måned med overnatting og en ettermiddag i måneden uten overnatting. Mor er innstilt på at far skal ha samvær med barnet, og hun mener at det er bra for barnet å ha kontakt med faren. Også barnevernet og den rettsoppnevnte sakkyndige for tingretten er klare på at det er til barnets beste å ha et visst samvær med far. I den perioden det har vært praktisert samvær, har gutten hatt en gradvis dårligere utvikling uten at det er grunnlag nå for å si at det skyldes kontakt med far. Mor har beskrevet gutten som utagerende og vanskelig å sette grenser for når han kommer fra faren. Det tar flere dager før situasjonen stabiliserer seg.
Uavhengig av grunnen til guttens problemer og uro, mener lagmannsretten at guttens særlige behov for stabilitet og forutsigbarhet gjør at samvær foreløpig bør begrenses til dagsamvær. Fars rolle i guttens liv har vært ustabil. Han har nå prioritert å reise til Kurdistan fremfor å utøve samvær i tråd med det tingretten bestemte. Det gir grunn til bekymring for i hvilken grad han vil følge opp et utstrakt samvær senere når det ikke lenger pågår en rettssak. Denne uforutsigbarhet er i seg selv et moment som tilsier at samvær bør være begrenset. Selv om far nå holder kontakt med gutten ved ukentlige telefonsamtaler, erstatter ikke dette samvær. Som det fremgår over, er gutten nå til utredning hos BUP. Så lenge situasjonen er så vidt uavklart, finner lagmannsretten at det ikke er forsvarlig å gå inn for samvær i tråd med lovens normalordning. Lagmannsretten har imidlertid i denne saken tillit til at mor, i samarbeid med barnevernet og BUP, vil akseptere en utvidelse av samværet dersom dette er til guttens beste på noe lengre sikt.
Lagmannsretten har etter dette kommet til at samværet bør begrenses til ett dagsamvær i måneden. Samvær fastsettes fra kl. 10.00 til 19.00 på en lørdag i måneden. Gutten vil da ha søndag til å roe seg dersom det er behov for dette. Første samvær i henhold til denne ordningen settes i gang annen lørdag etter at far har kommet hjem til Norge. Det forutsettes at hente- og bringesituasjonen avtales nærmere av partene i tråd med hva som tidligere er praktisert.
As anke er etter dette forkastet. Bs avledede anke har ført frem da samværet nå er begrenset i forhold til det som ble besluttet ved tingrettens dom. Dette er foranlediget av guttens utvikling etter at tingretten avsa sin dom. B er innvilget fri sakførsel uten at lagmannsretten har opplysninger om det skal betales egenandel, og slutningen utformes slik at det offentlige tilkjennes saksomkostninger i sin helhet. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger etter tvisteloven § 20-2 første ledd. Slike forhold som beskrevet i bestemmelsens tredje ledd foreligger ikke. Advokat Jagmann har levert en omkostningsoppgave på 65 270 kroner hvorav 52 216 kroner er salær og 13 054 kroner er merverdiavgift. Det er ikke vært innvendinger til oppgaven, utgiftene anses nødvendige og legges til grunn.
Tingrettens omkostningsavgjørelse opprettholdes. Det vises til tingrettens begrunnelse, B nedla opprinnelig påstand om at A ikke skulle ha samvær med sønnen.
Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Anken over tingrettens dom, domsslutningen pkt. 1, forkastes.
2. C skal ha samvær med sin far, A, én lørdag i måneden fra kl. 10.00 til kl. 19.00.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 65.270 – sekstifemtusentohundreogsytti – kroner til det offentlige innen 2 -to- uker etter dommens forkynnelse.
4. Hver av partene bærer sine omkostninger for tingretten.