Du er her

Sameie overført til særeie for kreditorbeskyttelse kan ikke kreves omgjort ved separasjon

Type avgjørelse: 
Dom
Instans: 
Gulating lagmannsrett
Dato: 
14.12.2012
Referanse: 
LG-2012-26823
Parter: 
Separerte ektefeller
Prosessfullmektiger: 
Advokat Arnhild Skretting mot advokat Erling Kleiberg
Avgjørelse: 

Saken gjelder spørsmålet om gyldigheten av en avtale på tinglyst skjøte datert 18.01.1994, jf. ekteskapsloven § 58 jf. § 42 og § 54, og en subsidiær anførsel om urimelighet etter ekteskapsloven § 46.

       Stavanger tingrett avsa 12.12.2011 dom med slik domsslutning:

1. B frifinnes.
2. A betaler B/det offentlige sakens omkostninger med kr 55.363 -femtifemtusentrehundreogsekstitre- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.

       A har anket dommen. Ankeforhandling ble holdt i Stavanger tinghus 5. – 6.12.1012. Det ble gitt partsforklaringer og to vitner ble hørt.

Framstilling av saken

       Saksforholdet fremgår av tingrettens dom:

  « Partene møttes på begynnelsen av 1980 tallet. Partene bodde en tid sammen i 1985, i hans leilighet, men flyttet fra hverandre. B kjøpte leilighet i --- gate 9, hvor hun bodde frem til høsten 1986 da partene gjenopptok samlivet. I september 1986 ble eiendommen --- gate 26 anskaffet, hvor A sto oppført som hjemmelshaver. Det er på det rene at begge parter bidro økonomisk til anskaffelsen av boligen.
  1.04.87 inngikk partene ekteskap. Våren 1988 ble det foretatt seksjonering av --- gate 26. Den ene etasjen, seksjon nr. 1, ble solgt 21.06.88 for kr 500.000,-. Den 26.04.89 ble hjemmelen til resten av boligen, seksjon nr. 2, overført til B.
  Boliglånet på --- gate 26 ble misligholdt og eiendommen ble solgt på tvangssalg 26.11.90. Salget medførte en restgjeld på kr 177.699,-.
  Partene leide deretter en leilighet i en periode før de kjøpte --- gate 39 den 12.11.92. Ektefellene tok opp et felles lån på kr 290.000 i forbindelse med kjøpet av boligen.
  I skjøte datert og tinglyst 18.01.94 overførte A sin andel av boligen til B. I skjøtets punkt 6, « Særskilte avtaler » er det angitt:
  « Leiligheten skal overføres til min hustru som skal stå som særeier og ansvarshavende. ».
  Skjøtet er undertegnet av begge ektefellene og to vitner.
  I perioden 2001 – 2004 er det registrert i alt 5 tilfeller hvor As kreditorer har forsøkt å ta utlegg i boligen, men hvor dette ikke har ført frem under henvisning til at « Saksøkte mangler hjemmel » til eiendommen.
  Partene, som har to barn sammen født 1989 og 1993, ble separert 18.10.10. »

       Det skal dessuten nevnes at det i feltet for kjøpesum på skjøtet, i undergruppe omsetningstype, er krysset av for « Annet » og tilføyd « overføres ».

A har i hovedsak gjort gjeldende

       Verdien av ---gt. 39 skal behandles som likedelingsmidler, jf. ekteskapsloven § 58. Det er ikke opprettet en gyldig ektepakt som tilsier at boligen skal være unntatt fra deling, jf. ekteskapsloven § 42 og § 54.

       Etter ekteskapsloven § 54 kreves det at ektefellene « samtidig i nærvær av to vitner som begge ektefeller har godtatt, og som er til stede sammen og vet at det er en ektepakt som skal inngås », underskriver eller vedkjenner seg sin tidligere underskrift.

       Vitnene visste ikke hva de skrev under på. B var ikke til stede da vitnene skrev under og følgelig hadde hun heller ikke vedkjent seg underskriften.

       Skjøtet gir uttrykk for det partene ønsket å oppnå, nemlig kreditorvern. Det er intet i skjøtet som tyder på at det ble opprettet en ektepakt som tilsier at B eier boligen som sitt særeie. Skjøtet innebærer at saksøkers andel av fellesboligen overføres Bs rådighetsdel.

       Formkravene er like strenge som ved testament og det er derfor ikke inngått en gyldig ektepakt i henhold til ekteskapsloven § 54. Eiendommen skal derfor behandles som likedelingsmidler mellom ektefellene. Det hevdes ikke at skjøtet som sådan ikke er gyldig som følge av dette.

       Anførselen for tingretten om at det foreligger pro forma avtale, og at avtalen derfor ikke kan legges til grunn på skifteoppgjøret, frafalles for lagmannsretten.

       Avtalen må under alle omstendigheter settes til side som urimelig, alternativt at retten bestemmer at A blir tilkjent et beløp fra B, jf. ekteskapsloven § 46 annet ledd. Avtalen er svært urimelig for ham. Partene har vært sammen i nesten 30 år og gift i 23 år. A har i all hovedsak stått for betjening av lån og det øvrige til familiens underhold. Det er han som har utført det praktiske arbeidet med utbedring av boligen, samt betalt for omkostningene med dette. Dersom boligen holdes utenfor delingen, vil B sitte igjen med netto ca kr 1,8 mill etter skiftet, mens A vil sitte igjen med en gjeld på kr ca kr 400 000. Dette er urimelig og en lemping må foretas.

       A har nedlagt slik påstand:

  Prinsipalt:
  Verdien av gnr. 00, bnr. 0000, snr. 1, ---gt. 39 i Stavanger skal behandles som likedelingsmidler mellom A og B.
  Subsidiært:
  A tilkjennes et skjønnsmessig beløp av verdien av gnr. 00, bnr. 0000, snr. 1, ---gt. 39 i Stavanger fastsatt etter rettens skjønn.
  For begge tilfeller:
  A/det offentlige tilkjennes sakens omkostninger med lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

B har i hovedsak gjort gjeldende

       Vilkårene i ekteskapsloven § 42 er oppfylt, slik at det er inngått en gyldig ektepakt i skjøtet av 18.01.94. Begge vitnene forsto hva de bevitnet. At vitnene 18 år senere ikke husker omstendighetene rundt undertegningen, endrer ikke gyldigheten av avtalen. Formkravene i ekteskapsloven § 54 er tilfredsstilt. Overføringen gjennom ektepakten var bare til fordel for B og etter bestemmelsens fjerde punkt kreves det ikke at hun skulle være tilstede ved vitnenes undertegning.

       Overføringen og avtalen om ektepakt må forstås i lys av det betydelige økonomiske bidrag B hadde gjort fra høsten 1986 da partene flyttet sammen og senere giftet seg, frem til eiendommen ble anskaffet. B har hatt hovedomsorgen for barna og betalt store deler av husholdningen. Hun har videre blitt kontaktet av banken når lån skulle dekkes, og hun har tatt opp private lån for å dekke dette. Når det gjelder boligen, ble den kjøpt for kr 260.000 og betalt gjennom et låneopptak på kr 290.000. Da boligen et drøyt år senere ble overført til henne, var den også beheftet med lån og nettoverdien av boligen kan i beste fall ha vært beskjeden.

       Lempingsregelen må brukes med forsiktighet. Utgangspunktet må være hva hver av ektefellene har tilført felleseiet før ektepakten ble opprettet, jf. Rt-1999-718. Det må her vises til at B etter salg av --- gate 9 , tilførte kr 380.000 ved As kjøp av --- gate 26, som senere ble solgt ved tvangssalg. Det er ikke grunnlag for å påberope seg urimelighet under henvisning til hva ektefellene økonomisk sett hver for seg har tilført ekteskapet av verdier.

       Det foreligger således ikke noen urimelighet i ekteskapsloven § 46 sin forstand. Skulle retten være av en annen oppfatning, må et eventuelt tilkjent beløp være beskjedent.

       B har nedlagt slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. B tilkjennes saksomkostninger for Stavanger tingrett og for Gulating lagmannsrett med tillegg av lovens forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer. 

Lagmannsrettens vurdering

       Saken står i hovedsak i samme stilling for lagmannsretten som for tingretten, men likevel slik at A for lagmannsretten har frafalt sin anførsel for tingretten om at det foreligger pro forma avtale, og at avtalen derfor ikke kan legges til grunn på skifteoppgjøret.

       Partene hadde tidligere vært gjennom et tvangssalg av en bolig som følge av As mislighold av låneforpliktelser. Bakgrunnen for opprettelsen av ektepakten var at nye økonomiske problemer var i ferd med å oppstå for A. B har forklart at hun hadde erfaringer med ektemannens lite ansvarlige holdning til gjeldsetablering, og at de så begge hvilke konsekvenser dette hadde fått. Det var etter lagmannsrettens vurdering et uttrykk for en felles partsvilje at boligen ble overført til B som særeie for å sikre at hun og barna kunne beholde boligen ved å skjerme denne fra kreditorpågang.

       Overføringen innebar en mindre nettoformuesforskyvning, men det er ikke opplyst hvor stor. Boligen ble kjøpt 12.11.1992 for kr 260 000 og ble lånefinansiert med kr 290 000. Lånebeløpet var ikke bare boliggjeld, men omfattet også annen tidligere gjeld. Gjelden er senere refinansiert ved økning av pantelånet i 1992 til kr 503 809 og i 1997 til kr 580 000.

       Det er så spørsmål om avtalen av 18.01.1994 om at leiligheten skal overføres til B som særeier og ansvarshavende, er ugyldig fordi formkravene i ekteskapsloven § 54 ikke er oppfylt.

       Lagmannsretten legger som tingretten til grunn at denne avtalen i sitt innhold er en ektepakt. At avtalen i seg selv ikke betegner seg som en ektepakt, har ikke betydning når det er klart at den, som her, gjelder formuesforholdene mellom ektefellene, jf. Rt-1983-1381. Ekteskapsloven § 54 stiller imidlertid formkrav til en ektepakt.

       Ved avtalen overførte A sin ideelle halvdel av boligen til hustruen og hun skulle være særeier av leiligheten. Det foreligger en disposisjon som ensidig tilgodeser henne, og formkravene følger da av ekteskapsloven § 54 første ledd fjerde punktum. Det har i denne sammenheng ikke betydning at hun også skulle stå som « ansvarshavende », fordi det ikke er sannsynlig at partene la noe annet i dette enn at hun skulle ha det ansvaret som følger med eierposisjonen, blant annet i forhold til offentlige myndigheter.

       Det er ikke noe krav etter bestemmelsen i ekteskapsloven § 54 første ledd fjerde punktum at B skulle være til stede og vedkjenne seg sin underskrift da vitnene underskrev skjøtet.

       A har vedkjent seg sin underskrift overfor vitnene. Vitnene har riktignok hatt problemer med å huske de nærmere omstendighetene rundt underskrivingen for 18 år siden, men lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at vitnene ikke var til stede samtidig. Lagmannsretten legger til grunn at begge vitnene hadde tilstrekkelige norskkunnskaper til å forstå at de bevitnet at A overførte sin halvdel av boligen til B. Det skal også bemerkes at A på dette tidspunktet var tolk, herunder at han foretok tolking for både politi og domstoler.

       Formkravene til ektepakten er tilfredsstilt, og lagmannsretten legger etter dette til grunn at boligen er Bs særeie.

       Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger noen urimelighet etter ekteskapsloven § 46 annet ledd fordi et « bordet fanger »-synspunkt må her være avgjørende. Partene har bevisst inngått en avtale for å verne seg mot kreditorene ved at boligen skulle være Bs særeie. Avtalen har fungert etter formålet. Det er i perioden 2001-2004 dokumentert at fem forsøk på utleggsforretning i boligen ikke kunne gjennomføres fordi A manglet hjemmel til eiendommen. Pr 02.12.2008 hadde A utestående skattekrav på i alt kr 216 630 for perioden 1994-2008. Det vises til beregninger fra namsfogdkontoret i anledning forsøk på gjeldssanering.

       Den situasjon som nå foreligger, fremstår ikke som noen urimelig virkning av avtalen. Eiendommen er fortsatt vernet mot pågang fra As kreditorer. Det har aldri vært partenes mening etter overskjøtingen til B at verdien i boligen skulle dekke As fortsatte gjeldsforpliktelser. Det legges til grunn at partene heller ikke har inngått noen avtale om at boligen skulle behandles som likedelingsmidler ved skilsmisse. B har følgelig ikke noen avtalemessig forpliktelse vedrørende boligen overfor A ved skifteoppgjøret. Det er derfor ikke grunnlag for å sette avtalen helt eller delvis ut av kraft eller alternativt tilkjenne A noe beløp.

       Lagmannsretten vil dessuten tilføye at ektefellene hadde tilført felleseiet omtrent likeverdige verdier gjennom økonomiske bidrag og innsats i hjemmet på tidspunktet da ektepakten ble opprettet. Begge parter forklarte under ankeforhandlingen at hver hadde bidratt etter evne.

Sakskostnader

       B har vunnet saken fullstendig. I henhold til tvisteloven § 20-2 skal hun ha full erstatning for sine sakskostnader. Lagmannsretten kan ikke se at noen av unntakene i tvisteloven § 20-2 tredje ledd kommer til anvendelse. Advokat Kleiberg har fremlagt en omkostningsoppgave på totalt kr 63 716 inkl. mva. Av dette er kr 560 utlegg, mens resten er salær. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn. Tingrettens kostnadsavgjørelse er det ingen grunn til å endre, og anken forkastes derved også for post 2 i tingrettens domsslutning.

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning: 

1. Anken forkastes.
2. A betaler til B i sakskostnader for lagmannsretten kr 63.716 -sekstitretusensjuhundreogseksten- innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.