Du er her

Ved separasjon kreves ikke skriftlig avtale for at formuesoppgjør kan anses å ha funnet sted

Type avgjørelse: 
Dom
Instans: 
Borgarting lagmannsrett
Dato: 
24.05.2013
Referanse: 
LB-2013-6136
Parter: 
Separerte ektefeller
Prosessfullmektiger: 
Alexander Behrang Mardazadnav mot Ivar Sørlie
Avgjørelse: 

       A, født 1963, (A) og B, født 1979, (B) giftet seg i april 2001 i Iran. Partene har ett felles barn født i 2005. Begge parter har iransk opprinnelse. A har bodd i Norge i 25 år. Han jobbet i en lengre periode fram til 2006 som optisk servicetekniker. B kom til Norge i 2001, utdannet seg etter hvert til optiker og har arbeidet som optiker siden 2010. Partene bodde den første tiden etter ekteskapsinngåelsen i leid bolig i Norge.

       Partene inngikk avtale datert 23. mai 2003 om kjøp av leilighet med adresse ** , Oslo. Kjøpesummen var kr 1 450 000. Partene ble registrert som eiere av en ideell halvpart hver av leiligheten. Partene tok i den forbindelse i fellesskap opp et lån i DnB på kr 1 160 000. I 2006 flyttet partene til X, hvor de bodde i en studentbolig mens B studerte. Leiligheten i Oslo ble i denne perioden leid ut.

       Det foreligger et skjøte datert 8. juli 2010 der det fremgår at A overfører en ideell halvpart av leiligheten til B. Partene er enige om at A ikke underskrev i nærvær av vitnene, eller at han har vedkjent seg sin underskrift i vitnenes nærvær. Partene var for tingretten uenige om hvorvidt A faktisk hadde underskrevet på dokumentet. A hevdet at hans underskrift var falsk. For lagmannsretten har det vært oppnevnt en sakkyndig skriftgransker, Reidun Wilhelmsen. Hun konkluderte i sin rapport av 30. mars 2013 med at As underskrifter på skjøtet « sannsynligvis er skrevet av A selv ». For lagmannsretten har ikke A bestridt at det er han som har underskrevet skjøtet.

       Partene ble innvilget separasjon med virkning fra den 22. april 2010. Partene ble boende sammen etter separasjonen i deres felles bolig i Oslo. Det kom til en konflikt mellom partene i oktober 2010, og B flyttet da ut fra leiligheten og inn til en venninne. A dro til Iran i november 2010, og B kjørte ham til Gardermoen. B flyttet tilbake til leiligheten da A hadde reist.

       A ble værende i Iran til september 2011, da han kom tilbake til Norge i forbindelse med at han var stevnet til å møte i hovedforhandling i sak om foreldreansvar, fast bosted og samvær for deres felles barn. Utfallet av denne saken var at B fikk foreldreansvar alene og at barnet skulle ha fast bosted hos henne, mens A fikk begrenset samværsrett. Mens A var i Iran, var det utstedt besøksforbud for A som gjaldt boligen der B bodde – et besøksforbud som fortsatt gjelder.

       A tok ut søksmål ved stevning datert 22. mai 2012. For tingretten nedla han påstand om skjevdeling etter en prosentsats fastsatt etter rettens skjønn og påstand om fastsettelsesdom for at det ikke forelå noen skifteavtale mellom partene.

       Oslo tingrett avsa 26. november 2012 dom med slik domsslutning:
1. B frifinnes.
2. A betaler til B sakskostnader med 46 875 – førtisekstusenåttehundreogsyttifem – kroner innen to uker fra dommens forkynnelse.

       For nærmere detaljer vedrørende saksforholdet vises til tingrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

       A har anket dommen til Borgarting lagmannsrett. For lagmannsretten er saken begrenset til spørsmålet om partene har inngått en skifteavtale. Under saksforberedelsen for lagmannsretten satte A fram et krav om at B skulle betale ham husleie for den perioden hun hadde disponert leiligheten etter samlivsbruddet. Ved lagmannsrettens kjennelse 24. april 2013 ble kravet avvist. Ankeforhandling er holdt 30. april 2013 i Borgarting lagmannsretts hus. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og forklarte seg. Det ble avhørt ett vitne. Om bevisføringen for øvrig vises til rettsboka.

       Den ankende part, A A, har i hovedtrekk anført:

       Partene har ikke inngått en muntlig skifteavtale om bolig og bil. Det er ikke dokumentert at det fant sted noe møte i banken i 2010 om at B skulle overta boliglånet alene, slik hun har hevdet. Overtakelsen skjedde først i 2011. As intensjon var å overlate lånet til henne, fordi han ikke kunne betjene det. Det knytter seg uryddighet til tilblivelsen av skjøtet. Det bestrides ikke at A har undertegnet på skjøtet, men ingen kan bekrefte partenes intensjon med å signere på det.

       Det er ikke holdepunkter for at A reiste til Iran for å flytte permanent, slik tingretten har lagt til grunn. Han meldte ikke flytting. Han kjøpte flybillett for å komme unna en stund. Når han blir såpass lenge i Iran var det på grunn av de uenigheter som oppsto mellom partene og av hensyn til sin bror i Iran, som var syk.

       Det er heller ikke holdepunkter for at partene har verdier i Iran. A bestrider ikke at partene eier gull, men han bestrider at de har gull i Iran. Det er heller ikke dokumentert at de har eiendommer der. Den brillebutikken B har oppgitt adressen til, er det As far som har rettigheter til – nærmere bestemt rett til 4 ½ sjettedel av butikken. De tomtene B hevder de eier i Iran er heller ikke dokumentert, verken i form av adresse eller hjemmelshaver.

       Subsidiært anføres at en skifteavtale som innebærer at B overtar eiendelene i Norge mot at han får verdiene partene har i Iran, må settes til side som ugyldig etter avtaleloven § 33 og § 36. I forhold til § 33 vises det til at B kjente til at det ikke forelå verdier i Iran som kan likestilles med verdier i Iran. Hun har derfor ved å få hans signatur på skjøtet utnyttet situasjonen og As sårbarhet og ønske om vennskap i en følsom periode. I forhold til § 36 anføres at det er urimelig å gjøre avtalen gjeldende så lenge ikke noen verdier i Iran er dokumentert.

       Det er nedlagt slik påstand:
       Prinsipalt:
       Det foreligger ingen skifteavtale mellom partene.
       Subsidiært:
       Avtalen settes til side som ugyldig.
       I begge tilfeller:
       A eller det offentlige tilkjennes sakens omkostninger for både tingrett og lagmannsrett, med tillegg av forsinkelsesrente 14 dager fra dommens forkynnelse.

       Ankemotparten, B B, har i hovedtrekk anført:

       Det er inngått avtale om at B skulle overta den tidligere felles boligen og bilen, samtidig som hun skulle overta eneansvaret for boliggjelden. Skjøtet er undertegnet av A. Partene var enige om at hun skulle overta betalingsforpliktelsene, noe hun også gjorde. I henhold til avtalen skulle A overta verdier i Iran. Den inngåtte avtalen underbygges av at A selv har opplyst at han har gull av betydelig verdi. Det er ikke tvil om at det er ervervet fast eiendom i Iran med parets midler. B har ved kjennelse av 21. februar 2012 fått skilsmisse i Iran, og hun kan da etter iransk rett kreve 1380 « golden coins » av A. Skifteavtalen må også ses på bakgrunn av at B og sønnen deres skulle bli boende i Norge.

       Om overdragelsen av bilen vises det til tingrettens vurdering og opplysningene som framkom i vitneforklaring der om at A hadde mottatt kr 30 000 for den.

       Skifteavtalen rammes ikke av avtaleloven § 33. Avtalen ble til gjennom en lengre prosess, som det ikke er noe å utsette på. Det er heller ikke en slik ubalanse i avtalen at den rammes av avtaleloven § 36.

       Det er nedlagt slik påstand:
1. Anken forkastes.
2. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. 

Lagmannsretten ser slik på saken:

       Lagmannsretten skal ta stilling til spørsmålet om partene har inngått en skifteavtale som omfatter hovedtrekkene i et økonomisk oppgjør. Partene er enige om at det ikke er inngått en skriftlig avtale om dette. Avgjørelsen må derfor baseres på annen skriftlig dokumentasjon, samt parts- og vitneforklaringer.

       Ved vurderingen tar lagmannsretten utgangspunkt i skjøtet av 8. juli 2010, hvor A overdrar sin ideelle halvpart av leiligheten til B for kr 0. På bakgrunn av den rettsoppnevnte skriftgranskerens rapport og As forklaring for lagmannsretten, legger lagmannsretten til grunn at hans underskrift er ekte. As forklaring kan imidlertid forstås slik at han mener han ikke forsto hva han skrev under på. Lagmannsretten legger til grunn at han forsto at han skrev under på et skjøte, som innebar at B skulle overta boligen. At skjøtet innebar en overdragelse er klart, og A opplyste selv i sin forklaring at han leste litt norsk. Han har også tidligere, i forbindelse med kjøpet av leiligheten i 2003, skrevet under på et skjøte. Denne type dokument er derfor ikke ukjent for ham. Partene er enige om at de to vitnene som har signert på skjøtet, ikke var til stede da partene undertegnet. Dette har imidlertid ikke betydning for gyldigheten av skjøtet. Lagmannsretten kan heller ikke se at vitnenes fravær ved signeringen har betydning for forståelsen av hva A mente med å signere. Hvorvidt han mente å overdra boligen til kr 0, kommer lagmannsretten tilbake til nedenfor.

       Det synes ikke å være omtvistet at partene ble enige om at B skulle overta boliglånet. A har forklart at han ønsket at hun skulle nedbetale lånet, fordi han ikke var i arbeid og ikke hadde midler til å betjene det. Partene har vært uenige om B var på et møte i banken for å ordne med overtakelsen av lånet sammen med A vinteren 2010 i forbindelse med at hun søkte separasjon. For lagmannsretten var det ikke så lett å få tak i hva A i sin forklaring husket om sine og Bs eventuelle møter med banken. Uansett er et slikt møte, slik lagmannsretten ser det, ikke avgjørende for vurderingen av om det ble inngått en skifteavtale i forbindelse med separasjonen. Det er på det rene at B i april 2011 formelt overtok låneforpliktelsene som eneste låntaker, og A har selv forklart at han betalte låneavdragene fram til maijuli 2010. A undertegnet altså skjøtet omtrent samtidig som B begynte å nedbetale lånet, som formelt ble overført til henne i 2011.

       As forklaring kan forstås slik at han signerte på skjøtet fordi hun skulle overta lånet, men uten at hun samtidig skulle overta eiendomsretten til kr 0, som det står i skjøtet. Lånesaldoen per 22. februar 2010 var kr 1 012 760. Det er lagt fram en takst som anslår verdien av boligen på samme tidspunkt til ca. kr 2 250 000. Dette tilsier en nettoverdi på i overkant av én million kroner. Ved et ordinært felleseieskifte innebærer dette derfor ca. en halv million kroner fordelt til hver av partene.

       Ordlyden i skjøtet, som lagmannsretten legger til grunn at A har forstått, gir i utgangspunktet et sterkt holdepunkt for at det ikke skulle være noe ytterligere oppgjør knyttet til boligen. Den underbygger også Bs anførsel om at partene var enige om at B skulle overta boligen, samtidig som A skulle overta det paret måtte ha av verdier i Iran.

       B hevder at eiendelene i Iran består i en brilleforretning, to tomter og gull/bryllupsgaver. I tillegg har hun vist til sin medgift i forbindelse med den iranske ekteskapsinngåelsen og rettigheter til « golden coins » hun hevder å ha etter ekteskapskontrakten som følge av at den iranske skilsmissen skal være basert på at A ikke bidrar økonomisk til henne og barnet.

       Bevisførselen omkring det partene måtte ha av verdier i Iran har vært begrenset. Lagmannsretten har under tvil kommet til at det er sannsynliggjort at slike verdier fins, men at omfanget er usikkert. Begge parter har forklart seg om eiendeler i gull, selv om de er uenige om disse befinner seg i Iran eller i Norge. Det framgår også av et brev fra As tidligere advokat at A i 2011 fremmet krav om skjevdeling for « gull til en verdi på om lag 250 000 ». Lagmannsretten oppfatter ut fra sammenhengen og beløpets størrelse at det refereres til kroneverdi. A forklarte også i lagmannsretten at han hadde fortalt sin advokat om gull og andre verdier i Iran. As forklaring har framstått som noe springende, slik at det er noe uklart hvordan hans utsagn skal oppfattes. Lagmannsretten har uansett kommet til at det er mest sannsynlig at partene har visse verdier i gull, og at disse omfattes av den skifteavtalen B hevder partene har inngått.

       Lagmannsretten har derimot ikke funnet det sannsynliggjort at A har rettigheter til brillebutikken i Iran, slik B hevder. De framlagte kontraktene fra henholdsvis 1980 og 2010, som viser at As far i det vesentlige skal være rettighetshaver til butikken, trenger riktignok ikke nødvendigvis dokumentere hvem som er reell rettighetshaver. Lagmannsretten har på bakgrunn av bevisførselen likevel ingen konkrete holdepunkter for å konkludere med at A har rettigheter til denne butikken. At han, som han har forklart, har arv i vente, er en annen sak.

       B har videre forklart seg om en eller to tomter som er kjøpt for parets midler i landsbyen til deres oldeforeldre. Tomteervervet har ifølge B vært vanskelig å dokumentere, fordi eiendomsoverdragelser ikke registreres på landet der landsbyen ligger. Hun har vist til at både A og hans brors kone i Iran har opplyst at As bror har kjøpt tomt på deres vegne. Hun har også for lagmannsretten oppgitt en adresse, men som, i følge A, ikke er av en slik karakter at den kan gjenfinnes i kartverket i Iran. Basert på Bs forklaring, som lagmannsretten finner troverdig, legges det til grunn at paret reelt sett eier en eller to tomter i Iran. Basert på de begrensede midler partene med sine inntekter har hatt til rådighet til å foreta tomteerverv, legger lagmannsretten likevel til grunn at de må ha begrenset verdi.

       Hvilke økonomiske rettigheter B måtte ha i Iran som følge av skilsmissen der, er det på grunnlag av bevisførselen svært vanskelig for lagmannsretten å ta stilling til. Innholdet i iranske skilsmisseregler har ikke vært belyst i saken. Den framlagte ekteskapskontrakten og skilsmissekjennelsen omtaler både medgift og « golden coins », men hvilke betalingsforpliktelser disse måtte medføre for A, framstår som uklart. B har heller ikke i sin forklaring redegjort nærmere for dette. Lagmannsretten kan etter dette ikke legge til grunn at B har økonomiske rettigheter i forbindelse med skilsmissen i Iran, og som hun i så fall har frafalt som ledd i en skifteavtale.

       Ved den konkrete vurderingen av om partene har inngått en skifteavtale eller ikke, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.

       Lagmannsrettens flertall, lagmann Bergh og lagdommer Mestad, bemerker:

       Som det framgår av drøftelsen ovenfor, har lagmannsretten konkludert med at det er sannsynliggjort at partene har visse verdier i Iran, eller som B anser er i Iran. Sammenholdt med skjøtet har lagmannsrettens flertall, under tvil, kommet til at dette er tilstrekkelig til å sannsynliggjøre at partene har inngått en skifteavtale som omfatter boligen og verdier i Iran.

       Lagmannsrettens flertall har ved vurderingen, i likhet med tingretten, også lagt en viss vekt på at A sannsynligvis reiste for å være borte lenge og på ubestemt tid. Flere forhold taler for en slik forståelse. Det er for det første klart at det var B og parets sønn som skulle bo i boligen etter at samlivet tok slutt. Begge parter har forklart at A overlot sine husnøkler til B på Gardermoen før han fløy til Iran. Videre har han forklart at han signerte salgsmelding på partenes bil, og overlot til en fjern slektning, D, å selge den. A hadde heller ikke noe arbeid i Norge å vende tilbake til, samtidig som han hadde nær familie i Iran. Disse forholdene taler samlet sett for at det for A kunne framstå som fornuftig å inngå en skifteavtale med et innhold som nevnt.

       Bilen partene eide på tidspunktet for samlivsbruddet, var av typen BMW 318i, 1998-modell. Omstendighetene knyttet til bilen er behandlet i tingrettens dom side 7. Hva partene har avtalt om bilen, er i liten grad søkt opplyst for lagmannsretten. Utover at A underskrev en salgsmelding før han reiste fra Norge, er det på det rene at B ikke ble ført opp som kjøper. Partenes avtale og det videre forløp er uklart. Disse forholdene har heller ikke blitt belyst gjennom den varslede vitneførselen, ettersom det varslede vitnet D, som avga forklaring for tingretten, ikke møtte opp i lagmannsretten. Flertallet finner det imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til hva som ble avtalt om bilen. For å konstatere at det foreligger en skifteavtale, er det etter flertallets syn tilstrekkelig at den omfatter en avtale om boligen og verdiene i Iran.

       Lagmannsrettens flertall har kommet til at det er inngått en skifteavtale som omfatter boligen og verdier i Iran. Som tingretten, påpeker flertallet at utgangspunktet vil være at verdier i felleseiet som ikke er omfattet av avtalen, skal deles likt, jf. ekteskapsloven § 58.

       Som framhevet av mindretallet nedenfor, har B forklart til lagmannsretten at hun, da A fremmet økonomiske krav, erklærte seg villig til å overlate ham en del av verdiene som lå i boligen, forutsatt at også partenes eiendeler i Iran ble omfattet av avtalen. Etter flertallets syn gir det at B senere var villig til å reforhandle avtalen, ikke holdepunkter for at det i det hele tatt ikke var inngått noen skifteavtale.

       Det neste spørsmålet blir om skifteavtalen må settes til side fordi det vil være urimelig å gjøre den gjeldende, jf. avtaleloven § 36. A hevder at avtalen er urimelig så lenge ingen verdier i Iran er dokumentert. Det rettslige utgangspunktet er at avtaler skal holdes, og at det skal en del til for å sette en avtale til side på grunn av urimelighet. Det framgår av drøftelsen foran at lagmannsretten, riktig nok under tvil, har kommet til at partene har visse verdier i Iran. Selv om størrelsen på disse verdiene ikke er nærmere klarlagt, er det da ikke grunnlag for å sette avtalen til side. Det bemerkes at det ikke er tilstrekkelig for tilsidesettelse at avtalen framstår som ubalansert etter rent kommersielle kriterier. Hva som utgjør en urimelig avtale om fordeling av felleseie mellom ektefeller, vil gjerne være en mer sammensatt vurdering – slik den også er i vår sak

       A har også anført at avtalen må settes til side som ugyldig etter avtaleloven § 33 fordi B, vitende om at det ikke er verdier i Iran, har fått As signatur på skjøtet i en sårbar periode. Denne anførselen fører heller ikke fram. Det vies til det som framgår ovenfor om verdier i Iran.

       Lagmannsrettens mindretall, lagdommer Leirvik, bemerker:

       Mindretallet har under tvil kommet til at det ikke er sannsynliggjort at partene har inngått noen skifteavtale som omfatter hovedtrekkene i det økonomiske oppgjøret etter samlivsbruddet.

       At A undertegnet et skjøte der boligen ut fra ordlyden overføres vederlagsfritt til B, tilsier isolert sett at partene har inngått en skifteavtale. Spørsmålet er om det er sannsynlig at skjøtet ble signert basert på en forutgående, felles forståelse hos partene om innholdet i en skifteavtale. Mindretallet mener at det foreligger flere omstendigheter som trekker i retning av at partene ikke hadde noen slik felles forståelse.

       Mindretallet bemerker for det første at da A reiste fra Norge i november 2010, forelå det forhold som under enhver omstendighet måtte avklares nærmere mellom partene. Det var ikke inngått noen skriftlig avtale som regulerte spørsmål om foreldreansvar og bosted for partenes sønn. Ut fra partenes forklaring i retten, synes partene enige om at det heller ikke forelå noen muntlig avtale om dette. A hadde videre personlige eiendeler som fremdeles befant seg i partenes felles bolig. Selv om A signerte en salgsmelding for bilen, er det ikke sannsynliggjort at det forelå noen avtale om hvem som skulle disponere inntekten fra et salg – eller for den del en avtale om at bilen skulle disponeres av B, noe som viste seg å bli den praktiske realitet.

       Mindretallet mener for det andre at partenes etterfølgende opptreden trekker i retning av at det ikke ble inngått noen skifteavtale. A reiste tilbake til Norge i september 2011, og fremmet etter kort tid ulike økonomiske krav mot B. B bestred disse kravene. Samtidig har B forklart til lagmannsretten at hennes holdning var at dersom A skulle ha en del av verdiene som lå i boligen i Norge, så måtte også partenes eiendeler i Iran omfattes av et skifte. Dette meddelte hun også A da han fremmet sine ulike krav. Mindretallet mener at det forhold at B også etter september 2011 var villig til å inkludere boligen i diskusjoner om partenes økonomiske oppgjør, indikerer at skjøtet ikke ble signert av A basert på en forståelse om at dette også innebar en overføring av de økonomiske verdiene som lå i boligen.

       Mindretallet legger for det tredje vekt på at det har formodningen mot seg at partene juni/juli 2010 inngikk en skifteavtale dersom en slik skifteavtale innholdsmessig ville innebære en betydelig økonomisk ubalanse. Mindretallet viser til lagmannsrettens fellesbemerkninger ovenfor, der det er lagt til grunn at boligen trolig hadde en nettoverdi på i overkant av én million kroner. Det er på det rene at partene hadde noe egenkapital ved kjøpet av boligen. I tillegg kommer at boligen gjennomgikk en betydelig verdiøkning i løpet av samlivet pga. generell prisvekst i boligmarkedet. Mindretallet mener at det er sannsynlig at begge parter var klar over omtrent hvilken nettoverdi boligen hadde pr. juni/juli 2010. Mindretallet mener videre at det fremstår som klart mest sannsynlig at partenes verdier i Iran – som B har anført at A ifølge avtalen skulle beholde – ikke var i nærheten av å være like store som nettoverdien av boligen. Mindretallet har vanskelig for å se hvilke omstendigheter som skulle tilsi at A skulle inngå en skifteavtale som innebar overføring av betydelige nettoverdier til B. Det er ubestridt at det forelå en dyp konflikt mellom partene ved samlivsbruddet, og mindretallet mener at det fremstår som lite sannsynlig at partene i denne situasjonen skulle inngå en skifteavtale med slikt innhold som hevdet av B.

       I samsvar med flertallets syn blir anken forkastet. 

Sakskostnader

       B har vunnet saken og har etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 første ledd krav på full erstatning for sine sakskostnader. Som det framgår av premissene ovenfor, har saken for lagmannsrettens flertall budt på adskillig faktisk tvil. Flertallet har derfor kommet til at A hadde god grunn til å få saken prøvd, og at det foreligger slike tungtveiende grunner som tilsier at A skal fritas for kostnadsansvaret, jf. tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav a.

       Ved vurderingen av sakskostnadene for tingretten skal lagmannsrettens resultat legges til grunn, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Hver part skal derfor dekke egne kostnader også for tingretten.

       Dommen er avsagt med slik dissens som framgår ovenfor. 

Domsslutning 

1. Anken forkastes.
2. Hver av partene dekker egne sakskostnader for tingretten og lagmannsretten.