Du er her

LB-2013-208065

Type avgjørelse: 
Dom
Instans: 
Borgarting lagmannsrett
Dato: 
26.09.2014
Referanse: 
LB-2013-208065
Parter: 
Tidligere ektefeller

Stikkord:

Avgjørelse: 

Saken gjelder spørsmål om rett til skjevdeling helt eller delvis skal falle bort, jf. ekteskapsloven § 59 andre ledd.

Sakens bakgrunn

B, født i 1943, og A, født i 1950, møtte hverandre i 1986. B var da skilt, og hadde to barn fra sitt første ekteskap.

Partene skaffet seg en felles bolig i 1987 og inngikk i den forbindelse en sameieavtale. Det framgår av avtalen at eiendommen i [adresse] skulle være i sameie mellom dem. Kjøpesummen på boligen var 2 680 000 kroner. Etter påkostninger på eiendommen på 40 000 kroner, ble eiendommens verdi i avtalen fastsatt til 2 720 000 kroner.

I sameieavtalen er eierandelen for B satt til 64 % og for A til 36 %. Eierandelene er fastsatt på grunnlag av partenes økonomiske bidrag til ervervet. Bs bidrag var delvis lånefinansiert, og As bidrag var fullt ut lånefinansiert. Partene hadde både under samboerskapet og ekteskapet adskilt økonomi. De opprettet en ektepakt i mai 2007, hvor det framgikk at de skulle ha særeie til sine respektive eierandeler i eiendommen i [adresse]. Ektepakten er imidlertid ikke gyldig fordi den bare ble bekreftet av ett vitne.

Partene fikk to døtre, C i 1989 og D i 1994, og giftet seg deretter 13. november 1996. Døtrene begynte etterhvert med riding, og de fikk en ponni i 2000/2001. Det ble noe senere kjøpt en egen ponni til D, og etter hvert fikk døtrene hver sin hest. Til sammen har A kjøpt ca. seks hester til døtrene. Flere av disse ble senere solgt. Hesteholdet står sentralt i saken på grunn av de betydelige kostnadene dette har medført, og fordi B, med unntak for den første hesten, motsatte seg hesteholdet.

Det var mange vanskeligheter i ekteskapet, og våren 2007 flyttet A ut fra partenes felles bolig og kjøpte seg et rekkehus på X. Kjøpesummen var 2 825 000 kroner. D flyttet sammen med henne, og etter hvert flyttet også C til X. A flyttet tilbake til boligen i [adresse] sommeren 2008 fordi døtrene mistrivdes på X og ville tilbake til sitt nærmiljø på Y. Det året paret bodde fra hverandre, dekket B samtlige løpende utgifter for boligen i [adresse]. Etter at partene flyttet sammen igjen i 2008, ble As bolig solgt for 3 100 000 kroner. A hadde da pusset opp boligen og fikk ved likningen i 2008 realisert et likningsmessig tap på 370 739 kroner.

I forbindelse med kjøpet av rekkehuset ble partene enige om at B skulle kjøpe en andel av As eierandel i fellesboligen. Andelen hun solgte tilsvarte 6 % av boligens verdi, og salgssummen var 465 000 kroner. Sameieandelen for B var etter dette 70 %, og As andel var 30 %.

Det kom senere til endelig brudd mellom partene, og 1. februar 2011 flyttet A ut av den felles boligen. Eiendommen i [adresse] var da solgt for 9 800 000 kroner. B kjøpte i denne forbindelse to leiligheter. Han flyttet selv til den ene, mens A leide den andre og bodde der sammen med døtrene fram til juli 2014. Hun leier nå en annen leilighet sammen med døtrene, som nå er blitt voksne. A driver sin egen fastlegepraksis. B er i dag pensjonist.

Dersom skjevdelingskravet gjøres fullt ut gjeldende, vil B motta 4 462 260 kroner av salgssummen for boligen som skjevdelingsmidler. Resterende del av boligens bruttoverdi, 5 157 980 kroner, er likedelingsformue.

På skjæringstidspunktet 1. februar 2011 hadde A opparbeidet seg ca. 2 millioner kroner i usikret forbruksgjeld. Hennes andel av boliggjelden var i overkant av 3 millioner kroner. As rådighetsdel er i underbalanse. Bs gjeld var ca. 2 millioner kroner, som utgjorde hans andel av boliggjelden. Hans netto rådighetsdel av felleseiet for så vidt gjelder boligen er på ca. 1 290 000 kroner.

Det ble åpnet offentlig skifte i partenes felleseiebo 9. april 2013. B reiste skiftetvist ved stevning datert 6. juni 2013. 

Oslo byfogdembete avsa 22. oktober 2013 dom med slik domsslutning:

1. B gis rett til å skjevdele verdien av boligen i [adresse] svarende til kr 4 642 260,-.
2. Begge parter hefter med en halvpart hver for gjelden per skjæringstidspunktet, med tillegg av påløpte renter frem til endelig skifte/innfrielse.
3. A betaler kr 53 357 i sakskostnader til B innen to uker etter forkynnelse av denne dom.

For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til byfogdens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Ankeforhandling er holdt i dagene 28. og 29. august 2014 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og forklarte seg. Det ble avhørt fire vitner. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboka.

Den ankende part, A, har i hovedtrekk anført:

Det aksepteres at B i utgangspunktet har et skjevdelingskrav etter ekteskapsloven § 59 første ledd.

Skjevdelingskravet fra B må bortfalle i medhold av ekteskapsloven § 59 andre ledd, fordi skjevdeling vil føre til et «åpenbart urimelig resultat». Hva som er et åpenbart urimelig resultat må vurderes konkret ut fra ektefellenes økonomi på skjæringstidspunktet. Det foreligger ikke praksis fra Høyesterett som trekker opp grensene for urimelighetsvurderingen. Byfogden har tatt feil når den har lagt til grunn at bestemmelsen er «en meget snever unntaksregel».

Det skal ved vurderingen legges vekt på ekteskapets varighet. Det er sikker rett at det skal tas hensyn til samboerforhold før ekteskap. Når partenes ekteskap og samboerforhold ses samlet, er varigheten et forhold som taler for lemping av skjevdelingskravet.

Det skal også legges vekt på ektefellenes innsats for familien. A har hatt hovedansvaret for barna. Hun har hatt et fellesskap med døtrene og har vist omsorg for dem i et vanskelig familieliv. I tillegg har hun hatt høyere inntekt enn B under hele ekteskapet. Hun har også betalt mer av husholdningsutgiftene enn ham, ettersom han satte en økonomisk grense for kjøp av klær og gjenstander til døtrene. A har gjennom å betale sin del av utgiftene til den felles boligen gjort det mulig for B å eie denne.

Ved vurderingen av hva som er et «åpenbart urimelig resultat» må det ses hen til henholdsvis Bs og As utsikter framover og deres behov for midler. Det følger av forarbeidene at det har betydning om den andre ektefellen vil få en etter forholdene svak økonomi som følge av skjevdelingen. Det er ikke holdepunkter i rettspraksis for at en ektefelle skal straffes for hvordan man har brukt penger under ekteskapet, f.eks. i form av dårlige investeringer, men As opparbeidede forbruksgjeld vil inngå i urimelighetsvurderingen.

As forbruksgjeld har bakgrunn i husholdningsgjeld, hesteholdet og kjøp og senere salg av rekkehuset på X. Husholdningsgjelden har sammenheng med at døtrene vokste opp i en bydel hvor det «leves på stor fot». Hesteholdet må forstås på bakgrunn av døtrenes ønske om egen hest, og den positive betydning hesteholdet fikk for døtrene, og særlig for Cs ulike problemer, opp gjennom oppveksten. Derfor aksepterte ikke A Bs uttrykkelige ønske om å avvikle hesteholdet. A har også måttet bære kostnadene forbundet med samlivsbruddet i 2007-2008 ved at rekkehuset på X måtte selges med tap selv om begge parter var enige om at hun skulle flytte tilbake til [adresse]. Det har imidlertid ikke vært mulig å fastsette størrelsen på disse kostnadene. A har ikke hatt noen plan for sin økonomi og har derfor tydd til kortsiktige løsninger. Hun har ikke vært flink med penger, men hun har også vært uheldig.

Bs skjevdelingskrav er knyttet til den felles boligen og ikke til næringsvirksomhet på hans hånd, hvor terskelen for lemping normalt vil ligge høyere. Det bør ses hen til at skjevdelingskrav i bolig får veldig stor virkning med den betydelige veksten i boligprisene som har funnet sted siden 1987. Hvis skjevdelingskravet ikke lempes vil det ikke være mulig for A å kunne etablere seg i eid bolig. B på sin side eier to leiligheter og når han nå etter planen selger den ene, vil han bli gjeldfri.

Renter på utestående krav A måtte få mot B er «rimelig etter forholda», jf. ekteskapsloven § 70 siste ledd. Renteplikt er hovedregelen etter bestemmelsen, jf. Lødrup/ Sverdrup, Familieretten 7. utgave side 305 og 306.

Byfogden gikk ut over partenes påstander i domsslutningens punkt. 2. Dette er en saksbehandlingsfeil som må føre til opphevelse. 

Det er nedlagt slik påstand:

Prinsipalt

1. A frifinnes.

Subsidiært

2. Bs skjevdelingskrav reduseres og fastsettes etter lagmannsrettens skjønn.

I begge tilfeller

3. A tilkjennes renter på utestående krav, med virkning fra 1. februar 2013, jf. ekteskapsloven § 70 siste ledd.
4. A tilkjennes sakskostnader for byfogd og lagmannsrett.
5. Byfogdens domsslutning punkt 2 oppheves.

Ankemotparten, B, har i hovedtrekk anført:

Ekteskapsloven § 59 andre ledd er en snever unntaksregel, og det skal mye til før den får anvendelse, jf. Rt-2008-769. Unntaket er imidlertid ikke så snevert som tingretten har formulert det. Bevisbyrden hviler på den som mener unntaksregelen skal komme til anvendelse.

Skjevdelingskravet gir ikke et åpenbart urimelig resultat. As store underbalanse skyldes at hun under ekteskapet har levd over evne, noe hun har vært kjent med. Flere av forbrukslånene har hun pådratt seg uten å informere B. En beskjæring av skjevdelingskravet vil innebære at B, etter ekteskapets opphør, likevel skal være med å finansiere et overforbruk som han motsatte seg mens ekteskapet besto.

Ved vurderingen av om skjevdelingskravet er urimelig kan det tas utgangspunkt i hvilket skifte A hadde fått med sin 36 % andel i den felles boligen ved en «normalutvikling» av hennes gjeld, svarende til Bs gjeldsutvikling. Hans gjeld har siden ekteskapsinngåelsen økt med 1,5 millioner kroner. Med en tilsvarende økning ville As gjeld ha vært 2,8 millioner kroner, og hun ville fått utdelt 1,5 millioner kroner på skiftet. Det er derfor ikke skjevdelingen som fører til det dårlige resultatet for A, men hennes egen gjeldsopparbeidelse. Ordlyden i § 59 andre ledd - at skjevdelingen vil «føre til» et åpenbart urimelig resultat - taler derfor for at skjevdelingskravet ikke skal falle bort.

Ved urimelighetsvurderingen har det betydning hva den opparbeidede gjelden består i. As gjeldsforpliktelser utviklet seg fra 2001, som sammenfaller med tidspunktet for når hun startet hesteholdet. Å eie flere hester er svært dyrt når stalleie og alle andre nødvendige kostnader regnes med. Partene var uenige om det var nødvendig å eie hester av hensyn til at døtrene skulle få et fristed. Ektefellene hadde ikke råd til hesteholdet, og det fantes selvfølgelig andre fritidsaktiviteter som kunne bidra positivt til døtrenes velferd. A kjøpte også en lånefinansiert hestebil i 2008 til ca. 570 000 kroner. Det framgår av As gjeldsutvikling at hun brukte mye penger i forbindelse med samlivsbruddet og flyttingen til X. Selv om det var aktverdig av henne å flytte tilbake til [adresse] av hensyn til barna, skal ikke hennes egne valg i forbindelse med samlivsbruddet gå ut over skjevdelingsektefellen.

Låneopptakene skjedde dels bak Bs rygg, dels motsatte han seg låneopptakene og dels skjedde de under samlivsbruddet.

Ekteskapets varighet må få begrenset betydning. Det følger av rettspraksis at 10 års varighet er ikke nok, jf. Rt-1999-177, mens 18 års ekteskap ble tillagt vekt i LB-2010-179016. Samboerforholdet før ekteskapsinngåelsen får en viss betydning, jf. LB-2013-6272, men det hensynet som begrunner at det skal legges vekt på ekteskapets varighet gjør seg ikke gjeldende i vår sak, jf. LB-2013-29143.

Ektefellenes innsats peker heller ikke i noen spesiell retning. Arbeidsdelingen mellom partene ligger innenfor en alminnelig arbeidsdeling mellom ektefeller.

Partenes framtidige økonomiske situasjon tilsier heller ikke at det skal gjøres unntak for skjevdelingsretten. A har høy inntekt fra sin legepraksis, blant annet som følge av mye jobbing. Legepraksisen vil også ha en omsetningsverdi når hun slutter å arbeide. Hennes pensjon vil være mellom 400 000 og 500 000 kroner årlig og hun har mottatt en arv på 1 million kroner.

As rentekrav bestrides ikke.

Partene er enige om at byfogden i sin dom gikk ut over partenes påstander, og at domsslutningens punkt 2 må oppheves. 

Det er nedlagt slik påstand:

1. Oslo Byfogdembetes dom, slutningens punkt 2, oppheves.
2. Anken over Oslo Byfogdembetes dom, domsslutningens punkt 1 og 3, forkastes.
3. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. 

Lagmannsretten ser slik på saken:

Partene er enige om at Bs skjevdelingskrav etter ekteskapsloven § 59 første ledd er 47,37 % av salgssummen av eiendommen i [adresse]. Dette utgjør 4 462 260 kroner. Resterende del av boligens bruttoverdi på 5 157 980 kroner er likedelingsformue. Spørsmålet lagmannsretten skal ta stilling til er om Bs skjevdelingskrav skal falle bort helt eller delvis etter ekteskapsloven § 59 andre ledd, som lyder slik:

Vil retten til å utta midler etter første ledd føre til et åpenbart urimelig resultat, kan den helt eller delvis falle bort. Ved vurderingen skal det særlig legges vekt på ekteskapets varighet og ektefellenes innsats for familien.

Det følger både av ordlyden og rettspraksis at dette er en snever unntaksregel, jf. Rt-2008- 769 avsnitt 81 med videre henvisning til Rt-1999-177. Bestemmelsen forutsetter at det skal foretas en samlet vurdering.

Lagmannsretten drøfter først de forholdene som lovteksten uttrykkelig sier det særlig skal legges vekt på ved vurderingen.

Ekteskapet har vart i ca. 13 år når det ses bort fra perioden med samlivsbrudd. Samboerperioden før ekteskapet varte ca. 9 år, slik at samlivsperioden ble til sammen ca. 22 år. Lagmannsretten legger til grunn at samboerskap her må likestilles med ekteskap, jf. Holmøy/ Lødrup, Ekteskapsloven side 399-400. Etter lagmannsrettens syn er varigheten av samlivet i utgangspunktet et moment som taler for at skjevdelingskravet bør begrenses. Partene har imidlertid helt fra samlivet begynte både avtalt og praktisert separat økonomi. De har derfor ikke hatt en integrert økonomi, hvor det har vært vanskelig å skille partenes bidrag fra hverandre. Samlivets varighet får etter dette ikke vesentlig betydning ved vurderingen, selv om den inngår i den helhetsvurderingen lagmannsretten foretar.

Ved vurderingen av ektefellenes innsats for familien legger lagmannsretten til grunn at begge parter har vært i fullt arbeid hele tiden med unntak av As fødselspermisjoner. Det legges videre til grunn at A har hatt hovedansvaret for barna i oppveksten og at hun og døtrene har hatt et tett samhold knyttet til hesteholdet. I den sammenheng har lagmannsretten oppfattet at Bs ønske om å bidra med andre fritidsaktiviteter ikke fikk gjennomslag. For øvrig er det etter bevisførselen ikke holdepunkter for at ikke begge parter har ytt en innsats for familien. Den omstendighet at A har betalt mer av utgiftene til døtrenes klær og annet forbruk enn B, er ikke en type innsats for familien som lagmannsretten vil legge vekt på ved vurderingen av skjevdelingskravet. Partene har vært svært uenige om hvor høyt forbruk som har vært forsvarlig, og A har etter lagmannsrettens syn hatt et forbruk som ikke var forenlig med familiens økonomiske situasjon. At B ikke har bidratt på samme nivå, kan da ikke brukes som et argument mot skjevdeling. Det får heller ikke betydning at A ved å betale sin del av utgiftene til den felles boligen har gjort det mulig for B å eie denne. Dersom B hadde eid en billigere bolig alene, ville de verdier han hadde hatt i behold i utgangspunktet vært de samme. Lagmannsrettens syn er etter dette at As bidrag til familien ikke har vært av et slikt omfang og karakter at det tilsier en begrensning i skjevdelingskravet.

Det sentrale spørsmålet i saken er etter dette om hensynet til As svake økonomi etter over 20 års samliv tilsier at Bs skjevdelingsrett skal begrenses. Det framgår av forarbeidene at det ved vurderingen av om skjevdelingsretten skal begrenses kan tas hensyn til at «den andre ektefellen vil komme i en vanskelig økonomisk stilling etter oppløsningen av ekteskapet», jf. Ot.prp.nr.28 (1990-1991) side 121. Lagmannsretten har ikke funnet praksis fra Høyesterett som gir nærmere veiledning ved urimelighetsvurderingen.

Det er uomtvistet at As økonomiske situasjon har hindret henne i å kjøpe egen bolig etter samlivsbruddet, og at hun sannsynligvis heller ikke vil kunne finansiere et slikt kjøp på egen hånd på et senere tidspunkt dersom skjevdelingskravet ikke begrenses eller faller bort. Lagmannsretten legger derfor til grunn at A, som er 64 år, sannsynligvis vil måtte bo i leid bolig i overskuelig framtid. Når det gjelder As økonomiske situasjon for øvrig legger lagmannsretten til grunn hennes egne opplysninger om at hun tjener ca. 1,2 millioner kroner årlig, inkludert arbeid på kvelder og i helger, at hun ved en pensjonsalder på 68 ½ år vil motta en pensjon på mellom 400 000 og 500 000 kroner årlig og at fastlegepraksisen trolig vil kunne selges for minimum 600 000 kroner. As usikrede gjeld i dag er opplyst å være ca. 1,9 millioner kroner inkludert restskatt på 300 000 kroner.

B på sin side vil, dersom skjevdelingskravet ikke begrenses eller faller bort, være gjeldfri og eie sin egen leilighet. Han har opplyst at han mottar en årlig pensjon på 500 000 kroner. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at As økonomiske vanskeligheter først og fremst består i at hun ikke vil kunne finansiere kjøp av egen bolig og vil måtte basere seg på å leie, og at det på denne bakgrunn vil være en markert forskjell i partenes økonomiske situasjon og framtidsutsikter.

Ved vurderingen av om det er åpenbart urimelig at Bs skjevdelingskrav opprettholdes i den situasjonen som er beskrevet ovenfor, er det etter lagmannsrettens syn riktig å se hen til bakgrunnen for at A kommer ut av ekteskapet med så høy gjeld. Normalt ville A etter en skilsmisse, med høye inntekter fra egen fastlegepraksis og en eierandel på 30 % i en enebolig som har steget betydelig i verdi i løpet av ekteskapet, ikke ha hatt økonomiske vanskeligheter.

Det er uomtvistet at As økonomiske problemer skyldes en betydelig forbruksgjeld som har vokst siden 2001. På tidspunktet for samlivets opphør var gjeldsbyrden 2 millioner kroner. I samsvar med As forklaring legger lagmannsretten til grunn at gjelden har sin bakgrunn i husholdningsgjeld, hestehold og kjøpet og salget av rekkehuset på X.

Bevisførselen for lagmannsretten om hvordan forbruksgjelden fordeler seg på de ulike bruksområdene har i hovedsak begrenset seg til partenes forklaringer. A forklarte for lagmannsretten at hun ikke hadde regnet ut de årlige driftskostnadene for å holde hest, men antydet 8000 kroner per måned per hest. Noe av kostnadene skal ifølge A ha blitt dekket inn av fôrryttere, men hun kunne i lagmannsretten ikke konkretisere omfanget av dette. B mente kostnadene var ca. 8800 kroner per måned. I tillegg kjøpte A en bil i 2008 for å transportere hester, som kostet ca. 570 000 kroner. Når det legges til grunn at A i mange år eide to hester, og i en begrenset periode også tre hester, framstår det etter dette som klart for lagmannsretten at kostnader til innkjøp og drift av hester utgjør den vesentlige årsaken til omfanget av As gjeld.

På bakgrunn av partsforklaringene er det vanskelig å fastslå hvor stor del av gjelden som knytter seg til husholdningsutgifter for å dekke utgifter til døtrenes klær, utstyr, drosjeutgifter, trikkekort m.m. A har imidlertid forklart at hun prøvde å betale kostnader ut fra forventningene i ungdomsmiljøet på Y. Lagmannsretten ser ikke bort fra at dette gjennom årene kan dreie seg om relativt store beløp, men finner det sannsynlig at beløpene likevel er begrensede i forhold til utgiftene til hesteholdet.

Kostnader i forbindelse med flyttingen til og fra X utgjør etter lagmannsretten vurdering en mindre del av gjelden. Som det framgår av redegjørelsen for sakens bakgrunn, solgte A rekkehuset for 250 000 kroner mer enn hun kjøpte for. Ifølge egen forklaring brukte hun ca. 750 000 kroner til oppussing og innkjøp på X, og det er på det rene at hun i likningen for 2008 fikk realisert et tap på 370 739 kroner. Dersom man legger As egen forklaring om oppussingskostnader til grunn, er det derfor ikke holdepunkter for at noen vesentlig del av gjelden kan tilskrives boligkostnader i forbindelse med samlivsbruddet. At gjelden økte med ca. 1,5 millioner kroner fra 2006 til 2008 er imidlertid på det rene, men A har ikke kunnet konkretisere eller dokumentere at disse pengene har gått til nødvendige boligkostnader. Fordi A ikke har sannsynliggjort at hennes tap ved salg av rekkehuset har hatt nevneverdig omfang, blir det ikke et spørsmål ved rimelighetsvurderingen om det er riktig at A skal måtte bære tapet ved at hun av hensyn til døtrene flyttet tilbake til [adresse].

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at gjelden i det alt vesentlige skyldes hesteholdet, og i en viss grad utgifter til døtrenes underhold, som beskrevet foran. Lagmannsretten ser det slik at A har brukt mye mer penger enn hennes økonomi ga rom for. As forbruk var et emne for stadig konflikt og uenighet mellom partene, og B markerte ved gjentatte anledninger at han var uenig i det forbruksnivået A ønsket å legge seg på både når det gjaldt hesteholdet og andre utgifter til døtrene.

Lagmannsretten er ikke i tvil om at A ut fra sitt perspektiv har hatt døtrenes beste for øye når hun har gjort sine valg om å pådra seg en stadig økende forbruksgjeld for å dekke kostnader til deres fritidsaktiviteter og livsførsel. Lagmannsretten legger også til grunn at det var hensynet til døtrenes helse og trivsel som var grunnen til at hun fortsatte å holde to hester til tross for at partene hadde blitt enige om en gradvis nedtrapping av hesteholdet etter at hun flyttet tilbake til [adresse] i 2008. Det er imidlertid på det rene at A var kjent med at B mente familien ikke hadde råd til det høye forbruksnivået, at han motsatte seg å bidra til innkjøp av klær over et visst prisnivå og at han etter en tidlig fase ikke ville bidra lenger til hesteholdet og etter hvert mente det måtte avvikles. Når A i en slik situasjon likevel valgte å fortsette med et høyt lånefinansiert forbruk, ser lagmannsretten det slik at skjevdeling ikke blir urimelig fordi hennes vanskelige økonomiske situasjon primært skyldes svikt i hennes egen økonomistyring. Etter lagmannsrettens syn er det ikke rimelig at B skal måtte bære byrden av hennes økonomiske disposisjoner når de dels er foretatt mot hans uttrykkelige vilje, dels uten at han har vært kjent med dem og dels i en periode da partene ikke bodde sammen. Dette gjelder selv om A med sine disposisjoner har ment å ivareta døtrenes interesser. Lagmannsretten bemerker i den forbindelse at omsorg for barn kan ta mange former, og at døtrenes interesser - ut fra As økonomiske evne - måtte og kunne ha vært ivaretatt på annen måte enn ved å ha egne hester og et generelt høyt forbruk.

Selv om A går ut av et langt ekteskap uten midler til å kjøpe egen bolig, mener lagmannsretten at dette ikke er en åpenbart urimelig følge av at B får ta ut sitt skjevdelingskrav ubeskåret.

A har etter dette ikke fått medhold i kravet om at Bs skjevdelingskrav faller bort eller reduseres.

A har lagt ned påstand om at hun tilkjennes renter på utestående krav med virkning fra 1. februar 2013 etter ekteskapsloven § 70. Det følger av bestemmelsens tredje ledd, jf. første ledd at dersom det er rimelig etter forholdene skal det tilkjennes renter til den ektefellen som har et krav mot den andre etter at han har fått lagt ut eiendeler på skiftet. Renter løper fra to år etter skjæringstidspunktet. B har ikke hatt innsigelser til kravet og lagmannsretten finner det rimelig.

Partene har også lagt ned felles påstand om at byfogdens domsslutning punkt 2 oppheves, fordi byfogden gikk ut over partenes påstander. Det er på det rene at ingen av partene la ned påstand for byfogden om det byfogden har gitt dom for i domsslutning punkt 2. Byfogden har derfor avsagt dom i strid med tvisteloven § 11-2 første ledd. Dette er en saksbehandlingsfeil som åpenbart har hatt betydning for byfogdens dom, og som medfører at domsslutningens punkt må oppheves, jf. tvisteloven § 29-21 første ledd.

Sakskostnader

Selv om A har fått medhold i sitt rentekrav, har B fått medhold i det vesentlige og har derfor krav på full erstatning for sine sakskostnader, jf. tvisteloven § 20-2 andre ledd, jf. første ledd. Det foreligger ikke tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita A for kostnadsansvaret, jf. bestemmelsens tredje ledd.

Advokat Sterud har lagt fram sakskostnadsoppgave for lagmannsretten på 89 250 kroner, inkludert merverdiavgift. Kravet utgjør i sin helhet salær. Lagmannsretten finner at kostnadene har vært nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5 og legger oppgaven til grunn.

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: 

1. Oslo byfogdembetes dom, slutningens punkt 2, oppheves.
2. A tilkjennes renter på utestående krav med virkning fra 1. februar 2013, jf. ekteskapsloven § 70 tredje ledd.
3. For øvrig forkastes anken.
4. I sakskostnader for lagmannsrett