Du er her

Advokat mistet sin bevilling som følge av overførsel av klients leilighet til seg selv som gave

Type avgjørelse: 
Dom
Instans: 
Borgarting lagmannsrett
Dato: 
01.07.2013
Referanse: 
LB-2013-31273
Parter: 
Tidligere advokat mot Staten v/Advokatbevillingsnemnden
Prosessfullmektiger: 
Advokat Gunnar Ligaarden mot advokat Karl Otto Thorheim
Avgjørelse: 

Saken gjelder gyldighet av vedtak fattet av Advokatbevillingsnemnden om tilbakekall av As advokatbevilling i medhold av domstolloven § 230 første ledd nr. 1. Grunnlaget for tilbakekallet var kritikkverdige forhold knyttet til As håndtering av et advokatoppdrag, der han blant annet overførte sin klients leilighet til seg selv for kr 1, og der han ble straffedømt for en overtredelse av straffeloven § 166 første ledd.

       Oslo tingrett har i sin dom 7. desember 2012 gitt følgende redegjørelse for sakens bakgrunn:

       A har i ca 10 år drevet advokatvirksomhet i advokatfirmaet X AS.

       I begynnelsen av juli 2009 fikk han telefon fra B som ønsket juridisk bistand i forbindelse med noen arvespørsmål. De hadde til sammen firefem samtaler hjemme i leiligheten til B fra juli til begynnelsen av september.

       B var over 80 år. Hun hadde en sønn og en datter. Det oppsto ifølge A raskt et nært forhold mellom A og klienten. B ga uttrykk for at hun ikke ønsket av hennes barn skulle arve noe etter henne, og at hun ønsket at selveierleiligheten i Colletts gate skulle overdras til A.

       I september 2009 ble leiligheten overskjøtet til A. Overdragelsessummen ble satt til kr 1. I tillegg var avtalt livsvarig borett for B. En advokatkollega av A bekreftet Bs underskrift på skjøtet. Verdien på eiendommen ble først oppgitt til kr 1 500 000, og da verdien ikke ble godkjent av Statens Kartverk ble den økt til kr 2 000 000, som ble godkjent.

       Senere på høsten 2009 fikk A gjennom en annen advokat krav om tilbakeføring av eiendommen til B. Han skjøtet da eiendommen tilbake.

       Forholdet ble anmeldt og Oslo statsadvokatembeter tok ut tiltale mot A den 13.1.2011 for bl.a. grov utroskap og falsk forklaring. I Oslo tingrett ble han dømt til fengsel i 1 år og 3 måneder for overtredelse av straffeloven § 275 første og annet ledd, jf. § 276 og straffeloven § 166. Dommen ble anket og ved Borgarting lagmannsretts dom av 9.1.2012 [LB-2011-99975] ble han frifunnet for bl.a. grov utroskap. Han ble dømt for falsk forklaring, straffeloven § 166 første ledd til en bot på kr 10 000. Bakgrunnen for domfellelsen var at A hadde fått sin advokatsekretær til å undertegne på skjøtet fra B og derved bekrefte at skjøtet var undertegnet i hennes nærvær, noe som ikke var riktig. A hadde erkjent straffeskyld for dette forholdet. Påtalemyndighetens anke over dommen i Borgarting lagmannsrett ble ikke tillatt fremmet for Høyesterett.

       Tilsynsrådet for advokatvirksomhet besluttet i møte 10.3.2011 å oversende spørsmålet om suspensjon av As advokatbevilling til Advokatbevillingsnemnden til avgjørelse. Tilsynsrådets innstilling var imidlertid at det ikke « på dette stadiet av saken » var grunn til å foreslå suspensjon. Bevillingen ble ikke da suspendert, men etter tingrettens dom besluttet Advokatbevillingsnemnden den 10.5.2011 å suspendere bevillingen « inntil straffesaken mot ham er endelig avgjort ».

       Ved Tilsynsrådets brev av 17.1.2012 ble A gitt forhåndsvarsel og frist for merknader før saken « vil bli fremlagt for Tilsynsrådets styre for vurdering ». A sendte inn sine merknader ved brev av 28.1.2012. Brevet berører kun suspensjonsspørsmålet, og han ber om at suspensjonen oppheves umiddelbart på bakgrunn av lagmannsrettens dom.

       Ved Tilsynsrådets brev av 6.3.2012 ble han varslet om at Tilsynsrådet ville innberette ham til nemnden med forslag om at hans advokatbevilling tilbakekalles. Han innga skriftlig uttalelse til nemnden den 30.3.2012 og møtte selv sammen med advokat i nemndsmøtet den 17.4.2012. Som nevnt ovenfor besluttet nemnden å tilbakekalle As advokatbevilling. Gyldigheten av dette vedtaket er sakens tema.

       Det er under ankeforhandlingen ikke reist innvendinger mot denne redegjørelsen, som lagmannsretten finner dekkende. Det tilføyes at A i sin partsforklaring for lagmannsretten har opplyst at det var han som kom opp med ideen om at klientens leilighet kunne overføres ham.

       Oslo tingrett avsa 7. desember 2012 dom med slik domsslutning:

1. Staten ved Advokatbevillingsnemnden frifinnes.

2. A betaler sakskostnader til Staten ved Advokatbevillingsnemnden med kr 27 600 -tjuesjutusensekshundre-, innen 2 -to- uker fra dommen er forkynt.

       Tingretten la til grunn at A har vist sviktende dømmekraft som innebærer at han har mistet den tillit som er nødvendig i advokatyrket. Retten la videre til grunn at Advokatbevillingsnemnden ikke har begått saksbehandlingsfeil som kan ha hatt betydning for gyldigheten av vedtaket om tilbakekall av As advokatbevilling, at nemnden ikke har overtrådt bestemmelsen i EMK art 6 nr. 2, uskyldpresumsjonen, samt at vedtaket ikke er ugyldig som følge av usaklig forskjellsbehandling eller vilkårlighet.

       A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. I anken er det opplyst at den gjelder feil i bedømmelsen av faktiske forhold, rettsanvendelsen og saksbehandlingen. I tillegg til krav om at Advokatbevillingsnemndens vedtak blir kjent ugyldig, subsidiært opphevet, er det krevd midlertidig avgjørelse for at vedtaket ikke skulle iverksettes før det foreligge endelig dom i saken, jf. domstolloven § 230 første ledd siste punktum. Staten v/ Advokatbevillingsnemnden har tatt til motmæle.

       Ved lagmannsrettens brev 25. februar 2013 til As prosesfullmektig, advokat Gunnar Ligaarden, ble det lagt til grunn at begjæringen i ankeerklæringen om midlertidig avgjørelse var å betrakte som en anke over tingrettens beslutning 28. august 2012. Det ble gjort oppmerksom på at anken var fremsatt lenge etter fristen, slik at den skulle avvises med mindre lagmannsretten ga oppfriskning. Etter at det ikke innkom merknader til dette, ble det i planleggingsmøtet lagt til grunn at begjæringen om utsatt iverksetting måtte anses som en nullitet som ikke krevde egen avvisningskjennelse.

       Ankeforhandling er holdt 26. juni 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og avga forklaring. Staten v/ Advokatbevillingsnemnden var representert ved seniorrådgiver i Tilsynsrådet, Dag Eriksen, samt prosessfullmektigen. Det ble avhørt ett vitne. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboken.

       Den ankende part, A, har i sine endelige anførsler for lagmannsretten i hovedtrekk gjort gjeldende:

       Vilkåret for tilbakekall av advokatbevillingen etter domstolloven § 230 første ledd nr. 1 er ikke oppfylt. Det er en høy terskel for å kunne vedta tilbakekall, og A har ikke overtrådt grensen som oppstilles i bestemmelsen. Det foreligger ikke rettspraksis eller forvaltningspraksis som tilsier at advokater som mottar gaver fra klienter, skal miste bevillingen.

       A er uenig med Advokatbevillingsnemnden når den legger til grunn at han handlet mot klientens interesser. Han har søkt å være lojal mot hennes uttrykte ønsker og det oppdrag han fikk, og han har ikke beriket seg på hennes bekostning. Det erkjennes imidlertid at gavetransaksjonen var kritikkverdig ut fra de etiske regler. Det må på den annen side vektlegges at han sørget for å få bevitnet transaksjonen av en annen advokat. At han i det vesentlige ble frifunnet strafferettslig, må også inngå i vurderingen. Det samme gjelder at gaven ble tilbakeført.

       Selv om terskelen for tilbakekall av bevillingen skulle være overskredet, ville det vært tilstrekkelig med en mildere reaksjon, eventuelt en advarsel.

       Advokatbevillingsnemnden har handlet i strid med EMK art 6 nr. 2, ved at uskyldpresumsjonen er trådt for nær. Det er benyttet formuleringer som er egnet til å så tvil om riktigheten av frifinnelsene.

       Det er feil ved saksbehandlingen at det ikke ble vurdert at A allerede på tilbakekallstidspunktet i april 2012 hadde vært uten bevilling i nesten ett år, slik at han allerede var hardt rammet.

       Nemndens vedtak er vilkårlig. Det er i denne sammenheng vist til at Tilsynsrådet først innstilte på at A skulle beholde bevillingen, mens de i april 2012 innstilte på at han skulle miste den, selv om han da var frifunnet for de alvorligste anklagene. Etter lagmannsrettens dom hadde han en begrunnet forventning om å få tilbake bevillingen.

       Videre har A blitt utsatt for usaklig forskjellsbehandling. Andre advokater som har gjort seg skyldig i alvorligere straffbare forhold, har ikke fått tilbakekalt bevillingen.

       Det er nedlagt slik endelig påstand:

1. Staten v/Advokatbevillingsnemnden sitt vedtak er ugyldig.

2. Staten v/Advokatbevillingsnemnden dekker sakens omkostninger for begge instanser.

       Ankemotparten, Staten v/Advokatbevillingsnemnden, har i hovedtrekk anført:

       Det bestrides at Advokatbevillingsnemndens vedtak er ugyldig. Vedtaket bygger på korrekt rettsanvendelse, og det lider ikke av saksbehandlingsfeil. Staten tiltrer også tingrettens rettsanvendelse og bevisbedømmelse.

       Det foreligger et grovt etisk overtramp fra advokatens side. Det alvorligste forholdet er overdragelsen av klientens leilighet til advokaten selv, men tilbakekallet bygger på flere forhold. Vilkårene for tilbakekall av advokatbevillingen er oppfylt, og de faktiske forholdene i saken nødvendiggjør en så streng reaksjon.

       Advokatbevillingsnemnden har ikke overtrådt EMK art 6 nr. 2. Det er ikke tatt stilling til skyldspørsmålet i vedtaket, og det er heller ikke i begrunnelsen brukt formuleringer som er egnet til å reise tvil om riktigheten av lagmannsrettens frifinnelse i straffesaken.

       Nemnden har foretatt en grundig vurdering, og begrunnelsen for vedtaket er ikke mangelfull.

       Advokatbevillingsnemndens vedtak om tilbakekall bygger ikke på usaklig forskjellsbehandling. I de tilfeller hvor advokater har begått alvorligere straffbare forhold uten å miste bevillingen, har tidsmomentet vært avgjørende. Vedtaket er heller ikke vilkårlig.

       Det er nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.

2. Staten v/Advokatbevillingsnemnden tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten. 

Lagmannsretten bemerker:

       Det fremgår av domstolloven § 230 første ledd nr. 1 at Advokatbevillingsnemnden kan kalle tilbake en advokatbevilling dersom advokaten gjør seg skyldig i forhold som gjør vedkommende uskikket eller uverdig til å drive advokatvirksomhet, eller som gjør at vedkommende mister den tillit som er nødvendig i yrket. Bestemmelsen har form av en generalklausul, og terskelen for å anvende den er høy, jf. Høyesteretts dom i Rt-2006-1435 avsnitt 30-31 med videre henvisninger til lovens forarbeider. Lagmannsretten kan slutte seg til Borgarting lagmannsretts dom inntatt i RG-2007-1582, der det heter at tilbakekall forutsetter at advokaten « har utvist en opptreden som representerer et vesentlig avvik fra akseptabel advokatatferd ».

       Etter annet punktum i § 230 første ledd kan vedtak om tilbakekall bringes inn for retten, som kan prøve alle sider av saken, også spørsmålet om advokatbevillingen bør tilbakekalles. Retten må ved prøvingen legge til grunn de faktiske forhold på vedtakstidspunktet, jf. Høyesteretts plenumsdom i Rt-2012-1985.

       At A er blitt frifunnet i straffesak for deler av de forhold som ligger til grunn for Advokatbevillingsnemndens vedtak, er ikke avgjørende for spørsmålet om advokatbevillingen kan tilbakekalles på grunnlag av de samme forhold. Advokaten kan ha overtrådt reglene i domstolloven § 230 første ledd nr. 1 selv om det ikke er grunnlag for straffellelse, jf. Anders Bøhn, Domstolloven, 2. utgave side 983.

       A har i saken erkjent at han har opptrådt kritikkverdig, ved at han i forbindelse med utførelse av sitt advokatoppdrag overførte sin klients leilighet til seg selv for kr 1. Hovedspørsmålet i saken er om A ved sin atferd har overskredet terskelen i domstolloven § 230 første ledd nr. 1. Om dette spørsmålet skriver tingretten blant annet:

       Retten er ikke i tvil om at man i denne saken er over terskelen. Retten vurderer faktum på samme måte som Advokatbevillingsnemnden. A har vist en sviktende dømmekraft som innebærer at han har mistet den tillit som er nødvendig i advokatyrket. Retten legger særlig vekt på følgende:

       Selv om det ikke er noe forbud for advokater å motta gaver fra klienter, er det klart at aktsomhetsplikten skjerpes vesentlig når det dreier seg om store verdier. Det fantes andre handlingsalternativer og det var mange andre formål som kunne tilgodeses. Som advokatbevillingsnemnden beskriver ligger lojalitetsplikten overfor klienten i kjerneområdet for advokatvirksomhet. Ved å overføre selveierleiligheten til seg anser retten at han har brutt denne lojalitetsplikten. Det gjelder selv om klienten skulle ha gitt uttrykk for at hun ville det slik.

       Det er videre grunn til å legge vekt på tidsmomentet. Det gikk mindre enn tre måneder fra første kontakt til skjøtet ble skrevet. Ifølge A ga hans klient uttrykk for at hun ikke ville at hennes to livsarvinger skulle arve noe og at hun derfor ville gi selveierleiligheten som gave til ham. Dette er en svært spesiell situasjon mellom mor og barn. A måtte være forberedt på at hun av ulike grunner kunne komme til å ombestemme seg. Det skjedde da også etter kort tid.

       Bortsett fra at en advokatkollega ble tilkalt i forbindelse med overskjøtingen søkte han ikke råd hos andre. Han forklarte at han så transaksjonen som et privat anliggende, atskilt fra advokatfirmaet. Dette var en grov feilvurdering, noe A har erkjent.

       A har videre forklart at han ikke tvilte på at klienten var klar. Likevel forsøkte han, men forgjeves, å få kontakt med hennes fastlege. Retten anser det også som en alvorlig feilvurdering at han gjennomførte transaksjonen uten en nærmere vurdering av klientens mentale tilstand.

       Lagmannsretten er enig med tingretten i at det er klart at A ved sin opptreden i forbindelse med advokatoppdraget har overskredet terskelen i domstolloven § 230 første ledd nr.1. Lagmannsretten kan også i det vesentligste slutte seg til det som er sitert fra tingrettens begrunnelse, og vil i anledning anken sammenfatte sitt syn slik:

       Etter lagmannsrettens oppfatning er det essensielle i As opptreden, at han selv foreslo og foresto en overførsel av sin klients leilighet til seg selv som gave i forsøket på å oppfylle et uttalt ønske fra klienten om å unngå pliktdelsarv for hennes barn. Dette var et åpenbart brudd på reglene for god advokatskikk. Det gjelder uavhengig av at A selv mente han lojalt fulgte opp klientens ønske, og at han strafferettslig ble frifunnet for tiltalen om grovt utroskap. Det vises til følgende bestemmelser i advokatforskriftens kapittel 12 om regler for god advokatskikk:

- Pkt. 2.1.2 om at en advokat ikke må påta seg oppdrag hvor hans personlige økonomiske interesser kan komme i konflikt med klientens interesser eller ha innflytelse på hans frie og uavhengige stilling som advokat.

- Pkt. 2.2 om at en advokat i sin virksomhet er avhengig av tillit som bare kan oppnås når advokatens hederlighet og integritet er hevet over tvil.

- Pkt. 3.2.1 om at en advokat ikke skal påta seg oppdrag hvis det som følge av oppdraget oppstår risiko for brudd på advokatens lojalitet og fortrolighet overfor klientene eller brudd på advokatens plikt til uavhengighet.

       Lagmannsretten mener at lojalitetsplikten overfor klienten er i kjerneområdet for de hensyn de advokatetiske regler skal ivareta. Det må ikke kunne stilles spørsmål ved om advokaten setter sine egne interesser foran klientens. Derfor anser lagmannsretten As opptreden som et grovt brudd på reglene for god advokatskikk, og ved denne opptreden har han mistet den tillit som er nødvendig i yrket.

       Etter lagmannsrettens oppfatning var det derfor nødvendig å frata A bevillingen som advokat. I tillegg kommer det moment at han er kjent skyldig i falsk forklaring for offentlig myndighet, jf. straffeloven § 166. Som påpekt av Advokatbevillingsnemnden, er dette også et forhold som gir grunnlag for å trekke i tvil As skikkethet til å drive advokatvirksomhet, og som svekker tilliten til ham som advokat.

       Den omstendighet at leiligheten, etter krav fra klienten, ble tilbakeført etter noe tid, gir etter lagmannsrettens oppfatning ikke grunnlag for noen annen bedømmelse av As opptreden og behovet for å frata ham bevillingen.

       Selv om bevillingen på vedtakstidspunktet i april 2012 hadde vært suspendert i nærmere ett år, var tilbakekallet av denne nødvendig. Suspensjonen var etter lagmannsrettens syn ikke tilstrekkelig for å gjenopprette nødvendig tillit, heller ikke om den ble supplert med en irettesettelse eller advarsel.

       Det forhold at Advokatbevillingsnemnden i sitt vedtak ikke uttrykkelig har drøftet betydningen av den belastning suspensjonen hadde medført for A, kan ikke få noen betydning for vedtakets gyldighet. Det fremgår av vedtaket at As prosessfullmektig i nemndsmøtet argumenterte for at suspensjonen burde kunne være en tilstrekkelig reaksjon. Når nemnden likevel fant en så streng reaksjon som tilbakekall nødvendig, innebærer dette at mindre strenge reaksjonsformer er blitt vurdert som utilstrekkelige.

       A har anført at Advokatbevillingsnemnden har handlet i strid med EMK art 6 nr. 2, ved at uskyldpresumsjonen er krenket. Lagmannsretten kan, i likhet med tingretten, ikke se at denne anførselen kan føre frem. Uskyldpresumsjonen innebærer at en stats representanter ikke må foreta noen skyldkonstatering ved å gi uttrykk for at en frifinnende straffedom er uriktig eller ved å reise tvil om riktigheten av dommen. Dette må gjelde tilsvarende for Advokatbevillingsnemnden, jf. Anders Bøhn, Domstolloven, 2. utgave side 983, med videre henvisninger.

       Etter lagmannsrettens oppfatning har Advokatbevillingsnemnden i vedtaket om tilbakekall ikke foretatt noen skyldkonstatering i strafferettslig forstand for så vidt gjelder de forhold A ble frifunnet for, eller ved sin begrunnelse reist tvil om riktigheten av den frifinnende dom, heller ikke gjennom tilslutningen til Tilsynsrådets innberetningsvedtak 9. februar 2012. Det fremgår klart av Advokatbevillingsnemndens vedtak at det er brudd på reglene for god advokatskikk som ligger til grunn for tilbakekallet. I likhet med tingretten kan lagmannsretten ikke se at det i Tilsynsrådets eller nemndens begrunnelse er brukt formuleringer som er egnet til å trekke riktigheten av de frifinnende deler av straffedommen i tvil. Det vises for så vidt til tingrettens nærmere begrunnelse, som lagmannsretten slutter seg til.

       A har videre anført at Advokatbevillingsnemndens vedtak er ugyldig fordi det er vilkårlig. Heller ikke denne anførselen kan føre frem. Nemndens begrunnelse viser etter lagmannsrettens syn at vedtaket er basert på relevante hensyn, og at spørsmålet om tilbakekall er grundig vurdert. Når Tilsynsrådet i mars 2011 besluttet å oversende spørsmålet om suspensjon av As bevilling til nemnden, uten da å innstille på suspensjon, skyldtes det at man avventet tingrettens behandling av straffesaken. Slik lagmannsretten forstår Tilsynsrådets beslutning, lå det ikke i det noen materiell vurdering av om det var grunnlag for suspensjon. Da Advokatbevillingsnemnden 10. mai 2011 fattet vedtak om suspensjon, hadde Oslo tingrett avsagt dom i straffesaken 6. mai s.å., og det var åpenbart grunnlag for suspensjon. At Advokatbevillingsnemnden senere fattet vedtak om tilbakekall, til tross for at A i mellomtiden var blitt strafferettslig frifunnet for blant annet grov utroskap, kan ikke regnes som vilkårlig. Som det fremgår ovenfor, er tilbakekallet først og fremst basert på at A gjennom gavetransaksjonen har brutt reglene for god advokatskikk, i tillegg til det forhold A ble dømt for i lagmannsretten.

       Endelig har A anført at han er blitt utsatt for usaklig forskjellsbehandling, ved at advokater som har gjort seg skyldig i alvorligere straffbare forhold, ikke har fått tilbakekalt bevillingen. Lagmannsretten bemerker at det i og for seg er riktig at utfallet med hensyn til tilbakekall er forskjellig i As tilfelle sammenlignet med hva som har blitt resultatet i enkelte andre saker, til tross for at advokatene i de andre sakene hadde foretatt handlinger som var mer alvorlige. I likhet med tingretten kan imidlertid ikke lagmannsretten se at denne forskjellsbehandlingen er usaklig. I As tilfelle gikk det ca. to og et halvt år fra de kritikkverdige handlinger fant sted, til bevillingen ble tilbakekalt. I de andre sakene han har vist til, gikk det vesentlig lengre tid, fra seks til ni år. Lagmannsretten finner det klart at dette utgjør en relevant forskjell, som det ikke er usaklig å legge avgjørende vekt på. Det vises til at Høyesterett i flere saker om tilbakekall og fradømming av advokatbevilling har lagt avgjørende eller stor vekt på tidsmomentet, jf. blant annet Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-1994-118.

       Etter dette konkluderer lagmannsretten med at Advokatbevillingsnemndens vedtak 17. april 2012 om tilbakekall av As advokatbevilling, er gyldig. Anken må derfor forkastes.

       Staten v/Advokatbevillingsnemnden har vunnet saken og har etter tvisteloven § 20-2 første jf. annet ledd krav på å få dekket sine sakskostnader av A. Det foreligger ikke tungtveiende grunner for å frita ham for dette ansvaret, jf. § 20-2 tredje ledd. Sakskostnadene fastsettes i samsvar med kravet til kr 21 600, idet kostnadene – som i sin helhet utgjør salær – anses nødvendige, jf. tvisteloven § 20-5 første ledd. Det er ikke grunn til å gjøre endringer i tingrettens kostnadsavgjørelse.

       Dommen er enstemmig. 

Domsslutning: 

1. Anken forkastes.

2. I sakskostnader for lagmannsretten betaler A til staten v/ Advokatbevillingsnemnden kr 21 600 – enogtjuetusensekshundre – innen to uker fra dommens forkynnelse.