Du er her

Søsken kan begrunne fast bosted for barn, ved valg mellom ellers likestilte (like gode) foreldre

Type avgjørelse: 
Dom
Instans: 
Eidsivating lagmannsrett
Dato: 
01.03.2012
Referanse: 
Sak 11-177957ASD-ELAG
Parter: 
Mor mot far
Prosessfullmektiger: 
Advokat Bent Luther mot advokat Gard Andre Lier
Avgjørelse: 

Saken gjelder fast bosted og samvær for felles datter på 5 år.
Kort sammenfattet saksframstilling:
A og B var samboere fra mars 2003 til mars 2008. Den 18.2.2007 fikk de datteren C.
Etter bruddet flyttet mor til X, og far flyttet sommeren 2008 til Y. Etter bruddet praktiserte partene en ordning med likt delt omsorg, og de inngikk også den 11.11.2008 skriftlig avtale om slik praktisering av omsorgen, en avtale som synes å ha fungert greit så lenge partene ikke bodde langt fra hverandre.
I desember 2010 flyttet mor til Z, og partene synes enige om at en ordning med likt delt omsorg ikke lar seg praktisere på grunn av avstanden mellom mors og fars bopel.
Den 6.4.2011 innga mor stevning til Gjøvik tingrett med påstand om at C skulle bo fast hos henne, og at fars samvær skulle fastsettes etter rettens skjønn.
Far tok til motmæle og la ned påstand om at C skulle bo fast hos ham samt at mors samvær skulle fastsettes etter rettens skjønn.
Gjøvik tingrett avsa den 15.9.2011 dom med slik slutning:
1. C skal bo fast hos B.
2. A skal ha følgende samvær med C:
- Helgesamvær annenhver uke fra fredag kl. 1000, evt. etter barnehagen etter mors ønske, til mandag kl. 1000. Etter skolestart fra fredag etter skoletid til søndag kl. 1900.
- Fire uker i sommerferien. Tidspunkt avtales innen 1. mai.
- Hver vinter- og høstferie med tidspunkt/varighet som skolens ferie.
- Annenhver påske fra fredag før palmesøndag kl. 1700 til annen påskedag kl. 1700.
Første gang påsken 2012.
- Annenhver jule- nyttårshelg. Julehelgen løper fra 23. desember kl. 1700 frem til 27. desember kl. 1700. Nyttårshelgen løper frem til 1. januar kl. 1700. Julen 2011 skal C være hos mor.
3. Punktene 1 og 2 i domsslutningen gis virkning fra og med 14 – fjorten – dager etter at dommen er forkynt, jf. barneloven § 60,1. ledd.
4. A dømmes til å erstatte B saksomkostninger med – kr 101 250 – kroneretthundreogentusentohundreogfemti. Oppfyllelsesfristen er 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
A har påanket tingrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. B har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble holdt i Hamar tinghus 22. og 23.2.2012. Partene møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 5 vitner, samt at den sakkyndige møtte og avga forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken sammenholdt med rettens utdrag.
As påstandsgrunnlag og påstand:
Spørsmålet om fast bosted skal avgjøres ut fra hva som er til barnets beste. C er bare 5 år og selv om den morspresumsjon man tidligere opererte med i forhold til små barn er forlatt, må det legges vekt på hennes alder. Små barn har en sterkere psykologisk tilknytning til sin mor enn hva de har til sin far, noe også Cs reaksjoner ved avlevering fra mor viser. Den ordning med delt omsorg som ble praktisert fra C var 13 måneder gammel, var på grunn av morstilknytningen uheldig. Var saken blitt brakt inn for retten i 2008, kan det legges til grunn at mor ville fått daglig omsorg.
Under den sakkyndiges observasjon av C hos mor var C mer « høyt og lavt » enn hva som er vanlig. Dette skyldtes den uvanlige situasjonen, noe den sakkyndige ikke synes å ha tatt høyde for.
Det må tillegges stor vekt at C gir klart uttrykk for at hun vil være hos mor, og det er til barnets beste at barnet blir hørt. Det er ikke observert vesentlige reaksjoner hos barnet ved overlevering fra far til mor, i motsetning til reaksjonene ved overlevering fra mor til far. Hos mor har hun et mer aktivt liv hvor hun tilbys flere aktiviteter, og hvor hun har en lillesøster. Måten C knytter seg til sin farmor på kan tyde på at hun hos far savner en morsfigur og tillegger farmor denne rollen.
Far ble orientert om mors flytteplaner, og det foreligger ikke noe avtalebrudd i forhold til den skriftlige avtalen om delt omsorg som ble inngått. Mor motsatte seg heller ikke at barnet skulle være i barnehage i Oslo ut august måned. At tilbudet om barnehageplass falt bort på et tidligere tidspunkt, var noe kommunen besluttet.
Selv om C ikke har slik alder at hun omfattes av barneloven § 31 annet ledd, forutsetter bestemmelsen at det skal legges vekt på hennes ønske ved vurderingen av hvilket fast bosted som vil være til hennes beste.
Det er lagt ned slik påstand:
1. C skal ha fast bosted hos mor.
2. Samvær med far fastsettes etter lagmannsrettens skjønn.
3. B idømmes sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.
B påstandsgrunnlag og påstand:
I denne saken kan begge foreldre gi god omsorg, men det er likevel forskjell i omsorgskvaliteten.
Årsaken til at man nå står i en situasjon hvor retten må avgjøre spørsmålet om daglig omsorg, er mors handlinger. Hennes handlinger er ikke foretatt av hensyn til barnets beste, men ut fra egne hensyn. Far ble ikke orientert om mors flytteplaner, og disse kom – særlig på bakgrunn av den inngåtte avtalen om delt omsorg – svært overraskende på ham. Far ønsket å beholde barnehageplassen i Oslo ut august, og årsaken til at samtykket til dette ble trukket, var mors kontakt med barnehagen.
Det må legges til grunn at den avtalte delte omsorg fungerte bra, da all bevisførsel viser dette. Det er kun mor som har hevdet noe annet. Far flyttet til Y før avtalen om delt omsorg ble inngått og hans bosted var kjent for mor før avtalen ble inngått. Det var mors senere flytting til Z som gjorde det umulig å praktisere delt omsorg.
Mor vurderte en periode å flytte nærmere fars bopel, men stilte som krav for dette at hun i så fall skulle ha det vesentlige av daglig omsorg, noe far selvsagt ikke kunne gå med på.
Etter tingrettens dom har far hatt daglig omsorg. Denne ordningen har fungert bra, og det må utvises forsiktighet med å endre en velfungerende ordningen. Far har de beste personlige egenskaper for å kunne ivareta barnets fremtidige omsorgsbehov. Status quoprinsippet tilsier at dagens ordning bør opprettholdes, og en daglig omsorg hos far vil også legge til rette for en best mulig samlet foreldrekontakt.
Den sakkyndige har foretatt grundige observasjoner, er godt kvalifisert til å vurdere relasjoner, og hans vurderinger bør tilleggs stor vekt. Den sakkyndige har uttalt at begge foreldre er gode omsorgspersoner, men at det er forskjeller i foreldrenes fungering i forhold til barnet. Barnet er mer mentalt organisert hos far.
Mor synes på mange måter å bidra til å øke konflikten, mens far forsøker å dempe konflikten av hensyn til barnet. Fars personlighet og karakteregenskaper må tillegges vekt, og farene forbundet med et miljøskifte må vurderes.
Lillesøster er et moment, men dette er vurdert av den sakkyndige og ikke funnet avgjørende. C og lillesøsteren vil uansett se hverandre under de omfattende samværene, og det er også opplysninger som tyder på at lillesøsteren lett kan føles som en konkurrent i forhold til morens oppmerksomhet.
De problemer som er observert i forbindelse med overlevering, utgjør ikke noen store problemer og er uansett skapt av mor gjennom hennes måte å reagere på. Det er mor som må endre sin væremåte da det er mors følelser som er årsaken til Cs reaksjon når det gjelder overlevering.
Ut fra det som er fremkommet, er det ikke mulig å si noe om hva barnet ønsker når det gjelder fast bosted, og uansett er hun bare 5 år. Selv om man hadde visst noe om hennes syn, kunne det uansett ikke vært lagt vesentlig vekt på det.
Far har mestret oppgavene i forhold til daglig omsorg bra. Han er aktiv og har tilpasset sin hverdag til C. Det er til barnets beste at far har daglig omsorg.
Det er lagt ned slik påstand:
1. Anken forkastes.
2. A dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten.

Lagmannsrettens syn på saken:
Spørsmålet om omfanget av samvær for den av foreldrene som ikke har daglig omsorg, er i svært liten grad berørt under ankeforhandlingen, og lagmannsretten legger til grunn at samvær i samsvar med hva tingretten fastsatte, anses som passende, noe lagmannsretten er enig i.
Innledningsvis bemerkes at begge foreldrene vil kunne gi barnet en god omsorgssituasjon. Det er ikke noe negativt knyttet verken til personlige egenskaper, bomiljø, familiemessige forhold eller annet hos noen av foreldrene som er slik at det innvirker på noen avgjørende måte ved vurderingen av fast bosted. Det er imidlertid noen mindre forskjeller mellom de 2 omsorgsbasene – som dels trekker i hver sin retning – og som lagmannsretten behandler i det følgende.
Etter bevisførselen legges til grunn at barnet er velfungerende, veltilpasset, og at hun på enkelte områder fungerer bedre enn hva alderen skulle tilsi. Hun har ingen uttalte problemer det må tas hensyn til ved valget av fast bosted. Det legges imidlertid til grunn at hun kan utvise tegn som tyder på at hun føler en slitasje, eller et stress, noe lagmannsretten legger til grunn skyldes den konflikt som eksisterer mellom foreldrene, og som hun nødvendigvis føler. Lagmannsretten kan ikke løse konflikten mellom foreldrene, kun gi anvisning på fast bosted, og det bør være en viktig oppgave for foreldrene å forsøke å legge konflikten bak seg og samarbeide, noe som åpenbart vil være til beste for barnet. I den sammenheng bemerkes at mor kan fremtre som noe mer konfliktorientert, eller kontrær, enn hva far gjør, og hun bør nok være seg dette bevisst under det videre arbeid til barnets beste. Mors forhold er imidlertid ikke slik at valget av fast bosted vil være av betydning i forhold til det å oppnå en best mulig samlet foreldrekontakt.
Det er ikke bevismessig grunnlag for å si at barnet har gitt uttrykk for ønske om noe bestemt bosted, og hensett til hennes alder ville det uansett ikke vært grunnlag for å legge vesentlig vekt på dette.
Som nevnt tidligere er det ikke knyttet noe negativt til partenes personlige egenskaper eller deres måte å forholde seg til barnet på. I tråd med den sakkyndiges uttalelse legges imidlertid til grunn at far i noe større grad evner å være mer i samhandling med barnet enn hva mor evner. Barnet synes i noen grad å være mer samlet og organisert atferdsmessig og følelsesmessig hos far enn hos mor. Dette kan ha en viss sammenheng med at situasjonen var noe forskjellig under observasjonene.
Mors og fars familiesituasjon er forskjellig. Far bor alene – sammen med C – men har en del av sin familie i nærheten. C har et godt forhold til sin farmor. Mor bor sammen med ny ektemann, og har et barn til som nå er 22 måneder gammelt. Mor har ikke noe av sin familie i nærheten. Det legges til grunn at C har et godt forhold til mors nye ektefelle. Mor har således en større kjernefamilie bestående av ektefelle samt ett barn til, mens far bor alene, men har mer av sin familie i nærheten. Sett i forhold til Cs situasjon vil begge omsorgsbaser kunne by på så vel fordeler som ulemper. Hos mor vil hun være en del av en større kjernefamilie, med en lillesøster, og sin mor som et kvinnelig forbilde. Hun vil kanskje måtte konkurrere med lillesøsteren om oppmerksomhet, uten at dette nødvendigvis trenger å være negativt. Hos sin far vil C ha hans fulle oppmerksomhet, og han vil kunne benytte hele sin tid til henne. Hennes kjernefamilie ved fast bosted hos far vil være mindre, men hun vil ha nærmere tilgang til fars familie og kunne knytte bånd til den.
Det er ingen ting ved partenes arbeidssituasjon eller arbeidstid som avgjørende spiller inn i forhold til omsorgsrollen. Mors arbeidstid kan nok i noen grad lettere tilpasses omsorgsrollen, Hun har fri en dag i uken og begynner også noe senere på arbeid enn far.
Barnet har det vesentlige av levetiden tilbragt halvparten av tiden hos hver av foreldrene og har også i tiden etter tingrettens dom hatt et omfattende samvær med sin mor. Lagmannsretten kan ikke se at hensynet til å unngå et miljøskifte er av avgjørende betydning, slik forholdene er.
Det legges til grunn at det er mer gråting når mor leverer til far enn motsatt. Etter lagmannsrettens syn er det ikke bevismessig grunnlag for å tolke dette som et utsagn om hvor barnet ønsker å bo. Etter bevisførselen legges til grunn at det er mors håndtering av situasjonen som skaper disse scenene. Når mor begynner å gråte begynner barnet å gråte, for deretter å slutte å gråte når mor er reist. Det hadde klart vært det beste hvis mor hadde klart å opptre litt mindre følelsesmessig i disse situasjonene, men om det foreligger noe endringspotensiale i forhold til slike følelses- og ikke viljestyrte reaksjoner, er vanskelig å ha noen formening om. Det vil klart være en fordel hvis det kan legges opp til en faktisk ordning hvor man unngår slike følelsesreaksjoner, mens det på den annen side vil være svært betenkelig å legge opp til at en part gjennom egne reaksjoner skal kunne posisjonere seg i forhold til det spørsmål lagmannsretten skal avgjøre. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at mors reaksjoner ved overlevering ikke er resultat av en nærmest strategisk beslutning for å posisjonere seg. Lagmannsretten legger videre til grunn at konflikten mellom foreldrene vil bli sterkt redusert eller helt bilagt hvis C får fast bosted hos mor. Dette vil etter rettens syn føre til at Cs situasjon, som den sakkyndige har karakterisert som stressende og slitsom, vil bli endret til det bedre.
På bakgrunn av at C størsteparten av sitt liv har bodd annenhver uke hos hver av foreldrene, og på bakgrunn av at hun også etter tingrettens dom har hatt mye samvær med sin mor, vil det ikke føre til noen vanskelig omstilling for henne å flytte fast til mor. Den sakkyndige har pekt på at C nå har behov for forutsigbarhet, og lagmannsretten slutter seg til det. Det er likevel ikke grunn til å tro at hun, slik omsorgs- og samværssituasjonen til nå har vært, vil bli usikker eller sårbar på noen måte ved å få fast bosted hos mor.
Når dette ses i sammenheng med det faktum at C har en liten søster hos mor, har lagmannsretten etter en helhetsvurdering, men under sterk tvil, kommet til at C bør ha fast bosted hos sin mor, tiltross for den sakkyndiges tilråding.
Far får samvær i samsvar med det samvær som ble fastsatt av tingretten.
Som det fremgår av ovenstående har lagmannsretten funnet avgjørelsen vanskelig og spørsmålet om fast bosted av avgjort under meget sterk tvil. Selv om anken har ført fram tilkjennes ikke sakskostnader, jf tvisteloven § 20-2 tredje ledd a. Sakskostnader for tingrett skal avgjøres ut fra det resultat lagmannsretten er kommet til og sakskostnader for tingrett tilkjennes ikke.
Dommen er enstemmig.

Slutning

1. C skal bo fast hos A.
2. B skal ha slikt samvær med C:
Helgesamvær annenhver uke fra fredag kl. 1000, evt. etter barnehagen etter B ønske, til mandag kl. 1000. Etter skolestart fra fredag etter skoletid til søndag kl. 1900.
Fire uker i sommerferien. Tidspunkt avtales innen 1. mai hvert år.
Hver vinter- og høstferie med tidspunkt og varighet som skolens ferie.
Annenhver påske fra fredag før palmesøndag kl. 1700 til annen påskedag kl. 1700. Første gang påsken 2012.
Annenhver jule- nyttårshelg. Julehelgen løper fra 23. desember kl. 1700 frem til 27. desember kl. 1700. Nyttårshelgen løper frem til 1. januar kl. 1700. Julen 2012 skal C være hos B.
3. Sakskostnader for tingrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.