Du er her

Advokatfirma dømt til å erstatte klients sakskostnader

Type avgjørelse: 
Dom
Instans: 
Borgarting lagmannsrett
Dato: 
15.08.2014
Referanse: 
LB-2013-136027
Parter: 
Advokatfirma mot tidligere klient
Avgjørelse: 

Saken gjelder krav om erstatning etter utført advokatoppdrag og et betinget motkrav.

Saken har sitt utspring i en arbeidsrettstvist mellom A (heretter kalt A eller ankemotparten) og Oslo kommune. I korthet gikk tvisten ut på at A ikke fikk forlenget sin arbeidsavtale som hjelpepleier etter anklager mot ham fra en kollega om seksuell trakassering og voldtektsforsøk.

Advokat Tron Dalheim v/advokatfullmektig Tone Urdal Sand hos Arntzen de Besche Advokatfirma AS (heretter AdB) overtok den 26. september 2005 som prosessfullmektig for A i det søksmål som han, med sin partner B som prosessfullmektig, hadde innledet mot Oslo kommune den 6. juli 2005. Det ble nedlagt påstand om fast ansettelse, ugyldigkjennelse av oppsigelsen og erstatning for økonomisk og ikke-økonomisk skade. Etter rettsmekling den 11. oktober 2005 ble det inngått slikt utenrettslig forlik:

1. Oslo kommune v/bydel Nordstrand betaler som sluttvederlag til utdannelse til A kr 91 000. Beløpet forfaller til betaling 28. oktober 2005. Frigjørende betaling skjer til As lønnskonto.
2. Arbeidsforholdet mellom partene opphører pr. d.d.
3. Oslo kommune v/bydel Nordstrand dekker As saksomkostninger med kr 35 000 (inkl. mva.). Beløpet betales til Arntzen de Besche, kontonr.: 5010.05.0824 innen 28. november 2005. For øvrig dekker hver av partene sine øvrige saksomkostninger.
4. Hver av partene frafaller ytterligere krav de måtte mene å ha mot hverandre. Sak nr. 05-97365 ved Oslo tingrett heves som forlikt. Forkynning av hevningskjennelse frafalles.
5. Kommunen gir A sluttattest etter lovens krav innen 28/10-05.
6. Kommunen beklager at A har opplevd avslutningen av arbeidsforholdet som vanskelig.

A var misfornøyd med forliket og tok 21. november 2005 ut stevning mot Oslo kommune, på ny med B som prosessfullmektig. Foruten å kreve avskjeden kjent ugyldig, krevde han blant annet beskyldningene om seksuell trakassering 'kjent døde'.

Oslo tingrett frifant kommunen i dom 31. mars 2006 idet den fant at beskyldningene om seksuell trakassering var omfattet av forliket. A ble også dømt til å erstatte kommunens sakskostnader med 15.000 kroner.

Borgarting lagmannsrett stadfestet den 24. september 2007 [LB-2006-89111] tingrettens dom, og fant i likhet med tingretten at det utenrettslige forliket av 11. oktober 2005 omfattet beskyldningene om seksuell trakassering.

Parallelt med dette saksanlegget mot kommunen, innklaget A AdB v/advokat Tron Dalheim for Advokatforeningens disiplinærutvalg med påstand om at han hadde brutt reglene for god advokatskikk under sin utførelse av oppdraget. Den 8. februar 2006 konkluderte et enstemmig utvalg slik:

Advokat Tron Dalheim v/advokatfullmektig Tone Urdal Sand har ikke handlet i strid med Regler for god advokatskikk i sin utførelse av oppdrag for klager.

A klaget saken inn for disiplinærnemnda, som 20. oktober 2006 kom til samme konklusjon som disiplinærutvalget.

Advokat Danielsen ble kontaktet av A i første halvdel av mars 2009 med tanke på om mulig å gjøre noe mer med beskyldningene om seksuell trakassering. Det ble holdt et møte på advokatens kontor den 16. mars 2009. Et års tid senere, den 10. mars 2010 tok så advokat Danielsen ut forliksklage mot AdB v/advokat Dalheim på vegne av A, og fremsatte krav om erstatning på grunnlag av advokatansvaret. Stevning ved Oslo tingrett ble tatt ut den 2. november 2010, og tingretten avsa 1. mars 2011 dom med slik slutning:

1. Arntzen de Besche Advokatfirma AS og Tron Dalheim blir frifunne.
2. A skal betale 85 000 - åttifemtusen - kroner i sakskostnader til Arntzen de Besche Advokatfirma AS og Tron Dalheim innan 2 - to - veker frå forkynninga av dommen her.

Tingretten fant det ikke bevist at advokatfullmektig Sand hadde handlet uaktsomt i sin bistand til A i forbindelse med forliket, og fant dessuten at kravet mot AdB og advokat Dalheim uansett var foreldet.

Advokat Danielsen brakte saken inn for Borgarting lagmannsrett og anket over bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. Lagmannsretten nektet anken fremmet i medhold av tvisteloven § 29-13 annet ledd. Lagmannsrettens beslutning og kjennelse av 16. juni 2011 hadde slik slutning:

1. Anken over tingrettens dom nektes fremmet.
2. Kravet fremsatt i anken punkt 2.5 avvises.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Arntzen de Besche Advokatfirma AS og Tron Dalheim 8 000 - åttetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne avgjørelsen.

Ankenektelsen var begrunnet i at kravet er foreldet, og lagmannsretten sluttet seg i det vesentlige til tingrettens begrunnelse. Saken ble ikke anket videre til Høyesterett.

A gikk den 29. november 2012 til søksmål mot Advokatfirmaet Danielsen & Co. AS (i det følgende også advokat Danielsen) med krav om erstatning for uforsvarlig utførelse av advokatoppdraget. Stevning for Oslo tingrett ble tatt ut den 29. november 2012. Advokat Danielsen påsto seg frifunnet og fremmet på sin side motkrav om betaling av utestående salærkrav. A påsto frifinnelse for motkravet.

Oslo tingrett avsa 27. juni 2013 dom med slik slutning:

Hovedkravet:

1. Advokatfirmaet Danielsen & Co AS (org. nr. 983 952 232) v/styrets leder betaler erstatning til A med kr 167 410 - kroneretthundreogsekstisyvtusenfirehundreogti - med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra 3. august 2010 og til betaling skjer. Forfall er - 2 - to - uker etter dommens forkynning.
2. Advokatfirmaet Danielsen & Co AS (org. nr. 983 952 232) v/styrets leder betaler As sakskostnader med kr 110 542,5 - etthundreogtitusenfemhundreogførtitokronerogfemtiøre. Forfall er - 2 - to - uker etter dommens forkynning.

Motkravet:

1. A frifinnes mot at han betaler til Advokatfirmaet Danielsen & Co AS (org. nr. 983 952 232) v/styrets leder kr 13 946,25 - trettentusennihundreogførtisekskronerogtjuefemøre - med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer. Forfall er - 2 - to - uker etter dommens forkynning.
2. Advokatfirmaet Advokat Danielsen & Co AS (org. nr. 983 952 232) v/styrets leder betaler As sakskostnader med kr 12 282,5 - tolvtusentohundreogåttitokronerogfemtiøre. Forfall er - 2 - to - uker etter dommens forkynning.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Advokatfirmaet Danielsen & Co. AS har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 27. og 28. mai 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Advokat Danielsen avga partsforklaringen for ankemotparten. Det ble avhørt 1 vitne. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, Advokatfirmaet Danielsen & Co. AS, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er feilaktig. Den lider av feil ved så vel bevisbedømmelsen som rettanvendelsen. I tillegg er den også beheftet med saksbehandlingsfeil ved at den ikke har gjengitt saksøktes påstandsgrunnlag for frifinnelse. Saksbehandlingsfeilen påberopes ikke som selvstendig ankegrunn, men viser at tingretten ikke har forstått tvistetemaene i saken, verken rettslig eller faktisk.

Advokat Danielsen vurderte As sak mot AdB forsvarlig. Danielsen påpekte med rette overfor A at hans daværende advokat øyensynlig ikke hadde vært oppmerksom på at krav i injuriesak etter skadeserstatningsloven § 3-6 og krav om oppreisning etter dagjeldende arbeidsmiljølov § 62 var to forskjellige krav og at kravet i medhold av § 3-6 kunne vært forfulgt særskilt. Forliket, slik det var utformet, sperret for adgangen til særskilt forfølgelse av oppreisningskrav etter skadeserstatningsloven § 3-6, en adgang som skulle vært benyttet i egen sak. AdB hadde følgelig på erstatningsbetingende vis gitt A faglig uriktig råd.

Før møtet på advokat Danielsens kontor den 16. mars 2009 var A uvitende om skaden som på denne måten var påført ham som følge av AdBs unnlatelse av å ivareta oppreisningskravet etter skadeserstatningloven § 3-6, og om at han kunne holde AdB ansvarlig. Hans nye stevning mot kommunen etter inngåelsen av rettsforliket beviser nettopp at han manglet kunnskap om AdBs forsømmelse og konsekvensen av denne.

Kravet mot AdB var ikke foreldet da advokat Danielsen tok ut forliksklage den 10. mars 2010. Han hadde i møtet den 16. mars 2009 funnet frem til et nytt rettsgrunnlag for å kunne holde AdB ansvarlig for tapet A hadde lidt. Først da ble A klar over at han hadde et krav mot AdB, først da hadde han slik kunnskap om skaden at han hadde oppfordring til å gå til søksmål. Først da begynte foreldelsesfristen av As krav mot AdB å løpe. Han var frem til dette tidspunkt i faktisk og rettslig villfarelse, så vel om den skade han var blitt pådratt og om at han kunne holde AdB ansvarlig for dette på et for ham ukjent rettslig grunnlag. Tingretten har følgelig grepet feil når den har lagt til grunn at treårsfristen for foreldelse startet sitt løp ved inngåelsen av forliket den 11. oktober 2005.

Det er videre uten betydning at A tapte den påfølgende, selvprosederte erstatningssak mot kommunen. Han var like fullt ukjent med at AdB hadde påført ham en skade på erstatningsbetingende vis, og med at han kunne holde AdB ansvarlig for dette. Det er derfor også feil når tingretten antar at foreldelsesfristen senest begynte å løpe da tingretten den 31. mars 2006 avsa dom i søksmålet mot kommunen.

Det samme gjelder klagesaken mot AdB for disiplinærinstansene. Den omhandler ikke det rettsgrunnlaget som det senere søksmålet bygget på, og som var ukjent for A da han klaget AdB inn for displinærutvalget. Det lå også utenfor disiplinærinstansenes kompetanseområde å ta stilling til juridisk faglige spørsmål. Tingretten tar derfor feil når den uttaler at advokatklagen tilsa at advokat Danielsens vurdering av den faktiske villfarelsen var høyst tvilsom.

Tingretten har feilaktig lagt til grunn at advokat Danielsen forut for møtet den 16. mars 2009 hadde hatt tilgang til prosesskriftene fra begge søksmål, forliket med kommunen og tingrettens dom. I den utstrekning det skulle ha noen betydning, noe den ankende part ikke mener det har, må det opplyses at Danielsen var ukjent med prosesskrivene fra AdB i As sak mot kommunen. Han hadde heller ikke dokumentene fra disiplinærsaken.

Subsidiært gjøres det gjeldende at dersom kravet var å anse som foreldet den 31. mars 2009, er i så fall årsaken til foreldelse at advokat Danielsen ikke fikk oppdraget før etter at fristen var gått ut. Avtale mellom A og advokat Danielsen om å iverksette søksmål mot AdB ble inngått først i begynnelsen av mars 2010. Da først foretok A den à konto innbetaling som Danielsen hadde satt som vilkår for å påta seg oppdraget.

Motkravet gjelder krav om betaling for utførte advokattjenester. Kravet omfatter nå for lagmannsretten 114.754,75 kroner til saken her, med tillegg av 13.946,25 kroner som er betaling for annen juridisk bistand, og som den ankende part ble tilkjent i tingretten. Samlet krav er dermed 128.701 kroner.

Det er nedlagt slik påstand:

Hovedkravet

Advokatfirmaet Danielsen & Co. AS frifinnes.

Motkravet

A dømmes til å betale til Advokatfirmaet Danielsen & Co. AS et beløp fastsatt etter lagmannsrettens skjønn, begrenset oppad til kr 114.754,75 og med tillegg av kr 13.946,25, begge beløp med tillegg av morarenter regnet fra 15.4.2011.

I begge saker

A dømmes til å betale Advokatfirmaet Danielsen & Co. AS' sakskostnader for tingretten og lagmannsretten innen to uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

Ankemotparten, A, har i hovedtrekk anført:

Tingrettens dom er riktig, både i bevisvurderingen og i rettsanvendelsen, og så vel hva angår motkravet som hovedkravet.

Kjernen i saken er at Danielsen på erstatningsbetingende måte har pådratt A prosesskostnader til et søksmål mot AdB om et krav som for det første var foreldet og uansett fremsto som klart uholdbart. A krever ikke erstattet uteblitt erstatning fra AdB, men bare egne og idømte sakskostnader i anledning søksmålet.

Foreldelsesreglene er klare, og det burde for advokat Danielsen den 16. mars 2009 ha vært åpenbart at kravet enten var foreldet allerede, eller ville bli foreldet innen 31. mars 2009, tre år etter tingrettens dom i saken mellom A og Oslo kommune. Det må i denne sammenheng fremholdes at uvitenhet om rettsregler normalt ikke er relevant for fristberegningen etter foreldelsesloven § 9 og § 10, og fremheves at både tingretten og lagmannsretten i saken mot AdB konkluderte med foreldelse, liksom tingretten korrekt har kommet frem til i nærværende sak.

Det var videre uansett uaktsomt av Danielsen å anbefale søksmål mot AdB, som hadde fått medhold i displinærorganene i at deres rådgivning til A ikke hadde krenket reglene for god advokatskikk, og - som det skulle vise seg - ble frifunnet også for påstandene om faglig klanderverdig arbeid i tingrettssaken mot AdB Foranlediget av diskusjon om dette presiseres at Danielsen var kjent med disiplinærsaken innen han på As vegne tok ut stevning mot AdB.

A var kjent med at saken reiste et foreldelsesspørsmål, men hadde ikke selv noen forutsetninger for å bedømme dette. Han la derfor avgjørende vekt på rådet fra Danielsen med hans antatte spisskompetanse ved avgjørelsen om å gå til sak mot AdB.

Det påhviler advokater et strengt profesjonsansvar. Det var en erstatningsbetingende tilsidesettelse av dette ansvaret da Danielsen tilrådde søksmål i denne saken. Under enhver omstendighet var det ansvarsbetingende ikke å betone at dette i beste fall var et søksmål med en meget høy risiko for et negativt utfall. Slike motforestillinger ble ikke presentert.

A ville ikke gått til sak mot advokat Danielsens råd, og det foreligger dermed årsakssammenheng mellom Danielsens handlemåte og det tap som A ble påført.

Motkravet

Dersom A får medhold, vil motkravet automatisk falle bort så langt det gjelder fakturert salær i saken mot AdB. Derimot aksepteres tilleggsbeløpet på 13.946,25 kroner i samsvar med tingrettens dom.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. A tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten. 

Lagmannsretten bemerker:

Advokat Danielsen tapte den saken han på vegne av A anla ved Oslo tingrett mot Advokatfirmaet de Besche. Borgarting lagmannsrett nektet anken fremmet fordi den fant det klart at den ikke ville føre frem, jf. tvisteloven § 29-13 annet ledd. Det lagmannsretten her skal ta stilling til, er om det var erstatningsbetingende av advokat Danielsen å reise søksmålet.

Det stilles strenge krav til advokaters aktsomhet, ikke minst når det er spørsmål om å gå til søksmål. Ofte vil det angå saker av stor viktighet for klienten, og en rettssak er regelmessig en relativt kostbar affære. Er klienten en privatperson, er det grunn til å vie både rådgivning og kostnadskontroll særlig oppmerksomhet. Advokaten må gjøre en forsvarlig vurdering av det sannsynlige utfallet av saken, gjerne betegnet som prosessrisikoen, formidle resultatet av vurderingen til sin klient, og gi sine råd på dette grunnlag utfra hva advokaten mener klienten er best tjent med.

Det gir seg selv at det ofte vil være stor usikkerhet knyttet til vurderingen av prosessrisiko. Selv om saken tapes, kan advokatens arbeid ha vært helt i tråd med de krav som følger av profesjonsansvaret. Spørsmålet er om advokaten har gjort en faglig forsvarlig innsats, hensett til hvor enkel eller komplisert saken var, rettslig og faktisk.

Lagmannsretten er enig med tingretten i at det kan bebreides advokat Danielsen at han anbefalte A å gå til sak. Det knyttet seg i beste fall så stor usikkerhet til utfallet at et søksmål måtte fremstå som hasardiøst, ikke minst i betraktning av at A var ubemidlet. Usikkerheten ble ytterligere bestyrket ved at den bygget på to forhold som hver for seg måtte fryktes å kunne føre til nederlag. Det var foreldelsesspørsmålet, som har stått i forgrunnen i saken her, men også spørsmålet om AdB hadde opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt.

Lagmannsretten mener, som tidligere instanser, at advokat Danielsen har vurdert foreldelsesspørsmålet feil. Det er etter lagmannsrettens syn ikke riktig når det gjøres gjeldende at nødvendig kunnskap først ble A til del på møtet med advokat Danielsen den 16. mars 2009, og at foreldelsesfristen først begynte å løpe fra denne datoen. Det fremgår av sakens dokumenter at A senest ved tingrettsdommen av 31. mars 2006 hadde fått kunnskap om at rettsforliket var til hinder for å fremme et ytterligere oppreisningskrav mot kommunen etter skadeserstatningsloven § 3-6. Hans disiplinærklage viser videre at han var klar over at AdB var den mulig ansvarlige.

Det er sikker rett at rettsuvitenhet eller -villfarelse normalt ikke kan påberopes som unnskyldningsgrunn. På foreldelseslovens område er det i rettspraksis presisert at unntak fra denne hovedregelen bare kan godtas i helt spesielle tilfelle. Lagmannsretten kan derfor ikke følge den ankende part når det gjøres gjeldende at det dreier seg om en faktisk villfarelse, fordi et oppreisningskrav etter skadeserstatningsloven § 3-6 er et annet enn et oppreisningskrav etter arbeidsmiljølovens regler, nærmere bestemt § 62 i dagjeldende lov (§ 15-12 i gjeldende lov).

I kjennelsen i Rt-1999-1216, som advokat Danielsen viser til, uttaler Kjæremåls-utvalget at krav om erstatning og oppreisning som følge av ærekrenkelse med hjemmel i skadeserstatningsloven § 3-6 jf. straffeloven § 247, normalt vil være et annet krav enn et krav om erstatning etter arbeidsmiljøloven § 62 annet ledd som følge av usaklig oppsigelse. Kjæremålsutvalget kom til at så var tilfelle i den aktuelle saken, idet kravene hvilte på vesensforskjellige grunnlag både i faktisk og rettslig henseende.

I As sak var det spørsmål om å kreve erstatning for samme ærekrenkende utsagn som ved dom var ansett å ha utgjort en del av grunnlaget for erstatningen i henhold til forliket. Det forhold at muligheten for oppreisning etter skadeserstatningsloven eventuelt burde vært ivaretatt ved inngåelsen av forliket, innebærer ikke at A manglet kunnskap om den skade han mente å ha lidt og om hvem som var ansvarlig. Den fikk han senest ved dommen av 31. mars 2006. Skadeserstatningsloven § 3-6 representerte i tilfelle et nytt hjemmelsgrunnlag for samme krav, ikke et nytt og for A ukjent krav mot AdB.

Lagmannsretten mener at advokat Danielsens syn på foreldelsesspørsmålet neppe kan betegnes som prosedabelt, og at prosessrisikoen iallfall var så stor at han burde frarådet A å gå til sak. Korrespondansen på e-post mellom As partner og advokat Danielsen i perioden fra møtet den 16. mars 2009 og frem mot tidspunktet for stevningen nærmere ett og et halvt år senere er preget av en part som via sin partner rett nok er klar i sitt ønske om å trekke tidligere advokat til ansvar, men som viser stor usikkerhet i sin bedømmelse av sjanse og risiko, og som samtidig dokumenterer en meget anstrengt økonomi.

For lagmannsretten fremstår det etter bevisførselen klart at advokat Danielsen opptrådte uaktsomt ved ikke å gi sin klient en redegjørelse for saken med klar angivelse av den meget store risiko et saksanlegg ville innebære på grunn av foreldelsesreglene. Uten at det har betydning for utfallet, bemerkes at preget av sjansetaking understrekes ved at advokat Danielsen unnlot å etablere den forsvarslinjen som en fristavbrytende disposisjon før 31. mars 2009 kunne ha gitt.

Det fremgår av Oslo tingretts dom av 1. mars 2011 at også erstatningskravet mot AdB i seg selv hvilte på et usikkert grunnlag. Det er imidlertid ikke nødvendig å gå nærmere inn på spørsmålet om advokat Danielsens rådgivning på dette punktet innebar brudd på normene for forsvarlig profesjonsutøvelse.

Som tingretten finner lagmannsretten at det er årsakssammenheng mellom den utviste uaktsomheten og søksmålet, og mellom uaktsomheten og den påfølgende anken. A ville åpenbart ikke ha gått til sak dersom prosessrisikoen var blitt gjort klar for ham Det vises til tingrettens begrunnelse som er dekkende også for lagmannsrettens syn.

A har krav på å få erstattet det økonomiske tapet han har lidt som følge av advokatens uaktsomhet. Tapspostene er As salærutgifter til egen advokat, som etter fradrag av utbetalt rettshjelpsforsikring utgjør 74.410 kroner, og de sakskostnader han er idømt som beløper seg til 93.000 kroner, i alt 167.410 kroner, som han ble tilkjent i tingretten. Beløpene er ikke bestridt, heller ikke kravet om forsinkelsesrente fra 3. august 2010.

Motkravet fra Advokat Danielsen & Co. AS omfatter 114.753,75 kroner som gjelder saken her, og 13.946,25 kroner som vedrører en annen sak. Summene er uomtvistet. Det førstnevnte beløpet var betinget av at advokat Danielsen fikk medhold i anken og det sistnevnte ble tilkjent ham ved tingrettens dom. Med det utfall ankesaken har fått, blir tingrettens avgjørelse stående også for motkravets vedkommende.

Sakskostnader

A har vunnet saken fullt ut eller i det vesentlige, og har dermed krav på å få sine sakskostnader dekket av motparten, jf. tvisteloven § 20-2 første jf. annet ledd. Unntaksreglene i § 20-2 tredje ledd kommer etter lagmannsrettens skjønn ikke til anvendelse.

Advokat Flatabø har på vegne av sin klient krevd erstatning for et samlet salær på 137.812,50 kroner inklusive merverdiavgift. Motparten har ikke hatt bemerkninger til kravet, og retten legger det til grunn som nødvendige kostnader ved saken, jf. tvisteloven § 20-5, og tilkjenner ham erstatning for sakskostnader med samme beløp.

Dommen er ikke avsagt innen lovens frist grunnet stort arbeidspress i juni måned og påfølgende ferieavvikling. Prosessfullmektigene er underrettet om dette.

Advokat Flatabø anmodet om at dommen av hensyn til hans klient anonymiseres i medhold av domstolloven § 130 første ledd bokstav a. Lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig grunnlag til å treffe slik beslutning i saken her.

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: 

1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler Advokatfirmaet Danielsen & Co. AS 137.812,50 - kroneretthundreogtrettisyvtusenåttehundreogtolv 50/100 - kroner innen to uker fra forkynnelsen av denne dommen.