Du er her

Advokat dømt for underslag av til sammen ca. 1,6 millioner kroner og til fengsel i 20 måneder

Type avgjørelse: 
Dom
Instans: 
Frostating lagmannsrett
Dato: 
31.03.2014
Referanse: 
LF-2013-75393
Parter: 
Trøndelag statsadvokatembeter mot advokat A
Avgjørelse: 

Statsadvokatene i Trøndelag har ved tiltalebeslutning av 2. oktober 2012 satt A, født 0.0.1953, under tiltale for overtredelse av: 

I Straffeloven § 255 jf § 256

for i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, rettsstridig å ha avhendet, pantsatt, forbrukt eller på annen måte tilegnet seg en løsøregjenstand som han hadde besittelsen av, men som helt eller delvis tilhørte en annen, eller forføyet over penger han hadde innfordret for en annen eller som på annen måte var betrodd ham, idet underslaget anses som grovt, særlig fordi verdien av det underslåtte er betydelig, eller er forøvet av offentlig tjenestemann eller underslaget er forøvet ved brudd på den særlige tillit som fulgte med hans stilling eller virksomhet

Grunnlag:

a)

I perioden 8. mai 2008 - 2. februar 2009 i X, i egenskap som advokat med disposisjonsrett over klientkonto nr 4202 15 00000, tilegnet han seg fra nevnte konto tilsammen kr 1 034 781,- tilhørende Y Fylkeskommune. Dette skjedde således:

1) Overføring via nettbank den 8 mai 2008 av kr 287 000,- til konto nr. 4470 06 00000 tilhørende A

2) Overføring via nettbank den 8. juni 2008 av kr 15 000,- til konto nr. 4470 06 00000 tilhørende A

3) Overføring via nettbank den 12. juni 2008 av kr 25 000,- til konto nr. 4470 06 00000 tilhørende A

4) Overføring den 19. juni 2008 av kr 70 000,- til konto nr. 4470 06 00000 tilhørende A med tekst «salær salg eiendom Z»

5) Utgår/frafalt

6) Overføring den 24. september 2008 av kr 28 000,- til konto nr. 4470 06 00000 tilhørende A med tekst «overf salær oppdrag B»

7) Overføring den 27. oktober 2008 av kr 149 000,- til konto nr. 4470 06 00000 tilhørende A med tekst «salær eiendomssalg 18 eiend»

8) Overføring den 6. november 2008 av kr 32 000,- til konto nr. 4470 06 00000 tilhørende A med tekst «salær rest»

9) Overføring den 21. november 2008 av kr 28 000,- til konto nr. 4470 11 00000 tilhørende A med tekst «avregn»

10) Overføring den 3. desember 2008 av kr 50 000,- til konto nr. 4470 11 00000 tilhørende A med tekst «uttak til godeh salær»

11) Overføring den 4. desember 2008 av kr 8 000,- til konto nr. 4470 11 00000 tilhørende A med tekst «uttak utlegg»

12) Overføring den 8. desember 2008 av kr 10 000,- til konto nr. 4470 11 00000 tilhørende A med tekst «feilføring sak (tilb.ført 10 000)»

13) Overføring via nettbank den 11. desember 2008 av kr 25 000,- til konto nr. 4470 11 00000 tilhørende A

14) Overføring via nettbank den 24. desember 2008 av kr 10 000,- til konto nr. 4470 06 00000 tilhørende A

15) Overføring den 16. januar 2009 på kr 34 000,- til konto nr. 4470 11 00000 tilhørende A med tekst «overf. Salær tomter Z»

16) Overføring den 17. januar 2009 på kr 5 000,- til konto nr. 4470 06 00000 tilhørende A med tekst «B avr. tilg.havende»

17) Utgår/frafalt

18) Betaling den 15. oktober 2008 av faktura på kr 28 620 fra Domstoladministrasjonen

19) Betaling den 2. februar 2009 av faktura på kr 160 661,- fra Kreditorforeningen

20)Overføring av kr 72.000,- den 31. desember 2008 til konto nr. 4470 11 00000 tilhørende A med tekst «renter 08».

b)

Fredag 27. mars 2009 i X, i egenskap som advokat med disposisjonsrett over klientkonto nr. 4470 06 00000, tilegnet han seg ved overføring til sin egen bankkonto nr. 4470 06 00000 kr 557 000,- tilhørende et ukjent antall klienter som hadde penger stående på nevnte klientkonto.

II Straffeloven § 163 første ledd

for overfor retten å ha gitt falsk forklaring under avgitt forsikring

Grunnlag:

Fredag 27. mars 2009 i Jernbanegata 11 i Levanger forklarte han seg under avgitt forsikring for Stjør- og Verdal tingrett i sak om åpning av konkurs i sitt bo, herunder enkeltmannsforetak Æ Advokat. For å dokumentere sin solvens og at vilkårene for konkursåpning dermed ikke var oppfylt, fremla han en erklæring fra Sparebank 1SMN datert 27. mars 2009 hvor det fremgikk at Æ Advokat hadde kr 695 000,- innestående på driftskonto, uten å nevne at kr 557 000,- av dette beløpet var klientmidler som han samme dag hadde overført fra en klientkonto han disponerte over i egenskap som advokat.

III Bokføringsloven § 15 første ledd første punktum jf § 7 første ledd

for som bokføringspliktig vesentlig å ha unnlatt å bokføre alle opplysninger som var nødvendige for å kunne utarbeide spesifikasjoner av pliktig regnskapsrapportering som nevnt i loven § 5, jf bokføringsloven § 4 nr. 3, hvoretter bokførte opplysninger skal være resultat av faktiske inntruffne hendelser.

Grunnlag:

I egenskap som bokføringspliktig for enkeltmannsforetaket Æ Advokat org nr 971 386 282 i X, utstedte han tidsrommet 31. august - 31. desember 2008 falskelig 3 fakturaer til C på tilsammen kr 594 638, og sørget deretter for at nevnte fakturaer ble bokført som omsetning i enkeltmannsforetakets regnskaper. Fakturaene var falske idet beløpene disse omhandlet i virkeligheten var penger han urettmessig hadde tillegnet seg fra eiendomsklientkonto nr. 4202 15 00000. 

Inntrøndelag tingrett avsa den 17. desember 2012 dom i saken med slik slutning: 

1. A, født 0.0.1953, dømmes for overtredelse av straffeloven § 255 jf § 256, straffeloven § 163 første ledd og bokføringsloven § 15 første ledd første punktum jf § 7 første ledd jf § 5 og § 4 nr. 3, sammenholdt med straffeloven § 62 og § 63 annet ledd, til en straff av fengsel i 2 - to -år, hvorav 6 - seks - måneder gjøres betinget med en prøvetid på to år jf straffeloven § 52-54.
2. A frifinnes for tiltalens post IV.
3. A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne dom å betale kr 1.100.000 - kronerenmillionetthundretusen - til If Skadeforsikring NUF med tillegg av forsinkelsesrente etter forsinkelsesrenteloven fra forfall og til betaling skjer. 

A anket over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet for tiltalens post I - III den 19. desember 2012. Ved Frostating lagmannsretts beslutning av 7. mai 2013 ble anken henvist i sin helhet til ankeforhandling.

Ankeforhandling ble holdt 17. - 20. mars 2014 i Trondheim tinghus. A og åtte vitner forklarte seg. Bevisførsel for øvrig fremgår av rettsboken. 

Aktor la ned slik påstand:

1 Tiltalte dømmes til fengsel i 2 år, hvorav 6 måneder gjøres betinget med en prøvetid på to år.
2 Tiltalte dømmes til å betale kr 1 100 000,- i erstatning til IF skadeforsikring NUF med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall.
3 Tiltalte dømmes til å betale sakens omkostninger for tingrett og lagmannsrett fastsatt etter rettens skjønn. 

Forsvarer la ned slik påstand:

Prinsipalt: A frifinnes.

Subsidiært: A anses på mildeste måte.

Erstatningskrav: Erstatningskrav fra If Forsikring AS pådømmes etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 984 277,-

Lagmannsretten bemerker: 

Oversikt. Bakgrunn

Tiltalens post I a gjelder underslag fra en klientkonto som ble opprettet i forbindelse med salg av tomter for Y fylkeskommune. Den henger sammen med tiltalens post III, som gjelder falske fakturaer for dette oppdraget. Tiltalens post I b gjelder ett enkeltstående tilfelle av underslag fra tiltaltes ordinære klientkonto, i forbindelse med tingrettens behandling av en konkursbegjæring mot tiltalte. Denne posten henger sammen med tiltalens post II, som gjelder falsk forklaring for retten under behandlingen av konkursbegjæringen.

Før behandlingen av de enkelte tiltaleposter gjør lagmannsretten innledningsvis rede for sakens bakgrunn. Tiltalte A har drevet advokatvirksomhet på X siden 2003. I perioden september 2005 - desember 2006 var A faglig ansvarlig i meglerfirmaet Ø AS (tidligere Ø, X). Han sluttet som daglig leder etter uoverensstemmelser med styrets leder, D, og daglig leder, C. På grunn av sommel fra selskapets side var han imidlertid registrert i foretaksregisteret som fagansvarlig frem til 19. februar 2007. Da overtok advokat Jostein Reinås.

Ø AS inngikk sommeren 2007 avtale med Y fylkeskommune om salg av inntil 22 tomter på Å i S kommune, det såkalte Z-prosjektet. Av strategiske grunner satte Ø AS prisen for oppdraget meget lav. Vederlaget var kr 2.500 eks. mva. for hver tomt, i tillegg kom markedsførings- og visningsutgifter. Driften av Ø AS gikk dårlig, og faglig ansvarlig trakk seg den 10. desember 2007. Bevilling til å drive eiendomsmegling ble trukket tilbake av Kredittilsynet den 27. desember 2007.

En gang i løpet av sensommeren–høsten 2007 kontaktet C advokat A med sikte på bistand til å fullføre Z-prosjektet. Bakgrunnen var at Ø AS sin portefølje skulle avvikles og overføres til andre. Z-prosjektet skulle overtas av Cs selskap T. I den forbindelse behøvde C en samarbeidspartner med bevilling til å drive eiendomsmegling, slik bl.a. advokater har. Advokat As praktiske oppgave i dette var å opprette en egen konto for oppdraget, og å forestå utbetalinger fra denne kontoen.

Det er et bevistema i saken hvilken avtale som ble inngått mellom A og C vedrørende As vederlag. Dette kommer lagmannsretten tilbake til. Kjøpesummene for tomtene gikk inn på den nevnte kontoen, og A overførte penger til fylkeskommunen i tråd med de instruksjoner han fikk fra C. A overførte også vederlag til seg selv fra denne kontoen, til sammen ca. 930 000 kroner. Disse overføringene utgjør den vesentligste delen av tiltalens post I a. Tiltalens post III gjelder faktureringen opp mot T i etterkant.

Den konto som A opprettet ble ikke utelukkende brukt til å håndtere Z-prosjektet. Enkelte andre eiendomstransaksjoner gikk også via denne kontoen. A har foretatt uttak fra kontoen og avregnet mot andre enn T og Z-prosjektet. Disse uttakene utgjør den øvrige delen av tiltalens post I a.

As økonomi var anstrengt over en lengre periode. Den 27. mars 2009 behandlet Stjør- og Verdal tingrett en konkursbegjæring fra F, som A tidligere var advokatfullmektig hos. Under rettsmøtet ble det lagt frem en bekreftelse på saldo for As driftskonto, like etter at det var overført kr 557 000 fra As klientkonto til driftskontoen. Tiltalens post I b gjelder underslag fra klientkontoen, post III gjelder falsk forklaring for retten i denne forbindelse. A ble slått konkurs den 30. mars 2009.

Vedrørende sakens bakgrunn vises det for øvrig til tingrettens saksfremstilling i dommen på s. 5 - 6. 

Tiltalens post I a og III - skyldspørsmålet.

Tiltalens post I a gjelder underslag av penger fra klientkonto. Det dreier seg om i alt 18 transaksjoner foretatt over en periode på cirka 9 måneder, fra 8. mai 2008 til 2. februar 2009. I prinsippet må hver enkelt transaksjon vurderes for seg. Retten finner det imidlertid hensiktsmessig og tilstrekkelig å vurdere transaksjonene med utgangspunkt i hvem tiltalte avregner sitt tilgodehavende mot.

A har i sin forklaring for lagmannsretten bestridt at den aktuelle konto er en klientkonto. Det er imidlertid på det rene at han i e-post til Sparebank1 Midt-Norge (SMN) den 4. februar 2008 ba om at det «i anledning etablering av eiendomsmegling Æ eiendom» blir opprettet «en egen klientkonto i nevnte firmas navn». Det drøyde noe før banken avga en såkalt motregningserklæring, slik den skal ved oppretting av klientkonto, men denne forelå i alle fall i april 2008. Også i korrespondansen mellom A og G fra fylkeskommunen vedrørende dette spørsmålet har A betegnet kontoen som en klientkonto. Lagmannsretten legger således til grunn som bevist utover rimelig tvil at det dreier seg om en klientkonto, men for øvrig ser ikke lagmannsretten at dette spørsmålet på noen måte er avgjørende for saken.

Hoveddelen av tiltalens post I a gjelder som nevnt uttak som knytter seg til Z-prosjektet og salg av tomter for Y fylkeskommune. Dette er avregninger og krav som A mener han har mot T. Uttakene omfatter underpost 1, 2, 3, 4, 7, 8, 10, 13, 14, 15, 19 og 20, som til sammen beløper seg på kr 929 661.

Objektivt sett er det klart at pengene som A overførte til sin driftskonto ikke tilhørte T. De innestående midler var vederlag for kjøp av tomter, som før overskjøting tilhørte den enkelte kjøper, og etter overskjøting tilhørte selger, Y fylkeskommune. Ikke på noe tidspunkt tilhørte pengene T. Og ikke på noe tidspunkt hadde A krav mot tomtekjøperne eller mot fylkeskommunen.

I sin alminnelighet er det riktignok ofte slik at megler overfor selger betinger seg sitt honorar gjennom avregning mot kjøpesummen. I tråd med dette kunne en tenke seg at A avregnet mot det tilgodehavende som T hadde overfor fylkeskommunen. En slik avregning i tilknytning til den enkelte eiendomsoverdragelse skjedde imidlertid ikke i dette tilfellet. T fikk sitt honorar fra selger, Y fylkeskommune, gjennom en egen felles faktura for samtlige tomtesalg. Den 29. oktober 2007 fakturerte Ø AS Y fylkeskommune for den samlede meglerprovisjonen. Fakturaen ble betalt. Det var derfor ingen meglerprovisjon tilhørende T i tilknytning til den enkelte tomteoverdragelse som A eventuelt kunne motregne mot.

A har vist til sin avtale med T som grunnlag for sine overføringer. Denne anførselen kan etter lagmannsrettens oppfatning under enhver omstendighet ikke føre frem, men for tiltalens post I a er det ikke nødvendig for lagmannsretten å ta stilling til innholdet i avtalen mellom A og C. Midlene som A overførte tilhørte uansett ikke C. For tiltalens post III er det imidlertid nødvendig å komme nærmere inn på avtalen mellom de to.

A har etter dette rettsstridig forføyd over penger som var betrodd ham, og de objektive vilkår for underslag etter straffeloven § 255 er således tilstede.

Subjektivt sett er det et vilkår for straff at A visste at overføringene var rettsstridige. Konkret blir det spørsmål om han visste at pengene tilhørte fylkeskommunen og ikke T. De øvrige sidene ved disposisjonene er åpenbart viljeshandlinger. Etter lagmannsrettens oppfatning er det bevist utover rimelig tvil at A hadde slik kunnskap. For det første viser lagmannsretten til at A var den som disponerte over klientkontoen. Han registrerte innbetalinger og foretok utbetalinger fra kontoen, etter anvisning fra C. Det fremgår av transaksjonene at det ikke beregnes vederlag for megler i tilknytning til det enkelte tomtesalg. A har bekreftet overfor retten at han registrerte dette. Ut fra det som fant sted av økonomiske aktiviteter på kontoen, er det ikke mulig å legge til grunn at T hadde innestående på klientkontoen. Det er heller ikke noen andre opplysninger i saken som kan gi grunnlag for en oppfatning om at hele eller deler av vederlaget for tomtesalgene tilhørte T.

For det andre viser retten til at heller ikke A selv synes å ha hatt noen klare forestillinger om at deler av midlene tilhørte T. Tvert om har han i sin forklaring for retten vært unnvikende og uklar på spørsmål om hvem pengene tilhørte etter salget av tomtene. Han har ikke gitt noen troverdig eller logisk begrunnelse for hvorfor T skulle ha utestående på denne kontoen.

For det tredje viser retten til at A rent faktisk mottok vederlag etter en egen fordelingsnøkkel, og med utgangspunkt i den faktura for det samlede meglerhonoraret som Ø AS utstedte den 29. oktober 2007. Lagmannsretten kommer nærmere tilbake til dette under tiltalens post III. Han hadde derfor ingen grunn til å tro at det fantes en meglerprovisjon i tillegg til dette innebakt i oppgjøret for den enkelte tomt.

Lagmannsretten har etter dette kommet til at A visste at T ikke hadde midler innestående på klientkontoen. Lagmannsretten har også funnet det bevist utover rimelig tvil at A hadde vinnings hensikt da han overførte midlene til sin driftskonto. Det er her tilstrekkelig å vise til at pengene ble brukt til å dekke utgifter i den løpende driften av advokatvirksomheten.

Lagmannsretten går så over til å vurdere de øvrige uttakene fra klientkontoen. Tiltalens post 6 og 16 gjelder klient B. Det er på det rene og uomtvistet at klient B aldri har hatt midler på den aktuelle klientkontoen. Uttakene har således belastet midler som tilhørte fylkeskommunen. De objektive vilkårene for underslag er til stede.

Forsvarer har vist til at det kan ha skjedd en glipp ved at A har avregnet mot feil klientkonto, og at politiet ikke har etterforsket muligheten av dette ved å undersøke As ordinære klientkonto. Det er opplysninger i saken om at den aktuelle klienten på et tidspunkt hadde penger stående på den ordinære klientkontoen.

På generell basis vil lagmannsretten selvsagt ikke utelukke at det kan skje slike glipp. De subjektive vilkår for underslag vil da ikke være til stede. I dette tilfellet finner lagmannsretten imidlertid å kunne utelukke muligheten av at det har skjedd en glipp. Lagmannsretten viser til at det dreier seg om relativt høye beløp, til sammen kr 33 000. Beløpene ble belastet i september 2008 og i januar 2009, dvs. med ca. fire måneders mellomrom, som er over nokså lang tid. Feilene ble ikke rettet opp før konkursen den 30. mars 2009. A har dessuten ikke på noe tidspunkt uttrykkelig vist til at han hadde stående midler som tilhørte B på den ordinære klientkontoen. Det er først under hovedforhandlingen for lagmannsretten, hvor den praktiske muligheten til å undersøke slike løse påstander er begrenset, at han antyder en slik mulighet. Dette svekker troverdigheten i hans forklaring.

På denne bakgrunn finner lagmannsretten det bevist utover rimelig tvil at A visste at han reelt sett belastet Y fylkeskommune for sitt krav mot klient B. Når det gjelder vinnings hensikt, vises det til drøftelsen ovenfor vedrørende T. Objektive og subjektive vilkår straff etter straffeloven § 255 om underslag er etter dette til stede.

Tiltalens underpost 9, 12 og 18 gjelder klienten H. Det er på det rene og uomtvistet at klienten hadde innestående på den aktuelle kontoen i forbindelse med salg av bolig. Klienten fikk imidlertid oppgjør for salget den 23. september 2008. Regning fra Domstolsadministrasjonen vedrørende H ble belastet klientkontoen ca. tre uker senere, den 15. oktober samme år. Det første uttaket som ble belastet H skjedde to måneder senere, den 21. november. Det siste uttaket skjedde den 8. desember.

Ved en feil sto det etter oppgjøret den 23. september 2008 igjen kr 2 500 som tilhørte H. Dette er det korrigert for i tiltalen, ved at betalingen av faktura til Domstolsadministrasjonen er redusert med kr 2 500 - med andre ord at denne delen av faktureringen var rettmessig. Med denne presiseringen er det imidlertid på det rene og uomtvistet at A reelt sett belastet fylkeskommunen ved betalingen av faktura og de to uttakene. De objektive vilkår for underslag er således oppfylt.

Når det gjelder de subjektive vilkår, finner lagmannsretten det bevist utover rimelig tvil at A visste at H ikke hadde stående midler på klientkontoen. Det var bare A som hadde disposisjonsrett over klientkontoen, og det var således han som foretok utbetalingen til H den 23. september 2008. A hadde ingen plausibel grunn til å tro at H hadde innestående på klientkontoen. Når det gjelder muligheten for at det er avregnet mot feil klientkonto, nøyer lagmannsretten seg med å vise til drøftelsen ovenfor vedrørende klient B. A hadde vinnings hensikt, jf. ovenfor om dette. Objektive og subjektive vilkår for straff etter straffeloven § 255 er etter dette til stede for uttakene belastet klient H.

Tiltalens underpost 11 gjelder ukjent klient. Dette uttaket på kr 8 000 ble reelt sett belastet fylkeskommunen, og de objektive vilkår for underslag er oppfylt. Uttaket skjedde den 4. desember 2008, og er ikke rettet opp før konkursen den 30. mars 2009. Retten finner å kunne utelukke at dette har skjedd ved en glipp, og viser også her til drøftelsen ovenfor vedrørende klient B. Vinnings hensikt forelå.

A dømmes etter dette for underslag i henhold til samtlige av de 18 underpostene i tiltalens post I a. Det samlede beløpet er på kr 1 034 781. Det dreier seg åpenbart om et grovt underslag, jf. straffeloven § 256. Foruten beløpets størrelse viser retten til den særlig betrodde stilling som en advokat har.

Tiltalens post III gjelder utstedelse av tre falske fakturaer. Fakturaene er til T og gjelder juridisk bistand i forbindelse med Z-prosjektet. Det sentrale spørsmålet for lagmannsretten er om fakturaene gjenspeiler en tilsvarende økonomisk realitet mellom partene.

As oppfatning av avtalen er at han skulle ha 4 % av kjøpesummen for hver enkelt tomt, begrenset oppad til kr 25 000. I tillegg skulle han ha rentene på eiendomsklientkontoen. De tre fakturaene ligger etter As oppfatning innenfor den avtale som er inngått, og er akonto-utbetalinger for juridisk arbeid.

Som grunnlag for sitt syn har A vist til to oppdragsbekreftelser. Den ene er av 18. januar 2008 og sier at det totale salæret skal være 4 % av kjøpesum begrenset oppad til kr 25 000. Den andre oppdragsbekreftelsen er datert 14. mars 2008, og sier at det totale salæret skal honoreres gjennom opptjente renter av innestående kjøpesum/salgssum for den enkelte eiendom.

Påtalemyndighetens oppfatning er at avtalen mellom A og C gikk ut på at A skulle få 20 % av det vederlag som C hadde krav på overfor fylkeskommunen. Dette utgjør kr 500 eks. mva. per solgte tomt. Honorar for dette har A mottatt i form av en samlet utbetaling.

Lagmannsretten finner det bevist utover rimelig tvil at det ikke er avtalt honorar for A utover 20 % av det vederlag som C hadde krav på fra fylkeskommunen. Lagmannsretten vil for det første vise til at avtalen om 80/20-deling faktisk er gjennomført etter sitt innhold. Det foreligger beregninger utført av C som viser delingen mellom partene, og det er på det rene og uomtvistet at A har mottatt oppgjør i tråd med disse beregningene. A har ikke på noe tidspunkt hatt innvendinger til dette oppgjøret. I den forbindelse viser lagmannsretten også til at A uomtvistelig mottok avtalen om 80/20-deling den 10. november 2008 i en e-post fra C. Det er ingen opplysninger om at A hadde innvendinger til avtalen, selv om avtalen er i eklatant motstrid til innholdet i oppdragsbekreftelsene.

Lagmannsretten viser for det andre til at As oppfatning om hva som er avtalt er hinsides enhver økonomisk fornuft. For C ville en slik avtale med A ført til et tap på mange hundre tusen kroner. Det står ikke til troende at han ville inngått avtale om noe slikt, selv om han hadde behov for hjelp fra en person med bevilling til å drive eiendomsmegling. En slik avtale står heller ikke i noe rimelig forhold til det som A bidro med. Ut fra As egen forklaring, og det som ellers er fremkommet, synes det klart at As bidrag var å opprette en klientkonto samt foreta utbetalinger i henhold til instrukser fra C. Lagmannsretten kan ikke se at et honorar på kr 500 per tomt for et slikt ytterst beskjedent bidrag fremstår som urimelig.

A har innvendt at et honorar på kr 500 per tomt ikke en gang vil dekke hans utgifter. Lagmannsretten nøyer seg her med å vise til at de forsikringsutgifter som A her refererer til, og som han ikke har lagt frem konkrete tall på, uansett ville kommet ham til gode dersom forventningene om re-salg av boligeiendommer hadde slått til. Han ville da hatt behov for den ytterligere forsikringsdekning som tomtesalget forutsatte.

For det tredje viser lagmannsretten til at grunnlaget for As påståtte avtale med C ikke henger på greip. De to oppdragsbekreftelsene som han viser til, er innbyrdes motstridende. Begge bruker uttrykket «det totale salær», og utelukker således hverandre, i og med at de anviser to helt ulike måter å beregne salæret på. A vil imidlertid ha begge dele. Hans forklaring om hvorfor rentene på klientkontoen kom i tillegg til 4 % av kjøpesummen er dessuten spesielt lite troverdig. Han har opplyst at rentene var «lokkemat» fra C sin side. At A skulle behøve «lokkemat» med den ekstremt gunstige honorering som han påstår at han hadde betinget seg i forkant, er imidlertid ikke til å forstå. Det som imidlertid gir en viss mening, er at partene hadde en diskusjon om renter ut fra det begrensede honoraret som 80/20-delingen la opp til.

Det er for det fjerde heller ikke mulig å se noen sammenheng mellom As uttak fra klientkonto og den avtale som han mener foreligger. Selv om det dreier seg om såkalte a-kontoutbetalinger, som er foreløpige, så skal også disse ha sammenheng med utført arbeid. Således heter det i hans egen oppdragsbekreftelse av 18. januar 2008 at «alle avregninger blir gjennomgått av meg før utsendelse slik at salæret som blir krevet er passende i forhold til oppdraget ... ». Det finnes ingen spor av slike vurderinger i As avregninger og fakturaer. Bevisførselen etterlater tvert om et klart inntrykk av at avregningene styres av de likviditetsbehov som A til enhver tid har i virksomheten sin. Ovenikjøpet er As totale avregning mot klientkonto, på nærmere 930 000 kroner, mange hundre tusen kroner høyere enn det som følger av hans egen oppfatning om hva som ble avtalt.

A hevder at C har mottatt oppdragsbekreftelsene og at han har akseptert de enkelte avregninger mot klientkonto gjennom de varsler som A har gitt. Det foreligger imidlertid ingen notoritet vedrørende dette. I den politiforklaring som C har avgitt, og som har blitt lest opp for retten, så opplyser han tvert om at han er helt ukjent med As oppdragsbekreftelser og med de trekk fra klientkontoen som er gjort. Klientkontoen ble for øvrig disponert utelukkende av A, og C hadde ikke noe direkte innsyn i denne.

Samlet sett er retten ikke i tvil om at C og A avtalte at A skulle ha 20 % av honoraret fra fylkeskommunen. As oppdragsbekreftelser, hans varsler om trekk og de etterfølgende fakturaer anser retten som falske. Det er de etterfølgende fakturaene som er gjenstanden for den straffbare handling i tiltalens post III. Disse er uten realitet, og de objektive vilkår for straff etter bokføringsloven § 15 første ledd første punktum jf. § 7 første ledd er således oppfylt.

Lagmannsretten finner det videre bevist utover rimelig tvil at A visste at han ikke hadde noen avtale med C med et slikt innhold at det kunne begrunne de tre fakturaene. Det er tilstrekkelig å vise til at det ikke er noen andre omstendigheter i saken enn de A selv er opphav til som kan gi grunnlag for misforståelser. Objektive og subjektive vilkår for straff er oppfylt, og A dømmes i henhold til tiltalens post III. 

Tiltalens post I b og II.

Tiltalens post I b gjelder underslag av 557 000 kroner i forbindelse med Stjør- og Verdal tingretts behandling av en konkursbegjæring mot A i rettsmøte den 27. mars 2009. Det er på det rene og uomtvistet at det i en pause under rettens behandling av saken fant sted en overføring av kr 557 000 fra As klientkonto og til hans driftskonto. Bakgrunnen for overføringen var en telefonsamtale som A hadde med sin bankforbindelse, I i SMN avdeling Meråker. Det ble etter pausen lagt frem for retten en erklæring fra banken per faks om at innestående på As driftskonto var kr 695 000.

Det er også på det rene og uomtvistet at A senere samme dag tilbakeførte kr 686 937,50 til klientkontoen. A har opplyst at han selv gjorde dette over sin nettbank.

A hadde ikke noe rettslig grunnlag for å overføre den aktuelle summen fra klientkonto til driftskonto, noe han selv erkjenner. Overføringen var således rettsstridig, og objektivt sett er vilkårene for underslag oppfylt.

Bevistema for lagmannsretten er for det første om overføringen var en viljeshandling fra A, eller om det hele var en misforståelse under samtalen med I, slik han selv hevder. A har i sin forklaring vært svært uklar om innholdet i samtalen med I, og det er ikke helt godt å si hva en misforståelse eventuelt skulle skyldes. A har for retten forklart at han og I var enige om at det ikke er adgang til å overføre penger fra klientkontoen til driftskontoen, men at hvis I likevel valgte å overføre penger så skulle A gi en bekreftelse på at han hadde bedt om dette. Det var visstnok også noe snakk om utestående som A hadde mot noen klienter som hadde midler på denne klientkontoen.

Lagmannsretten finner å kunne utelukke at overføringen skjedde som følge av en misforståelse, og bygger primært på Is forklaring for retten. Hun har forklart at A ringte henne og ba om at ca. kr 550 000 blir overført fra klientkontoen til driftskontoen. Hun hadde da opplyst til A om at så store summer trenger skriftlighet, og de ble enige om at A skulle sende en bekreftelse i ettertid, noe han også gjorde i e-post samme dag. I har ingen motiver for å forklare seg uriktig om hva som ble avtalt. At det har vært noen uklarheter og/eller unøyaktigheter rundt beløpets størrelse i ettertid, endrer ikke dette.

Det er heller ingen tegn til at A har forsøkt å rette opp den angivelige misforståelsen. Han sier at han under rettsmøtet sa at dette ble feil, men det står ingenting om noe slikt i rettsboken. Advokat Aalberg, som representerte konkursrekvirenten og var til stede under rettsmøtet, har avkreftet at A skulle ha forsøkt å korrigere opplysningen som lå i bekreftelsen fra banken. I e-posten av samme dag som A sendte til banken står det heller ikke noe om at overføringen var en feil; tvert om ber han reservasjonsløst om at det overføres penger.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn som bevist utover rimelig tvil at overføringen av kr 557 000 fra klientkonto til driftskonto var en viljeshandling fra A sin side.

For det andre må lagmannsretten ta stilling til om overføringen skjedde i vinnings hensikt. En samlet rett legger til grunn som bevist utover rimelig tvil at overføringen skjedde for å dokumentere solvens under rettens behandling av en konkursbegjæring, og således for å unngå konkurs. Overføringen ble brukt til å dokumentere et større beløp på driftskontoen enn det reelt sett var dekning for.

I den nærmere vurderingen av om As hensikt med overføringen rammes av straffelovens bestemmelse om underslag, har retten delt seg. Lagmannsrettens flertall, fagdommerne Sølberg og Kveli, og meddommerne Lundemo Folstad, Eriksen, Busch og Nøstberg, mener at den fordel som A søkte å oppnå er å anse som en vinning i lovens forstand. A hadde behov for penger på sin konto, og sørget for at dette skjedde slik som nevnt ovenfor. Pengeoverføringen ville kunne gjort ham i stand til å fortsette sin advokatpraksis. At hans forehavende ikke lyktes, endrer ikke på vurderingen av hensikten med overføringen. Videreføring av drift i en virksomhet representerer en økonomisk vinning som etter flertallets syn naturlig dekkes av lovens ordlyd.

Flertallet nevner også at når A tilbakeførte midlene til klientkontoen samme dag, så hadde dette direkte sammenheng med at han var under kreditorforfølgning, og ønsket å unngå at konkursrekvirenten tok utlegg i midlene på driftskontoen. Dette vises ved at A overførte et større beløp tilbake til klientkontoen enn det han tok ut samme dag. For flertallet blir derfor tilbakeføringen samme dag av mindre betydning ved vurderingen av om A hadde vinnings hensikt.

Lagmannsrettens mindretall, fagdommer Berg, mener at den hensikt som A hadde med overføringen ikke er å anse som vinning i lovens forstand. Det er ikke bevismessige holdepunkter for at A hadde en videregående hensikt om å bruke pengene, eller å oppnå en annen rente- eller likviditetsmessig fordel. Selv om tilbakebetalingshensikt ikke utelukker underslag, er det i dette tilfellet tale om noe annet og mer, ved at pengene ble tilbakeført etter få timer. Kredittelementet er fraværende; A har ikke brukt pengene, og det foreligger ingen rente- eller likviditetsfordel. Mindretallet kjenner ikke til eksempler fra rettspraksis på at denne typen fordel rammes av straffeloven § 255. Ved tolkning av straffebud gjør legalitetsprinsippet seg sterkt gjeldende. Mindretallet mener at det åpenbart straffverdige ved handlingen best fanges opp gjennom tiltalens post II om falsk forklaring for retten.

Lagmannsrettens flertall har etter dette kommet til at både de objektive og subjektive vilkår for underslag er oppfylt. Beløpets størrelse og advokatens betrodde stilling gjør at underslaget utvilsomt må anses som grovt, jf. straffeloven § 256. A dømmes etter tiltalens post I b.

Tiltalens post II gjelder falsk forklaring for retten. Det er på det rene at A forklarte seg for retten i forbindelse med behandlingen av konkursbegjæringen, og at han avga forsikring i den forbindelse. Spørsmålet er om han ga en falsk - det vil si: bevisst usann - forklaring i den anledning.

Lagmannsretten finner det bevist utover rimelig tvil at A ga et uriktig bilde av sin økonomiske situasjon under sin forklaring for retten. Hva enten overføringen fra klientkontoen vurderes som underslag eller ikke, så er det sentrale i denne forbindelse at dokumentet fra banken ga positivt feil informasjon om As økonomiske situasjon. Den opplyste saldoen hadde ingen realitet. Om dette betraktes som usannhet eller fortielse fra As side er en smakssak, og spiller ingen rolle for den rettslige vurderingen. A kjente alle omstendigheter rundt både transaksjonen og de opplysninger som ble gitt, og handlet åpenbart med viten og vilje. Objektive og subjektive vilkår for straff er etter dette oppfylt, og A dømmes etter tiltalens post II. 

Straffutmåling

A dømmes for to tilfeller av grovt underslag av til sammen ca. 1,6 millioner kroner, for falsk forklaring for retten, og for uriktig bokføring. Det er det samlede underslaget som er det bærende element ved straffutmålingen. Falsk forklaring for retten tilsier isolert sett en kort, ubetinget fengselsstraff, mens uriktig bokføring er bøteforhold, som i denne sammenheng anses som skjerpende moment ved utmålingen av fengselsstraff, jf. straffeloven § 63, andre ledd.

Beløpets størrelse danner utgangspunktet når det skal utmåles straff for vinningsforbrytelser. Nivået synes å variere en del. I Rt-2013-741, som gjaldt bedrageri, ble en advokat som hadde unnlatt å slette panteheftelsen på en eiendom etter å ha mottatt kjøpesummen, dømt til to år og seks måneders fengsel. Pantets pålydende var kr 5 000 000, kjøpesummen var 4 800 000 pluss omkostninger. Advokaten belastet klientens midler på klientkontoen med ca. 3 700 000 kroner. I Rt-2000-15 ble en advokat dømt til 10 måneder ubetinget fengsel for underslag av ca. kr 700 000.

Det er skjerpende ved utmålingen at A har forsøkt å skjule sitt forehavende gjennom å produsere falske oppdragsbekreftelser, falske varsler om avregning og falske fakturaer. Dette viser et fast, forbrytersk forsett. Han har ikke på noe tidspunkt vært i nærheten av selverkjennelse, og har konsekvent flyttet ansvaret for det tap som Y fylkeskommune ble påført over på sin avdøde makker C, og på politiets etterforskning av saken.

Underslaget i tiltalens post I b står i en noe annen stilling enn forholdene i post I a. Beløpet på kr 557 000 ble ført tilbake til klientkontoen samme dag, uten at A oppnådde en rente- eller likviditetsmessig fordel. Faren for tap var imidlertid til stede, siden A var under kreditorforfølgning. Lagmannsretten mener likevel at dette underslaget må bedømmes vesentlig mildere enn det øvrige underslaget. Videre har lagmannsretten lagt en viss vekt på at forholdene har rukket å bli noe gamle.

Samlet sett mener lagmannsretten at en straff på ett år og åtte måneders fengsel er passende. Lagmannsretten ser ikke noen grunn til å gjøre deler av straffen betinget. 

Erstatning

Påtalemyndigheten har på vegne av If Skadeforsikring NUF (If) fremmet erstatningskrav på kr 1 100 000, som er et regresskrav mot tiltalte etter at If har dekket Y fylkeskommune sitt tap i saken.

Ansvarsgrunnlag foreligger i og med domfellelsen, og det er på det rene at If har hatt et økonomisk tap. Når det gjelder tapets størrelse, så fremgår det av den dokumentasjon som lagmannsretten har fått fremlagt at det har vært forhandlinger mellom If og fylkeskommunen om erstatningens størrelse. Rentetapet utgjør kr 282 838 ut av et samlet tap på kr 1 195 115, jf. brev av 28. oktober 2010 fra fylkeskommunen til sin advokatforbindelse.

For lagmannsretten er det uklart hva denne renteposten nærmere bestemt omfatter. Det er på det rene at morarente bare kan kreves etter påkrav, noe som ikke er dokumentert overfor A. If kan ikke stilles i en bedre posisjon enn fylkeskommunen i sitt krav mot A. Lagmannsretten vil på denne bakgrunn bare gi dom for hovedkravet og for opptjente renter som A rent faktisk har trukket fra klientkontoen. Dette utgjør kr 912 277, pluss kr 72 000 i renter for året 2008, til sammen kr 984 277. 

Sakskostnader

A har for tiden en meget begrenset økonomi, og han er dømt til å betale et betydelig beløp i erstatning. Den samlede lengden på fengselsstraffen er noe redusert i forhold til tingrettens dom. På denne bakgrunn ilegges ikke sakskostnader.

Dommen er enstemmig, med unntak for det som følger under tiltalens post I b ovenfor. 

Domsslutning 

1 A, født 0.0.1953, dømmes for overtredelse av straffeloven § 255 jf. § 256, straffeloven § 163 første ledd og bokføringsloven § 15 første ledd første punktum jf. § 7 første ledd jf. § 5 og § 4 nr. 3, sammenholdt med straffeloven § 62 og § 63 andre ledd, til fengsel i 1 - ett - år og 8 - åtte - måneder.
2 A dømmes innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom til å betale 984.277 - nihundreogåttifiretusentohundreogsyttisyv - kroner i erstatning til If Skadeforsikring NUF med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall og til betaling skjer.
3 Saksomkostninger idømmes ikke.