Du er her

LB-2013-136758

Type avgjørelse: 
Dom
Instans: 
Borgarting lagmannsrett
Dato: 
02.10.2014
Referanse: 
LB-2013-136758
Avgjørelse: 

Saken gjelder krav om erstatning mot advokatfirma organisert som aksjeselskap for handlinger begått av partner.

Avdøde B, som er far til A og D og var gift med C, henvendte seg i november 2006 til advokat E i Advokatfirmaet Haavind og Vislie AS (senere Advokatfirmaet Haavind AS) AS for å få juridisk hjelp. I brev av 2. januar 2007 skrev han at han trengte hjelp til særlig en del private saker som selvangivelser og andre «offiselle commitments», passe på eiendeler, testamente og det de hadde av inntekter. Han skrev videre at det ikke dreide seg om saker som trengte mye juridisk innsikt, men heller jevn oppfølgning over tid.

Før henvendelsen til E, nærmere bestemt 24. november 2006, overførte B aksjer i selskapene han eide, [firma1] AS og [firma2] AS, til A og D. Kort tid etter ville B ha aksjene tilbake, og det ble inngått avtale om innløsning av aksjene 9. februar 2007. I den forbindelse var B representert av advokat E. Den 15. februar 2007 ble de samme aksjene overført til E. Avtalen ble imidlertid endret slik at aksjene i stedet 2. mars 2007 ble overført til [firma3] AS, som i sin helhet var eid av E. Lagmannsretten kommer tilbake til detaljene rundt dette nedenfor.

De ankende parter tok 11. mars 2009 ut stevning mot [firma3] AS og E med krav om tilbakeføring av aksjene i [firma1] AS og [firma2] AS, samt erstatning. Borgarting lagmannsrett avsa 4. mars 2011 dom i saken (sak nr. 09-172051) med slik slutning:

1. E og [firma3] AS dømmes til å tilbakeføre 334 aksjer i [firma1] AS og 7 aksjer i [firma2] AS til A innen to uker fra forkynnelsen av dommen.
2. E og [firma3] AS dømmes til å tilbakeføre 333 aksjer i [firma1] AS og 7 aksjer i [firma2] AS til D innen to uker fra forkynnelsen av dommen.
3. E og [firma3] AS dømmes til innen to uker fra forkynnelsen av dommen å betale til A:
a) 250 000 - tohundreogfemtitusen - kroner med tillegg av 3 % avsavnsrente fra 29. juni 2007 til 4. mars 2011
b) 1 500 000 - enmillionfemhundretusen - kroner med tillegg av 3 % avsavnsrente fra 12. september 2007 til 4. mars 2011
c) 3 000 000 - tremillioner - kroner med tillegg av 3 % avsavnsrente fra 18. august 2009 til 4. mars 2011 med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra oppfyllelsesfristens utløp til betaling skjer.
4. E og [firma3] AS dømmes til innen to uker fra forkynnelsen av dommen å betale til D:
a) 250 000 - tohundreogfemtitusen - kroner med tillegg av 3 % avsavnsrente fra 29. juni 2007 til 4. mars 2011
b) 1 500 000 - enmillionfemhundretusen - kroner med tillegg av 3 % avsavnsrente fra 12. september 2007 til 4. mars 2011
c) 3 000 000 - tremillioner - kroner med tillegg av 3 % avsavnsrente fra 18. august 2009 til 4. mars 2011med tillegg av forsinkelsesrenter etter forsinkelsesrenteloven § 3 første ledd første punktum fra oppfyllelsesfristens utløp til betaling skjer.
5. E og [firma3] AS frifinnes for krav om tilbakeskjøting av eiendommen [adresse1].
6. E og [firma3] AS dømmes én for begge og begge for én til å betale sakskostnader for tingretten til A, D og C i fellesskap med 2 882 537,05 - tomillioneråttehundreogåttitotusenfemhundreogtrettisju 05/100 - kroner innen to uker fra forkynnelsen av dommen
7. E og [firma3] AS dømmes én for begge og begge for én til å betale sakskostnader for lagmannsretten til A og C i fellesskap med 2 000 000 - to millioner - kroner innen to uker fra forkynnelsen av dommen.
8. E og [firma3] AS dømmes én for begge og begge for én til å betale sakskostnader for lagmannsretten til D med 1 200 000 - enmilliontohundretusen - kroner innen to uker fra forkynnelsen av dommen. 

Det ble videre avsagt kjennelse med slik slutning:

1. E og [firma3] AS forbys å disponere over aksjene i [firma1] AS og [firma2] AS som i henhold til denne dom skal tilbakeføres til A og D.
2. E og [firma3] AS forbys å foreta enhver form for handlinger som kan innebære at det tas verdier ut av [firma1] AS, [firma2] AS eller andre selskaper i konsernet.
3. E og [firma3] AS dømmes én for begge og begge for én til å betale sakskostnader for tingretten til A, D og C i fellesskap med 233 149,81 - tohundreogtrettitretusenetthundreogførtini 81/100 - kroner innen to uker fra forkynnelse av kjennelsen.
4. E og [firma3] AS dømmes én for begge og begge for én til å betale sakskostnader for lagmannsretten til A, D og C i fellesskap med 5 160 - femtusenetthundreogseksti - kroner innen to uker fra forkynnelse av kjennelsen. 

Dommen og kjennelsen er rettskraftige.

Spørsmålet i den foreliggende saken er blant annet om Advokatfirmaet Haavind AS hvor E var en av partnerne, kan gjøres ansvarlig for det tapet E påførte de ankende partene.

Bakgrunnen for den foreliggende saken er i stor grad sammenfallende med saksforholdet i ovennevnte sak mellom de ankende parter på den ene siden og [firma3] AS og E på den andre siden. Sakens bakgrunn er beskrevet slik i dommen:

B, født 1919, var gift med C, også født i 1919. Sammen har de fire barn: D, F (G), H (I) og A. Gjennom sitt yrkesaktive liv drev B et familierederi med i hovedsak shippingaktiviteter. De senere år ble shippingaktiviteten trappet ned, til fordel for blant annet investering i eiendom. Virksomheten har vært drevet gjennom flere selskaper, som samlet betegnes [firma4]-gruppen.

Flere av barna har vært involvert i driften av selskapene. I perioden 2000-2003 var datteren G daglig leder og styreleder. Hun hadde på dette tidspunkt fått overført 98% av aksjene fra sin far. B hadde selv de stemmeberettigede aksjene og styreplass. Da G fratrådte som daglig leder og styreleder, ble aksjene tilbakeført til B mot vederlag.

I januar 2005 inngikk B en avtale med datteren Is ektemann, J, om at J skulle overta aksjer som innebar kontroll over selskapet [firma4]. J hadde på dette tidspunkt bistått [firma4] som konsulent. E beholdt selskapet [firma5] AS, som delvis skulle finansieres av [firma4]. Etter relativt kort tid oppsto det en sterk uenighet mellom B og J om ulike forretningsmessige forhold. B ønsket aksjene tilbake, og det ble i juni/juli 2005 inngått en tilbakeføringsavtale. De nærmere økonomiske forhold rundt avtalen er partene i denne saken uenige om.

I september 2005 overdro B aksjene i sine selskaper til sin mangeårige advokatforbindelse, Hallvard Nygaard. Fra selskapene Nygaard overtok skulle det betales en årlig pensjon mv. til B og C. Han forpliktet seg til å fratre som partner i advokatfirmaet Grette slik at han kunne etablere seg i [firma1]s lokaler i [adresse3]. Nygaard skulle være styreleder i selskapene, men B forbeholdt seg en rett til styreplass. I avtalen var det inntatt en klausul om tilbakekjøpsrett for B.

Det oppsto høsten 2006 uenighet mellom B og Nygaard om driften av selskapene. B benyttet i november 2006 tilbakekjøpsklausulen og fikk aksjene mot betaling av en økonomisk kompensasjon til Nygaard. Tilbakekjøpet ble i hovedsak finansiert gjennom opptak av lån med sikkerhet i B og Cs private bolig i [adresse2].

B besluttet noe senere å tilby barna A og D 2/3 av aksjene i selskapene [firma1] og [firma2].

A hadde tidligere arbeidet i [firma4]-gruppen ved flere anledninger. Han var i perioden 1984-1988 «Vice President of Finance» i [firma6] AS, i perioden 1990-94 var han «Managing Director», og i 1994-1995 «Senior Vice President and General Manager» i [firma7]. I 1995 flyttet han til USA, hvor han fortsatte å arbeide innen shipping. De siste fire årene har han vært «Director/ General Manager» i selskapet [firma8].

D hadde i alle år hatt et nært forhold til sine foreldre, og det synes uomstridt at hun fikk tilbud om aksjer som følge av den bistand hun har ytt foreldrene gjennom en årrekke. D har i mange år vært bosatt i Bergen.

Også administrerende direktør i [firma1], K, ble tilbudt 1/3 av aksjene. Det ble etter hvert besluttet at dette skulle skje gjennom en arvepakt, som tillegg til C og Bs testament. Arvepakten ble undertegnet av C og B 24. november 2006. Ved avtale av 27. november 2006 ble 2/3 av aksjene gitt A og D.

Den 29. november 2006 ble B operert for kreft i hjernen. Deler av kreftsvulsten lot seg ikke fjerne, og han ble derfor satt på lindrende strålebehandling i januar og februar 2007.

I slutten av januar 2007 ble A og D oppringt av advokat E, som opplyste at B ønsket aksjene tilbake. Henvendelsen ledet til et familiemøte 9. februar 2007, hvor B og C, A, D, L (Ds ektefelle), K og E var til stede. I møtet underskrev D og A to likelydende avtaler hvor de fikk innløst sine aksjer i [firma1] AS (totalt 333 aksjer for hver) og [firma2] AS (totalt 7 aksjer) mot betaling av tre millioner kroner.

Den 15. februar 2007 inngikk B og E avtale om overdragelse av de samme aksjene til E. C ga som ektefelle sitt samtykke i skriftlig påtegning. To sekretærer i Advokatfirmaet Haavind og Vislie AS opptrådte som vitner. To tredjedeler av aksjene i de to nevnte selskapene ble overført «med endelig virkning». Den siste tredjedelen av aksjene ble beholdt av B, men det het i avtalen at de var lovet K i arvepakt.

Samme dato inngikk B og E en avtale med følgende innhold:

AVTALE

På bakgrunn av at E har ervervet to tredjedeler av B's aksjer i [firma1] AS og [firma2] AS, er det mellom B og E inngått slik avtale:

1. Med virkning fra avtalens undertegning skal E overta som styreformann i [firma1] AS samt datterselskapene. E forplikter seg å tre ut av advokatfirmaet Haavind Vislie og skal melde uttreden fra advokatfirmaet Haavind Vislie.
2. [firma1] AS eller et av datterselskapene er forpliktet til å tilstå B/C) en samlet årlig pensjon på opp til NOK 2 mill., som de kan ta ut etter eget ønske. Pensjonen kommer i tillegg til andre etablerte ordninger som B/C har i dag, slik som kontor, sekretær mv. B og C skal for øvrig beholde et tjenestetilbud basert på dagens opplegg, samt at tilbudet tilpasses eventuelle helsemessige endringer slik dagens levesett kan opprettholdes.
3. [firma1] AS og datterselskapene skal drives videre mest mulig slik B har drevet disse, og skal tilstrebe kvalitet og høy standard, også for de ansatte.
4. For styrevervene mottar E et honorar på til sammen 550.000 fordelt på de aktuelle selskapene. For dette honoraret skal E løpende ivareta selskapenes interesser som styreformann. Beløpet skal oppreguleres med 5% pr år. Honoraret betales månedlig.
5. For annet kvalifisert juridisk arbeid for selskapene skal E kunne fakturere med kr 1.800 pr time + mva, men minimum kr 300.000 pr. år. Dette beløpet oppjusteres med 5% pr år.
6. E etablerer kontor i [adresse3] og han trer inn som partner i Advokatfirmaet E. [firma1] AS besørger/bekoster de nødvendige kontorfasiliteter for E, herunder telefon og data. For resten av advokatfirmaet skal det betales leie etter inngått avtale. E kan benytte kontor, møterom og øvrige fasiliteter til annen advokatvirksomhet uten særskilt vederlag.
7. Denne avtalen trer i kraft straks den er undertegnet av partene.
8. Avtalen er satt opp i 2 eksemplarer, ett til hver av partene.

Denne avtalen er undertegnet av B og E, samt av C.

I et tredje dokument datert 15. februar 2007, erklærte K at han var innforstått med og aksepterte at de aksjene som omhandles i testament og arvepakt av 24. november 2006 utgjorde en tredjedel av aksjene som B hadde i [firma1] AS og [firma2] AS.

Dette dokumentet er undertegnet av C, B og K. Dokumentet inneholdt også en vitnepåtegning med bekreftelse av Ks underskrift, undertegnet av de samme to sekretærene i Advokatfirmaet Haavind Vislie AS.

I avtalen av 9. februar 2007 om tilbakelevering av aksjene til B fra A og D var det fastsatt at dette skulle skje gjennom en innløsning av aksjene. Den 2. mars 2007 ble det i stedet avtalt at aksjene skulle overdras fra A og D til et selskap under stiftelse. E utferdiget likelydende dokumenter betegnet «sluttseddel - bekreftelse» til A og D. Prisen var den samme i det de skulle få tre millioner kroner hver. Sluttsedlene var underskrevet av E. Det nystiftede selskapet som aksjene ble overført til, var [firma3] AS. Dette selskapet var og er i sin helhet eid av E.

B døde 23. juni 2007. Utover sommeren og høsten 2007 ble det av familiemedlemmer reist spørsmål om hvem som var eier av aksjene i [firma1] AS og [firma2] AS.

Ved brev av 30. november 2007 til E ga advokat Morten Steenstrup på vegne A og D uttrykk for at de mente han og hans selskaper urettmessig hadde tilegnet seg aksjene i [firma1] AS og [firma2] AS. Dette ble avvist av E i brev 5. desember 2007.

I februar 2008 ble E innklaget av A til Advokatforeningens disiplinærutvalg for brudd på god advokatskikk. Klagen ble avvist som for sent fremsatt. Etter klage til Disiplinærnemnden fra A ble saken tatt til behandling. I vedtak i Disiplinærnemnden 11. desember 2008 ble E ilagt en advarsel for brudd på god advokatskikk.

Fra Disiplinærnemndens vedtak hitsettes:

Disiplinærnemnden finner det utvilsomt klanderverdig av advokaten å unnlate å informere, eller overfor sin klient insistere på at det ble gitt informasjon til klager og hans søster om det som ble avtalt mellom han selv og klienten 15.2.2007. Slik informasjon var helt naturlig i den foreliggende situasjon og særlig siden klager kun motstrebende hadde gått med på farens krav om tilbakeføring. Det er, ut fra det som er opplyst, sannsynlig at klager ikke ville akseptert henstillingen fra faren dersom han hadde visst at advokaten var adressat for aksjene. Denne informasjonen var derfor av vital karakter i saksforholdet. Det er usannsynlig at advokaten ikke innså dette. Det blir da også uten betydning at avtalen mellom faren og advokaten, slik det er opplyst, først ble inngått en uke etter at klageren aksepterte tilbakeføringen. Informasjonen var fortsatt viktig og aksjetilbakeføringen hadde på dette tidspunkt ikke funnet sted. En naturlig forventning til en advokat i en slik situasjon er at han informerer.

Ved å holde tilbake denne informasjonen, eller unnlate overfor sin klient å insistere på at den gis, har advokaten forbrutt seg mot Regler for god advokatskikk punkt 2.1.2 siste ledd annet punktum.

Videre har advokaten tatt imot klientens tilbud om å overta de aksjene advokaten hjalp sin klient med å få tilbakeført fra sine barn. Den nærmere verdien på aksjene tar Disiplinærnemnden som nevnt ikke stilling til, heller ikke om advokaten reelt sett skulle betale noe for aksjene, eller om kjøpesummen skulle belastes de aktuelle selskaper. Muligheten for at det lå et betydelig gaveelement i transaksjonen måtte imidlertid være nærliggende. Regnskapene for selskapene viser verdier og inntekter som langt overstiger den avtalte kjøpesummen. Det sentrale for Disiplinærnemnden er, uansett dette, at advokaten aksepterte dette tilbudet og gjennomførte transaksjonen både ved å utforme den avtalen som deretter inngås og foreta den videre praktiske gjennomføringen. Det innhentes ikke noen faglige råd fra utenforstående, verken hva angår verdsettelsen av aksjene eller hva angår avtalen og dens gjennomføring. Advokaten anbefalte heller ikke sin klient å søke slik bistand. En advokat som kommer i en situasjon hvor han får egne økonomiske interesser i et saksforhold han er engasjert i som advokat plikter å trekke seg som advokat i alle sider ved saksforholdet hvor disse interesser kommer inn.

Advokatens opptreden i denne forbindelse bryter med de grunnleggende prinsipper som gjelder for advokaters uavhengighet, slik disse kommer til uttrykk i Regler for god advokatskikk, punkt 2.1, særlig punkt 2.1.1 og punkt 2.1.2 første ledd.

Advokaten har overtrådt sentrale advokatetiske regler og hans opptreden, samlet sett, i denne saken er så graverende at Disiplinærnemnden finner å måtte reagere med en advarsel.

Beslutningen er enstemmig.

Ved vedtak av Advokatforeningens hovedstyre 29. august 2009 ble E ekskludert fra Den Norske Advokatforening. Vedtaket ble fattet med 8 mot 2 stemmer. Fra vedtaket hitsettes:

Hovedstyret har foretatt følgende vurderinger:

I denne saken er overtredelsen vurdert som meget alvorlig fordi advokatens opptreden innebærer et brudd på en kjernebestemmelse i de etiske regler og det gjelder en stor transaksjon. I en slik situasjon har advokaten en skjerpet aktsomhetsplikt for å påse at uavhengighetskravene blir ivaretatt.

- Manglende fratreden:

Hovedstyret legger avgjørende vekt på at advokaten ikke fratrådte oppdraget da han ble tilbudt aksjene. Fratreden skulle ha funnet sted uavhengig av klientens samtykke og uavhengig av om klienten var villig til å engasjere en ny advokat.

Advokatens overordnete plikt er å fremme rett og hindre urett. Faren for at advokater ikke opptrer i samsvar med sin overordnete plikt er vesentlig større dersom de har personlige interesser av økonomisk eller annen art i sakens utfall. Etter at advokaten inngikk avtalen med sin klient om overføring av verdier til seg selv, oppsto det en betydelig risiko for at hans rådgivning ville la seg påvirke av denne avtalen, og at han ikke lenger ville kunne fungere med den nødvendige objektivitet, nøkternhet og profesjonelle distanse til saken. At han ikke fratrådte som advokat, men tvert imot fortsatte sitt arbeid overfor klienten og også fortsatte å representere klienten overfor familiemedlemmer, innebærer etter Advokatforeningens oppfatning graverende brudd på kravet til uavhengighet.

Advokaten skulle ha trådt ut av advokatrollen og avsluttet oppdraget fra det tidspunkt det ble aktuelt å inngå avtale med egen klient. Etter hovedstyrets syn, er det klart at advokatoppdraget de facto fortsatte etter at advokaten hadde inngått avtale med sin klient om overføring av verdier til seg. Hovedstyret tar ikke stilling til i hvilken grad den manglende fratreden har påvirket det videre hendelsesforløp.

Advokaten har i utførelsen av oppdraget satt seg i en stilling hvor det har skjedd en sammenblanding av roller slik at han ikke lenger var uavhengig i utførelsen av oppdraget.

Advokatens rolleblanding er et pliktbrudd overfor foreningen, som er egnet til å kunne sette ham selv og advokatstanden i vanry.

- Transaksjonens karakter:

Advokatforeningen legger videre vekt på at dette er en sakstype der advokaters uavhengighet er spesielt viktig. Det dreier seg om en betydelig transaksjon. Den underliggende saken gjelder overføring av store verdier mellom familiemedlemmer. Når en slik sak utvikler seg dit at det kan bli aktuelt at verdier skal overføres til advokaten, er det særlig viktig at advokaten fratrer oppdraget. Risikoen for mistanke og beskyldninger om illegitime motiver og opptreden hos advokaten er i et slikt tilfelle særlig stor. Når advokaten ikke tar de nødvendige forholdsregler for å sikre en åpen og ryddig prosess, er dette svært uheldig både for advokaten selv og advokatstanden.

Hovedstyret tar ikke stilling til det materielle innhold i tvisten som ble behandlet for retten. Hovedstyret tar heller ikke standpunkt til hvor stort gaveelement det var i disposisjonen. Det avgjørende er at advokaten fikk vesentlige egeninteresser i saken.

- Klientens situasjon

Klientens alder, helse- og livssituasjon gjør også at det stilles særlige krav til advokatens uavhengighet.

- Informasjonsplikten

Etter disiplinærnemndens vedtak er advokaten dømt for ikke å ha overholdt informasjonsplikten i Regler for god advokatskikk punkt 2.1.2. Hovedstyret finner at dette er etisk brudd som i denne saken i seg selv ikke kan begrunne eksklusjon.

- - -

Samlet vurderes situasjonen slik at den burde påkalle betydelig grad av aktsomhet. Under slike omstendigheter er det uakseptabelt at advokaten setter seg i en situasjon der advokaten kan mistenkes for å blande egne økonomiske interesser i oppdraget. Bruddet på de etiske regler anses å være vesentlig.

Advokaten ekskluderes fra Advokatforeningen.

Det bemerkes for øvrig at C 26. oktober 2010 gikk til sak mot K med krav om at han skulle overføre sine aksjer i [firma1] AS og [firma2] AS til henne, samt betale henne mottatt ekstraordinært utbytte med til sammen 4,5 millioner kroner, subsidiært betale henne erstatning med 4 629 630 kroner. Det ble anført at testament og arvepakt av 24. november 2006 var ugyldig og/eller bortfalt, subsidiært at testasjonen var bortfalt etter arveloven § 57. Atter subsidiært om Cs erklæring av 6. juli 2007 om overføring av aksjene til K var ugyldig. C krevde også erstatning for kostnadene hun hadde hatt for å få aksjene tilbake fra E, basert på ulovfestet culpaansvar. Ved Oslo tingretts dom av 31. januar 2012 ble K frifunnet og tilkjent sakskostnader.

Den 23. desember 2011 gikk A og D til sak mot Arntzen de Besche Advokatfirma AS hvor hver av dem krevde utbetalt et beløp begrenset oppad til 6 421 522 kroner. Beløpene var salær advokatfirmaet hadde mottatt fra E. Kravene bygget på vindikasjon. Subsidiært ble det krevd erstatning etter skadeserstatningsloven § 2-1. Ved Oslo tingretts dom av 30. november 2012 ble Arntzen de Besche Advokatfirma AS frifunnet og ble tilkjent sakskostnader.

Den 12. april 2012 tok A, D og C ut stevning mot Advokatfirmaet Haavind AS i den foreliggende saken. Oslo tingrett avsa 31. mai 2013 dom med slik domsslutning:

1. Advokatfirmaet Haavind AS frifinnes
2. C, A og D dømmes til å erstatte Advokatfirmaet Haavind AS' saksomkostninger med kroner 2.153.100 - kronertomillioneretthundreogfemtitretusenetthundre - innen 2 - to - uker fra forkynning av dommen.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

C, A og D har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 2.- 4. september 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. A, møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. For ankemotparten Advokatfirmaet Haavind AS, møtte advokat og leder av etikkutvalget, M, sammen med prosessfullmektigene. Det ble avhørt 2 vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken. 

De ankende parter, C, A og D, har i hovedtrekk anført:

Ansvaret for advokatfirmaet er basert på handlinger og unnlatelser foretatt av advokatene N og E, som er ansvarlig på culpagrunnlag. Det vises til Wågheim, Advokaters erstatningsansvar, side 47. Bransjenormer er sentrale for å fastlegge aktsomhetsplikten, jf. Regler for god advokatskikk, inntatt i Advokatforskriften (F20.12.1996 nr. 1161). Det vises for øvrig til Rt-2001-1702, RG-2008-929 og Borgarting lagmannsretts dom av 30. januar 2013 (LB-2011-109089) som gjelder uaktsom opptreden og uaktsom advokatrådgivning. Det vises også til RG-2011-272 og til Husabøs artikkel, Advokatrolleforventninger, i Nybrott og odling - festskrift til Nils Nygaard.

Advokater kan også komme i ansvar overfor motparter. Det kreves da kvalifisert klanderverdighet eller at advokaten har handlet utilbørlig, jf. Rt-1997-1322, Borgarting lagmannsretts dom 13. oktober 2004 (LB-2003-14586) og Jansen, Å være advokat, side 472.

D og A var ikke formelt Advokatfirmaet Haavinds klienter, men sto ikke i en «ren» motpartsposisjon. E og N har uansett opptrådt kvalifisert klanderverdig og utilbørlig overfor de ankende parter. Profesjonsansvaret er strengt, jf. Rt-1994-1430 og Rt-1989-1318.

Advokatfirmaet Haavind representerte B. Hans alder og helsetilstand tilsa at advokatfirmaet måtte gå varsomt frem i forbindelse med oppdraget om å kreve tilbakelevering av aksjene. Hovedansvaret lå hos N.

Under møtet 9. februar 2007 utførte E et advokatoppdrag i Advokatfirmaet Haavinds navn. Han medvirket til å presse frem irrasjonelle avtaler. E handlet kvalifisert klanderverdig og utilbørlig i forbindelse med møtet. Det forelå derfor ansvarsgrunnlag alt etter møtet 9. februar 2007.

Når det gjelder avtalen av 15. februar 2007 hvor de omtvistede aksjene ble overdratt til E, så er den kjent ugyldig ved Borgarting lagmannsretts dom av 4. mars 2011. E opptrådte både som rådgiver og gavemottaker. I forbindelse med avtaleinngåelsen utførte E et advokatoppdrag. Det foreligger derfor ansvarsgrunnlag og mislighold av advokatoppdraget.

Det foreligger ansvar både i og utenfor kontrakt for E.

Også advokat N har handlet erstatningsbetingende uaktsomt. Han hadde kunnskap om gaven til E og gav råd om utforming av avtalen av 15. februar 2007. N var saksansvarlig og hadde derfor hovedansvaret for hvordan oppdraget ble utført. Han skulle sørget for at E fratrådte som advokat for B. Advokatfirmaet Haavind AS må identifiseres med advokat N. Den informasjonen han hadde må advokatfirmaet anses for å ha hatt.

N handlet klanderverdig overfor B og C. Han misligholdt oppdragsavtalen overfor dem.

Borgarting lagmannsrett kom i dommen av 4. mars 2011 til at også avtalene inngått 2. mars 2007 var ugyldige. E tilbakeholdt vitale opplysninger i forbindelse med avtaleinngåelsen. De forhold som begrunnet avtalens ugyldighet, må føre til erstatningsansvar.

N handlet erstatningsbetingende uaktsomt også etter 15. februar 2011. Hans advokatoppdrag fortsatte. Han bisto med å finne alternative fremgangsmåter til innløsning. Han unnlot å gi informasjon til de ankende parter om at advokatfirmaet hadde fått en egeninteresse i saken. Han var fortsatt saksansvarlig. Hans opptreden er beskrevet og kritisert i Advokatfirmaet Haavind AS' interne granskningsrapport, jf. rapporten side 31.

Når det gjelder organansvaret, anføres ikke at ledende organer i Advokatfirmaet Haavind AS har handlet uaktsomt, men det foreligger en systemsvikt som selskapet er nærmest til å bære risikoen for. Selskapet har forsikret seg mot erstatningsansvar.

De ankende parter er påført tap som følge av Advokatfirmaet Haavind AS' skadevoldende handlinger. Det vises til fremlagt tapsberegning.

Erstatning for uriktig utbetalt utbytte skal ikke tilfalle selskapet som utbyttet er utbetalt fra, men de ankende parter. Tapet har oppstått fordi midlene er forbrukt. Det oppsto ikke tap på selskapets hånd. Det var A og D som var de rettmessige eierne. Det dreier seg om en tvist om utbyttet mellom rett aksjonær og urettmessig aksjonær.

Når det gjelder kravet på avsavnsrente, vises til Rt-2002-71 og Hagstrøm, Obligasjonsrett, side 605.

Når det gjelder kravet om årsakssammenheng, vises til Rt-1992-94 [skal vel være RT-1992-64, Lovdatas anm.] (P-pilledom II).

Årsaken til tapet er inngåelse av avtalene 9. og 15. februar 2007. Alle etterfølgende omstendigheter kan føres tilbake til at E tok kontroll over aksjene ved rettsstridig opptreden i sin tid som partner i advokatfirmaet.

Tapet er påregnelig. Det var påregnelig at E tok ut utbytte, og det var påregnelig at han forbrukte utbyttet. Det har ikke betydning at E sluttet i Advokatfirmaet Haavind AS før pengene ble forbrukt. Det vises til Rt-2008-755 (Hjemmehjelpdommen).

Advokatfirmaet Haavind AS hefter for E og Ns skadevoldende handlinger og/eller unnlatelser. Det vises til domstolloven § 232 og til Elisabeth Wille, Organisering av advokatvirksomhet (2014), sidene 22-23, 81-83, 86-89, 124 og 131.

Det vises til partneravtalen av 9. juni 2005, revidert 13. mars 2007 punkt 4, som regulerer partnernes ansvar for selskapets økonomiske forpliktelser, særlig punkt 4.3 om profesjonsansvaret og punkt 5 om forvaltningen av selskapet. I punkt 5 fremgår det at det er aksjeselskapet som inngår avtaler med klienter om oppdrag, håndterer interessekonflikter og spørsmål om advokatetikk. Det vises også til Advokatfirmaet Haavinds interne granskningsrapport side 26, punkt 6.6 om ansvar og forsikring.

Det følger av domstolloven § 232 at selskapet alltid er solidarisk ansvarlig med selskapets advokater for erstatningsansvar som de pådrar seg, jf. Ot.prp.nr.7 (1990-1991) sidene 80 og 81 og Bøhn, Domstolloven kommentarutgave, sidene 998 og 999. Fra rettspraksis vises til Oslo tingretts dom av 27. februar 2006 (TOSLO-2005-48615) og Oslo tingretts dom av 4. juni 2007 (TOSLO-2006-120193).

E og Ns skadegjørende handlinger er foretatt under utførelse av et advokatoppdrag. Det er ikke avgjørende at oppdragsavtalen ikke var inngått med A og D.

Advokatfirmaet Haavind AS er også ansvarlig på objektivt grunnlag etter skadeserstatningsloven § 2-1 for arbeidstakernes skadegjørende handlinger. Partnerne i Advokatfirmaet Haavind AS må anses som arbeidstakere i relasjon til § 2-1. Det vises til Askeland, Erstatningsrettslig identifikasjon, sidene 104 -106. Det har ikke betydning om partnerne er arbeidstakere i arbeidsmiljølovens forstand. Når det gjelder hvem som er arbeidstaker etter § 2-1, vises til Innstilling II avgitt i desember 1964 sidene 43 og 9, og Engstrøm, Skadeserstatningsloven med kommentarer, side 84 samt sidene 69 og 70.

Partneravtalen punkt 6 trekker i retning av at partnerne står i et tjenesteforhold til advokatfirmaet. At advokatfirmaet er ansvarlig for partnernes handlinger, går frem av Rt-1972-815.

Skadeserstatningsloven § 2-1 dekker også forsettlig skadeforvoldelse. Det vises blant annet til Rt-2012-1420, avsnitt 33. Hvis også N har handlet erstatningsbetingende, er det bare tale om uaktsomhet. N hadde heller ingen egeninteresse i transaksjonene og det kan derfor ikke være tvilsomt at hans skadevoldelse skjedde under utføring av arbeid eller verv. Også Es handlinger ble foretatt under utføring av arbeid eller verv. Det vises til Rt-2000-211 (Bankdommen).

Det skal ikke gjøres fradrag i erstatningskravet på det grunnlag at de ankende parter kunne ha begjært midlertidig forføyning på et tidligere tidspunkt. Det er heller ikke grunnlag for å redusere kravet fordi det angivelig skal foreligge et krav mot K som ikke er fulgt opp. Heller ikke manglende forfølgning mot O gir grunnlag for reduksjon. Når det gjelder forliksavtalen med E, var det ikke mer å hente.

Det bestrides at erstatningskravet er foreldet. Foreldelsesfristen ble avbrutt ved prosessvarsel 18. mars 2009.

Det bestrides også at det er grunnlag for å avvise punkt 1 i de ankende parters påstand.

Det er nedlagt slik påstand:

1. Advokatfirmaet Haavind AS er erstatningsansvarlig i henhold til domstolloven § 232 og/eller skadeserstatningsloven § 2-1 for E og/eller Ns erstatningsbetingende handlinger og/eller unnlatelser overfor henholdsvis C, A og D.
2. Advokatfirmaet Haavind AS dømmes til å betale erstatning fastsatt etter rettens skjønn til henholdsvis C, A og D med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesloven § 3 første ledd første punktum fra to uker etter forkynnelsen av dommen og frem til betaling skjer.
3. Advokatfirmaet Haavind AS dømmes til å erstatte henholdsvis C, A og Ds sakskostnader for tingretten og lagmannsretten. 

Ankemotparten, Advokatfirmaet Haavind AS, har i hovedtrekk anført:

I Borgarting lagmannsretts dom av 4. mars 2011 er det lagt til grunn at E bemektiget seg Bs formue som gave og at han gjorde dette til egen vinning. Handlingene var ikke til gunst for Advokatfirmaet Haavind AS. De var tvert i mot i strid med advokatfirmaets interesser. E utnyttet i følge dommen en syk gammel manns mangel på rasjonalitet og ektefellens mangel på innsikt. Han unnlot å fortelle barna, A og D, hvem som var den reelle mottaker av aksjene i forbindelse med avtalen av 2. mars 2007. Han oppgav uriktigheter og opptrådte påtakelig utspekulert i sin kommunikasjon for å forlede barna.

Advokatfirmaet Haavind AS hadde ikke mulighet for å kontrollere og forebygge Es handlemåte.

E har brutt lover og moralnormer, herunder advokatetikk, og hans handlinger kan ha vært straffbare, men han har ikke brutt noen kontrakt eller oppdragsavtale med oppdragsgiver B eller eventuelt C.

Es fremgangsmåte var sannsynligvis planlagt, men neppe helt fra våren 2006.

E hadde en generell klientrelasjon til B, men ingen konkret oppdragsavtale om noe som er misligholdt. Han hadde neppe noen klientrelasjon til C.

N har fått kritikk når det gjelder manglende oppfølging av interne rutiner i advokatfirmaet og for ikke å ha opptrådt advokatetisk korrekt, men det foreligger ikke ansvarsgrunnlag for ham, og han har heller ikke forårsaket noe tap. At han var oppført som saksansvarlig, har ikke betydning. I realiteten hadde han helt konkrete oppdrag, særlig angående arveavgift.

Det bestrides at Advokatfirmaet Haavind AS i større grad kan holdes ansvarlig om N også er erstatningsansvarlig.

Ansvaret for et advokatfirma er ikke ment detaljregulert i domstolloven § 232, men er snarere forutsatt. Både for selskapet og advokaten er ansvaret begrenset til det «som selskapet pådrar seg i forbindelse med oppdraget». Noe av hensikten med § 232 var å opprettholde den enkelte advokats personlige ansvar.

Spørsmålet er om Es handlinger kan henregnes til noe Advokatfirmaet Haavind AS har pådratt seg i sin virksomhet, i «sitt navn». Et mulig ansvarsgrunnlag må søkes i arbeidsgiveransvaret eller kontraktsansvar.

Det bestrides at skadeserstatningsloven § 2-1 får anvendelse på partnere i et advokatfirma. En partner er selskapsdeltaker, ikke ansatt. Dette fremgår også av forarbeidene, jf. Ot.prp.nr.7 (1990-1991) punkt 7.2. Når det gjelder hvem som er arbeidstaker, vises til Lødrup, Lærebok i erstatningsrett, side 195 og Borgarting lagmannsretts kjennelse 26. mars 2010 (LB-2010-17395) hvor avtalt arbeidsplikt ikke ble ansett avgjørende. Det vises videre til Rt-1996-742.

Subsidiært bestrides at E drev med «utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiver».

Ytteligere subsidiært anføres at Es handlinger gikk utenfor det som «det var rimelig å regne med». Han handlet dessuten forsettlig. Det vises til forarbeidene, Innstilling II, 1964 side 45 og til Strandberg i Jussens venner 2012 side 33 flg. Fra rettspraksis vises til Rt-1982-1349, Rt-1996-385, Rt-1997-786 Rt-1999-1903 og Rt-2012-1240.

Når det gjelder vilkårene for erstatningsansvar ved brudd på oppdragsavtaler, vises til Røed, Foreldelse av fordringer, sidene 281-283. Det må påvises brudd på pliktnormer som springer ut av den konkrete avtale. Det vises også til Gulating lagmannsretts dom av 17. oktober 1994 (LG-1993-956) og Wågheim, Advokaters erstatningsansvar, side 56.

I denne saken foreligger ingen oppdragsavtale som er misligholdt.

Det bestrides at Advokatfirmaet Haavind AS er ansvarlig på grunn av organansvar. Ingen ledende organer har opptrådt uaktsomt. Det foreligger ikke systemfeil som medfører erstatningsansvar.

Når det gjelder det tapte utbytte, er dette tap på selskapets hånd. Det vises for øvrig til aksjeloven § 3-7 og til Rt-2004-1816.

Advokatfirmaet Haavind AS skal ikke gjøres solidarisk ansvarlig for sakskostnadene som er pålagt E og [firma3] AS i Borgarting lagmannsretts dom av 4. mars 2011. Tilsvarende krav ble avvist i K-saken, jf. Oslo tingretts dom 31. januar 2012. Det vises også til Borgarting lagmannsretts dom 4. februar 2013 (LB-2011-136539) med videre henvisninger.

Når det gjelder C, har hun ikke eid aksjer, tapt utbytte eller hatt sakskostnader.

Om det skulle foreligge ansvarsgrunnlag, er det ikke tilstrekkelig årsakssammenheng. Uansett er ikke kravene til påregnelighet og adekvans oppfylt.

I den foreliggende saken var den skadegjørende handling at E og [firma3] AS fikk overdratt aksjene til seg, men det førte ikke til noe tap. Tapet oppsto etter at arvingene bestred aksjeervervet. Tapet oppsto ikke før E ble insolvent og [firma3] AS gikk konkurs. Overføringen av aksjene blir derfor et mindre vesentlig bidrag til tapene som kreves erstattet.

Det foreligger ikke rettslig årsakssammenheng. Tapene oppsto i tid flere måneder etter at E sluttet hos Advokatfirmaet Haavind AS. De mellomliggende hendelsene gjør årsakssammenhengen mindre advekvat.

Advokatfirmaet Haavind AS hadde uansett ingen påvirkningsmulighet eller innflytelse på Es valg og disposisjoner, og heller ikke på beslutninger som ble fattet av selskapene [firma3] AS og [firma1] AS.

Erstatningskravet er uansett for høyt. Det må gjøres fradrag for 4,1 millioner kroner som ble gitt i utbytte til K. Kravet må videre reduseres på grunn av oversittelse av klagefrist på utleggsforretning for å sikre verdier i [adresse1] og fordi det ble unnlatt å ta arrest i verdier tilhørende E og [firma3] AS. De ankende parter har frafalt krav mot andre de selv hevder er ansvarlige. De har også unnlatt å forfølge kravet mot E, men inngikk i stede forlik 2. mars 2012. Rentekravene er uhjemlet og bestrides.

Erstatningskravet er foreldet. Foreldelsesfristen begynte å løpe alt våren eller senest høsten 2007 og ble først avbrutt ved stevning til Oslo tingrett 22. desember 2011.

Det er nedlagt slik påstand:

1. De ankende parters fastsettelsespåstand, pkt 1 i påstanden, avvises.
2. Anken forkastes.
3. Advokatfirmaet Haavind AS tilkjennes sakens kostnader for lagmannsretten. 

Lagmannsretten bemerker:

En av forutsetningene for at Advokatfirmaet Haavind AS skal være erstatningsansvarlig, er at E eller N, eventuelt begge, har opptrådt på en slik måte at de er erstatningsansvarlige for det tapet som kreves dekket av de ankende parter. Dette kan være noe annerledes når det gjelder ansvar på grunnlag av systemfeil. Lagmannsretten kommer tilbake til det nedenfor.

Spørsmålet om E har opptrådt erstatningsbetingende

I forbindelse med at avtalene 9. og 15. februar og 2. mars 2007 ble satt til side av Borgarting lagmannsrett ved dom av 4. mars 2011, ble Es opptreden beskrevet slik:

Lagmannsretten legger til grunn at A og D valgte å underskrive avtalene som følge av det betydelige press de ble utsatt for fra sin far. Som påpekt legger lagmannsretten til grunn at B på dette tidspunktet var sterkt mentalt svekket, og at hans handlemåte bygget på et irrasjonelt grunnlag. Dette gjelder selv om det avtalene gjaldt, var tilbakeføring av gavedisposisjoner som hadde skjedd noen få måneder tidligere.

Lagmannsretten finner at K og E ved sin opptreden medvirket til at B i den tilstanden han var, presset fram avtaler som K og E måtte forstå bygget på et irrasjonelt grunnlag.

Retten legger ikke avgjørende vekt på at B også flere ganger tidligere hadde tatt raske beslutninger om meget store forretningsmessige disposisjoner på et grunnlag som, i alle fall sett utenfra, kunne fremstå som ufullstendig. I dette tilfellet er det dokumentert at B var sterkt mentalt svekket da avtalene ble inngått, og det er påvist konkret hvordan avtalenes innhold er irrasjonelt i forhold til Bs tidligere vurderinger og disposisjoner.

Lagmannsretten vil ytterligere peke at også etterfølgende omstendigheter kan inngå i urimelighetsvurderingen etter avtaleloven § 36. Det fremgår likevel av Rt-1990-500 at avtalelovens § 36 skal brukes med forsiktighet når det gjelder etterfølgende forhold.

Både A og D har forklart at de ikke ville inngått avtalene dersom de hadde vært klar over at faren ville overdra aksjene videre. Gjennom avtalene 9. februar ga de tilbake betydelige verdier i form av aksjer i selskaper som hadde vært i familiens eie i årevis. I selskapene lå fritidseiendommer som hadde vært i familiens eie og flittig benyttet i generasjoner. Disse ville forbli i familien også ved tilbakelevering av aksjene.

Etter lagmannsrettens syn utgjør overføringen av aksjer til E en etterfølgende omstendighet som er relevant ved vurderingen etter avtaleloven § 36. Bs begrunnelse for å presse frem avtalene av 9. februar var å sikre ham kontroll over selskapene. Gjennom den etterfølgende avtalen med E mistet han, som lagmannsretten kommer tilbake til nedenfor, muligheten til slik kontroll.

Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at avtalene av 9. februar 2007 må anses ugyldige i sin helhet etter avtaleloven § 36. En delvis tilsidesettelse av avtalen er ikke aktuelt.

Ankemotpartene har påpekt at det var selskapene [firma1] og [firma2] som var parter i avtalene av 9. februar 2007, og at disse selskapene ikke er parter i nærværende søksmål. Ut fra sammenhengen med de etterfølgende avtalene har lagmannsretten likevel funnet grunn til å ta standpunkt til gyldigheten av disse avtalene. Virkningen av ugyldighet er nærmere drøftet nedenfor. 

Avtalene av 15. februar 2007

Etter at avtalene om innløsning av aksjer var inngått 9. februar 2007, var det en viss kontakt mellom A og E om de skattemessige konsekvensene av dette, samt enkelte forhold knyttet til fritidseiendommer på Hankø. Eierskapet til selskapene ble ikke diskutert.

Samtidig var E i jevnlige møter med B. For lagmannsretten har han forklart at han 14. februar 2007 fikk tilbud om å overta de aksjene som A og D etter innløsningsavtalen hadde gitt fra seg. Dette skal ha kommet overraskende på ham, og han ba derfor om betenkningstid til neste dag. Etter å ha diskutert saken med sin kone, besluttet han dagen etter å akseptere tilbudet under forutsetning av at C og K ga sitt samtykke. Det ble deretter utferdiget to avtaler mellom B og E, én om selve overdragelsen av aksjene og én om de nærmere rettigheter og forpliktelser for E knyttet til overdragelsen. Avtalene er gjengitt ovenfor. Samtidig underskrev B og C et nytt testament, hvor E ble innsatt som testamentsfullbyrder.

Etter at avtalene var undertegnet, sendte E en e-post til A hvor han opplyste at han etter avtale med B hadde tiltrådt som styreleder i [firma1] og datterselskaper. Han ba samtidig om at alle henvendelser rundt selskapene ble rettet til ham. Det ble ikke opplyst om at han også hadde overtatt 2/3 av aksjene.

De ankende parter har anført at avtalene av 15. februar 2007 må anses som ugyldige etter avtalelovens regler, og det er anført at avtalene er et resultat av et målrettet arbeid for å overta aksjene i selskapene. E har bestridt dette, og vist til at B ønsket å sikre videre drift av selskapene, og han at ikke ønsket at selskapene skulle inngå i hans dødsbo.

To vitner med tilknytning til Advokatfirmaet Haavind Vislie AS har forklart at de under en samtale våren 2006 med O oppfattet henne slik at hun og E kunne komme i posisjon til å overta betydelige verdier. Det ene vitnet knyttet dette til et eldre ektepar som var hyttenaboer, mens den andre knyttet det til en virksomhet. Lagmannsretten betviler ikke de to vitnenes oppfatning av samtalen. Men, ut fra det totale bevisbildet finner lagmannsretten det ikke sannsynliggjort at ekteparet E siden våren 2006 har hatt en plan om å overta en større andel av aksjene i [firma1] eller [firma2].

Etter avtaleloven § 33 kan en avtale kjennes ugyldig dersom det vil være uredelig å gjøre den gjeldende. Bestemmelsen lyder som følger:

Selv om en viljeserklæring ellers maatte ansees for gyldig, binder den ikke den, som har avgit den, hvis det paa grund av omstændigheter, som forelaa, da den anden part fik kundskap om erklæringen, og som det maa antages, at han kjendte til, vilde stride mot redelighet eller god tro, om han gjorde erklæringen gjældende.

Avtalen mellom B og E ble inngått på et tidspunkt hvor B var svært svekket både fysisk og mentalt som følge av alvorlig sykdom. Ut fra de legejournaler og de forklaringer som er gitt, er det ikke tvilsomt at E, som hadde kjent B i mange år, var klar over hans tilstand da tilbudet om aksjer ble fremsatt.

B var ved avtaleinngåelsen opprørt og dypt fortvilet etter en opprivende familiekonflikt, som utad fremsto som uforståelig, og han var meget bekymret for videre forretningsdrift. Etter lagmannsrettens syn må en advokat i en slik situasjon utvise ekstra aktsomhet, og retten kan i hovedsak slutte seg til de merknader som fremkommer i Disiplinærnemndens og Advokatforeningens vedtak om brudd på reglene om god advokatskikk. Ved å akseptere tilbudet om aksjer og selv utarbeide utkast til avtaler, kom han i en posisjon hvor han og hans klient åpenbart kunne ha motstridende interesser.

Brudd på reglene om god advokatskikk vil ikke nødvendigvis lede til at en avtale kjennes ugyldig. Lagmannsretten vil likevel fremheve at det i denne saken er tale om klare brudd på grunnleggende advokatetiske prinsipper.

Ved vurderingen etter avtaleloven § 33 må det legges vekt på innholdet i avtalene sammenholdt med det tillitsforhold som forelå mellom B og E.

E var kjent med at B nylig hadde kjøpt aksjene tilbake for 10 millioner kroner fra Hallvard Nygaard, for deretter kort tid etter å kjøpe de samme aksjene tilbake fra sine barn for seks millioner kroner. Begge transaksjonene var fra Bs side begrunnet med hans behov for kontroll over selskapene og bekymring for videre drift.

Til tross for disse forhold inngikk han en avtale som innebar at B med endelig virkning, vederlagsfritt overførte aksjene til ham. Avtalen inneholdt ingen tilbakekjøpsklausul, og B fratrådte også som styreleder i selskapene. Han hadde således fraskrevet seg enhver mulighet for kontroll over hva han anså som sitt livsverk med betydelige økonomiske verdier. I tillegg til eiendomsrett til aksjene, var E sikret et årlig honorar på 550 000 kroner for arbeidet som styreleder, og et årlig advokathonorar på minst 300 000 kroner.

Lagmannsretten bemerker at avtalen mellom B og E avvek vesentlig fra den avtalen som i september 2005 ble inngått mellom B og Hallvard Nygaard. Avtalen med Nygaard inneholdt en tilbakekjøpeklausul, som B også benyttet seg av for å få aksjene tilbake fra Nygaard. Avtalen innebar også at B skulle ha rett til styreplass så lenge han ønsket det, og det var angitt at i «alle saker som angår velferd for B/C [B og C] skal B ha det avgjørende ord».

Også etter avtalen med A og D 27. november 2006 var B sikret innflytelse gjennom selskapenes styrer. Det fulgte av avtalene at B skulle være styrets leder så lenge han var i live. Avtalen med E 15. februar 2007 innebar således at B fraskrev seg kontroll over selskapene på en helt annen måte enn han hadde gjort tidligere.

E har hevdet at avtalen som han utarbeidet og inngikk med B, var etter modell fra den tidligere avtalen mellom E og Nygaard. Det som her er påpekt, viser at det var vesentlige forskjeller mellom de to avtalene.

Ved bedømmelsen av avtalene viser lagmannsretten også til at selskapene som E overtok aksjer i, også var eier av de betydelige fritidseiendommene som B hadde benyttet på Hankø og på Geilo. Ved inngåelsen av avtalene var det åpenbart grunn til å vurdere om avtalene burde inneholde særlige bestemmelser om eiendomsrett, eventuelt bruksrett, til disse eiendommene for B og C, og når det gjaldt Geilo, også for D. Det er ikke holdepunkter for at slike spørsmål ble drøftet mellom B og E.

For så vidt gjelder Cs påtegning på avtalen, legger lagmannsretten til grunn at hun fulgte sin manns anvisninger, og ikke på noe tidspunkt var involvert i eller hadde forutsetninger for å forstå konsekvensene av de avtaler som ble inngått. Dette vises både ved de forklaringer som er gitt fra hennes barn og tidligere ansatte i selskapene, og ved hennes ulike erklæringer i saken som sterkt bærer preg at hun har vært villig til å signere det hun anmodes om å signere. Det er åpenbart at E var kjent med at C ikke hadde noen selvstendig mening om innholdet i de avtalene som ble inngått.

Etter en samlet vurdering er lagmannsretten således av den oppfatning at det vil være i strid med redelighet eller god tro å gjøre avtalene av 15. februar 2007 mellom B og E gjeldende. Lagmannsretten finner derfor at avtalene må anses ugyldige etter avtaleloven § 33. 

Avtalene 2. mars 2007

Avtalene 9. februar 2007 fastsatte at aksjene i [firma1] og [firma2] skulle innløses etter aksjelovens regler. Det er fra de ankende parters side gjort gjeldende at en slik avtale mellom et selskap og en aksjeeier etter selskapsrettslige regler ikke vil være bindende. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å gå inn på dette.

Retten legger til grunn at det etter hvert ble klart for E at gjennomføring av en prosess med innløsning ville ta tid, blant fordi et vedtak om innløsning må bygge på et godkjent regnskap. Etter forklaringer fra partene i saken, sammenholdt med fremlagt e-postkorrespondanse, legger lagmannsretten til grunn at E tok opp spørsmålet om man i stedet skulle gjennomføre transaksjonen gjennom salg av aksjene til et nystiftet selskap.

Avtale om salg av aksjene fra A og D til [firma3] AS ble inngått 2. mars 2007. Et grunnleggende spørsmål for gyldigheten av disse avtalene er om A og D på dette tidspunkt visste eller burde visst at E hadde inngått avtale med B om overføring av aksjene til seg, og at aksjene på det grunnlag ble overført til et selskap som var eid av E.

Lagmannsretten bemerker at E i perioden frem til 2. mars 2007 hadde omfattende kontakt med A og D, og med Ds advokat Irene Søreide. I denne sammenheng fremsto han hele tiden som advokat for B og selskapene. Han ga samtidig gitt uttrykk for at han var ny styreleder i selskapene, selv om han formelt ikke var valgt til dette. Han orienterte verken A, D eller de ansatte i [firma1]/[firma2] om at han nå også var eier av selskapene. I en e-post 18. februar 2007 til A ga han imidlertid uttrykk for at B og C var oppskaket og sinte etter en e-post og en telefon fra sønnen, og således skulle skjermes fremover. I samme e-post understreket han at eventuelle innsigelser som var knyttet til arv, i henhold til en bestemmelse i testamentet ville medføre at barna ble gjort arveløse.

Det fremgår av e-postkorrespondanse mellom advokat Irene Søreide og L at L fryktet at E ville komme eller var kommet i en eierposisjon. Tilsvarende fremgår av en e-post fra A til advokat Svein Gerhard Simonnæs. I Es svar på henvendelsene fra advokat Søreide ble det imidlertid ikke opplyst noe om hans eierposisjon. Etter lagmannsrettens syn fremstår de e-poster fra E som er fremlagt, som et klart forsøk på å skjule det reelle eierskapet. Det vises særlig til at advokat Søreide ga informasjon om at hennes klienter ikke ønsket å selge til et selskap under stiftelse, uten å kjenne til hvem som var eier. E gjorde da oppmerksom på at dette ikke ville være B og C, men unnlot å fortelle at det var ham selv som sto bak selskapet. Samtidig presiserte han at det var B og Cs klare ønske at tilbakeføringen skulle skje ved salg, og han sørget for at disse utferdiget en erklæring om dette. E var på dette tidspunkt fullt klar over at barna ikke ønsket å uroe sine foreldre.

E har forklart at han opptrådte i henhold til B ønske, og at han ikke orienterte om sitt eierskap idet C skal ha opplyst dette til A på telefon. Lagmannsretten fester ikke lit til hans forklaring på dette punkt. Det fremstår som usannsynlig at C, som overhodet ikke tok del i forretningene, skulle ha orientert A om en endring på eiersiden. Dersom så hadde vært tilfelle, ville det ikke vært grunn for E til å holde tilbake opplysninger om eierskapet slik han gjorde.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at da avtalene 2. mars 2007 ble inngått, visste ikke A og D at E hadde inngått avtale med B om overføring av aksjene til seg, og at aksjene på det grunnlag ble overført til et selskap som var eid av E. Ut fra det som er påpekt, kan lagmannsretten heller ikke se at de burde ha visst dette.

Lagmannsretten bemerker at både A, D og hennes advokat synes å ha hatt en mistanke om at eierrettigheter til aksjer var eller kunne bli overført til K, E eller til andre. Det forelå imidlertid ikke noe grunnlag for å mistenke at B nærmest betingelsesløst og endelig hadde overført samtlige aksjer som barna hadde eid, til E.

Lagmannsretten finner det klart at dersom A og D hadde vært kjent med de faktiske forhold, ville de ikke inngått avtale om overføring av sine aksjer til [firma3] AS. E kan utvilsomt bebreides for at han ikke informerte A og D om de faktiske forhold. Det må ha fremstått klart for ham at A og D ikke ville overdratt aksjene dersom de var kjent med disse forholdene. Etter dette finner lagmannsretten at det vil stride mot redelighet eller god tro å gjøre avtalene gjeldende. De må således anses ugyldige etter avtaleloven § 33.

Borgarting lagmannsretts dom 4. mars 2011, som sitatet ovenfor er hentet fra, er rettskraftig. Den er likevel ikke bindende for lagmannsretten i den foreliggende saken, men ingen av partene har bestridt det faktum som er beskrevet i dommen. Denne lagmannsrett legger derfor til grunn at E handlet slik som beskrevet i dommen.

Det er på det rene at E ikke hadde noe advokatoppdrag for A og D i forbindelse med avtaleinngåelsene nevnt ovenfor. Han var imidlertid engasjert som advokat for B.

Partene er uenige om hvorvidt E også representerte C. Det er på det rene at han også hadde oppdrag for henne i visse sammenhenger. Han satt blant annet opp et felles testament for B og C 15. februar 2007. C underskrev avtalen av 15. februar 2007 og var en av avtalepartene. Lagmannsretten er imidlertid kommet til at E i forbindelse med inngåelse av avtalen ikke var advokat for C. Det er ikke opplyst at C på noe tidspunkt gav uttrykk for en selvstendig oppfatning av det som er regulert i avtalen.

Es eventuelle erstatningsansvar overfor A, D og C vil derfor være et rent culpaansvar. Det dreier seg med andre ord ikke om erstatning på grunnlag av brudd på en oppdragsavtale. Om C også kan fremme et erstatningskrav på grunnlag av oppdragsavtalen E hadde med B, fordi hun er Bs eneste arving og rettsetterfølger, trenger lagmannsretten ikke ta stilling til. Det skyldes resultatet av culpavurderingen nedenfor.

At en advokat kan bli ansvarlig også overfor en motpart, er forutsatt i Rt-1997-1322, selv om kravet i den saken ikke førte frem. Det ble uttalt at for å konstatere erstatningsansvar, måtte advokatens handlemåte overfor motparten fremstå som klanderverdig og utilbørlig. Det samme antar lagmannsretten gjelder overfor ikke-klienter som ikke er direkte motparter, men som anser seg for å ha felles interesser med advokatens klient.

Borgarting lagmannsretts dom av 13. oktober 2004 (LB-2003-14586) gjaldt også erstatningskrav mot en advokat som representerte motparten. Kravet førte ikke frem fordi advokatens forhold ikke var tilstrekkelig klanderverdig.

Ved å handle slik som beskrevet i sitatet fra Borgarting lagmannsretts dom av 4. mars 2011, har E opptrådt utilbørlig og klanderverdig overfor A, D og C, særlig da avtalene av 9. og 15. februar samt 2. mars 2007 ble inngått. Oppsummert har lagmannsretten i denne forbindelse særlig lagt vekt på at E medvirket til at B i den tilstanden han var, presset frem avtaler som E måtte forstå bygget på et irrasjonelt grunnlag. Gjennom avtalene 9. februar 2009 fraskrev A og D seg sine aksjer. Da E ønsket A og Ds underskrifter på avtalen 2. mars 2007, presset han dem utilbørlig ved å si at foreldrene ikke ville tåle innsigelser. Han unnlot dessuten aktivt å opplyse at aksjene skulle overføres til et aksjeselskap som han selv eide. Dette var ukjent for A og D. Det legges til grunn at de ikke ville ha underskrevet avtalene hvis de hadde kjent til det faktiske forholdet.

E handlet planmessig for å skaffe seg verdier på bekostning av A og D som eide aksjene før faren presset dem til å gå med på innløsning gjennom avtalene 9. februar 2007. E handlet med andre ord ikke bare uaktsomt, men forsettlig. At E handlet på denne måten, er for øvrig uomtvistet mellom partene.

Es opptreden i forbindelse med inngåelse av avtalene 9. og 15. februar samt 2. mars 2007 representerte et klart brudd på advokatetiske normer. Det vises til Disiplinærnemndens vedtak av 11. desember 2008, som er gjengitt ovenfor. Det fremheves særlig at E unnlot å fratre som Bs advokat til tross for at han hadde egeninteresser i saken og derfor ikke kunne opptre uavhengig.

Samlet sett har E opptrådt erstatningsbetingende overfor C, A og D. Avtalen 15. februar 2007 om overdragelse av to tredjedeler av aksjene i [firma1] AS og [firma2] AS vederlagsfritt fra B til E innebar en betydelig gave selv om man ser den i sammenheng med den andre avtalen inngått samme dato, og som inneholder en nærmere regulering av forholdet.

Et eventuelt erstatningsansvar vil omfatte det tap som står i adekvat og påregnelig årsakssammenheng med avtaleinngåelsene, det vil si det tap de ankende parter pådro seg ved at de ikke ble sittende med aksjene. I denne forbindelse må det tas hensyn til at avtalene er kjent ugyldige og aksjene er tilbakeført til A og D.

Lagmannsretten vil først å vurdere Ns rolle nærmere og så drøfte advokatfirmaets eventuelle ansvar.

Nærmere om Ns rolle

Spørsmålet er i første omgang om N har opptrådt på en måte som kan medføre erstatningsansvar for ham selv, og dernest om han eventuelt har påført Advokatfirmaet Haavind AS erstatningsansvar gjennom sin handlemåte. Det bemerkes innledningsvis at det ikke er fremmet noe erstatningskrav mot N personlig.

I en e-post 29. november 2006, etter at han hadde fått B som klient, skrev E at han hadde satt P som saksansvarlig og N som medarbeider på saken, og at de kunne bytte hvis de ville, noe de også gjorde. Det er ikke anført at P på noen måte har opptrådt erstatningsbetingende. N ble av E spurt om innløsningsavtalene av 9. februar 2007 så greie ut, og N gjorde en vurdering av de skatte- og avgiftsmessige problemene, som han meddelte E i forskjellige e-poster.

I forkant av avtaleinngåelsene 15. februar 2007 var N også involvert i diskusjon med E om de skatte- og avgiftsmessige spørsmålene. Det samme gjelder i tiden videre frem mot avtalene 2. mars samme år. Det synes likevel klart at det hele tiden var E som hadde den direkte kontakten både med klienten B og med A og D. Som alt nevnt, synes det derfor åpenbart at den reelt saksansvarlige/klientansvarlige var E.

N har selv forklart at han fikk informasjon den 14. februar 2007 om at det var E som skulle overta aksjene fra B. Han fortsatte etter det å besvare spørsmål fra E om den skatte- og avgiftsmessige situasjonen for B og de to av hans barn som var involvert, men har som tidligere nevnt, forklart at han trodde de kjente til at E var mottaker av aksjene. Det er på det rene at N unnlot å nevne for andre i Advokatfirmaet Haavind AS at E skulle motta gaven, noe han etter advokatfirmaets interne etiske regler burde ha gjort.

Blant annet fordi N trodde de ankende parter var innforstått med at E skulle overta aksjene, er lagmannsretten kommet til at han ikke har opptrådt utilbørlig eller klanderverdig overfor dem. Det minnes i denne forbindelse om at det lagmannsretten har funnet utilbørlig og klanderverdig fra Es side overfor A og D, var at han ved sin opptreden medvirket til at B i den tilstanden han var, presset frem avtaler 9. februar 2007 som E måtte forstå bygget på et irrasjonelt grunnlag. Den klanderverdige opptredenen besto videre i at E selv presset A og D utilbørlig ved å si at foreldrene ikke ville tåle innsigelser i forbindelse med salg av aksjene til et aksjeselskap «med ukjent eier» 2. mars 2007. Han unnlot dessuten aktivt å opplyse at aksjene skulle overføres til et aksjeselskap som han selv eide. N medvirket ikke til disse handlingene, og fortielsen kjente han ikke til. Det var ikke Ns bidrag til utredning av skatte- og avgiftsmessige forhold som gjorde at avtalene ble kjent ugyldige og som medfører at Es handlemåte kan danne grunnlag for erstatning.

Selv om N hadde opptrådt klanderverdig og utilbørlig, er det tvilsom om han kunne ha pådratt Advokatfirmaet Haavind AS erstatningsansvar etter domstolloven § 232. Det vises til at N hadde helsemessige problemer i 2004, og at han derfor ble tatt ut av partneravtalen. Han deltok ikke på partnermøter og hadde ikke stemmerett. Han har forklart at han bare var partner i advokatfirmaet i navnet, og at han hadde egen økonomi. I tillegg hadde han kontor et annet sted. Disse forholdene går også frem av advokatfirmaets interne granskningsrapport. I motsatt retning trekker imidlertid det forhold at han utad fortsatt fremsto som partner.

Spørsmålet om advokatfirmaet er erstatningsansvarlig med hjemmel i skadeserstatningsloven § 2-1

Det følger av skadeserstatningsloven § 2-1 første ledd at arbeidsgiver svarer for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren. Hvem som er arbeidstaker, er definert i bestemmelsens tredje ledd. Med arbeidstaker menes enhver som gjør arbeid eller utfører verv i arbeidsgivers tjeneste.

I kjennelse av 26. mars 2010 (LB2010-17395) behandlet Borgarting lagmannsrett spørsmålet om hvordan forholdet mellom et ansvarlig selskap og deltakere med arbeidsplikt skulle bedømmes i relasjon til arbeidsmiljøloven § 1-8 første ledd hvor arbeidstakerdefinisjonen er formulert på tilnærmet samme måte som i § 2-1 tredje ledd. Det ble lagt til grunn at deltakeren/partneren ikke var arbeidstaker selv om han innehadde posisjonen som administrerende direktør.

Det er ikke gitt at arbeidstakerbegrepet skal tolkes likt i skadeserstatningsloven og arbeidsmiljøloven. Ovennevnte avgjørelse viser likevel at arbeidsplikt for en partner ikke uten videre medfører at man står overfor et ansettelsesforhold.

Saken i Rt-1996-742 (Minnordommen) dreide seg om hvorvidt et eierselskap kunne bli erstatningsansvarlig etter skadeserstatningsloven § 2-1 for handlinger foretatt av et styremedlem i Minnor AS. Vedkommende hadde fått vervet som styremedlem som følge av sitt arbeidsforhold i eierselskapet. Eierselskapet ble ikke ansett ansvarlig.

I denne saken har E inngått en partneravtale i et indre selskap som utad fremtrer som et aksjeselskap. Partneravtalen forutsatte at E også skulle skrive under på en aksjonæravtale, men denne er ikke fremlagt for retten. Partnerne er etter partneravtalen forpliktet til å eie aksjer i selskapet og er forpliktet til å yte et kapitalinnskudd som gir en forsvarlig selskapskapital. Partnerne har arbeidsplikt, men domstolsloven § 232 er gitt anvendelse, slik at selskapet ikke kan instruere en partner om den faglige utførelsen av arbeidet når det gjelder det enkelte oppdrag. Alle inntektene av partnernes virksomhet skal tilfalle selskapet (indre selskap). Punkt 17 i partneravtalen har bestemmelser om uttreden av selskapet, og punkt 18 har regler for utelukkelse ved blant annet vesentlig mislighold av partneravtalen.

Slik partneravtalen er utformet og slik forholdet mellom partnerne og aksjeselskapet fremstår, mener lagmannsretten at en partner ikke er arbeidstaker slik begrepet skal forstås i relasjon til skadeserstatningsloven § 2-1, men selskapsdeltaker og selvstendig næringsdrivende. Det kan derfor ikke med hjemmel bestemmelsen gjøres gjeldende erstatningsansvar mot Advokatfirmaet Haavind AS for skadegjørende handlinger foretatt av E i hans advokatvirksomhet.

Selv om lagmannsretten er kommet til at N ikke har handlet erstatningsbetingende, bemerkes for ordens skyld at han i denne sammenheng står i samme stilling som E. Også han var partner i selskapet (i navnet) og som sådan ikke arbeidstaker. Dette må gjelde selv om han hadde en særavtale med advokatfirmaet da de skadegjørende handlingene skjedde. Særavtalen, som er beskrevet nærmere ovenfor, medførte ikke at N ble ansatt i firmaet, men at han hadde egen økonomi.

Tingretten tok ikke standpunkt til om E (og eventuelt N) som partner i Advokatfirmaet Haavind AS var arbeidstaker i lovens forstand, men fant at skadeserstatningsloven § 2-1 første ledd annet punktum måtte komme til anvendelse. Bestemmelsen sier at arbeidsgiveransvaret ikke skal omfatte skade som skyldes at arbeidstaker går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet og vervet. Siden lagmannsretten er kommet til at E og N ikke er arbeidstakere, er det ikke nødvendig å ta standpunkt til dette spørsmålet.

Spørsmålet om advokatselskapet er erstatningsansvarlig med hjemmel i domstolloven § 232

De ankende parter har også påberopt domstolloven § 232 som grunnlag for sitt krav. Etter bestemmelsens første ledd skal selskapet utpeke en bestemt av selskapets advokater som ansvarlig for det enkelte oppdrag under advokatvirksomheten. Bestemmelsens annet ledd lyder slik:

Den utpekte advokat er solidarisk ansvarlig med selskapet for erstatningsansvar som selskapet pådrar seg i forbindelse med oppdraget. Foruten den utpekte advokaten er andre advokater i selskapet som selvstendig har pådratt selskapet erstatningsansvar i forbindelse med oppdraget, solidarisk ansvarlig med selskapet.

Bestemmelsen kom inn i loven i 1992. Bakgrunnen var etablering av advokatvirksomheter som selskaper. I Ot.prp.nr.7 (1990-1991) står det i kommentaren til domstolloven § 232 at når et selskap driver advokatvirksomhet, kan selskapet påta seg oppdrag som sådant. Om § 232 annet ledd, annet punktum står følgende:

Annet punktum fastslår det personlige ansvar for alle advokater som selvstendig har pådratt selskapet erstatningsansvar i forbindelse med utførelse av advokatoppdrag. Med «selvstendig» menes at andel i kumulert culpa ikke er nok til at advokaten blir personlig ansvarlig. Med advokat siktes i annet punktum til personer som har advokatbevilling, uavhengig av om vedkommende opptrer som fullmektig for en av selskapets øvrig advokater.

Det personlige ansvar for selskapets advokater etter annet ledd kommer i tillegg til selskapets ansvar. Selskapet vil alltid hefte med sin formue for erstatningsansvar som er pådratt ved virksomhet i selskapets navn.

Lagmannsretten legger til grunn den forståelsen av bestemmelsen som fremgår av forarbeidene.

Advokat Elisabeth Wille har i boken, Organisering av advokatvirksomhet, side 86, sagt følgende om den interne ansvarsfordeling i et advokatselskap:

Partnerne utøver en økonomisk virksomhet, nemlig advokatvirksomhet, og eventuell annen virksomhet som utøves i advokatselskapets navn, for felles regning og risiko, gjennom selskapet. Alle forpliktelser som oppstår av denne virksomhet vil da være selskapets forpliktelser i henhold til selskapsloven. Dette gjelder både når handlingen eller unnlatelsen henføres til en partner, og når den henføres til en ansatt advokat med aktivisert advokatbevilling. -----.

For erstatningskrav for profesjonsansvar vil det da normalt være flere mulige ansvarlig; den ansvarlige advokat og andre advokater som har utført oppdraget, advokatselskapet og den aktuelle forsikringsgiver, samt sikkerhetsstiller dersom dette er en annen enhet enn forsikringsgiver.

I dette tilfellet har advokatselskapet ikke utpekt en bestemt advokat til å representere B. Han henvendte seg til E og han skal derfor anses som utpekt etter domstolloven § 232 første ledd tredje punktum. Lagmannsretten er således ikke enig med de ankende parter i at N var den utpekte advokat. At E i en e-post ba ham være ansvarlig for å utrede visse skatte- og avgiftsspørsmål, medførte ikke at han var den utpekte advokat.

Spørsmålet blir etter dette om E har pådratt selskapet ansvar ved «virksomhet i selskapets navn» og om ansvaret er pådratt i forbindelse med utøvelse av advokatvirksomhet på vegne av en klient, jf. ordlyden i domstolloven § 232 annet ledd hvor det heter at ansvaret skal være pådratt «i forbindelse med oppdraget».

Som redegjort for ovenfor, er ordningen i Advokatfirmaet Haavind AS at det er selskapet som er part i oppdragsavtalene med den enkelte klient. Kjernen i profesjonsansvaret utgjøres av de tilfellene hvor advokaten ikke holder tilstrekkelig faglig eller etisk standard ved utførelse av oppdragsavtalen, og dette går utover klienten. Disse tilfellene dekkes klarligvis av § 232 annet ledd slik at advokatfirmaet som sådant kan bli ansvarlig overfor klienten.

Det springende punktet er imidlertid om de tilfellene hvor advokaten opptrer utilbørlig eller klanderverdig overfor en motpart eller andre, dekkes. I så fall vil selskapet kunne pådra seg erstatningsansvar for advokatens skadevoldende handlinger utenfor kontrakt. Lagmannsretten kan ikke se at det av lovens ordlyd kan utledes at slike tilfeller ikke dekkes av selskapets ansvar etter § 232 annet ledd. Uttrykket «i forbindelse med oppdraget» betyr ikke nødvendigvis at bare klienten kan fremme et krav, men den skadegjørende handling må skje i forbindelse med oppdrag for en klient.

Det er for lagmannsretten heller ikke gjort rede for rettspraksis, forarbeider eller juridisk litteratur som utelukker at et advokatfirma kan blir ansvarlig etter § 232 annet ledd for skade påført andre enn klienten. Men det må fortsatt være et vilkår at det dreier seg om virksomhet i selskapets navn og at ansvaret er pådratt i forbindelse med et oppdrag.

Lagmannsretten er kommet til at Es inngåelse av avtalene 15. februar 2007 ikke var advokatvirksomhet i Advokatfirmaet Haavinds AS' navn.

Avtalen 15. februar 2007 om aksjeoverdragelse er underskrevet av to vitner som var sekretærer i Advokatfirmaet Haavind AS, men det kan ikke være tilstrekkelig til å si at avtaleslutningen var virksomhet i advokatfirmaets navn.

Når det gjelder den andre avtalen inngått 15. februar, trekker avtalens innhold i retning av at E ikke bedrev virksomhet i Advokatfirmaet Haavind AS' navn. Det vises til at han i punkt 1 forpliktet seg til å tre ut av advokatfirmaet. I punkt 6 forpliktet han seg til å tre inn som partner i Advokatfirmaet E.

Det legges videre til grunn at arbeidet med å sette opp avtalene ikke ble fakturert som advokatarbeid, og at Advokatfirmaet Haavind AS ikke har hatt noen gevinst av arbeidet. Advokatfirmaet hadde heller ingen interesse av at avtalene ble inngått. Tvert i mot innebar avtalene at advokatfirmaet mistet en partner som på den tiden ble ansett som dyktig.

Avtaleinngåelsene 15. februar og 2. mars 2007 skjedde etter lagmannsrettens syn i Es private interesse. Dette trekker også i retning av at avtalene ikke ble inngått som «virksomhet i advokatfirmaets navn». Det vises til Bjarte Askeland, Erstatningsrettslig identifikasjon, side 117 hvor han sier følgende:

Når den uaktsomme skadeforvoldelse springer ut av et gjøremål i arbeidstakers private interesse, mangler arbeidsgiver tilknytning til gjøremålet som forutsetning for skadens inntreden. Denne omstendighet leder ofte til at det ikke er grunnlag for identifikasjon.

Dette er sagt i relasjon til skadeserstatningsloven § 2-1, men synspunktet må ha vekt også i relasjon til domstolloven § 232 andre ledd.

Det legges til grunn at avtalene var ukjent for partnerne i Advokatfirmaet Haavind AS med unntak av N. Men heller ikke han var klar over at A og D ikke visste at aksjene skulle overføres til E eller et aksjeselskap som han eide fullt ut.

I advokatfirmaets interne granskningsrapport under punkt 7.3.3, går det frem at minst tre partnere hadde kunnskap om at det forelå en gave til E, men ikke omfanget av gaven. Ingen av disse kjente til at det samtidig forelå et klientforhold. Ingen i ledelsen hadde kunnskap om gaven og at den kom fra en klient, før oppslaget i Dagens Næringsliv 18. august 2007 da saken ble allment kjent. Lagmannsretten legger dette til grunn.

Da E 12. mars 2007 fratrådte som advokat og partner hos Advokatfirmaet Haavind AS, oppga han ikke bakgrunnen for sin fratreden. Han opplyste bare at hans nye virksomhet delvis ville bestå av forretningsmessig virksomhet gjennom en sammenslutning av selskaper som blant annet skulle drive med fast eiendom og investeringer i tillegg til advokatvirksomheten.

Spørsmålet er så om avtaleinngåelsene 15. februar og 2. mars 2007 skjedde som ledd i gjennomføring av et oppdrag for B. I det ytre kan avtaleinngåelsen se ut som en naturlig oppfølgning av oppdraget E hadde for B med å få aksjene tilbake fra A og D, og som var et ordinært advokatoppdrag. Den 15. februar endret imidlertid Es virksomhet karakter. Han opptrådte ikke lenger som advokat, men var en av avtalepartene. B, som i andre sammenhenger var Es klient, er i disse avtalene blitt avtalemotpart. At avtalen var utformet i tråd med Bs uttrykte ønske og at han fortsatt så på E som sin advokat, kan i denne sammenheng ikke være avgjørende. Bs standpunkt skyldtes at han på grunn av sykdom og høy alder ikke handlet rasjonelt, noe E var klar over.

Det var ingen andre parter i avtalen om overdragelse av aksjer som B trengte advokat for å forhandle med. C underskrev som ektefelle, ikke som part.

Avtalen av 15. februar 2007 i åtte punkter om partenes rettigheter og plikter er også underskrevet av C, antagelig fordi hun sammen med B tilstås en årlig pensjon på «opp til NOK 2 mill», samt enkelte andre goder. Men E representerte ikke B som advokat overfor C. E er også i denne avtalen avtalepart.

Det som er sagt ovenfor, gjelder også avtalen mellom B og E datert 2. mars 2007, hvor det ble avtalt at E skulle opprette et aksjeselskap som skulle eie aksjene i [firma1] AS og [firma2] AS, og at overføringen fra Bs barn skulle skje ved salg og ikke ved innløsning. Også i forbindelse med denne avtalen opptrådte E i det vesentlige i egen interesse og ikke på vegne av B.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at vilkårene for at Advokatfirmaet Haavind AS skal bli erstatningsansvarlig med hjemmel i domstolloven § 232 annet ledd ikke er oppfylt.

Erstatning på grunnlag av systemsvikt

De ankende parter har som et tredje erstatningsgrunnlag anført at det i forbindelse med Es opptreden skjedde en systemsvikt som medfører at advokatfirmaet er nærmeste til å bære risikoen for tapet E påførte dem. De ankende parter har ikke anført at noen ledende organer i Advokatfirmaet Haavind AS har opptrådt uaktsomt. Det er derimot anført at selskapets interne system for å hindre at selskapet opptrådte i strid med reglene for god advokatskikk, sviktet gjentatte ganger.

M, som er advokat og partner i Advokatfirmaet Haavind AS samt leder for advokatfirmaets etikkutvalg, har redegjort for arbeidet med å sørge for overholdelse av de advokatetiske reglene. Han har fortalt at etikkutvalget han leder, er oppnevnt av partnerutvalget som er selskapets utøvende organ. Etikkutvalget holder obligatoriske kurs om advokatetikk for firmaets advokater, og utvalget blir løpende konsultert hvis det oppstår etiske problemer. Advokatfirmaet har også et register over partnernes investeringer for å unngå habilitetsproblemer og har en egen etikkinstruks.

Det går frem av Advokatfirmaet Haavind AS' interne granskningsrapport av 23. september 2008 at N brøt etikkinstruksen (Instruks for advokatfirmaet Haavind Vislie DA interessekonflikt og etikkutvalg av 1. juni 2003) fordi han ikke varslet om at han som Es advokat, hadde mottatt brev fra advokat Steenstrup hvor det ble hevdet at E hadde handlet i strid med de advokatetiske reglene. Instruksen punkt 6.1 sier at etikkutvalget skal varsles straks ved påståtte overtredelser av advokatetiske regler. N mottok også varsel om søksmål 6. januar 2008 uten å videresende dette til advokatfirmaets ledelse. N får også kritikk fordi han fra 15. februar 2008 var klar over at E skulle fratre som partner, hans rolle som advokat for gavegiveren og om hans mottak av gaven, uten at han forsikret seg om at ledelsen var informert.

Lagmannsretten bemerker for øvrig at instruksen også har en regel i punkt 6.2 om at en advokat umiddelbart skal be etikkutvalget om råd hvis det er berettiget tvil om en konkret situasjon kan reise advokatetiske spørsmål. Denne regelen er åpenbart brutt både av E og N.

Etter lagmannsrettens syn hadde Advokatfirmaet Haavind AS et tilfredsstillende system når det gjaldt å sørge for at Regler for god advokatskikk skulle overholdes. Selskapet hadde et eget etikkutvalg, egen etikkinstruks og opplæring i god advokatskikk. Systemet for å fange opp advokatetiske problemstillinger var med andre ord på plass. Lagmannsretten kan vanskelig se at man kan pålegge et advokatfirma å gjøre særlig mer enn det Advokatfirmaet Haavind AS hadde gjort med å forebygge uetisk opptreden fra advokatenes side. Når problemene denne saken likevel ikke er fanget opp av ledelsen, skyldes det ikke systemet, men personlig svikt hos E selv og til en viss grad hos N. Lagmannsretten er således enig med tingretten i at det er vanskelig å gardere seg når det skjer en så grov svikt på det personlige plan som i denne saken. Når det ligger slik an, er ikke advokatfirmaet i vesentlig grad nærmere til å bære risikoen for tap som oppstår enn den som blir påført tapet.

Den løse tilknytningen N hadde til Haavind AS i 2007, og som er beskrevet ovenfor, taler for øvrig mot å identifisere ham med advokatfirmaet.

Om det i denne sammenheng skal foretas identifikasjon mellom E og advokatfirmaet beror langt på vei på en vurdering av de samme hensynene som lagmannsretten har berørt i forbindelse med spørsmålet om han utførte advokatvirksomhet i advokatfirmaets navn i relasjon til domstolloven § 232. Det henvises derfor til drøftelsen ovenfor om dette. Konklusjonen er at identifikasjon mellom E og selskapet ikke ville være riktig.

Etter dette kan lagmannsretten ikke se at det foreligger slik systemsvikt at det gir grunnlag for de ankende parters erstatningskrav. Ingen av grunnlagene som er anført til støtte for erstatningskravet har ført frem og anken vil derfor bli forkastet.

Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det er behov for å ta stilling til ankemotpartens krav om avvisning av punkt 1 i de ankende parters påstand. Lagmannsretten har tatt stilling til realiteten i kravet da dette var nødvendig for å ta stilling til punkt 2 i påstanden, som ikke var krevd avvist.

Sakskostnader

Advokatfirmaet Haavind AS har vunnet saken og har krav på sakskostnader i medhold av hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å gjøre unntak fra hovedregelen, jf. § 20-2 tredje ledd.

Advokatfirmaets prosessfullmektiger har levert sakskostnadsoppgave på til sammen 1 109 725 kroner, hvorav 7 725 kroner er utgifter og resten salær. Det er ikke beregnet merverdiavgift. I tillegg er det krevet godtgjørelse for partens eget arbeid.

Etter tvisteloven § 20-5 første ledd skal erstatning for sakskostnader dekke alle partens nødvendige kostnader ved saken. Etter lagmannsrettens syn er sakskostnadskravet for så vidt gjelder salær for saksforberedelse frem til innsendelse av anketilsvar og saksforberedelse frem til ankeforhandling på til sammen 834 000 kroner for høyt. Kostnadsbeløpet for disse postene settes skjønnsmessig til 602 275 kroner, slik at samlet salær blir 870 275 kroner. Inkludert utgifter, bortsett fra kostnader til dekning av partens eget arbeid, blir sakskostnadsbeløpet 878 000 kroner (870 275+7 725).

Advokatfirmaet Haavind AS har som nevnt også krevet kostnader til partens eget arbeid dekket med 75 timer. Arbeidet gjelder oppfølgning av saksforberedelsen, rapportering til selskapets ledelse om kravet og utvikling av saken, bistand og instruksjon til prosessfullmektigene, møter under saksforberedelsen, gjennomgang av prosesskriv, gjennomgang av utdrag, håndtering av pressehenvendelser - kontakt med Haavinds medierådgiver, kontakt med forsikringsselskap, deltagelse i hovedforhandling med videre. Det er ikke medtatt arbeid med saken for selskapets administrasjon. Kravet er på 262 500 kroner.

I Tvisteloven kommentarutgave fremgår det i kommentaren til § 20-5 første ledd siste punktum at hovedregelen og utgangspunktet fortsatt er at arbeid nedlagt i egen sak som part, ikke gir grunnlag for et krav på sakskostnader. Etter nevnte bestemmelse er det gjort unntak hvis arbeidet har vært særlig omfattende eller det ellers måtte ha vært utført av prosessfullmektigen eller annen fagkyndig hjelper. I slike tilfeller kan parten tilkjennes «rimelig godtgjøring».

Lagmannsretten kan ikke se at det i dette tilfellet er grunnlag for å tilkjenne parten selv godtgjørelse. Flere av postene det er krevet godtgjørelse for ville forøvrig heller ikke en prosessfullmektig fått dekket.

Samlet sakskostnadsbeløp for lagmannsretten er dermed 878 000 kroner.

I tingrettens sakskostnadsavgjørelse gjøres ingen endring.

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning 

1. Anken forkastes.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A, D og C en for alle og alle for en 878.000 - åttehundreogsøttiåttetusen - kroner til Advokatfirmaet Haavind AS innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.