Du er her

Barns ønske om delt bosted ikke etterkommet, på tross av anbefaling fra sakkyndig psykolog

Type avgjørelse: 
Dom
Instans: 
Frostating lagmannsrett
Dato: 
04.05.2011
Referanse: 
Sak 10-199895ASD-FROS
Avgjørelse: 

Saken gjelder fast bosted for og samvær med felles barn.
B, født *.*.1959, og A, født *.*.1968, traff hverandre i Romania i 1992. A flyttet til Norge i 1994 og partene giftet seg i november samme år. I ekteskapet fikk de barna C, født *.*.1996 og D, født *.*.1998.
I februar 2010 kom det til samlivsbrudd mellom partene. De bodde da i en felles bolig i X i Y. På dette tidspunkt arbeidet A periodevis i Trondheim, og partene innrettet seg slik at de byttet på å bo sammen med barna i boligen i X. A bodde der sammen med barna i perioder hun ikke var i arbeid i Trondheim, og B bodde der sammen med barna når A var i Trondheim. B bodde hos sine foreldre i de periodene A oppholdt seg i Y.
Forholdet mellom partene har vært konfliktfylt. Dette gjelder både under ekteskapet, i relasjon til samlivsbruddet, i forhold til spørsmålet om hvor barna skal bo fast og hva gjelder skifteoppgjøret etter skilsmissen.
B tok 29. mars 2010 ut stevning og begjæring om midlertidig avgjørelse for Romsdal tingrett. I hovedsaken nedla han påstand om at C og D skulle bo fast hos ham, med samværsrett for mor. I den midlertidige saken la han ned påstand om at barna skulle bo fast hos ham inntil rettskraftig dom forelå, med samværsrett for mor, samt at han skulle gis bruksrett til den felles bolig. A tok til motmæle i tilsvar av 28. april 2010, hvor hun for egen del fremsatte tilsvarende krav som B.
Romsdal tingrett avholdt saksforberedende møte i saken i medhold av barneloven § 61 første ledd nr 1 den 21. mai 2010. I denne forbindelse oppnevnte retten psykolog Rune Hagen som sakkyndig. Under møtet ble partene enige om en midlertidig ordning vedrørende barna. Det ble avtalt sommerferiesamvær for begge foreldrene, og fra begynnelsen av september 2010 skulle barna vekselvis bo hos foreldrene 14 dager om gangen. Samvær skulle finne sted i partenes tidligere felles bopel i X i Y, og ordningen med 14-dagers samvær skulle gjelde til « ..det foreligger en endelig avgjørelse i saken. »
Hovedforhandling i saken ble avholdt 1. oktober 2010. Psykolog Rune Hagen gjorde tjeneste som sakkyndig. Han hadde utarbeidet en sakkyndig erklæring datert 22. september 2010, som ble fremlagt for retten.
Romsdal tingrett avsa 19. oktober 2010 dom med slik sluting:
1. C f. *.*.1996 og D f. *.*.1998 skal bo fast hos sin far B.
2. C f. *.*.1996 og D f. *.*.1998 skal ha samvær med sin mor A
- annen hver uke fra tirsdag etter skoletid til søndag ettermiddag
- annen hver høst-, vinter og påskeferie
- jule- og nyttårsferien deles mellom foreldrene, slik at barna er hos mor julen 2010
- skolens sommerferie deles mellom foreldrene.
3. Sakskostnader tilkjennes ikke. Partene dekker hver en halvpart av utgiftene til sakkyndig.
A flyttet den 6. november 2010 inn i egen bolig i ---veien 0 i Y. Boligen ligger i gangavstand fra partenes tildligere felles bolig, som B har overtatt på skiftet. Etter at hun flyttet har hun og barna hatt samvær i hennes bolig.
A har anket tingrettens dom til lagmannsretten. Ankeforhandling ble gjennomført i Molde 27. april 2011. Dagen før ankeforhandlingen gjennomførte rettens leder, med foreldrenes samtykke, en samtale med C og D i Y. Begge parter møtte under ankeforhandlingen. A avga forklaring og prosederte selv sin sak. B som var representert ved advokat Mads Lind Jenset, avga også forklaring. Det ble hørt to vitner og for øvrig foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
A har i det vesentlige anført:
Tingrettens dom bygger på feil bevisvurdering. Det er ikke til barnas beste at de bor fast hos far, med et begrenset samvær med mor.
A mener det vil være til barnas beste om dagens ordning med delt bosted videreføres. Det vises til barneloven § 36 annet ledd. Selv om B ikke ønsker en slik ordning, foreligger det likevel « særlege grunnar » som gjør et retten kan treffe en slik beslutning.
I vurderingen av om det foreligger « særlege grunnar » må barnas ønsker være det sentrale. Både C og D har tydelig gitt uttrykk for sitt syn, og de ønsket at dagens situasjon, hvor de bor 14 dager hos hver av foreldrene, skal videreføres. Dette er et genuint ønske fra guttene, basert på de erfaringer de har gjort seg siden samlivsbruddet mellom foreldrene. Guttene er 12 og 14 år gamle, og det følger av barneloven at de har krav på å bli hørt. Det må derfor legges stor vekt på guttenes ønske.
Den rettsopnevnte sakkyndige for tingretten, psykolog Rune Hagen, anbefaler også at dagens ordning med delt bosted videreføres.
En løsning med delt bosted vil innebære en likestilling mellom partene. Dette vil også kunne ha en positiv effekt på konfliktnivået. Dersom barna skal bo fast hos far, så vil dette gi en skjevhet i styrkeforholdet mellom foreldrene, som vil bidra til at konfliktnivået opprettholdes.
A har kjøpt seg egen bolig i Y. Boligen ligger i gangavstand fra partenes siste felles bolig, og forholdene ligger derfor vel til rette for at barna kan ha bosted begge steder. Hennes arbeidssituasjon i Trondheim er også tilpasset dagens situasjon med delt bosted. Dersom dette endres til vanlig samvær, er det ikke sikkert hun får dette til å passe med arbeidssituasjonen i Trondheim, og det er heller ikke sikkert at hun vil ha råd til å beholde huset i Y. A har ingen konkrete planer om å flytte til Trondheim, selv om hun har en kjæreste som bor og arbeider der. Kjæresten bor av og til sammen med henne i Y når hun har tilhold der.
Hun har ikke helseproblemer av slik art i dag at dette er noe argument mot delt bosted.
Hun har riktig nok en ryggskade, men denne er ikke akutt eller volder henne problemer i det daglige. Hun har i perioder slitt psykisk og søkt hjelp for dette hos psykolog/psykiatrisk poliklinikk i Y. Dette har vært relatert til konfliktene i ekteskapet. Det vises til erklæringen fra overlege Tore Fæstø ved Psykiatrisk poliklinikk ved Y sykehus, og de konklusjoner han har trukket. Hun bestrider at hun er en vanskelig og konfliktskapende person. Konfikten mellom partene er slik hun ser det, kunstig opprettholdt fra B sin side, og er delvis motivert ut fra økonomiske hensyn og ut fra et kontrollbehov.
A mener tingretten har lagt for stor vekt på konflikten mellom henne og fars familie. Hun har lite eller ingen kontakt med hans familie og konflikten er derfor historie. Hun er innforstått med at barna har behov for kontakt med både far og hans familie, og mener en ordning med delt bosted vil gi den beste samlede familiekontakt på begge sider.
Både hun og far er hver for seg gode omsorgspersoner for barna. Det er ikke grunnlag for å hevde at far er en bedre omsorgsperson, eller at han kan tilby barna et bedre omsorgstilbud enn det hun kan. Dette gjelder så vel i forhold til å følge opp barna i hverdagen, som på skolen og rent praktisk. Barna har det bra hos begge foreldrene.
Subsidiært ønker A en ordning hvor C bor fast hos far og D bor fast hos mor. Dette vil gi guttene litt « fri » fra hverandre, noe hun mener de også selv ønsker. C bør bo fast hos far, da han har en del fritidsinteresser innen idrett som far har bedre forutsetninger for å følge opp. D har interesser i retning musikk, skole m.m noe hun mener seg bedre egnet til å følge opp.
A har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:
C, f. *.*.96 og D, f. *.*.98, skal ha delt bosted hos A og B.

Subsidiært:
D, f. *.*.98, skal bo fast hos A og ha samvær med B fastsatt etter rettens skjønn.
C, f. *.*.96, skal bo fast hos B og ha samvær med A fastsatt etter rettens skjønn.

I begge tilfeller:
B dømmes til å betale sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett.
B har i det vesentlige anført:
Tingrettens dom er riktig hva gjelder bevisvurderingen og lovanvendelsen.
Delt bosted forutsetter at partene samarbeider og at det er et lavt konfliktnivå. Det er ikke situasjonen i den foreliggende sak. Det er et meget høyt konfliktnivå mellom partene, og de har hatt og vil ha store problemer med å samarbeide så godt at delt bosted vil være et godt alternativ.
Tvert om vil delt bosted kunne være konfliktskapende i seg selv, fordi dette innbærer at begge foreldrene vil måtte ta del i beslutninger som berører barnas hverdag. Erfaring har vist at jo flere kontaktpunkter det er mellom partene, jo flere konflikter blir det.
Det følger av forarbeidene til bestemmelsen i barneloven § 36 annet ledd, at det er et vilkår for delt bosted at det ikke er et høyt konfliktnivå mellom foreldrene. Det vil være i strid med lovgivers intensjoner å beslutte delt bosted i dette tilfellet.
B betviler ikke at C og D har gitt uttrykk for sitt syn, når de ønsker å videreføre ordningen med delt bosted. Dette ønsket er imidlertid et resultat av en langvarig påvirkning fra mors side og et uttrykk for lojalitet til mor fra guttenes side.
Samlivet mellom partene har vært preget av et ekstremt konfliktnivå, hvor mor har vært ustabil og utagerende. Hun har ved en rekke anledninger regelrett gått til angrep på far, og hun har også søkt profesjonell bistand med sikte på sinnemestring. A mangler evnen til å skåne guttene og å holde de utenfor konflikten mellom partene. Hun har i alt for stor grad involvert guttene i konflikten og guttene har måttet være trøstende og støttende i forhold til mor. Hun har et dårlig forhold til fars familie, og har ved flere anledninger uttalt seg sterkt nedsettende om hans mor og bror i barnas påhør.
Guttene har gjennom mange vår vært sterkt preget av konflikten mellom foreldrene. Det har til tider gått på helsa løs. Det bestrides at situasjonen har blitt nevneverdig bedre etter samlivsbruddet. Det har vært en rekke konflikter mellom foreldrene også etter samlivsbruddet, både i forhold til selve samværsutøvelsen og i forbindelse med skifteoppgjøret.
Dersom retten kommer til at det ikke skal besluttes delt bosted, så bør guttene ha fast bosted hos far. Han er mest stabil og har de beste personlige forutsetninger for å ta seg av guttene i hverdagen. Mor har en langt større sårbarhet, både psykisk og i forhold til hennes fysiske helse. B fremstår som en trygg og god omsorgsperson, og han er konfliktdempende.
B har nedlagt slik påstand:
1. Tingrettens dom stadfestes.
2. B tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett.

Lagmannsretten bemerker:
A har gjort gjeldende at dagens midlertidige ordning med delt bosted bør videreføres.
Barneloven § 36 lyder som følger:
Foreldra kan gjere avtale om at barnet skal bu fast hos anten ein av dei eller begge.
Er foreldra usamde, må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei. Dersom det ligg føre særlege grunnar, kan retten likevel avgjere at barnet skal bu fast hos begge.
Bestemmelsen ble endret ved lov 9. april 2010 nr 13, en lovendring som trådte i kraft 1. juli 2010. Bestemmelsen i annet ledd er en nyskapning, som gir domstolene anledning til å beslutte delt bosted også når foreldrene ikke er enige om dette. Fra forarbeidene til annet ledd, jf Ot.prp.nr.104 (2008-2009) side 72-73, gjengis:
« Andre ledd gir en snever unntaksregel for domstolene til å pålegge delt bosted, selv om én eller begge foreldrene motsetter seg dette. Begge foreldre vil da ha den myndighet som ligger til den barnet bor fast hos og foreldreansvar. Domstolene må forsikre seg om at de forutsetninger forskningen har vist må foreligge for at delt bosted skal fungere bra, foreligger. Det vil ikke være tilstrekkelig at foreldrene ansees å være like gode omsorgspersoner for barnet, eller at barnet er like knyttet til begge sine foreldre. Foreldrene må bo i nær geografisk avstand, barnet må kunne opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem, foreldrene må kunne samarbeide godt om barnet og ikke ha et høyt konfliktnivå, og barnet må selv trives med en slik ordning. Domstolen må treffe en avgjørelse basert på hva som er best for barnet, jf. barneloven § 48. Det er ikke tilstrekkelig at ovennevnte forutsetninger foreligger, eller at barnet vil kunne klare å leve med delt bosted. Domstolene må foreta en konkret vurdering av hvilken bostedsløsning som vil være til barnets beste, og ikke falle ned på en mindre god løsning av hensyn til rettferdighet mellom foreldrene. I kravet om at det må foreligge særlige grunner dersom domstolen skal idømme delt bosted, ligger at domstolen må være overbevist om at delt bosted vil være barnets beste før det fattes avgjørelse om dette. Det innebærer at forutsetningene må ligge til grunn ved domsavgjørelsen, og at delt bosted ikke kan idømmes basert på antagelser om en framtidig utvikling, for eksempel om at et eventuelt konfliktnivå vil bedre seg i etterkant av rettsaken. Dersom det er tvil om delt bosted vil være til barnets beste, må domstolen idømme fast bosted hos den ene forelderen og samvær for den andre. Idømmelsen av delt bosted antas ikke å være aktuelt for barn under syv år. »
Som det fremgår av sitatet skal avgjørelsen tuftes på hva som er barnets beste, jf barneloven § 48. Som et viktige moment ved avgjørelsen nevnes at barneloven § 31 annet ledd annet punktum slår fast at det skal legges « stor vekt » på meningen til barna, dersom de har fylt 12 år.
Etter lagmannsrettens syn er det ikke tvilsomt at C og D har et genuint og dyptfølt ønske om at dagens ordning med delt bosted skal videreføres. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å si at dette skyldes påvirkning fra mor sin side, eller at standpunktet er inntatt av lojalitet og omsorg for mor. Under dommersamtalen forut for ankeforhandlingen fremstod guttene som robuste, reflekterte og uredde i forhold til å hevde egne meninger. Guttene kom til samtalen direkte fra påskeferie med far, og bar på ingen måte preg av å ha vært forsøkt påvirket i noen retning. Lagmannsretten finner det klart sannsynliggjort at guttenes standpunkt er et resultat av de erfaringer de selv har gjort seg med dagens ordning. Sett fra guttenes ståsted har konflikten mellom foreldrene blitt klart mindre i tiden etter samlivsbruddet. De ga uttrykk for at de ikke opplevde hverdagen som konfliktfylt, og at dagens ordning fungerer godt. De ga uttrykk for at begge foreldrene ga god omsorg, om enn på en noe ulik måte. Begge guttene ga klart uttrykk for at de var svært glade i, og hadde behov for omfattende kontakt med begge foreldrene. C mente det ville være « helt krise » om ikke dagens situasjon ble videreført.
Lagmannsretten viser også til at den sakkyndige for tingretten, psykolog Rune Hagen, i sin sakkyndige erklæring av 22. september 2010, anbefalte en ordning med delt bosted. I likhet med tingretten finner lagmannsretten grunn til å gjengi følgende fra erklæringen:
« Undertegnede har vurdert muligheten for delt omsorg. Foreldrenes epost og SMS korrespondanse, som far har lagt frem, har blitt gjennomgått og dokumenterer blant annet betydelige konflikter mellom foreldrene. Det som imidlertid må bemerkes, er at disse konfliktene stort sett ikke berører barna, med unntak av korrespondanse om barnas kontaktlærere skulle informeres etter bruddet der skolen involveres i dette. Det er også en del som foreldrene er enige om. De har ikke alvorlig mistillit til hverandre når det gjelde selve omsorgsarbeidet, videre at den totale omsorgskvaliteten har blitt betydelig bedre ved at foreldrene skilte lag. Det vises også til kommentarer fra D som sier at verken mor eller far har vært sint siden separasjonen. Foreldrene har beskyldt hverandre om voldsutøvelse, men det foreligger ingen opplysninger som tyder på at dette har vært rettet mot barna.
Mor ønsker delt omsorg og far ønsker det ikke på grunn av at det ikke går å samarbeide med mor. Uansett hvilken samværsløsning som bestemmes, så kreves et visst foreldresamarbeid. Samarbeidet om barna har dessuten fungert bra etter det rettsforberedende møtet. Ingen av foreldrene har presentert informasjon eller gitt eksempler der dette ikke har fungert i denne fasen. Det er også uklart for undertegnede hvordan det blir lettere å samarbeide om mor har helgesamvær. Det er fortsatt en del beslutninger som må gjøres felles.
Barna er også så store at deres egen mening i for eksempel valg av fritidsaktiviteter må tillegges stor vekt. Undertegnede har derfor en viss tro på at barna kan regulere en del selv, slik at konfliktene på den måtes unngås.
Om eksempelvis barna skulle ha fast bosted hos far og samvær med mor annen hver helg, så er dette en ordning som ligger relativt lagt fra barnas ønske, og dette sett i forhold til deres alder, er et moment som skal vektlegges. Deres ønske er trolig også motivert av tilknytning til begge foreldrene, slik at det de har ytret ønske om, trolig er det som barna oppfatter som beste løsningen.
Det vises også til opplysninger fra Cs kontaktlærer, der han har uttrykt redsel for å miste kontakten med en av foreldrene. Dette er et moment som bør vektlegges i valg av bostituasjon for barna og nok et argument for at delt omsorg videreføres.
Undertegnede vil derfor anbefale at denne ordningen videreføres. Konsekvensene av en ordning der vanlig samvær praktiseres, vil kunne bli at barna og da spesielt C opplever at han får for lite tid med en av foreldrene. I lys av Cs uttalelser, kan da dette bli en for stor belastning for han fordi han da vil kunne oppleve å miste kontakten med en av foreldrene. »
Psykolog Hagen møtte som vitne for lagmannsretten. Han fastholdt seg sin anbefaling, men mente at tingrettens løsning også var god. Han erkjente at hans forslag nok måtte anses som noe « på kant » med allment aksepterte løsninger og teorier – fordi konfliktnivået mellom partene var svært høyt.
At barna, i en alder av 12 og 14 år ønsker en ordning med delt bosted, med støtte fra den sakkyndige, utgjør svært tungtveiende momenter i saken. Slik lagmannsretten ser det, har dessuten foreldrene hver for seg tilstrekkelig omsorgsevne til at en slik ordning kan forsvares. Det er heller ikke forhold knyttet til mors arbeid og helse som taler avgjørende mot delt bosted for barna. I tillegg er kravet om geografisk nærhet mellom de to bostedene oppfylt.
Det som er det kritiske moment i saken, er foreldrenes konfliktnivå. Etter lagmannsrettens syn kan det virke som de i løpet av den tiden som har gått etter samlivsbruddet i alle fall har greid å skjerme barna for konflikten seg imellom på en bedre måte enn før. Det er imidlertid ikke til å komme bort fra at forholdet mellom foreldrene må beskrives som svært konfliktfylt.
Partene har gitt svært ulike forklaringer både når det gjelder årsakene til konfliktene og for så vidt også når det gjelder synet på konfliktnivået i dag. Far fremholder at konfliktnivået fremdeles er svært høyt, og har vist til bl.a. epostvekslinger knyttet til problemer med gjennomføring av samvær i vinterferien, som han mener viser at mor fremdeles er svært konfliktorientert. Mor hevder at far kunstig har opprettholdt konflikten bl.a. på grunn av denne saken, og at det er han som er konfliktorientert og kontrollerende.
Det har vært vanskelig for lagmannsretten å danne seg noe sikkert bilde av årsakene til konfliktene og hvem av foreldrene – om noen – som kan sies å være hovedårsaken til det høye konfliktnivået. Lagmannsretten finner det i alle fall sannsynliggjort at begge foreldrene synes å ha personlige egenskaper, som i kombinasjon med « dårlig kjemi » på grunn av årelange konflikter og motsetninger, gjør kommunikasjonen mellom dem svært vanskelig og konfliktorientert. Ut fra bevisførselen synes det imidlertid som om mor har et større ansvar enn far for det høye konfliktnivået. Det vises i denne sammenheng til at hun bl.a. i kontakt med det offentlige hjelpeapparat har erkjent problemer med sinnemestring og erkjent et behov for bistand hos psykolog. På den annen side viser dette at mor har vist endringsvilje og at hun i følge erklæringen fra overlege Fæstø ved Psykiatrisk poliklinikk i Y, fremstår som en « ...intelligent, velreflektert kvinne med evne til å nyttegjøre seg samtaler og behandling. »
Lagmannsretten er ikke overbevist om at delt bosted vil være til beste for barna. Normalt vil en løsning som bygger på to så vidt store barn sitt bestemte ønske, også være til beste for dem. Det er derfor atskillige betenkeligheter knyttet til ikke å etterkomme guttenes ønske, med de negative følger det kan få at de ikke føler at de har blitt hørt. Det har fremkommet at især D reagerte sterkt på tingrettens dom. Lagmannsretten understreker at det har vært viktig å høre barna, men at valget av løsning må bero på en avveining av en flere faktorer.
Lagmannsretten finner at det høye konfliktnivået er til hinder for å avsi dom for delt bosted. Konflikten har vart i en årrekke, og bærer preg av en dyp mistillit mellom partene. Dette kom klart til syne under ankeforhandlingen, hvor partene rettet til dels alvorlige anklager mot hverandre. Med delt foreldreansvar og delt bosted må foreldrene i fellesskap treffe beslutninger som gjelder « vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om ...kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet. », jf barneloven § 37. Det sier seg selv at et høyt konfliktnivå normalt vil være til hinder for et slikt samarbeid.
Slik lagmannsretten oppfatter situasjonen, vil konfliktene mest sannsynlig fortsette, uavhengig av hvilken løsning retten måtte komme til. Det er for øvrig konfliktforholdene på domstidspunktet som er avgjørende, jf sitatet fra forarbeidene ovenfor.
Det har ikke vært nok til å overbevise lagmannsretten om at delt bosted er den beste løsningen, at partene i stor grad har greid å skåne barna fra voksenkonflikten etter samlivsbruddet. Konfliktene er fremdeles for fremtredende, bl.a. har partene ikke greid å bli enige om skifteoppgjøret. Ved tvil om hvorvidt delt bosted er den beste løsningen, skal retten avsi dom for at barna skal bo fast hos den ene av foreldrene, med samvær for den andre. Etter en samlet vurdering har lagmannsretten kommet til at det er til barnas beste at barna har fast bosted hos den ene av foreldrene, som ved uenighet har rett til å treffe bestemmelser etter barneloven § 37.
Lagmannsretten finner det videre best for barna at de skal bo fast hos far. Han fremstår som relativt balansert og har utvilsomt tilstrekkelige omsorgsevner. Han vil kunne gi guttene en stabil og trygg omsorgsbase i overskuelig fremtid. Mor fremstår som noe mer konfliktorientert og ustabil enn far, uten at retten med det mener hun har alvorlige mangler som omsorgsperson. Retten må ta et valg mellom to foreldre som hver for seg klart synes å ha god omsorgsevne og hengivenhet for sine barn.
Lagmannsretten finner det åpenbart at mor heller ikke kan få medhold i sitt subsidiære krav om at C skal bo fast hos far og D skal bo fast hos mor – med samvær for den andre av foreldrene fastsatt etter rettens skjønn. Retten finner ikke en slik løsning til barnas beste. Guttene har nære bånd og bør ha felles bosted.
Anken kan etter dette ikke føre frem, og blir å forkaste hva gjelder fast bosted.
Lagmannsretten finner imidlertid at den samværsordning tingretten kom frem til ikke er til barnas beste. Mor har ikke lagt ned noen formell påstand i forhold til omfanget av eget samvær dersom tingrettens dom blir stående hva gjelder fast bosted for guttene. Dette er imidlertid ikke avgjørende, så lenge samværsspørsmålet er brakt inn for retten til overprøving. Det vises til Backer, Barneloven, kommentarutgave 2. utgave side 442.
Lagmannsretten finner at samværsordningen må tilpasses bedre til guttenes ønske og til mors arbeidssituasjon enn det tingretten kom til. Etter lagmannsrettes syn bør mor gis en sammenhengende samværsrett som strekker seg over lengre tid, men som samtidig er sjeldnere enn annenhver uke. Dette vil gi mor en lengre « arbeidsperiode » i Trondheim, med mindre reising – noe som også vil være mindre økonomisk belastende. En slik løsning vil også langt på vei imøtekomme guttenes ønske om mye kontakt med begge foreldrene, og et slikt samvær bør gi sammenhengende samvær med mor over to helger. Samværsretten bør etter lagmannsrettens syn strekke seg fra onsdag etter skoletid, og til neste mandag morgen. Dette gir et sammenhengende samvær på 12 dager. Guttene skal deretter være hos far i to uker og to dager før en ny samværsperiode starter.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre de øvrige elementene i tingrettens dom hva gjelder samværet.
Lagmannsretten har vært i tvil om resultatet. Sakskostnader tilkjennes derfor ikke for lagmannsretten, i det mor har hatt gode grunner for å få prøvet saken for lagmannsretten, jf tvisteloven § 20-2 tredje ledd bokstav a). Det gjøres ingen endring i tingrettens sakskostnadsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Anken forkastes, hva gjelder spørsmålet om fast bosted.
2. I tingrettens dom gjøres slik endring i domsslutningen pkt 2 første strekpunkt:
- sammenhengende i 12 dager fra onsdag ettermiddag til mandag morgen, før ny samværsperiode påstartes onsdag ettermiddag 16 dager senere.
3. Sakskostnader tilkjennes ikke.