Du er her

Hensyn til barn kan være med på å gjøre oppgjør som avviker fra ekteskapsloven regler rimelig

Type avgjørelse: 
Dom
Instans: 
Eidsivating lagmannsrett
Dato: 
19.12.2013
Referanse: 
LE-2013-110698
Parter: 
Tidligere ektefeller
Prosessfullmektiger: 
Advokat Henning Bjercke mot advokat Siv Bjørklid
Avgjørelse: 

Saken gjelder gyldigheten av avtale.

Framstilling av saken

A og B ble samboere i 1989. De bodde først sammen hos Bs foreldre, før de i 1991 kjøpte en leilighet i Oslo for 480 000 kroner. Partene har to felles barn født 0.0.1998 og 0.0.2003. Partene giftet seg 13. juni 2009. Samlivet tok slutt 19. januar 2010, og partene er enige om at dette er skjæringstidspunktet for deling av formuen. Skilsmissebevilling ble gitt av Fylkesmannen 26. oktober 2011, med virkning fra 17. oktober 2011.

Etter samlivsbruddet inngikk partene og As far, C, en avtale med overskriften «Låneavtale/booppgjør». Det fremgår av avtalens punkt «Booppgjør» at:

«Oppgjøret på kr 500.000 dekker As, 0.0.1971, endelige andel i skifte etter separasjon. Eiendommen kan ikke selges før 31.12.2014. Hvis eiendommen, mot formodning, selges før 31.12.2014 må låntager umiddelbart betale restlånet og kr 200.000,-»

Det fremgår av avtalens punkt «Lånebeløp» at:

C låner kroner 500.000,- til B. Pengene overføres til As megler, Oppgjørsmegleren AS, Lillestrøm, kontonummer 6201.00.00000 innen 10 juli 2010.»

Avtalen ble signert av A og hennes far 22. juli 2010 og oversendt til B, som signerte den et par dager senere.

B overtok partenes tidligere fellesbolig i tråd med avtalen, og 500 000 kroner ble betalt til A.

A tok ut stevning ved Nedre Romerike tingrett 27. juni 2012. A anførte prinsipalt at skifteavtalen skulle settes til side etter ekteskapsloven § 65, og påstod at hun skulle tilkjennes et vederlag etter rettens skjønn oppad begrenset til 724 573 kroner. Subsidiært ble det anført at avtalen var ugyldig etter avtaleloven §§ 30, 32 og 33, og påstått at beløpet i avtalens punkt om booppgjør skulle fastsettes til 725 000 kroner.

B innga rettidig tilsvar og påstod seg frifunnet.

Tingretten avsa dom 17. april 2013 med slik slutning:

«1.
B frifinnes

2.
A dømmes til å betale saksomkostninger til B med kr 93000 - nittitretusen - innen to uker fra forkynnelse av denne dom.»

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for tingretten vises det til tingrettens dom.

A har rettidig anket over bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Ankeforhandlingen ble hold i lagmannsrettens lokaler på Eidsvoll 11. og 12. desember 2013. Partene møtte og avga forklaringer. As mor og psykolog forklarte seg som vitner. De forklarte seg også for tingretten. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Ankende parts påstandsgrunnlag

A har i hovedsak gjort gjeldende de samme anførsler som for tingretten. Anførslene kan oppsummeres slik:

Deling etter ekteskapslovens regler ville gitt A krav på ytterligere 599 573 kroner. Det lave beløpet A ble tilgodesett med i avtalen, gjør avtalen urimelig, og den må settes til side etter ekteskapsloven § 65.

Ved fastsettelsen av beløp ved deling etter ekteskapslovens regler må lagmannsretten legge til grunn at A og B skjøt inn like stor andel av egenkapitalen ved kjøpet av boligen i ---veien 15. Lån til boligkjøpet og senere oppussing tok de opp og betjente sammen. Som bidrag til oppussingen mottok B gaver fra sine foreldre. Ved deling etter ekteskapslovens regler godtar A at B har et skjevdelingskrav på 250 000 kroner knyttet til denne gaven.

A ble utsatt for utilbørlig press. Hun fikk ikke ha samvær med barna i boligen hun hadde leid. Til hun hadde kjøpt ny bolig måtte hun ha samvær med barna i partenes tidligere fellesbolig. A ble presentert en skisse for beregningen av den enkeltes andel utarbeidet av B. Skissen ga et feilaktig inntrykk av hvordan skiftet ville blitt etter ekteskapslovens regler. I skissen var Bs skjevdelingskrav satt til 900 000 kroner. Skissen hadde vesentlig betydning for As beslutning om å godta avtalen.

B var klar over at skjevdelingskravet i skissen var for høyt. Hans opptreden var svikaktig, og avtalen må settes til side etter avtalelovens § 30.

Selv om B ikke var klar over at skjevdelingskravet var for høyt, har skissen ført til at avtalen fikk et annet innhold en tilsiktet, og den må settes til side etter avtaleloven § 32.

På grunn av det feilaktige skjevdelingskravet er avtalen inngått i strid med avtaleloven § 33.

Ankende parts påstand

B dømmes til å betale A et beløp oppad begrenset til 599 573 kroner.

Subsidiært

B dømmes til å betale A 225 000 kroner.

I begge tilfeller:

B dømmes til å betale A sakens omkostninger

Ankemotpartens påstandsgrunnlag

B har i hovedsak gjort gjeldende de samme anførsler som for tingretten. Anførslene kan oppsummeres slik:

Partene stod fritt til å avtale deling som ga et annet økonomisk resultat enn det som følger av ekteskapslovens regler. Det er de klare tilfellene av urimelighet som rammes av ekteskapsloven § 65.

Når avtalen sammenholdes med deling etter ekteskapslovens regler må det hensyntas at man, på grunn av langt samboerskap og kort ekteskap, i realiteten står ovenfor et oppgjør mellom samboere. Ved deling etter ekteskapslovens regler må retten legge til grunn at B eide hele leiligheten i Oslo, og stod ansvarlig for og hadde betjent lån tilknyttet denne. Ved kjøpet av boligen i ---veien 15 bidro B med 250 000 kroner i egenkapital (17 prosent av kjøpesummen inkl. gebyrer/omkostninger), A bidro med 75 000 kroner (5 prosent av kjøpesummen inkl. gebyrer/omkostninger). B mottok gaver fra foreldrene til betaling av oppussing av boligen med minst 320 000 kroner. Ved ekteskapsinngåelsen var Bs eierbrøk i boligen 57 prosent og As var 43 prosent. Det skjedde ingen formuesendring under det korte ekteskapet. Det er ikke noe som er gjenstand for likedeling. Boliggjelden var de ansvarlig for med en halvpart hver. Boligen var den eneste vesentlige aktivaposten, og det er usikkerhet knyttet til verdien ved samlivsbruddet. Legges det til grunn en verdi på 5 300 000 kroner, har A fått utbetalt 79 000 kroner mindre enn hun ville fått om ekteskapslovens regler hadde blitt lagt til grunn ved delingen.

Det var As far som satte opp avtaleutkast og endelig avtale. Det var han som foreslo utløsningssummen på 500 000 kroner, og at han kunne låne B beløpet. Avtalen var basert på opplysninger som var kjent for B og A. Opplysningene ble drøftet, og det har ikke kommet til nye i ettertid. For B var det viktig at barna kunne bli boende i den tidligere fellesboligen. Den foreslåtte avtalen gjorde det økonomisk mulig for B å gi barna mulighet til dette, og han aksepterte derfor forslaget. Han presset ikke A. At barna kunne bli boende i huset, var også viktig for A, noe som fremkommer ved at avtalen forplikter B til å betale ytterligere 200 000 kroner ved salg før desember 2014. For A var også et hurtig oppgjør viktig.

B er usikker på om han skrev den omtalte skissen. Han skrev flere interne dokumenter med ulike oppstillinger. B har aldri overfor A påstått at han etter ekteskapsloven har et skjevdelingskrav på 900 000 kroner.

Perioden etter samlivsbruddet var vanskelig for begge. B brukte ikke samvær med barna som pressmiddel. En side ved samlivsbrudd er at den som flytter ut får se mindre til barna. A har hele tiden hatt samvær med barna. Familievernkontoret rådet partene til å ikke introdusere barna for As nye samboer for tidlig.

Ankemotpartens påstand

Anken forkastes.

B tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten. 

Lagmannsrettens vurdering

Det følger av ekteskapsloven § 65 første ledd første punktum at partene etter samlivsbruddet stod fritt til å inngå en avtale med et annet økonomisk resultat enn det som følger av bestemmelsene i ekteskapsloven kapittel 12. Det følger av samme bestemmelses første ledd annet punktum at urimelige avtaler kan settes til side. Som påpekt av tingretten så er det i rettspraksis, forarbeider og juridisk teori lagt til grunn at urimelig er et strengt kriterium. Høyesterett uttalte i Rt-2001-716 på side 721 at:

«Spørsmålet om avtalen skal settes til side, beror på en totalvurdering av avtalens innhold, forholdene ved avtalens inngåelse, partenes stilling, senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig, jf. Rt-1999-718, som gjelder lemping av ektepakt. Ved vurderingen av om avtalen har fått et urimelig innhold, må det blant annet legges vekt på hva den ektefelle som krever lemping, ville ha fått ved et skifte etter ekteskapslovens delingsregler. I tilfeller hvor det er grunnlag for skjevdeling må det tas hensyn til dette. Som jeg tidligere har fremholdt, følger det imidlertid av § 65 første ledd første punktum at partene ikke er bundet av ekteskapsloven delingsregler. Den omstendighet at det økonomiske oppgjøret er gjennomført på en annen måte enn det som følger av lovens regler, kan da åpenbart ikke være tilstrekkelig grunn for å sette avtalen til side. I forarbeidene er det fremholdt at « urimelig » er et « ganske strengt kriterium, som det ikke vil være kurant å påberope «, og at en avtale for å kunne settes til side, må virke » positivt urimelig... ».

Lagmannsretten viser også til Rt-2011-1168 hvor Høyesterett i avsnitt 20 uttalte at

«Lemping er ikke kurant; listen ligger høyt. Det er alltid en risiko for at én av partene mener å ha kommet uheldig ut, eller av andre grunner angrer seg. Denne muligheten må de som hovedregel ta på kjøpet, slik at man kommer til en avslutning. En lempingspraksis hvor også mer moderate urimeligheter medfører tilsidesettelse eller endring, kan lett lede til usikkerhet knyttet til avtalte oppgjør, og gi et forhøyet konfliktnivå i forbindelse med, og etter, samlivsbruddet. Det er de klarere tilfeller av urimelighet man skal til livs, typisk hvor det har skjedd en betydelig og ubegrunnet formuesoverføring. Avtaler der det kan påvises at en part har utnyttet et skjevt styrkeforhold eller har opptrådt illojalt, står i en særstilling. Oppgjørsavtaler som går ut på at hver av partene beholder sine eiendeler, vil det på den andre siden, etter mitt syn, bare helt unntaksvis være aktuelt å sette til side...»

Dommen gjelder tilsidesettelse av avtale inngått mellom tidligere samboere etter avtaleloven § 36, og Høyesterett uttalte i avsnitt 19 at det bør:

« ... kreves noe større grad av urimelighet for at en oppgjørsavtale mellom tidligere samboere skal settes til side som stridende mot avtaleloven § 36, enn tilfellet er for lemping av skifteavtaler mellom ektefeller etter ekteskapsloven § 65.»

Hensynet til forutsigbarhet og konfliktnivå gjelder imidlertid også for avtaler som vurderes mot urimelighetskriteriet i ekteskapsloven § 65, og ekteskapsloven § 65 er, som påpekt av Høyesterett i avsnitt 19; «utformet etter mønster fra avtaleloven § 36.»

Lagmannsretten har etter en totalvurdering av avtalens innhold, forholdene ved avtalens inngåelse, partenes stilling, senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig kommet til samme resultat som tingretten og slutter seg til tingrettens begrunnelse.

Om forholdene ved avtaleinngåelsen vil lagmannsretten særlig vise til at det er sannsynliggjort at avtalen ble forfattet av As far, og at det var han som foreslo utløsningssummen på 500 000 kroner. Lagmannsretten viser til den gjennomgåtte e-postutvekslingen mellom B og As far. Lagmannsretten legger til grunn at A og faren diskuterte avtalens innhold, og at A var innforstått med farens forslag. Det er ikke sannsynliggjort at B har utsatt A for noe press. Det er ikke sannsynliggjort at den omstridte skissen har hatt betydning for utforming av avtalen. Det har ikke kommet nye opplysninger etter avtaleinngåelsen som ville påvirket As vurdering av avtalen. Det er således ikke grunnlag for å sette avtalen til side etter de påberopte bestemmelsene i avtaleloven, og det er ikke tilblivelsesmangler ved avtalen som får betydning ved rimelighetsvurderingen etter ekteskapsloven § 65.

Lagmannsretten legger til grunn at B i avtalen ble tilgodesett med et større beløp enn han ville fått dersom boet hadde blitt delt etter reglene i ekteskapsloven §§ 58 og 59. Ved vurderingen av om beløpet gjør avtalen urimelig, og i strid med ekteskapsloven § 65, vil lagmannsretten særlig fremheve at det var en vesentlig forutsetning for begge parter at fellesboligen ikke skulle selges, slik at barna fortsatt skulle bo der. Utløsningsbeløpet på 500 000 kroner gjorde det mulig for B å beholde den tidligere fellesboligen. Deling etter ekteskapslovens regler ville medført at fellesboligen ble solgt.

Ved vurderingen av hva som hadde blitt resultatet ved deling etter ekteskapsloven §§ 58 og 59, peker lagmannsretten på at det knytter seg usikkerhet til dette. Lagmannsretten viser særlig til at det knytter seg usikkerhet til verdien av ---veien 15 ved samlivsbruddet, noe partene var klar over. ---veien 15 var det eneste aktiva i boet med utslagsgivende verdi for fordelingen. Lagmannsretten legger som tingretten til grunn at B ved kjøpet av ---veien 15 bidro med større egenkapital enn A. Bakgrunnen for dette var Bs kjøp av As eierandel i leiligheten i mars 1992. Lagmannsretten legger til grunn at overdragelsen var reell også mellom partene. Den avtalte kjøpesummen ble betalt i henhold til avtale. Lagmannsretten viser for øvrig til tingrettens beregning av partenes egenkapital ved kjøpet av ---veien 15, og slutter seg til tingrettens skjønnsmessige anslag om at B gikk inn med rundt 250 000 kroner i egenkapital i ---veien og A med rundt kr 75 000 kroner. Ved kjøpet fikk B dermed en større eierandel i boligen. A betjente ikke en større del av partenes felles lån i boligen enn B. Bs eierandel ble opprettholdt frem til ekteskapsinngåelsen, og omfattes av ekteskapsloven § 59 første ledd.

Ved vurderingen av hva som hadde blitt resultatet ved deling etter ekteskapsloven §§ 58 og 59, peker lagmannsretten videre på at B mottok pengegaver av sine foreldre som bidrag til finansiering av oppussing av ---veien 15. A har akseptert at det ble gitt 250 000 kroner i gave, B anfører at den var på minst 319 027 kroner. Lagmannsretten legger til grunn at de fremlagte kvitteringene sannsynliggjør at beløpet var på rundt 320 000 kroner.

De øvrige aktiva- og passivaposter gir små utslag ved beregningen av resultatet ved deling etter ekteskapsloven §§ 58 og 59, men lagmannsretten bemerker at A har benyttet verdianslag for innbo som ikke tar høyde for at dette er brukt innbo.

Hensett til Bs skjevdelingskrav som følge av høyere eierandel i ---veien 15, og mottatte gaver, sammenholdt med partenes felles ønske om at barna skulle fortsette å bo i fellesboligen, legger lagmannsretten til grunn at utbetalingen av 500 000 kroner til A ikke var urimelig, og at avtalen ikke kan settes til side etter ekteskapsloven § 65.

B har vunnet saken og har som utgangspunkt krav på dekning av rimelige og nødvendige sakskostnader etter tvisteloven § 20-2 første og andre ledd, jf. § 20-5.

Etter tvisteloven § 20-2 tredje ledd kan A helt eller delvis fritas for erstatningsansvar hvis tungtveiende grunner gjør det rimelig. Saken har ikke budt på tvil, og bestemmelsens tredje ledd bokstav a kommer ikke til anvendelse. B kan ikke bebreides for at det kom til sak, jf. bestemmelsens tredje ledd bokstav b. Heller ikke bestemmelsens tredje ledd bokstav c kommer til anvendelse. Saken er av velferdsmessig betydning for dem begge, men styrkeforholdet partene i mellom tilsier ikke et fritak, tross den fordeling av verdier som er gjort. Under enhver omstendighet kan lagmannsretten ikke se at det foreligger tungtveiende grunner som gjør det rimelig å frita den ankende part helt eller delvis for sakskostnadskravet.

B har fremmet krav om dekning av kostnader til prosessfullmektig med 81 000 kroner inklusiv merverdiavgift. Det fremgår av sakskostnadsoppgaven at beløpet knytter seg til 6 timers arbeid frem til og med anke tilsvar, 30 timer saksforberedelse før hovedforhandling og 18 timer hovedforhandling inkludert reisefravær.

A har ikke hatt innsigelser mot kravet. Lagmannsretten finner beløpet rimelig og nødvendig, jf. tvisteloven § 20-5. B tilkjennes etter dette saksomkostninger for lagmannsretten i henhold til inngitt sakskostnadsoppgave.

Lagmannsrettens resultat skal legges til grunn for også for vurderingen av sakskostnader for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 andre ledd. Etter det resultat lagmannsretten har kommet til, er det ikke grunnlag for å endre tingrettens avgjørelse på dette punkt.

Dommen er enstemmig. 

Domsslutning 

1.
Anken forkastes.

2.
I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 81.000 - åttientusen - kroner til B innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.