Du er her

LB-2013-15158

Type avgjørelse: 
Dom
Instans: 
Borgarting lagmannsrett
Dato: 
28.04.2014
Referanse: 
LB-2013-15158
Parter: 
Advokat mot Staten ved Disiplinærnemnden

Stikkord:

Avgjørelse: 

Saken gjelder domstolsprøving av beslutning mot advokat om advarsel og tilbakebetaling av salær, truffet av Disiplinærnemnden, jf. domstolloven § 224 og § 227.

Sakens bakgrunn

I mai 2005 ble advokat A engasjert av B (klager) i sak om personskadeserstatning etter trafikkulykke som fant sted i 2000. Klager hadde tidligere, før han engasjerte A, hatt bistand fra to andre advokater. A bisto klager overfor ansvarlig bils forsikringsselskap, Gjensidige Forsikring, og hovedspørsmålet var om det forelå årsakssammenheng mellom ulykken og klagers helsesvikt med tilhørende inntektstap.

I november 2009 overtok advokat Steinar Winther Christensen advokatoppdraget fra A. I brev av 17. juni 2010 fremmet advokat Christensen klage mot advokat A for Disiplinærnemnden for overtredelse av Regler for god advokatskikk punkt 3.3.1 om salærberegning og 3.1.2 om at oppdraget skal utføres raskt, samvittighetsfullt og påpasselig. Klagen gikk direkte til Disiplinærnemnden siden advokat A ikke var (og er) medlem i Advokatforeningen, jf. advokatforskriften § 5-3.

Vedrørende den anførte overtredelsen av reglenes punkt 3.3.1 hevdet advokat Christensen at advokat A hadde mottatt et samlet salær fra Gjensidige, Fylkesmannen i Østfold og klager selv på ca. 228 000 kroner, og at deler av dette innebar at A hadde fått dobbelt dekning. Den delen av salæret som klager hadde betalt og som i klagen ble angitt til å være ca. 105 000 kroner, ble krevd tilbakebetalt. Vedrørende den anførte overtredelsen av reglenes punkt 3.1.2 gjorde Christensen videre gjeldende at A hadde brukt vesentlig for lang tid på oppdraget. Den siste spesialisterklæringen er datert 11. mars 2008. Klager hadde da allerede flere ganger bedt om at stevning måtte tas ut, uten at dette skjedde.

Advokat A ga uttalelse til klagen i brev av 2. august 2010. Til klagen på salæret anførte A prinsipalt at den måtte avvises, idet Christensen i tidligere brev hadde uttalt at man ikke ville gå videre med belastningen av klienten for salær. Subsidiært ble det bl.a. anført at grunnlaget for sluttavregningen var misforstått, bl.a. ved at 40 000 kroner, mottatt fra Gjensidige, var tilbakebetalt, og at også en del av det gjenstående salær som klager hadde betalt, var blitt tilbakebetalt. Videre anførte han at de 15 timene fylkesmannen hadde avkortet på grunn av advokatskifte, måtte klienten dekke selv etter advokatens vanlige sats. A skrev også at dersom det forelå utregningsfeil, ba han Christensen peke på dette. Til klagen på fremdriften anførte A at saken var sammensatt og komplisert med tvist om både fysiske og psykiske skader, og spørsmål om ytterligere opplysninger fra legespesialist og fortsatte forhandlinger frem til advokatskiftet høsten 2009. Det hadde komplisert saken at Gjensidige hadde fremsatt påstand om svik, noe som medførte avslag på rettshjelpsforsikring og ekstra arbeid.

Advokat Christensen avga ytterligere uttalelse i brev av 12. august og 20. oktober 2010, mens advokat A uttalte seg i brev av 3. september og 14. desember 2010. I e-post til nemnden av 8. mars 2011 ber A dessuten om å få skriftlige spørsmål fra nemnden «dersom det skulle være uklarheter i forhold til dokumentasjonen som klagers advokat har fått oversendt anonymt».

I brevet fra Christensen av 20. oktober 2010 ble nemnda tilsendt et internt notat av 5. februar 2009 med diverse vedlegg fra As tidligere kontorfelle, daværende advokat B, som Christensen hadde mottatt fra anonym avsender. Christensen hevdet at materialet underbygget at det helt eller delvis forelå «trippelfakturering», og Christensen krevde nå tilbakebetaling av 121 000 kroner med tillegg av en faktura fra Gjensidige på 25 000 kroner, pluss renter.

I brevet av 14. desember 2010 uttalte A at da det ble avklart at fylkesmannens beslutning om fritt rettsråd fortsatt gjaldt, til tross for endrede inntektsforhold, og at dekning fra Gjensidige og fra rettshjelpsforsikringen var avklart, ble det foretatt tilbakebetaling til klager. Han hadde også overfor klager beklaget feilene og at det hadde tatt lang tid å få oversikt og rydde opp. For øvrig uttalte A at han ikke kunne se at de fremlagte opplysningene tilførte saken noe vesentlig nytt.

Under behandlingen i nemnden var det på det rene at A hadde mottatt 56 550 kroner for 65 timer fritt rettsråd. Videre ble det ansett klart at Gjensidige hadde overført 65 000 kroner i salær, selv om A av en eller annen grunn først hevdet at beløpet var på 75 000 kroner. Derimot var det uklarheter knyttet til hva klager hadde betalt og hvor mye han hadde fått tilbake. Videre var det uenighet om hvilket timetall klager kunne kreve salær for.

Den 2. august 2011 traff Disiplinærnemnden beslutning i klagesaken. Konklusjonen lyder slik:

Advokat A har opptrådt i strid med Regler for god advokatskikk punkt 1,3. 3.3.1 og 3.1.2 og meddeles for dette en advarsel. Advokat As salær skal ikke overstige kr 138 975 inkl.mva. Han tilpliktes å tilbakebetale til B kr 60.030, med tillegg av klientkontoens innskuddsrente fra 23.4.2008 frem til 14.1.2010 og forsinkelsesrente med den etter loven til enhver tid gjeldende rentesats fra 14.1.2010 til betaling skjer, og til Fylkesmannen i Østfold kr 11.310 med tillegg av forsinkelsesrente fra 14.1.2010 til betaling skjer, innen 2 - to - uker etter mottakelsen av Disiplinærnemndens beslutning. Ved eventuell forsinket tilbakebetaling svares forsinkelsesrente med den etter loven til enhver tid gjeldende rentesats. Advokat A pålegges å betale til B kr 9.000 til dekning av saksomkostninger for Disiplinærnemnden innen 2 - to - uker etter mottakelsen av Disiplinærnemndens beslutning.

Som det fremgår kom nemnden til at reglenes punkt 1.3 var overtrådt i tillegg til punktene 3.1.2 og 3.3.1 som klagen bygget på.

Advokat A gikk til søksmål ved stevning til Oslo tingrett datert 2. mai 2012 med påstand om at Disiplinærnemndens beslutning er ugyldig. 

Oslo tingrett avsa 5. oktober 2012 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/ Disiplinærnemnden frifinnes.
2. Advokat A dømmes til å betale Staten v/ Disiplinærnemnden kr 240 592 - tohundreogførtitusenfemhundreognittito - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt 1. og 2. april 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. Advokat A møtte uten prosessfullmektig. Han ga en saksfremstilling, avga forklaring og holdt avsluttende innlegg. For staten v/Disiplinærnemnden møtte prosessfullmektigen og nemndens nåværende leder som ikke ga forklaring. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Påstanden om ugyldighet gjelder både den gitte advarselen, konklusjonen om at punkt 3.1.2 i reglene for god advokatskikk var overtrådt, salærfastsettelsen og beslutningene om tilbakebetaling av salær. Feilene fører både hver for seg og samlet til at beslutningen i sin helhet er ugyldig.

Salærfastsettelsen og pålegget om tilbakebetaling er ugyldig på grunn av feil faktum og delvis også feil rettsanvendelse.

For så vidt gjelder salærberegningen gjøres prinsipalt gjeldende at partene var enige i salærspørsmålet før klagen ble fremsatt. Denne anførselen ble frafalt i tingretten i forhold til nemndens særskilte avvisningsregel, men ikke i forhold til selve spørsmålet om klagen kunne føre frem. Det var avgitt et bindende utsagn.

Videre har nemnden feilaktig lagt til grunn at A har mottatt salær med 40 000 kroner, 12 000 kroner og 4 000 kroner. Beløpet på 40 000 kroner var hele tiden innestående på klagers klientkonto og ble utbetalt til ham i forbindelse med sluttavregningen. Nemnden har i realiteten regnet med beløpet på 40 000 kroner to ganger. Videre ble de 12 000 kronene som først ble belastet klager, tilbakeført til klientkontoen. Beløpet på 4 000 kroner gjaldt en annen sak. Videre har nemnden tatt feil når det er lagt til grunn at A ikke kunne kreve salær etter sin ordinære timesats for arbeid de 15 timene som fylkesmannen avkortet på grunn av forsvarerbytte. Det er ikke hjemmel for en slik reduksjon. Klager var oppmerksom på at A hadde en timepris på 2 000 kroner. Med disse endringene blir det salæret som med rette er krevd omtrent det samme som det beløpet som fremkommer for nemnden uten de beløp nemnden feilaktig har bestemt skal tilbakebetales. Det kan ikke legges vekt på at nemnden ikke var kjent med at det forelå oppdragsbekreftelse. Det ble ikke etterspurt av nemnda.

Advarselen for manglende fremdrift er ugyldig på grunn av feil i faktum og feil rettsanvendelse. Det er feilaktig lagt til grunn at A hadde en plikt til å ta ut stevning.

Det har hele tiden vært tilfredsstillende fremdrift i behandlingen av personskadesaken overfor Gjensidige. Saken var kompleks. Behandlingstiden i personskadesaker er lang også der skade/sykdomsbildet er mindre komplisert enn i denne saken. Fremdriften må dessuten til en viss grad ses i lys av at finansieringen av bistanden var usikker. Videre hadde ikke klager noen sterk sak. Det skyldtes delvis at utviklingen i klagers helsesituasjon var atypisk, at det var mistanke om aggravasjon og at han ble mistenkt for forsikringssvik. Det kunne ikke kreves at A skulle ha lagt fram hele den store dokumentmengden for nemnden. Videre må det legges til grunn at det fant sted vurderinger og forhandlinger i 2008 og 2009, noe tilbudet fra Gjensidige fremsatt i oktober 2009 bekrefter.

Klager holdt heller ikke fast ved sitt ønske om at det ble tatt ut stevning utover i 2008 og 2009. A frarådet ham å gå til søksmål før fortsatte forhandlinger var forsøkt, og klager gikk med på det. Brev fra advokat A til klager av 30. januar og 5. februar 2009 bekrefter dette. Nemnden hadde mottatt disse brevene.

Beslutningen må uansett settes til side som grovt urimelig.

Til tross for at nemnden i flere skriv ble spurt om den hadde ytterligere spørsmål, avgjorde nemnden klagen uten å ta ytterligere kontakt. Den besvarte ikke henvendelsene fra A om dette. Nemnden hadde plikt til å stille ytterligere spørsmål hvis den var usikker. 

Det er nedlagt slik påstand:

1. Disiplinærnemndens vedtak av 02.08.11 i saken DNM-122-2010 er ugyldig.
2. Staten ved Disiplinærnemnden betaler sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, Staten v/ Disiplinærnemnden, har i hovedtrekk anført:

Advokat A må godtgjøre grunnlaget for ugyldighet. Retten kan prøve om det foreligger saksbehandlingsfeil, om korrekt faktum er lagt til grunn og om rettsanvendelsen er riktig. Skjønnsmessige vurderinger og avgjørelser kan settes til side hvis det foreligger myndighetsmisbruk. Ved den skjønnsmessige vurderingen må det legges vekt på at reglene for god advokatskikk er yrkesetiske regler som håndheves av disiplinærorganene. Ved prøving av om riktig faktum er lagt til grunn skal man bygge på de opplysninger og den dokumentasjon som er fremlagt for nemnden, jf. Rt-2010-224, avsnitt 38. Forvaltningslovens saksbehandlingsregler gjelder ikke for behandlingen i Disiplinærnemnden, jf. forvaltningsloven § 4 første ledd b).

A har brutt punkt 1.3. i de advokatetiske reglene ved at han ikke har klargjort faktum på betryggende måte, at han ikke har hatt orden på salæravregningen og at det ikke lot seg gjøre for klienten å kontrollere berettigelsen av avregningen. Denne delen av nemndens beslutning er ikke angrepet. A har også brutt regelen i punkt 3.3.1 om at klienten har krav på å få opplyst hvordan advokaten har beregnet sitt salær. Heller ikke denne delen av beslutningen er angrepet av A.

As arbeid har ikke hatt den nødvendige fremdrift, og han har derfor også brutt punkt 3.1.2. om at advokaten skal ivareta klientens interesser raskt, samvittighetsfullt og påpasselig, jf. også formuleringen i domstolloven § 224 første ledd andre punktum. Spørsmålet om fremdriften var for dårlig, er ikke et spørsmål om riktig faktum, men et utpreget skjønnsspørsmål. I punkt 3.1.2 brukes ikke utpreget juridiske begreper, og domstolene bør derfor være tilbakeholdne i sin prøving av skjønnet. Nemnden har ansvaret for å klargjøre og utvikle normen.

A bisto klager over en periode på fire og et halvt år, etter at saken hadde vært behandlet av andre advokater over lang tid. Nemnden har tatt høyde for at saken var sammensatt. Siste spesialisterklæring forelå imidlertid i mars 2008 og klager ba en rekke ganger om at det ble tatt ut stevning. Det er ikke bestridt i As tilsvar eller senere skriv til nemnden. At dette også var As oppfatning fremgår av flere dokumenter fra 2008 og 2009. As anførsler om at mistanken om svik skapte vansker, at man ventet på nye rettshjelpsregler og at klager hadde ombestemt seg og gått med på videre forhandlinger, forelå ikke for nemnda. A må dessuten bære risikoen for usikkerhet som skyldes at muntlige råd ikke er fulgt opp skriftlig.

Advarsel er en gradert reaksjon på grunnlag av konstaterte regelbrudd som ikke kan angripes særskilt. Under enhver omstendighet er det tale om en utpreget skjønnsmessig vurdering. Nemnden har etter en samlet vurdering funnet at As bistand var av en slik art at det var grunnlag for en forsterket reaksjon.

Hjemmelen for å sette ned en advokats salær og pålegge tilbakebetaling av for mye innkrevd salær følger av domstolloven § 227 fjerde ledd. Nemnden fastsetter i så fall «hva som er et rimelig og nødvendig salær».

I lys av As manglende avklaringer var nemnden «henvist til å vurdere innklagedes salær basert på det som for Disiplinærnemnden fremstår som det mest sannsynlige faktum». Advokat B hadde i notat og brev som nemnden hadde fått, påpekt feil og uryddighet i salærberegningen som A beklaget for klienten. I nemnden er det bl.a. påtalt at A i sluttavregningen opplyste at han hadde mottatt 75 000 kroner fra Gjensidige, som ikke stemte med øvrige opplysninger, at kopi av salærkravet til fylkesmannen ikke var fremlagt og at oppdragsbekreftelse ikke var fremlagt. Videre la ikke A frem opplysninger om hvorvidt han hadde informert om mulighetene for fritt rettsråd, og om det var avtalt med klienten at han søkte om dette først 18 måneder etter å ha fått oppdraget. Det var heller ikke noe som viste at A hadde gitt klageren fyllestgjørende opplysninger om hvordan ulike dekningsmuligheter virker og salær skal avregnes.

Nemnden har korrekt tatt utgangspunkt i at salæret primært skal søkes dekket av forsikringsselskapet, subsidiært ved fri rettshjelp og så eventuelt det overskytende hos klient, hvis det er avtalemessig grunnlag for det.

Nemnden har med grunnlag i skriftlig dokumentasjon lagt til grunn at A innkrevde 121 000 kroner fra klager fordelt på fire transaksjoner. Klager krevde for nemnden hele dette beløpet tilbake. Nemnden la videre til grunn at A hadde mottatt 65 000 kroner fra Gjensidige og 56 550 kroner i fritt rettsråd.

Ved nemndens vurdering av hva A hadde krav på, la nemnden på grunnlag av opplysninger fra A, til grunn at 65 000 kroner tilsvarte 38 timers arbeid og at A hadde krav på 25 av disse timene i tillegg til de 80 timene A hadde oppgitt til fylkesmannen. Nemnda fant på dette grunnlag at 13 timer var dobbeltfakturert og at fylkesmannen kunne kreve tilbake salær for 13 timer, tilsvarende 11 310 kroner. Videre fant nemnden med grunnlag i de opplysningene som da forelå at klager måtte betale salær for de 15 timene fylkesmannen avkortet salæret med på grunn av advokatskiftet, men bare tilsvarende salærsatsen ved fri rettshjelp, den gang 870 kroner per time. Nemnden la endelig til grunn at A allerede hadde tilbakebetalt 32 235 kroner til klager. Derved kom nemnden til at A skulle tilbakebetale 60 030 pluss renter. Nemnden kom under tvil til at A ikke hadde opptrådt forsettlig. Nemndens konklusjon er godt underbygd.

As anførsel om at 40 000 kroner var innestående på klientkonto som senere ble utbetalt til klager, er ikke holdbar. Han har ikke dokumentert dette ved utskrift av klientkonto, det er ikke fremlagt fakturaer, og oversikten fra juni 2010 er rekonstruert og mangelfull. De 40 000 kronene fremsto tvert om som avregnet. Det vises til at beløpet ble utbetalt av Gjensidige til dekning av salær, og det fremgår av brev fra A i desember 2008 at det er tatt ut 12 000 kroner av de 40 000 kronene til dekning av salær, og at beløpet på klientkontoen skulle avregnes fremover. Det samme fremgår av avregningsbrev til Gjensidige i april 2008. Det ble heller ikke dokumentert for nemnden at beløpet på 40 000 kroner faktisk ble utbetalt til klager. Anførselen i advokat Christensens brev av 20. oktober 2010 om at klager var overfakturert med 120 000 kroner, ble heller ikke imøtegått i As brev til nemnden 14. desember 2010.

As anførsel om at nemnden ikke hadde hjemmel for å redusere salæret for de 15 timene som ikke ble godkjent av fylkesmannen, er ikke holdbar. Spørsmålet er ikke om det er hjemmel i rettshjelploven, men om hva som følger av domstolloven § 27 [skal være domstolloven § 227, Lovdatas anm.] fjerde ledd og punkt 3.3.1 i de etiske reglene. Det er heller ikke sannsynliggjort at det forelå en avtale om at han skulle ha 2 175 kroner per time. Videre kan det for arbeid som betales av det offentlige, ikke kreves salær av klient utover egenandelen. Det ville være urimelig om avkortningen skulle føre til at timeprisen kunne økes til 2 175 kroner i timen.

For det tilfelle at retten skulle finne avgjørende feil i nemndens beregninger tilsier ikke det uten videre at beslutningen er ugyldig. Dersom feilen er unnskyldelig kan beslutningen likevel være gyldig.

Anførselen om at beslutningen er grovt urimelig kan ikke føre frem. Terskelen for å statuere ugyldighet på grunn av grov urimelighet er svært høy, jf. Rt-1997-1784. Klageren fikk i salærspørsmålet bare delvis medhold og det er heller ikke for øvrig grunner som tilsier at beslutningen er urimelig.

Det er ingen relevante feil ved beslutningen. Selv om det skulle foreligge feil, vil ikke beslutningen være ugyldig hvis feilen ikke er vesentlig, jf. Rt-2007-257, avsnitt 58. Dersom det foreligger feil ved deler av beslutningen som tilsier ugyldighet, er det ikke grunn til å kjenne hele beslutningen ugyldig. I så fall er det tilstrekkelig med partiell ugyldighet. 

Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes
2. Ankemotpart A dømmes til å betale staten v/Disiplinærnemnden sine sakskostnader. 

Lagmannsretten bemerker:

Som det fremgår foran skal lagmannsretten prøve gyldigheten av disiplinærnemndens beslutning om å meddele A advarsel og om fastsettelse og tilbakebetaling av salær.

Som nevnt kom nemnden til at A hadde handlet i strid med punkt 1.3, punkt 3.1.2 og punkt 3.3.1 i reglene for god advokatskikk, og at han hadde krevd for høyt salær. Han ble derfor pålagt å betale tilbake salær med renter dels til klager og dels til fylkesmannen i Østfold.

Siden nemndens beslutning avgjør flere spørsmål, legger lagmannsretten til grunn at det kan tenkes at bare en del av beslutningen er ugyldig.

Reglene for god advokatskikk, inntatt i advokatforskriften kapittel 12, er gitt med hjemmel i domstolloven § 224 andre ledd. Reglene er stadfestet av Kongen og har derfor virkning som forskrift.

Reglene om ileggelse av disiplinærreaksjoner og beslutninger om salær følger av domstolloven § 227 tredje og fjerde ledd. Etter § 227 tredje ledd kan Disiplinærnemnden meddele en advokat som har opptrådt i strid med god advokatskikk irettesettelse eller kritikk. «I alvorlige tilfeller» kan advokaten meddeles en advarsel. I bestemmelsens fjerde ledd fremgår det at nemnden kan fastsette hva som er «et rimelig og nødvendig salær», når nemnden finner at advokaten har krevd for høyt salær.

Som nevnt av tingretten, er domstolenes prøvingsadgang overfor nemndens beslutninger tilsvarende den som gjelder for overprøving av andre forvaltningsvedtak. Det innebærer at retten kan prøve om nemnden har bygget på riktig faktum, om det er feil ved rettsanvendelsen, herunder det rettsanvendelsesskjønn som er utøvd, eller om det er feil ved saksbehandlingen som kan ha hatt betydning for beslutningens innhold. I den utstrekning en beslutning beror på et fritt skjønn kan beslutningen bare settes til side hvis beslutningen er grovt urimelig eller vilkårlig, eller det foreligger usaklig forskjellsbehandling. Det følger av domstolloven § 227 sjuende ledd andre punktum at søksmål mot nemndens avgjørelser reises mot staten ved Disiplinærnemnden.

Som påpekt av tingretten, skal prøvingen av om nemnden har lagt til grunn et riktig faktum bygge på de opplysninger og den dokumentasjon som forelå for nemnden, jf. Rt-2010-224, avsnitt 38. Av avsnitt 39 i samme avgjørelse fremgår at det «kunne nok være rom for å vise en viss tilbakeholdenhet» ved prøvingen, men at det, med referanse til reglenes punkt 3.1.2 om rådgivning, ikke er tvilsomt at det var tale om et rettsanvendelsesskjønn.

Som påpekt gjelder ikke forvaltningslovens regler for nemndens saksbehandling, jf. forvaltningsloven § 4 første ledd bokstav b). Det er med hjemmel i domstolloven § 227 femte ledd gitt egne regler om blant annet nemndens behandling av disiplinærsaker i advokatforskriften kapittel 5.

Lagmannsretten er kommet til at anken, med unntak for spørsmålet om det foreligger brudd på punkt 3.1.2 i reglene for god advokatskikk, bør forkastes, og kan her i hovedtrekk vise til tingrettens begrunnelse. I anledning partenes anførsler og det som fremkom under ankeforhandlingen vil lagmannsretten bemerke:

Lagmannsretten oppfatter A slik at han også for lagmannsretten gjør gjeldende at nemnden opptrådte feil ved at den ikke stilte ham spørsmål nemnden ønsket svar på. Lagmannsretten kan, i likhet med tingretten, ikke se at A hadde krav på ytterligere henvendelser fra nemndens side, og viser til side 6 i tingrettens dom som lagmannsretten på dette punkt slutter seg til fullt ut.

For så vidt gjelder beslutningen om å meddele advarsel, bygger den på en samlet vurdering av As opptreden. I beslutningen heter det således at hans opptreden var av en slik art at det var grunnlag for «en forsterket reaksjon» og at forholdet var så kritikkverdig at det var grunnlag for å ilegge advarsel.

Det er helt på det rene at A har opptrådt i strid med punkt 3.3.1 i reglene for god advokatskikk som fastsetter at klienten har krav på å få opplyst hvordan advokaten har beregnet sitt salær, og at salæret skal stå i rimelig forhold til oppdraget og arbeidet som er utført av advokaten.

For det første er det ingenting som tyder på at A under utførelsen av oppdraget ga klager noen oversikt eller noen opplysninger for øvrig om hvordan salæret ble avregnet, herunder grunnlaget for forskutteringen av a-konto salær. Videre var de opplysninger A ga i brevet til klager om sluttavregningen av 28. januar 2010 i strid med opplysninger på klientkonto, og etter alt å dømme klart uriktige. Lagmannsretten viser for øvrig til side 3 første og andre avsnitt i nemndens beslutning og til tingrettens bemerkning på side 5 og 6 i dommen.

For det andre må det - som lagmannsretten vil komme nærmere tilbake til - anses for klart at A opprinnelig hadde beregnet seg et salær som inneholdt elementer av dobbeltfakturering og som heller ikke for øvrig sto i et rimelig forhold til oppdraget og arbeidet som var utført.

Lagmannsretten er enig i at As håndtering av salærberegningen også var i strid med reglenes punkt 1.3 om at advokaten skal opptre saklig og korrekt.

Nemnden har videre, som grunnlag for advarselen, kommet til at A har opptrådt i strid med punkt 3.1.2 i reglene for god advokatskikk som fastsetter at advokaten skal utføre oppdraget «raskt, samvittighetsfullt og påpasselig», ved at A ikke har hatt den fremdrift i sitt arbeid med erstatningssaken som man må kunne kreve.

Lagmannsretten er enig med A i at det ved vurderingen av fremdriften generelt må tas hensyn at det ved erstatningssaker av denne art må tas hensyn til at behandlingen ofte er komplisert og at det kan gå lang tid for å få avklart skadelidtes helsesituasjon, årsakspørsmålene og lignende. Man kan heller ikke se bort fra at det i denne erstatningssaken forelå omstendigheter som skapte særlige vansker i forhold til et erstatningskrav. Dette er imidlertid forhold også nemnden har tatt hensyn til. Nemnden påpekte imidlertid at den siste spesialisterklæringen forelå i mars 2008, at klager allerede i slutten av 2008 ba om at det ble reist søksmål og at stevning fortsatt ikke var tatt ut da A avsluttet sitt oppdrag i januar 2010.

Når det gjelder spørsmålet om klager fastholdt sitt ønske i slutten av 2008 om at stevning skulle tas ut, fremgår det av As brev av 30. januar 2009 at han rådet klager til å legge saken bak seg. A uttalte der blant annet at sjansen for å vinne frem var omkring 50 prosent og han ga uttrykk for at det var dyrt å føre sak. I brev av 5. februar 2009 viste A til telefonsamtale med klager 3. februar, «der De ba meg ta nytt initiativ overfor Gjensidige, og at De selv trolig vil kontakte annen advokat for å få vurdert mulighetene til rettssak hos denne». Disse to brevene fra A mottok nemnden fra advokat Christensen som vedlegg til Christensens brev av 20. oktober 2010. A anførte ikke for nemnden at klager hadde vært enig i at A skulle fortsette å prøve å løse saken i minnelighet, men han anførte som nevnt for nemnden at det bl.a. hadde vært fortsatte forhandlinger med Gjensidige frem til høsten 2009. A skrev også i sitt tilsvar til nemnden at klager var svært nær ved å godta et forlik like før han skiftet advokat.

Det fremgår også av timelistene som A fremla for nemnden at han fra slutten av januar til utgangen av oktober i 2009 hadde et timeforbruk på saken på om lag 17 timer.

I brev A fremla som vedlegg til stevningen fremgår det at Gjensidige tilbød en sluttutbetaling på 250 000 kroner som kom i tillegg til 400 000 kroner som allerede var utbetalt i erstatning.

Det er ikke opplyst om og i tilfelle hvordan nemnden vurderte det som fremgår av brevene fra A av 30. januar og 5. februar 2009. Slik nemndens begrunnelse er utformet, antar lagmannsretten at nemnden har lagt avgjørende vekt på to forhold: At A hadde bistått klager over en periode på hele 4,5 år og at han i løpet av en periode på vel ett år i 2009 og januar 2010, til tross for klagers ønske, ikke tok ut stevning.

Slik lagmannsretten ser det, er det, basert på de opplysninger og den dokumentasjon som forelå for nemnden, overveiende sannsynlig at det A ga uttrykk for i brevet av 5. februar 2009 er i tråd med det han og klager faktisk ble enige om i telefonsamtalen 3. februar 2009. Etter lagmannsrettens syn hadde ikke A foranledning til å bekrefte ytterligere sin oppfatning av det som ble avtalt i samtalen. Lagmannsretten finner etter dette at nemnden har bygget sin konklusjon på dette punkt på et uriktig faktum. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å ta stilling om nemnden uansett ville funnet at fremdriften var i strid med punkt 3.1.2.

En feil i faktum som ikke er så vesentlig at man må regne med at den kan ha hatt betydning for avgjørelsen, medfører ikke ugyldighet. Spørsmålet er om det ville være grunnlag for advarsel og om den ville bli meddelt, selv om det ikke hadde foreligget brudd på punkt 3.1.2. Slik nemndens begrunnelse er utformet, finner lagmannsretten at det er forholdene knyttet til salærberegningen som har vært helt avgjørende for nemndens konklusjon på dette punkt. Nemnden uttaler riktig nok at den «samlet» finner at As opptreden er av en slik art at det er grunnlag for en «forsterket reaksjon». Det fremgår imidlertid klart av nemndens bemerkninger at den har sett svært alvorlig på As disposisjoner knyttet til salæravregningene. Lagmannsretten finner etter dette at feilen ikke medfører at avgjørelsen om å meddele advarsel er ugyldig.

Når det gjelder salærfastsettelsen og avgjørelsen om tilbakebetaling bygger beslutningen dels på hva nemnden etter en rekonstruksjon på grunnlag av det som ble fremlagt, antok at A hadde mottatt og beholdt i salær fra fylkesmannen, Gjensidige og klager selv, og dels på hva nemnden mente var et passende salær. Nemndens vurdering må ses i lys av at As disposisjoner i forbindelse med avregninger underveis var preget av uregelmessigheter.

A har som nevnt anført at partene, forut for fremsettelsen av klagen, var enige om salærberegningen. Anførselen er uklar, men lagmannsretten forstår det slik at A for lagmannsretten ikke gjør gjeldende at klagen av den grunn skulle vært avvist av nemnden. Anførselen nå går ut på at klagerens utsagn forut for klagen om at klageren ikke ville gå videre med spørsmål knyttet til det beløp som var belastet klager, er et bevis på at salæravregningen var korrekt. Lagmannsretten kan ikke se at dette utsagnet fra klager forut for klagen har nevneverdig bevisverdi.

Som nevnt av tingretten har nemnden lagt til grunn at A hadde mottatt til sammen 242 550 kroner i salær, fordelt på salær for fritt rettsråd med 56 550 kroner, a-konto-utbetaling fra Gjensidige med 65 000 kroner og belastet klager med 121 000 kroner. Beløpene A mottok fra Gjensidige og fra fylkesmannen er uomtvistede. Slik lagmannsretten oppfatter det, fremkommer beløpet på 121 000 kroner som følger: I desember 2006 holdt A tilbake 20 000 kroner i salær av en a-konto utbetaling på 50 000 kroner fra Gjensidige. I april 2008 utbetalte Gjensidige et a-konto beløp på 350 000 kroner. A holdt tilbake 85 000 kroner i salær. I tillegg har nemnden lagt til grunn at klientkontoen i juni 2008 ble debitert med 4 000 kroner i salær og at 12 000 kroner ble overført fra klientkonto til driftskonto i desember 2008.

Når det gjelder beløpet på 4 000 kroner, har A som nevnt anført at det gjaldt en annen sak. Lagmannsretten kan ikke se at A har sannsynliggjort det på en tilfredsstillende måte overfor nemnden. A har videre anført at et beløp på 40 000 kroner som sto på klagers konto og som ble utbetalt til ham i slutten av januar 2010 i forbindelse med sluttavregningen, er regnet med to ganger. Etter lagmannsrettens mening er det ikke noe av det materialet som ble lagt frem for nemnden eller senere som underbygger denne anførselen. Som det fremgår foran har ikke nemnden medregnet dette beløpet i sin oppstilling over hva A mottok, og nemnden har antagelig lagt til grunn at A betalte et slikt beløp til klager i forbindelse med sluttavregningen.

Lagmannsretten kan etter dette ikke se at nemnden tok feil når den la til grunn et beløp på 121 000 kroner.

For så vidt gjelder nemndens vurdering av hva salæret burde settes til, fant nemnden at As beregning måtte fravikes på tre punkter:

For det første tok nemnden, ut fra fremlagte timelister, utgangspunkt i at A hadde brukt 105 timer på oppdraget, ikke 115 timer som hevdet av A. Lagmannsretten kan ikke se at A overfor nemnda la fram noe som underbygger at antallet brukte timer var mer enn 105 timer. Lagmannsretten viser her videre til det tingretten har uttalt om spørsmålet på side 8 andre avsnitt i dommen.

For det andre fant nemnden at det var uriktig av A å kreve salær med en timesats på 2 125 kroner for de 15 timene fylkesmannen hadde avkortet salæret med, og at A for disse timene burde beregnet seg salær etter dagjeldende salærsats på 870 kroner timen. A har gjort gjeldende at det ikke er hjemmel for en slik reduksjon. Lagmannsretten er ikke enig i det. Ved vurderingen av hva som etter punkt 3.3.1 i reglene for god advokatskikk er et salær som står i rimelig forhold til oppdraget og arbeidet som er utført, må nemnden stå relativt fritt. Det vises i den forbindelse også til at det ikke ble fremlagt noen oppdragsbekreftelse eller annet materiale som sannsynliggjorde at det forelå noen avtale mellom A og klager om betaling av salær. I Norsk Lovkommentar, note 15 til rettshjelploven § 3 andre ledd, synes det endog forutsatt at advokaten må ha en uttrykkelig avtale med klienten, dersom han ved avkortning på grunn av advokatbytte, skal kunne kreve salær. Lagmannsretten viser for øvrig til tingrettens bemerkninger på dette punkt.

For det tredje har nemnden på grunnlag av beregninger som er basert på As opplysninger om timepriser, funnet at A hadde mottatt dobbelt betaling for 13 timer ved å ha mottatt salær for 38 timer fra Gjensidige, for 65 timer i fritt rettsråd og 15 timer fra klager, til sammen 118 timer. Dette er bakgrunnen for pålegget om å tilbakebetale 11 310 kroner til fylkesmannen. Lagmannsretten kan ikke se at det er noen svakheter ved nemndens resonnement og beregninger på dette punkt.

Lagmannsretten finner etter dette at det ikke foreligger noen feil knyttet til nemndens konklusjon om at salæret ikke burde overstige 138 975 kroner, medregnet merverdiavgift.

Spørsmålet er så om nemnden har lagt riktig faktum til grunn med hensyn til hvor mye av det klager ble belastet for, som ble tilbakeført til ham. Nemnden har her lagt til grunn at det beløp A tilbakeførte var på 32 235 kroner. Det ble ikke fremlagt noe for nemnden som underbygger at noe av beløpene på 20 000 kroner, 85 000 kroner eller 4 000 kroner ble tilbakeført forut for sluttavregningen i slutten av januar 2010. Lagmannsretten kan derfor ikke se at det er noen feil i faktum på dette punkt. Når det gjelder beløpet på 12 000 kroner, indikerer en rekonstruert kontoutskrift som ble satt opp i juni 2010, at dette beløpet ble tilbakeført. A har imidlertid ikke på tilfredsstillende måte underbygget dette ved fremleggelse av original kontoutskrift e.l. Lagmannsretten er under tvil kommet til at det heller ikke er feil når nemnda har funnet det mest sannsynlig at heller ikke dette beløpet ble tilbakeført.

Lagmannsretten har således kommet til at heller ikke denne delen av beslutningen er ugyldig. A har ikke hatt innvendinger til renteberegningen i beslutningen. Også denne legges til grunn.

Som det fremgår foran, har lagmannsretten kommet til at A ikke har opptrådt i strid med Regler for god advokatskikk punkt 3.1.2. Siden overtredelsene av disse reglene er inntatt i konklusjonen, antar lagmannsretten at det bør inntas i domsslutningen at denne delen av beslutningen er ugyldig. For øvrig forkastes anken over punkt 1 i tingrettens dom.

Selv om A har fått medhold i at han ikke har opptrådt i strid med punkt 3.1.2 i reglene for god advokatskikk, er lagmannsretten kommet til at Disiplinærnemnden må anses å ha fått medhold «i det vesentlige», og at nemnden derfor har vunnet saken, jf. tvisteloven § 20-2 første og andre avsnitt. Lagmannsretten legger vekt på at forholdene knyttet til salær og salærberegning er helt dominerende i helhetsbildet, og at advarselen av den grunn anses som gyldig, selv om fremdriften etter lagmannsrettens syn ikke var i strid med punkt 3.1.2. I tråd med dette finner lagmannsretten også at det er brukt lite tid til å behandle spørsmålet om fremdrift.

Lagmannsretten finner ikke at det foreligger tungtveiende grunner som tilsier at A helt eller delvis bør fritas for å erstatte sakskostnadene til Disiplinærnemnden. Det forhold at han har vunnet frem på et mindre punkt, og tvilen som knytter seg til et mindre punkt i nemndens beregning av mottatt og ikke tilbakebetalt salær, gir ikke tilstrekkelig grunn til å anvende unntaket i § 20-2 tredje ledd.

Etter dette blir tingrettens kostnadsavgjørelse stående. Disiplinærnemndens prosessfullmektig har krevd 142 550 kroner i salær og 1 020 kroner i utgifter til juridisk utdrag, til sammen 143 570 med tillegg av merverdiavgift med 35 892 kroner, til sammen 179 462 kroner. A hadde ikke innvendinger til oppgaven. Lagmannsretten finner at kostnadene har vært nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5 og legger oppgaven til grunn.

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: 

1. Beslutningen er ugyldig for så vidt gjelder konklusjonen om at A har opptrådt i strid med Regler for god advokatskikk punkt 3.1.2. For øvrig forkastes anken.
2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til staten v/Disiplinærnemnden 179.462 - etthundreogsyttinitusenfirehundreogsekstito - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.