Du er her

LB-2013-125935

Type avgjørelse: 
Dom
Instans: 
Borgarting lagmannsrett
Dato: 
18.09.2014
Referanse: 
LB-2013-125935
Avgjørelse: 

Saken gjelder erstatningskrav mot advokat - profesjonsansvar.

Sakens bakgrunn:

Når det gjelder sakens forhistorie, vises til tingrettens saksfremstilling som ikke er bestridt av partene, jf. dommen side 2 og 3:

A, som er født i 1963, tok befalsskolen etter videregående skole. I årene 1984-1992 arbeidet han som freelance-journalist/kameramann i diverse konfliktområder. I årene 1991-1995 tjenestegjorde han som befal i tre 6-måneders engasjementer i Forsvarets internasjonale operasjoner. I 1995 hadde han oppdrag i mineryddetjeneste for Norsk Folkehjelp. I 1995/1996 var han ansatt i Redd Barna som journalist/informasjons-konsulent.

Under oppdraget for Norsk Folkehjelp rapporterte han at noen navngitte medarbeidere brukte narkotika og hadde seksuell omgang med mindreårige X* jenter. A har opplyst at Norsk Folkehjelp forholdt seg passiv til beskyldningene og først responderte etter press. Norsk Folkehjelp rapporterte da forholdet til Riksadvokaten, som ba Statsadvokatene i Oslo om å vurdere opplysningene som var blitt formidlet. Saken ble henlagt 15. november 1996.

I november 1996 søkte A på en stilling som stedlig representant for Flyktningerådet i X. Han fikk ikke denne stillingen, men ble opplyst at søknaden ville bli vurdert i forhold til andre stillinger som måtte bli aktuelle senere.

I januar-mars 1997 var A i X sammen med sin X* kone.

Noen dager etter at han hadde forlatt X ble det fra Norsk Folkehjelps lokale kontor i landet rapportert til hovedkontoret i Oslo at en navngitt X* hadde oppsøkt en medarbeider i Norsk Folkehjelp og opplyst at A hadde tilbudt ham US$ 25.000 for å drepe tre navngitte medarbeidere i Norsk Folkehjelp. Det ble umiddelbart satt opp et notat om forholdet. Notatet ble formidlet til lederen for internasjonal avdeling i Norsk Folkehjelp, som samme dag - den 12. mars 1997 - sendte en telefaks til politiet med anmeldelse av forholdet.

Den 17. mars hadde to av Norsk Folkehjelps medarbeidere i X samtale med X* som hevdet at skulle ha blitt bedt om å utføre drapene. De fant hans forklaring troverdig og sendte et brev med referat fra samtalen til Den norske ambassaden i Luanda. Neste dag oversendte generalsekretæren i Norsk Folkehjelp ovennevnte notat og anmeldelsen til Utenriksdepartementet. Norsk Folkehjelp tok sikte på å få innhentet en skriftlig forklaring fra X,* men lyktes ikke i dette. Årsaken var visstnok at X* ikke ville medvirke til dette fordi han hevdet at han fryktet for sitt eget liv.

A ble 20. mars 1997 avhørt av politiet om saken.

...

Politiet henla anmeldelsen fra Norsk Folkehjelp etter bevisets stilling. Henleggelsen ble påklaget, formentlig fordi A ville at saken skulle henlegges som intet straffbart forhold. Politiet i Asker og Bærums underrettet ham ved brev av 23. august 1997 om at «Riksadvokaten ikke finner grunn til å omgjøre statsadvokatens beslutning om å henlegge saken, idet det ikke anses å foreligge grunnlag for tiltale for noen lovovertredelse». Retten antar at dette innebærer at politiets begrunnelse for henleggelsen ble opprettholdt.

* [Statsborgerskap anonymisert, Lovdatas anm.]

 

A har opplyst at han våren 1997 skal ha vært aktuell kandidat til en stilling i Flyktningerådets prosjekt i Nord-X. Han skal da ha fått opplyst at Flyktningerådet hadde vært i kontakt med Norsk Folkehjelp, som mente at en slik ansettelse ville kunne lede til en konflikt mellom de to organisasjonene, og følgelig ble han ikke tilbudt stillingen.

Ved Oslo byretts dom av 19. juni 2001 ble følgende beskyldning, som var fremsatt i anmeldelsen, mortifisert i forhold til Norsk folkehjelp og to ansatte, den som hadde skrevet og formidlet anmeldelsen og generalsekretæren:

En nordmann som tidligere var ansatt i Norsk Folkehjelp i X, A, har forsøkt å leie en X* statsborger til å drepe tre nordmenn knyttet til Norsk Folkehjelps mineprogram i X.

To andre ansatte ble frifunnet da deres utsagn ble vurdert som nøktern gjengivelse av beskyldninger som det var nødvendig å bringe videre til ledelsen i Norsk Folkehjelp.

Norsk Folkehjelp ble dømt til å betale oppreisning med kr 50 000, mens de fire øvrige ble frifunnet for erstatningskravet. A ble dømt til å betale sakskostnader til to av de saksøkte med kr 13 000 til hver.

A anket dommen for så vidt gjaldt de to beskyldningene som ikke ble mortifisert, oppreisningsbeløpets størrelse og frifinnelsen av tre av de fire saksøkte. Anken var skrevet av prosessfullmektigen i byretten, men A engasjerte advokat Per Magne Kristiansen som ny prosessfullmektig. Den straffeprosessuelle delen av anken - mortifikasjonskravene ble ikke tillatt fremmet.

Ankeforhandlingen var etter en utsettelse berammet til 27. januar 2004. Noen få dager før inngikk advokat Kristiansen forlik som gikk ut på at begge parter trakk sine ankeerklæringer mot at A frafalt oppreisningserstatningen, og de to som var blitt tilkjent sakskostnader frafalt disse.

A hevdet at advokat Kristiansen ikke hadde fullmakt til å inngå forliket og klaget ham inn for Advokatforeningens disiplinærutvalg. Disiplinærutvalget konkluderte i desember 2004 med at advokat Kristiansen hadde opptrådt i strid med Regler om god advokat skikk pkt. 1.3 ved å inngå forlik uten innhenting av klientens forhåndssamtykke. Denne vurdering ble tiltrådt av Disiplinærnemnda i beslutning av 28. juni 2005.

A tok senere kontakt med advokat Jørgen Bugge som i oktober 1997 tok ut stevning mot advokat Kristiansen for Bergen tingrett med påstand om erstatning for de kostnader han hadde hatt i anledning ankesaken, oppad begrenset til kr 101 179 samt sakskostnader.

Ved Bergen tingretts dom av 3. oktober 2008 (Bergenssaken) ble advokat Kristiansen frifunnet, og A dømt til å erstatte sakskostnader med kr 31 000. Tingretten fant det sannsynliggjort at forliket ble inngått uten fullmakt og at det skjedde på en uaktsom og erstatningsbetingende måte, men at det ikke var årsakssammenheng mellom As kostnader i forbindelse med ankesaken og advokat Kristiansens etterfølgende forliksinngåelse.

Dommen ble anket til Gulating lagmannsrett og i anken ble saken utvidet til også å gjelde krav om erstatning for økonomisk tap. I kjennelse og beslutning av 9. februar 2009 fant lagmannsretten at det ikke var grunnlag for å tillate utvidelse av påstanden. Det ble heller ikke funnet grunnlag for å samtykke i at anken ble fremmet da ankegjenstandens verdi var under kr 125 000. Lagmannsretten fant for øvrig at det var klart at anken ikke ville føre fram, jf. tvisteloven § 29-13 andre ledd. Advokat Kristiansen ble tilkjent sakskostnader med kr 14 875. Anke over lagmannsrettens avgjørelse ble ikke tillatt fremmet for Høyesterett.

Advokatforeningens disiplinærutvalg uttalte i beslutning av 10. februar 2010 at advokat Bugge hadde brutt Regler for god advokatskikk pkt. 3.1.2 ved ikke å redegjøre for de krav som stilles til ankesum og begrensningene med hensyn til utvidelse av påstander i forbindelse med vurderingen av om anke skulle inngis.

I brev av 8. desember 2010 fremmet A krav mot advokat Bugge om å få erstattet utgiftene han hadde med ankesaken for Gulating lagmannsrett og Høyesterett med til sammen kr 100 494. Advokat Bugge og hans forsikringsselskap aksepterte ikke kravet.

Saken ble bragt inn for Oslo tingrett som 23. mai 2013 avsa dom med slik domsslutning:

1. AIG Europe Limited frifinnes.
2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale 62.400 - sekstitotusenfirehundre - kroner i sakskostnader til AIG Europe Limited.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 2. og 3. september 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. AIG Europe var representert ved prosessfullmektigen. Det ble avhørt ett vitne. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Advokat Bugge har ved utførelsen av prosessoppdraget ikke tilfredsstilt de krav som med rimelighet kan stilles til ivaretakelsen av As interesser. Han har opptrådt uaktsomt og er erstatningsansvarlig for det tap A er påført. Det er årsakssammenheng mellom Bugges forgåelser og As tap.

Advokat Bugge skulle i saken mot advokat Kristiansen for Bergen tingrett ha anført at Kristiansen i ankesaken i ærekrenkelsessaken skulle påstått at A hadde krav på å få dekket inntektstap, enten som eget krav eller som en del av begrunnelsen for oppreisningskravet. Det må anses sannsynlig at lagmannsretten ville ha akseptert å behandle dette kravet i forbindelse med anken over dommen i ærekrenkelsessaken. Bugge satset i stedet på kun å kreve erstatning for kostnader i forbindelse med ankesaken, dvs. den negative kontraktsinteresse. Søksmålet hadde da liten mulighet for å nå fram og er uforståelig.

I Bergen tingrett fikk A medhold i at advokat Kristiansen hadde inngått forlik uten samtykke og derved opptrådt uaktsomt og erstatningsbetingende. Dersom advokat Kristiansen ikke hadde forlikt saken, og fremmet krav om inntektstap, er det mest sannsynlig at A ville ha oppnådd en høyere erstatning enn han fikk i byretten. Det tilkjente beløp var relativt beskjedent i forhold til de belastninger A ble påført. Beskyldningene i anmeldelsen ble spredd unødig og ble kjent i bistandsmiljøene. A mistet på grunn av ærekrenkelsen muligheten til å arbeide internasjonalt i humanitære oppdrag for hjelpeorganisasjoner eller for Forsvaret/FN. Ansettelsesprosessen i Flyktningerådet viser at han ville ha store problemer med å få ansettelser i bistandsmiljøet. Stillinger i Forsvarets internasjonale operasjoner var det ingen hensikt å søke da han i så fall måtte oppgi at han var under politietterforskning. Det er sannsynlig at A i perioden 1997 - 2000 ville ha hatt en total inntekt i størrelsesorden kr 1 000 000. Erstatningen må fastsettes skjønnsmessig.

Uansett må A ha krav på å få dekket sine kostnader i anledning anken til Gulating lagmannsrett, til sammen kr 100 434. Tapet omfatter krav om dekning av motpartens sakskostnader, gebyr til lagmannsretten og Høyesterett samt salærkrav til advokat Bugge. Advokat Bugge unnlot å redegjøre for kravene til ankesum og for begrensningene når det gjelder adgangen til å utvide påstanden for ankedomstolen. A bestrider at han ville ha anket uansett. Han fulgte hele tiden advokat Bugges råd. 

A har nedlagt slik påstand:

1. På A tilkjennes erstatning etter rettens skjønn.
2. AIG Europe Ltd erstatter saksøkers omkostninger for tingrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, AIG Europe Limited, har i hovedtrekk anført:

Den ankende part bygger på feil premiss. Norsk Folkehjelp kunne ikke la være å gjøre noe med beskyldningene. Det er måten beskyldningene ble fremsatt på som ga grunnlag for mortifikasjon.

Krav om erstatning for inntektstap ble ikke fremmet for tingretten. Det var ikke prosessuell adgang til å fremsette krav om erstatning for inntektstap etter at advokat Kristiansen kom inn i bildet, jf. tvistemålsloven § 366. Krav om erstatning for inntektstap er et annet krav enn krav om oppreisning. Inntektstap kan være et moment ved fastsettelse av oppreisning, men bare dersom inntektstap ikke kan dokumenteres. Her var dette mulig.

Det er ikke sannsynliggjort at erstatningen ville blitt høyere. Det er ikke sannsynliggjort noe inntektstap. Det er ikke opplyst om konkrete stillinger A søkte på og ikke fikk. Tapet er ikke konkretisert og tidsperioden er ikke spesifisert. Det foreligger ingen skatteberegning eller noen beregning av tapet for eksempel ved bruk av beregningsprogrammet Compensatio.

Beskyldningene ville vært der selv om anmeldelsen hadde vært utformet på en annen måte. Norsk Folkehjelp ville uansett blitt kontaktet som referanse og ville neppe gitt noen god referanse selv om beskyldningene ikke hadde blitt direkte nevnt.

Det vises for øvrig til Gulating lagmannsretts kjennelse som må oppfattes slik at det materielle krav inklusiv krav om inntektstap klart ikke ville føre fram.

Det forelå ikke noe ansvarsgrunnlag overfor advokat Kristiansen som kom inn i ankeomgangen. Han skrev til vitner og fikk noen svar. Når det ikke ble fremmet argumentasjon om inntektstap, er det grunn til å tro at han ikke fant bevismessig grunnlag for å gå videre med krav om inntektstap. En advokat må utvise skjønnsom kritikk overfor bevismaterialet, vurdere prosessrisiko og kostnader. Saken mot advokat Kristiansen ville ikke ført fram.

Det foreligger heller ikke noe ansvarsgrunnlag overfor advokat Bugge. Profesjonsansvaret forutsetter et visst rom for feil uten at man blir erstatningsansvarlig. Det var ingen klare indikasjoner på at de tidligere advokater hadde gjort feil. Bugge måtte på samme måte som Kristiansen vurdere prosessrisiko og kostnader. Bugge kan ikke bebreides for ikke å ha reist krav mot Kristiansen for ikke å ha tatt med krav om inntektstap i mortifikasjonssaken.

Det er heller ikke grunnlag for kravet om erstatning for kostnader i anledning ankesaken. Det vises til tingrettens vurdering om at A ville ha anket uansett. Anken til Høyesterett viser dette.

Det foreligger verken ansvarsgrunnlag, økonomisk tap eller årsakssammenheng for As krav. 

AIG Europe har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. AIG Europe Limited tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten. 

Lagmannsretten ser slik på saken:

Det rettslige utgangspunktet for kravet mot advokat Bugge er det såkalte profesjonsansvaret hvor alminnelige aktsomhetsvurderinger står sentralt. Profesjonsansvaret for advokater er, som for andre profesjonsutøvere, et strengt uaktsomhetsansvar, jf. Rt-1995-1350 hvor Høyesterett uttaler:

Det gjelder i utgangspunktet et strengt, ulovfestet uaktsomhetsansvar for profesjonsutøvere. Likevel er det et visst spillerom før atferd som kan kritiseres, må anses som erstatningsbetingende uaktsomhet.

Den strenge aktsomhetsnormen gjelder særlig i forhold til advokaters oversittelse av frister eller når regler i prosesslovgivningen ikke har vært fulgt. Det samme gjelder kunnskap om materielle regler som er av betydning for klientens rettsstilling. Ved vurderingen av rettskilder og råd om prosessrisiko kan det ikke stilles like strenge krav. I Lødrup: Lærebok i erstatningsrett, 6. utgave side 177 uttales at den advokat som fraråder prosess, ikke uten videre blir ansvarlig om han tar feil, og den som tilrår søksmål blir ikke ansvarlig om saken tapes med omkostninger. Videre vises til at prosessrisikoen er vanskelig å vurdere, men at det også her vil være en grense:

Advokatens konklusjon på bakgrunn av det foreliggende rettskildematerialet og sakens faktum kan være så lite skjønnsom og juridisk uholdbar at resultatet blir det motsatte. Det er også grunn til å minne om at det også er advokatens oppgave å gi uttrykk for en berettiget tvil om sakens mulige utfall. Den videre risiko får så klienten ta.

As krav mot advokat Bugge er i hovedsak begrunnet med at Bugge i søksmålet mot advokat Kristiansen skulle ha tatt med et krav om inntektstap enten som eget krav eller som en del av begrunnelsen for oppreisningskravet. Før retten vurderer kravet mot Bugge er det nødvendig å vurdere advokat Kristiansens ivaretakelse av sitt oppdrag.

Bergen tingrett kom til at forliksinngåelsen medførte erstatningsansvar, men at A ikke hadde lidd noe økonomisk tap som følge av Kristiansens forliksinngåelse. For ordens skyld presiseres at det forhold at advokat Kristiansen inngikk forlik uten As samtykke i strid med Reglene for god advokatskikk synes ubestridt mellom partene.. Denne del av advokat Kristiansens behandling av saken skal ikke vurderes ikke på ny.

Advokat Kristiansen kom inn i saken etter at anke over Oslo byretts dom var inngitt. I byrettens dom fremgår uttrykkelig at A ikke hadde krevd erstatning for økonomisk tap, bare oppreisning, jf. dommen side 14. I anken er også bare nevnt de samlede oppreisningskrav på kr 450 000 som var de samme som for byretten uten nærmere begrunnelse. Det fremgår av fremlagt korrespondanse mellom A og advokat Kristiansen at de arbeidet med å få dokumentert økonomisk tap. A utarbeidet et notat med oversikt over «tapte muligheter» i juli 2002. Advokat Kristiansen tilskrev i mars 2003 vitner som eventuelt kunne belyse situasjonen. Det er ikke opplyst for lagmannsretten hvilke vurderinger advokat Kristiansen deretter gjorde eller hvilke diskusjoner som fant sted mellom A og Kristiansen. Det fremgår imidlertid av Bergen tingretts dom side 2 at noen av de aktuelle vitner ble oppringt under et møte mellom A og Kristiansen kort tid før advokat Kristiansen inngikk forliket i januar 2004.

Lagmannsretten finner det mest nærliggende at advokat Kristiansen, blant annet etter å ha snakket med vitner, ikke gikk videre med inntektstapsargumentasjonen på grunn av bevissituasjonen og prosessrisiko .

Lagmannsretten viser for øvrig til at det ikke var kurant å utvide saken ved å fremme et krav om erstatning for inntektstap i ankeomgangen, jf. tvistemålsloven § 366 og § 367. Et krav om erstatning for inntektstap er et annet krav enn krav om oppreisning. Riktig nok var det fremskaffet noe ny dokumentasjon, men det forelå neppe forhold som ikke A allerede var kjent med. Retten kan imidlertid ikke utelukke at A ville hatt mulighet for - innenfor de beløp som var angitt i påstanden - å gjøre gjeldende at det ved fastsettelsen av oppreisningserstatningen også måtte tas hensyn til inntektstap, jf. tvistemålsloven § 375.

Advokat Kristiansens handlemåte må også vurderes ut fra mulighetene for å oppnå en høyere erstatning i ankeinstansen. Lagmannsretten er kommet til at selv om saken hadde vært vurdert av Borgarting lagmannsrett i 2004, og inntektstapet hadde blitt tillatt fremmet for retten, er det ikke sannsynliggjort at lagmannsretten ville ha kommet til et høyere oppreisningsbeløp. Lagmannsretten kan på dette punkt i hovedsak slutte seg til bevisvurderingen i Oslo tingretts dom av 2013 og Bergen tingretts dom av 2008. Den dokumentasjon som er fremlagt etter 2008 er ikke av vesentlig betydning for vurderingen av oppreisningsbeløpets størrelse.

Lagmannsretten viser for det første til at det ikke er dokumentert at A ikke fikk konkrete stillinger på grunn av beskyldningene. Beskyldningene må riktig nok antas å kunne ha fått betydning for vurderingen av ansettelser i bistandsmiljøet i alle fall i den nærmeste tiden etter beskyldningene ble fremsatt, men det er uvisst om saken ville ha hatt avgjørende betydning. Dette måtte til enhver tid vurderes i forhold til øvrige søkere. Ut fra den foreliggende bevissituasjon kan dette heller ikke anses sannsynliggjort når det gjelder stillingen i Flyktningerådet i X som A søkte våren 1997. Når det gjelder stillinger i Forsvaret, legges til grunn at det hadde liten hensikt for A å søke stillinger i Forsvaret så lenge han var under politietterforskning. Etterforskningen ble imidlertid avsluttet, og saken henlagt, ca. tre måneder etter anmeldelsen.

For det andre antas oppreisningsbeløpet å ligge innenfor datidens nivå for oppreisningserstatning i ærekrenkelsessaker. Det er ikke sannsynliggjort mulighet for en økning av oppreisningsbeløpet av noen størrelse. Av dommen fra 2001 fremgår at A også da anførte at han hadde fått problemer med å få stillinger innen bistandsprosjekter.

Det må tas utgangspunkt i at Norsk Folkehjelp ikke kunne la være å gjøre noe med de beskyldningene som var fremsatt. Det var måten anmeldelsen var utformet på, samt unødvendig oversendelse til Utenriksdepartementet, som ga grunnlag for mortifikasjon. Det er grunn til å tro at saken uansett ville ha blitt kjent i deler av bistandsmiljøet, og at Norsk Folkehjelp ville tatt saken i betraktning ved referansegiving. Etter rettens syn kan saken ikke sammenlignes med oppslag i riksdekkende media med stor spredning.

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering kommet til at advokat Kristiansen ikke kan bebreides for ikke å ha fremmet krav om inntektstap i forbindelse med ankesaken.

Etter dette resultat kan det heller ikke være grunnlag for å bebreide advokat Bugge for ikke å ta inntektstapet med i erstatningssøksmålet mot advokat Kristiansen.

Advokat Bugge opptrådte imidlertid uaktsomt ved ikke å veilede A om ankesumsreglene og lovens begrensninger med hensyn til utvidelse av saken. Advokat Bugge har erkjent de faktiske forhold på dette punkt. Lagmannsretten nøyer seg med å vise til at Advokatforeningens disiplinærutvalg kom til at han derved brøt reglene for god advokatskikk. Hans forsømmelser er så kritikkverdige at de i utgangspunkt må utløse erstatningsansvar.

AIG hevder at det ikke er årsakssammenheng mellom advokat Bugges handlemåte og As krav idet A ville ha anket uansett. Lagmannsretten finner ikke dette sannsynliggjort. Hans anke til Høyesterett kan riktig nok ses som en støtte for dette syn. På den annen side synes det ut fra advokat Bugges forklaring for lagmannsretten at A ikke ble frarådet å anke til Høyesterett. Bugge ga uttrykk for at det alltid en mulighet og at gebyret var relativt beskjedent.

A har krevd dekket kostnader i anledning anken til Gulating lagmannsrett med kr 100 43. Kravet omfatter direkte kostnader som rettsgebyr og ilagte sakskostnader inkl. renter samt egeninnsats, til sammen kr 52 760. I tillegg er krevd dekket salær til advokat Bugge i anledning anken. Advokat Bugges salærkrav kan ikke ses dokumentert for lagmannsretten og fastsettes skjønnsmessig til kr 10.000. Det legges til grunn at As rettshjelpsforsikring ikke dekket utgiftene for lagmannsretten. A har videre krevd dekket egeninnsats med kr 20 000. Retten bemerker at det som hovedregel ikke er adgang til å få godtgjøring for egen arbeidsinnsats, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd in fine. Lagmannsretten kan ikke se at vilkåret om at arbeidet må ha vært særlig omfattende er oppfylt. Sakskostnadskravet fastsettes til kr 60 000.

Anken i hovedspørsmålet har ikke ført fram. A har kun fått delvis medhold i kravet om dekning av kostnader i anledning ankesaken. Lagmannsretten har vurdert om AIG må anses å ha vunnet saken i det vesentlige slik at sakskostnadsreglene i tvisteloven § 20-2, andre ledd kommer til anvendelse, men er kommet til at § 20-3 kommer til anvendelse. Etter rettens syn har begge parter fått medhold av betydning. Det tilkjente beløp A har fått tilkjent, er ikke helt bagatellmessig, og kravet om dekning av kostnader må antas å ha hatt betydning for begge parter ut over det rent beløpsmessige. Bugge har hele tiden erkjent de faktiske feil.

Hovedregelen i § 20-3 er at partene ikke skal tilkjennes sakskostnader med mindre det foreligger tungtveiende grunner. Det følger av rettspraksis og forarbeidene til bestemmelsen at listen for å gjøre unntak ligger relativt høyt, jf. Rt-2011-1294 avsnitt 23. Etter lagmannsrettens syn foreligger ikke tilstrekkelig tungtveiende grunner for å tilkjenne noen av partene sakskostnader for lagmannsretten. AIG har riktig nok fått medhold i hovedspørsmålet, men i den samlede vurdering legges vekt på at selskapet burde ha erkjent ansvar for sakskostnadene i anledning ankesaken for Gulating lagmannsrett på det tidligere tidspunkt.

Når det gjelder sakskostnadene for tingretten skal disse vurderes ut fra resultatet i lagmannsretten, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. Saken er ikke tilført nye opplysninger av betydning for lagmannsretten, og de samme vurderinger av sakskostnadsspørsmålene gjør seg gjeldende for tingretten. Partene tilkjennes heller ikke sakskostnader for tingretten.

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning 

1. AIG Europe Limited betaler 60.000 - sekstititusen - kroner med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer til A innen 2 - to - uker fra forkynning av denne dom.
2. Partene bærer hver sine sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.