Du er her

Anke til opphevelse av tilbakekall av advokatbevilling etter at feilutbetalt forsikringsbeløp på over kr 831.784 var overført til en konto utenfor advokatregnskapet førte ikke frem

Type avgjørelse: 
Dom
Instans: 
Borgarting lagmannsrett
Dato: 
08.01.2013
Referanse: 
LB-2012-15510
Avgjørelse: 

Saken gjelder gyldigheten av tilbakekall av advokatbevilling.

Advokatbevillingsnemnden tilbakekalte 10. mai 2011 advokat As advokatbevilling i medhold av domstolloven § 230 første ledd nr. 1 og nr. 3. A er utdannet jurist og har fra april 1986 drevet advokatvirksomhet som enkeltpersonforetak.

       Med bakgrunn i opplysninger i advokat As egenerklæring for regnskapsåret 2009, besluttet Tilsynsrådet for advokatvirksomhet 16. juni 2010 bokettersyn hos A. Bokettersynet avdekket at virksomheten var uten revisor på det aktuelle tidspunkt og at det var mangler blant annet knyttet til behandlingen av klientmidler. I bokettersynsrapport av 22. november 2010 er det under punkt 4. « Klientmidler » vist til opplysninger i egenerklæringens pkt. 6 « som tilsier en underdekning på kr 831 784 ». Om dette er det videre bemerket at differansen mellom egenerklæringen og regnskapet pr. 31. desember 2009 « kan forklares med en dobbeltbetaling fra If Skadeforsikring på kr 831 784,- i 2005. Vi har mottatt kopi av innskuddene til klientmidler bank av 21.09.2005 og 29.09.2005 som viser overføring av kr 831 784,- to ganger.» Videre heter det i rapporten at « 15.05.2009 er kr 831 784,- overført til en bankkonto som ikke fremkommer i regnskapet. 22.04.2010 er beløpet tilbakebetalt til klientmidler bank ».

       A ble 22. november 2010 forhåndsvarslet om at bokettersynsrapporten ville bli fremlagt for Tilsynsrådet til behandling. I varselet er A oppfordret til å komme med sine eventuelle uttalelser til saken.

       I brev til A 10. desember 2010 meddelte Tilsynsrådet at saken ville bli behandlet på styremøte 16. desember 2010, med frist for A til kl. 12 nevnte dag for eventuelle merknader.

       Vedlagt Tilsynsrådets brev var enkelte dokumenter som det ble opplyst ville bli forelagt styret ved behandlingen. Dette gjaldt eposter til Tilsynsrådet 22. mars og 15. juni 2010 fra As tidligere revisor B, meldinger 21. og 29. september 2005 om kreditering fra If Skadeforsikring samt brev fra A til forsikringsselskapet 15. november 2005.

       Sistnevnte brev har følgende ordlyd:

         Den 29.09.2005 har jeg til min klientbankkonto 1730.18.33733 mottatt tre overførsler fra If på til sammen kr 831.784;-.
         Idet jeg umiddelbart ikke finner ut hva dette gjelder må jeg be om nærmere opplysninger.

       I eposten 22. mars 2010 ba revisor B om Tilsynsrådets syn på behandlingen av beløpet på kr 831 784. B opplyste at han i revisjonsprotokollen hadde gjort oppmerksom på at beløpet som var ført « fra klientkontoen til privatkontoen », etter hans undersøkelser ikke kunne føres slik og måtte tilbakeføres før 31. desember, men at A ikke var enig i dette. I eposten er As skriftlige svar gjengitt, og her fremgår blant annet følgende:

         Når det gjelder de nevnte kr 831.784 så gjelder det til sammen tre beløp overført fra forsikringsselskap. Selskapet er orientert om forholdet, men uten å gi tilbakemelding. Forholdet er for lengst foreldet. Beløpene er av regnskapsfører tidligere tilordnet navngitt klient. Det er feil. Klient har helt klart mottatt fullt oppgjør av hva som var innestående på klientkonto.

       Videre fremholdt A – under henvisning til advokatforskriftens § 3-1 og § 3-2 – at beløpet ikke skulle ha vært på noen klientkonto, i lys av at det « ikke kan tilordnes noen bestemt klient ». Revisor ga i eposten uttrykk for at etter hans syn måtte beløpet tilbakeføres forsikringsselskapet, selv om selskapet ikke hadde purret eller svart på henvendelser. Avslutningsvis gjorde han oppmerksom på at hans syn « er å ikke godkjenne advokatens regnskap og ikke signere erklæring til tilsynsrådet ». Det foreligger intet skriftlig svar fra Tilsynsrådet på B epost.

       A sendte 14. desember 2010 en epost til Tilsynsrådet hvor han vedla tre dokumenter som burde forelegges styret. Dette var et brev fra A til revisor B 16. juni 2010, en erklæring 11. oktober 2010 fra As sekretær C som blant annet hadde økonomifunksjonen i hans advokatvirksomhet samt epost fra A til revisor B 12. oktober 2010.

       Ved Tilsynsrådets brev 17. januar 2011 ble A meddelt styrets vedtak av 16. desember 2010. Konklusjonen fra Tilsynsrådets styre var at A « innberettes til Advokatbevillingsnemnden med forslag om tilbakekall av hans advokatbevilling, jf. domstolloven § 225 tredje ledd, jf. § 230 første ledd nr. 1 og 3 ».

       I samme brev fra Tilsynsrådet ble A forhåndsvarslet om at saken ville bli fremlagt for Advokatbevillingsnemnden til behandling, og han ble oppfordret til å komme med eventuell uttalelse i saken.

       Av Tilsynsrådets brev 17. januar 2011 fremgikk også hvilket dokumentgrunnlag styret hadde hatt ved gjennomgangen av As sak. Her var ikke nevnt de tre dokumentene A hadde oversendt til Tilsynsrådet 14. desember 2010. Etter at sekretariatet ble klar over dette, utferdiget sekretariatet en ny protokoll fra styremøtet 16. desember 2010 hvor de tre dokumentene innsendt av A nå var listet opp under dokumentgrunnlaget for styrets avgjørelse. I styremøte 26. januar 2011 ble den rettede protokollen undertegnet.

       A tilbakebetalte kr 831 784 til If Skadeforsikring 9. februar 2011.

       På vegne av A ga hans daværende advokat, Lars Mørk, uttalelse til Tilsynsrådet 2. mars 2011. Det ble anført at det forelå feil ved Tilsynsrådets saksbehandling, og det ble bestridt at det forelå grunnlag for å tilbakekalle As advokatbevilling. Videre ble det fremholdt at A ikke var kjent med dobbelutbetalingen fra forsikringsselskapet på kr 831.784, før han i løpet av 2009 gikk gjennom sekretær Cs disposisjoner. I brevet heter det deretter:

         Våren 2009 undersøkte advokat A nærmere om beløpet og konstaterte at klienten E hadde fått oppgjør, rett oppgjør.
         Han konstaterte videre at fordi betalingen skrev seg så langt tilbake som i 2005, var en eventuell tilbakebetalings- eller annen betalingsplikt vedrørende beløpet på dette tidspunkt foreldet. Beløpet var ikke klientansvar som hadde noe på klientkonto å gjøre, og han overførte derfor beløpet til personlig konto.

       Tilsynsrådets sekretariat varslet ved epost 25. mars 2011 A om at saken ville bli behandlet i Advokatbevillingsnemnden 29. mars 2011. Det ble opplyst at A og hans advokat var velkommen til å møte. Tilsynsrådets saksframlegg var vedlagt eposten, med unntak av sekretariatets bemerkninger og forslag til vedtak.

       Ved brev 11. april 2011 fra Advokatbevillingsnemnden ble A varslet om at det var besluttet å utsette realitetsbehandlingen av saken til 10. mai 2011 i påvente av sekretariatets innhenting av ytterligere informasjon. Det ble bedt om utlevering av en del dokumenter, herunder den aktuelle klientmappe, utskrift av vedkommendes klientkonto og eventuell korrespondanse mellom A og revisor B vedrørende denne klientkontoen. As advokat besvarte henvendelsen 27. april 2012 og opplyste at A var forbeholden med hensyn til å utlevere klientmappen på grunn av taushetsplikten. Det ble videre påpekt at bevegelser på klientkontoen var oversendt tidligere.

       Advokatbevillingsnemndens sekretariat ba i epost 28. april 2011 If Skadeforsikring om innsyn i eventuell korrespondanse mellom A og forsikringsselskapet vedrørende overføringen av beløpet på kr 831 784 til As klientkonto i 2005 og frem til beløpet ble tilbakebetalt i 2011. I epost av samme dag besvarte If Skadeforsikring henvendelsen og opplyste at brevet fra A 15. november 2005 ikke var i saksmappen. Den siste korrespondansen var et utgående brev 20. september 2005. Det ble gjort oppmerksom på at selskapet i 2000 hadde skiftet kontoradresse fra X til Y

       Ved brev 3. mai 2011ble A varslet om at saken ville bli lagt frem for Advokatbevillingsnemnden i møte 10. mai 2011. E-postkorrespondansen med If Skadeforsikring var vedlagt varselet. A ble gitt anledning til å fremkomme med eventuelle merknader forut for møtet. Bemerkninger ble inngitt i brev fra As advokat 5. mai 2011.

       I brev av samme dato fra As advokat til Oslo politidistrikt ble Tilsynsrådets sekretariat anmeldt for å ha forfalsket protokollen fra styremøte 16. desember 2010 ved å ha forandret den i ettertid. Anmeldelsen er senere henlagt av politiet.

       Ved brev 9. mai 2011 fra Advokatbevillingsnemnden ble saksframlegget til møtet 10. mai 2011 oversendt As advokat. Det ble orientert om at sekretariatets bemerkninger og forslag til vedtak fremdeles var unntatt innsyn.

       I brev 23. mai 2011 til advokat Mørk ble A meddelt Advokatbevillingsnemndens vedtak av 10. mai om tilbakekall av hans advokatbevilling.

       Ved stevning til Oslo tingrett av 7. juni 2011reiste A søksmål mot staten v/Advokatbevillingsnemnden med påstand om at hans advokatbevilling ikke skulle tilbakekalles. Det ble også nedlagt påstand om at vedtaket ikke skulle ha virkning før det var avsagt endelig dom i saken. Staten v/Advokatbevillingsnemnden innga tilsvar og påsto frifinnelse og at begjæringen om utsatt virkning ikke skulle tas til følge.

       Oslo tingrett besluttet 14. juli 2011 at det ikke skulle gis utsatt virkning. A anket beslutningen til Borgarting lagmannsrett. Ved lagmannsrettens kjennelse av 11. november 2011 ble anken forkastet.

       Oslo tingrett avsa 2. desember 2011 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/Advokatbevillingsnemnden frifinnes.
2. A betaler innen 2 uker fra dommens forkynnelse sakskostnader til staten v/Advokatbevillingsnemnden med 34 450 – trettifiretusenfirehundreogfemti – kroner.

       A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. I anken ble det fremsatt begjæring om utsatt virkning av vedtaket om tilbakekall. Ved lagmannsrettens beslutning av 14. mai 2012 ble begjæringen ikke tatt til følge. A anket beslutningen til Høyesteretts ankeutvalg, som ved kjennelse av 11. oktober 2012 forkastet anken.

       Ankeforhandling ble holdt 4. og 5. desember 2012 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte som selvprosederende og avga forklaring. Advokatbevillingsnemnden var representert ved sin prosessfullmektig, regjeringsadvokaten v/advokat Fanny Platou Amble. Seniorrådgiver Dag Eriksen i Tilsynsrådet for advokatvirksomhet var til stede under hele ankeforhandlingen og avga forklaring. Det ble i tillegg avhørt tre vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       Ved ankeforhandlingens åpning reiste A inhabilitetsinnsigelser mot samtlige dommere i Borgarting lagmannsrett og dernest mot lagdommer Magnus. Begge innsigelser ble forkastet i særskilte kjennelser.

       Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

       Uskyldspresumsjonen i EMK art. 6 nr. 2 er krenket, og Advokatbevillingsnemndens vedtak må alene av denne grunn anses ugyldig. Verken forvaltningen eller domstolen kan gi uttrykk for at en person er straffeskyldig så lenge han ikke er kjent skyldig i straffesak. Gjennom Advokatbevillingsnemndens vedtak er A beskyldt for underslag. Staten har innrømmet at beskyldningen fyller det objektive gjerningsinnhold i straffeloven § 255. Det er selve beskyldningen om straffbart forhold som er avgjørende.

       Uansett er det ikke grunnlag for å frata A advokatbevillingen. Han overførte beløpet på kr 831 784 til en klientkonto, og en slik overførsel er i seg selv ikke straffbar. Dette må gjelde selv om overførselen skjedde til en klientkonto som ikke var tatt inn i regnskapet.

       Beløpet var foreldet, og det skal da ikke stå på en felles klientkonto. Det var derfor korrekt å overføre beløpet til en annen klientkonto, slik det ble gjort. Det vises til advokatforskriften § 3a-3. Foreldede midler er skattepliktige, og det ville da vært feil uten videre å sende beløpet til forsikringsselskapet eller den aktuelle klienten.

       Advokater som gjør seg skyldige i straffbare handlinger blir vanligvis ikke fratatt bevillingen. A blir ekstra hardt rammet ved at det ikke er reist straffesak mot ham. Dersom han hadde blitt dømt i straffesak, ville han fått beholde bevillingen.

       Det må tillegges vekt at A hadde rettet opp alle formelle feil som var bemerket i bokettersynsrapporten, før vedtaket ble truffet. Det er da ikke anledning til å tilbakekalle As advokatbevilling, jf. Rt-2005-416.

       Under enhver omstendighet hefter det feil ved Tilsynsrådets saksbehandling. Det anføres at A har krav på ny behandling i Tilsynsrådet som følge av de feil som er begått.

       EMK art. 6 nr. 1 kommer til anvendelse i dette tilfelle. A skulle vært gitt anledning til å uttale seg om sekretariatets innstilling til Tilsynsrådet. I det minste skulle han fått vite hva han var beskyldt for før Tilsynsrådets vedtak ble truffet. Også saksfremstillingen for Advokatbevillingsnemnden skulle A ha fått innsyn i før det vedtaket ble truffet. Det var her tatt inn nye fakta og vurderinger som han burde ha fått uttale seg om. Han skulle fått innsyn i sekretariatets juridiske vurderinger. Det vises bl.a. til EMD's dom i sak Dubus S.A. mot Frankrike.

       Det er videre en saksbehandlingsfeil at representant for Tilsynsrådets sekretariat var til stede da styret fattet sitt vedtak. Sekretariatet har derved deltatt under styrets rådslagning. Også her vises det til EMD's dom i Dubussaken.

       Bokettersynsrapporten foranlediget ingen tanker om at hans bevilling kunne være i fare. « Underslaget » er i denne rapporten kun betegnet som en regnskapsfeil. I Rt-2006-1436 (skal vel være Rt-2006-1435. Lovdatas anm.) er virkningen av manglende mulighet for kontradiksjon omhandlet, jf. avsnitt 39. Saksforholdet der er parallelt med As sak.

       Manglende kontradiksjon er en absolutt ugyldighetsgrunn etter EMK. I forhold til EMK er det aldri spørsmål om en slik saksbehandlingsfeil har virket inn på vedtaket.

       Det hefter dessuten feil ved behandlingen av habilitetsspørsmålet. Tilsynsrådets sekretariat forfalsket protokollen fra møtet 16. desember 2010 for å skape inntrykk av en kontradiktorisk feilfri saksbehandling. De personer i sekretariatet som skrev innstilling i As sak var derfor inhabile og skulle ikke ha deltatt i den videre behandling.

       Det er nedlagt slik påstand:

         Prinsipalt:
         Advokatbevillingsnemndens vedtak av 10. mai 2011 kjennes ugyldig.
         Subsidiært:
         As advokatbevilling tilbakekalles ikke.
         I begge tilfelle:
         Staten tilpliktes å betale sakens omkostninger for tingretten og lagmannsretten.

       Ankemotparten, staten v/Advokatbevillingsnemden, har i hovedtrekk anført:

       Advokatbevillingsnemndens vedtak er gyldig og riktig.

       A overførte kr 831 784 til egen konto utenfor advokatregnskapet, uten å ha rett til dette. Det vises til revisor B vitneforklaring. A har derved håndtert det aktuelle beløp på feil måte, og det er avgjørende for saken. At bankens navn på kontoen som A overførte beløpet til skal være « klientkonto » har ikke betydning, så lenge denne kontoen ikke var en del av advokatregnskapet. Reglene om condictio indebiti og foreldelse er irrelevante - de gir uansett ikke rettsgrunnlag for A til å beholde pengebeløpet. Advokatforskriften § 3a-3 er ikke av interesse her. Den bestemmelsen gjelder hvordan advokatens årsregnskap skal settes opp.

       A burde også ha oppdaget feilutbetalingen på et langt tidligere tidspunkt. Advokater har plikt til å holde oversikt over klientbankkonto, selv om selve regnskapsførselen overlates til andre.

       Uskyldspresumsjonen etter EMK art. 6 nr. 2 er ikke krenket i denne saken. Ordlyden « skyldig » i domstolloven § 230 nr. 1 har ikke noe med straffeskyld å gjøre. Advokatbevillingsnemnden har ikke konstatert straffeskyld i denne saken. Det vises til vedtakets ordlyd, hvor det fremgår at det er ansett irrelevant om As håndtering av beløpet skyldes bevisst uredelighet fra As side.

       Det kan synes paradoksalt at en advokat som det reises straffesak mot kan komme heldigere ut og får beholde advokatbevillingen. Men i de tilfellene hvor dette har skjedd, skyldes det ikke at vilkårene for tilbakekall ikke er oppfylt, men at straffesaken har tatt svært lang tid, jf. bl.a. Tilsynsrådets protokoll fra 26. januar 2011 i sak 2006/0981.

       Det foreligger ingen saksbehandlingsfeil, verken ved Tilsynsrådets eller Advokatbevillingsnemndens vedtak.

       Habilitetsinnsigelsene mot Tilsynsrådet er uholdbare, og de er uansett uten betydning for saken. Tilsynsrådets vedtak er kun en innstilling til Advokatbevillingsnemnden. Det er således ikke truffet noen avgjørelse i forhold til A fra sekretariatets og Tilsynsrådets side – det er kun fremmet et forslag.

       As anførsler om mangelfull kontradiksjon og krav om dokumentinnsyn er også uholdbare. Det foreligger ikke brudd på saksbehandlingsreglene i EMK art. 6 nr. 1. A har hatt tilgang til alt relevant faktagrunnlag, inkludert Tilsynsrådets innstilling. Han har fått anledning til å kommentere dette, og han har faktisk gitt uttalelse.

       Under ingen omstendighet er det begått feil i denne saken som kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold, jf. forvaltningsloven § 41. Uansett har domstolen full kompetanse i forhold til alle sider av saken, slik at en eventuell saksbehandlingsfeil får liten betydning.

       Advokatbevillingsnemndens vedtak om tilbakekall av As advokatbevilling er i tråd med relevant rettspraksis om domstolloven § 230. Kjerneområdet for bestemmelsen er økonomiske misligheter og annen uredelighet av økonomisk karakter. De rettsavgjørelser A har trukket frem, er ikke parallelle med foreliggende sak.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Staten v/Advokatbevillingsnemnden tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten. 

       Lagmannsretten bemerker:

       Advokatbevillingsnemndens vedtak 10. mai 2011om å tilbakekalle As advokatbevilling er begrunnet med As håndtering av det beløp som forsikringsselskapet hadde feilutbetalt og hans manglende regnskapsmessige kontroll. Av vedtaket fremgår videre at nemnden sluttet seg til de vurderinger og den begrunnelse som Tilsynsrådet ga i sin innstilling. I tilsynsrådets vedtak er As håndtering av feilutbetalingen spesielt fremhevet, og det fremgår videre at Tilsynsrådets styre ser « spesielt alvorlig på det forhold at advokat A fremdeles ikke har antatt revisor for advokatvirksomheten ».

       Av konklusjonen i Advokatbevillingsnemndens vedtak fremgår at hjemmelen for tilbakekallet er domstolloven § 230 første ledd nr. 1 og nr. 3, som lyder slik: 
 

  Advokatbevillingsnemnden kan kalle tilbake en advokatbevilling dersom advokaten:
1. gjør seg skyldig i forhold som gjør vedkommende uskikket eller uverdig til å drive advokatvirksomhet, eller som gjør at vedkommende mister den tillit som er nødvendig i yrket.
2. ---
3. forsømmer sine plikter etter bestemmelser gitt i medhold av § 224 tredje ledd eller § 225 sjette ledd, herunder å gi adgang til kontroll.

       I Advokatbevillingsnemndens vedtak heter det bl.a.:

         Advokater er avhengige av tillit som bare kan oppnås når advokatens hederlighet og integritet er hevet over tvil. Forvaltningen av klientmidler ligger i kjerneområdet for advokatvirksomhet. Det er nødvendig at advokaters behandling av betrodde midler skjer i henhold til gjeldende bestemmelser.

       Etter å ha vist til ordlyden i domstolloven § 230 første ledd nr. 1, er det videre uttalt:

         Advokatbevillingsnemnden finner etter en samlet vurdering at advokat A klart har gjort seg skyldig i forhold som gjør ham uskikket til å utøve advokatvirksomhet. Han har videre mistet den tillit som er nødvendig i advokatyrket. Vilkårene etter bestemmelsen er følgelig oppfylt.

       A hevder at uskyldspresumsjonen i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) art. 6 nr. 2 er krenket ved det som her er sitert fra Advokatbevillingsnemndens vedtak. Det anføres at det tas klart stilling til det strafferettslige spørsmål om skyld og at vedtaket alene av denne grunn må anses ugyldig.

       Lagmannsretten er ikke enig i dette.

       EMK artikkel 6 nr. 2 beskytter den som er mistenkt for en straffbar handling, mot at det i rettsavgjørelser eller andre uttalelser fra offentlige myndigheter blir gitt uttrykk for at han er straffeskyldig uten at han tidligere er kjent skyldig i straffesak, jf. avsnitt 22 i Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-2003-1671.

       For at uskyldspresumsjonen skal være krenket, må begrunnelsen i rettsavgjørelsen eller uttalelsen fra den offentlige myndighet være utformet på en slik måte at det blir skapt tvil om den strafferettslige uskyld, jf. bl.a. avsnitt 23 og avsnitt 32 i Rt-2003-1671. I nevnte sak, hvor tiltalte i lagmannsretten var frifunnet i straffesaken, men ble dømt til å betale erstatning til fornærmede, hadde lagmannsretten begrunnet erstatningskravet med at tiltalte både i objektiv og subjektiv henseende hadde opptrådt slik som beskrevet i spørsmålsskriftet til lagretten. I tillegg hadde lagmannsretten i den nærmere begrunnelse for erstatningskravet benyttet typisk strafferettslige begreper. Høyesterett fant da at uskyldspresumsjonen var krenket.

       Lagmannsretten bemerker at det ikke er tilstrekkelig for krenkelse av uskyldspresumsjonen at Advokatbevillingsnemndens vedtak må forstås slik at den objektive gjerningsbeskrivelsen i straffelovens bestemmelse om underslag anses oppfylt i As tilfelle. Straffeskyld forutsetter at også det subjektive vilkår for straff er oppfylt. Ordlyden « skyldig » i domstolloven § 230 første ledd nr. 1 – som Advokatbevillingsnemnden har henvist til – kan ikke oppfattes slik at det tas sikte på straffeskyld. Advokatbevillingsnemnden har etter lagmannsrettens syn heller ikke konstatert subjektiv straffeskyld i denne saken. Lagmannsretten viser her særlig til følgende avsnitt i vedtaket:

         Sett i lys av de strenge regler som gjelder alle sider av klientmiddelbehandling, ligger As håndtering godt under det minimum som forventes når det gjelder redelighet og oppfølging fra en advokats side. Uavhengig av spørsmålet om bevisst uredelighet fra advokat As side, innebærer håndteringen av det feilutbetalte beløpet og manglende oversikt over egne regnskaper i seg selv at advokat A nå mangler den tillit som er nødvendig i yrket, jf. domstolloven § 230 første ledd nr. 1.

       Lagmannsretten kan etter dette ikke se at Advokatbevillingsnemnden i den foreliggende sak har begrunnet avgjørelsen om tilbakekall av As advokatbevilling på en slik måte at det representerer en krenkelse av uskyldspresumsjonen.

       A har videre anført at det under enhver omstendighet hefter feil ved Tilsynsrådets saksbehandling.

       Lagmannsretten finner først grunn til å bemerke at det følger av Tilsynsrådets vedtak at dette kun er en innstilling til Advokatbevillingsnemnden. Som det fremgår foran konkluderte Tilsynsrådet med at A skulle innberettes til Advokatbevillingsnemnden, og det ble foreslått tilbakekall av hans advokatbevilling. Tilsynsrådet har således ikke truffet noen avgjørelse om å tilbakekalle As bevilling. Allerede av den grunn ville en saksbehandlingsfeil fra Tilsynsrådet eller dets sekretariat være uten betydning.

       Uansett har lagmannsretten full kompetanse i forhold til alle sider av saken, slik at eventuelle saksbehandlingsfeil forut for vedtakene ikke får den betydning slike feil ellers kan tenkes å få når domstolene prøver forvaltningsvedtak.

       Lagmannsretten kan ikke se at det hefter noen saksbehandlingsfeil verken ved Tilsynsrådets eller Advokatbevillingsnemndens vedtak.

       Det fremgår av redegjørelsen foran (side 2 – 5) at A har hatt tilgang til alt relevant faktagrunnlag, han er gitt anledning til å kommentere dette og han har faktisk gitt uttalelse.

       At bokettersynsrapporten i følge A ikke skal ha foranlediget noen tanker hos ham om at hans bevilling kunne være i fare, har etter lagmannsrettens vurdering ingen betydning. Flere måneder før Advokatbevillingsnemnden traff sitt vedtak, fikk A tilsendt Tilsynsrådets innstilling med vedtaket om innberetning til nemnden og forslag om tilbakekall. Han fikk således i god tid før tilbakekallet innsyn i hvilket faktum Tilsynsrådet bygget på og hvilke rettslige vurderinger som var foretatt i hans sak. A innga også bemerkninger til Tilsynsrådets forslag før Advokatbevillingsnemnden avgjorde spørsmålet om tilbakekall. Det er således ikke grunnlag for å hevde at A har hatt manglende mulighet for kontradiksjon i dette tilfellet.

       Heller ikke kan lagmannsretten se at det er en saksbehandlingsfeil at Tilsynsrådets sekretariat var til stede da styret fattet sitt vedtak. Det er vanlig prosedyre i forvaltningen at et sekretariat forbereder saker som skal opp for et styre eller en nemnd, skriver utkast til avgjørelser og er til stede i møter hvor avgjørelser treffes. Dette innebærer ikke at vedtakskompetansen er tillagt sekretariatet.

       A har også anført at det hefter feil ved Advokatbevillingsnemndens behandling av habilitetsspørsmålet. I følge A forfalsket Tilsynsrådets sekretariat protokollen fra møtet 16. desember 2010 for å skape inntrykk av en kontradiktorisk feilfri saksbehandling. De personer i sekretariatet som skrev innstilling i As sak var derfor inhabile og skulle ikke ha deltatt i den videre behandling.

       Denne anførsel kan ikke føre frem. Etter lagmannsrettens syn foreligger det ingen dokumentforfalskning i denne saken. Ut fra bevisførselen – herunder vitneforklaringene fra advokat Christian Bruusgaard, som er leder av Tilsynsrådets styre, og seniorrådgiver Dag Eriksen, som utøvet sekretariatsfunksjonen i dette tilfellet – legger lagmannsretten til grunn at vedleggene til As epost av 14. desember 2010 må ha vært blant de saksdokumenter som var fremlagt til møtet 16. desember 2010. Det må således bero på en ren forglemmelse at eposten med de aktuelle vedleggene ikke ble innarbeidet i oppstillingen over saksdokumentene i det første utkastet til protokoll. Dette ble oppdaget og rettet opp før Tilsynsrådets styre hadde undertegnet protokollen.

       Lagmannsretten er etter dette enig med staten i at det ikke foreligger brudd på saksbehandlingsreglene i EMK art. 6 nr. 1 i dette tilfellet.

       A har dessuten anført at Advokatbevillingsnemnden ikke hadde adgang til å tilbakekalle hans bevilling fordi han rettet opp alle formelle feil før nemndens vedtak. Etter lagmannsrettens syn kan heller ikke denne anførsel føre frem. Det vises bl.a. til Rt-1990-1326 hvor det fremgår at det ikke uten videre medfører omgjøring av et tilbakekall at forholdene senere bringes i orden. Avgjørelsen i Rt-2005-416, som A særlig har vist til, gjelder et saksforhold som ikke kan sammenlignes med As tilfelle.

       Spørsmålet blir dernest om vilkårene for tilbakekall av As advokatbevilling etter domstolloven § 230 første ledd nr. 1 og nr. 3 er oppfylt. Bestemmelsens første ledd nr. 1 tar særlig sikte på økonomiske misligheter og annen uredelighet av økonomisk karakter, herunder brudd på reglene om betrodde midler.

       Som det fremgår foran er tilbakekallet av As advokatbevilling særlig begrunnet med hans håndtering av det beløp som forsikringsselskapet hadde feilutbetalt og hans manglende regnskapsmessige kontroll.

       Det er på det rene at A i 2009 overførte beløpet på kr 831 784 til en konto utenfor advokatvirksomheten. Revisor B har som vitne under ankeforhandlingen forklart seg i tråd med det han ga uttrykk for i sin eposthenvendelse til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet, jf. foran side 3. Den kontoen det feilutbetalte beløp var overført til, var ikke en del av advokatvirksomhetens regnskap. Dette sa han klart fra til A før årsskiftet 2009/2010, og han ga samtidig uttrykk for at en slik feilføring måtte rettes opp ved at midlene ble tilbakeført advokatregnskapets klientkonto innen årsskiftet. Han viste til at regnskapet avlegges pr. 31. desember det enkelte år. A var uenig i B standpunkt. Han mente at midlene gjaldt et foreldet krav og at han derfor kunne føre beløpet ut av advokatregnskapet. I følge B gjaldt diskusjonen mellom ham og A hvem som tilkom det feilutbetalte beløp. Han oppfattet A slik at beløpet skulle ut av klientkontoen, slik at A kunne disponere midlene. B mente at det uansett ikke var As midler.

       Som tingretten finner lagmannsretten at A har håndtert det feilutbetalte beløp på en slik måte at det representerer et alvorlig brudd på reglene om betrodde midler. Den kontoen A overførte beløpet til, var ikke en del av advokatregnskapet. Beløpet ble heller ikke øremerket If Skadeforsikring eller As klient. Lagmannsretten er enig med staten i at både reglene om condictio indebiti og foreldelse er uten interesse i denne forbindelse. Disse reglene kan ikke oppfattes slik at de ga A noen form for rettsgrunnlag til å føre feilutbetalingen ut av advokatregnskapet. Videre kan lagmannsretten ikke se at advokatforskriften § 3a-3 er relevant her. Som fremholdt av staten omhandler den bestemmelsen hvordan advokatens årsregnskap skal settes opp.

       Lagmannsretten er også enig med tingretten i at As manglende regnskapsmessige kontroll av det feilutbetalte beløpet er As ansvar. Som påpekt av tingretten har en advokat plikt til å holde oversikt over klientkontoen, selv om han velger å overlate regnskapsførselen til andre.

       Vilkårene for tilbakekall av As advokatbevilling er derved oppfylt.

       Anken blir etter dette å forkaste.

       Anken har ikke ført frem, og ankemotparten har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første, jf. andre ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader for lagmannsretten. Det er ikke funnet grunnlag for å gjøre unntak etter § 20-2 tredje ledd.

       Staten har for sakens behandling i lagmannsretten krevet dekket sakskostnader med kr 57 600, hvorav kr 54 000 utgjør advokatens salær og det resterende beløp er utgifter til kopiering av juridisk utdrag. Merverdiavgift er ikke aktuelt i saken. Det er ikke fremkommet innvendinger fra A til det fremsatte krav. Lagmannsretten finner sakskostnadskravet nødvendig og rimelig og legger det til grunn. Etter dette tilkjennes staten v/Advokatbevillingsnemnden sakskostnader for lagmannsretten med kr 57 600.

       Lagmannsrettens resultat skal også legges til grunn ved avgjørelsen av sakskostnadene for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. Det er ingen grunn til å gjøre endring i tingrettens avgjørelse av sakskostnadsspørsmålet.

       Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: 

1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til staten v/Advokatbevillingsnemnden 57.600 – femtisyvtusensekshundre – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av denne dom.