Du er her

Overskudd fra salg av tidligere samboeres felles bolig skjevdelt, pga. - men ikke likt - ulik egenkapital

Type avgjørelse: 
Dom
Instans: 
Hålogaland lagmannsrett
Dato: 
02.05.2011
Referanse: 
Sak 10-168882ASD-HALO
Prosessfullmektiger: 
Advokat Michal Andre Wiik Johansen mot advokat Finn Ove Smith
Avgjørelse: 

Saken gjelder tvist om det økonomiske oppgjøret etter samboerforhold.
A og B ble kjærester i 2005. B leide da en leilighet av sin arbeidsgiver (Forsvaret), mens A hadde egen leilighet i --- vegen i Bodø. Senere samme år flyttet B inn hos A.
Før partene ble kjærester hadde B i oktober 2004 inngått avtale om kjøp av leilighet i --- gate 60 i Bodø. Ved kontraktsinngåelsen betalte B inn 45 000 kroner av et samlet innskudd på 515 000 kroner. Det resterende skulle innbetales når leiligheten var klar til innflytting.
I løpet av 2005 og 2006 fikk A utbetalt voldsoffererstatning og skifteoppgjør etter tidligere samboerforhold med om lag 1 674 000 kroner.
Partene flyttet inn i leiligheten i --- gate 60 i mars 2006. A solgte leiligheten i --- veien. Partene ble enige om at de skulle eie leiligheten i --- gate med en halvpart hver mot at A betalte halvparten av innskuddsbeløpet, samt en halvpart av overskuddet fra salget av leiligheten i --- vegen. B fikk 82 000 kroner av overskuddet etter salget av sistnevnte, og aksepterte dette.
Partene fikk tvillinger 22. september 2006.
I november 2006 tegnet partene kontrakt om kjøp av nybygg (enebolig) i --- vei 75. Prisen for boligen var 3,4 millioner kroner malingsklart. Utvendig størrelse, leverandører mv. var fastlagt, men det ble foretatt noen endringer mht. rominndeling. Partene flyttet inn i boligen i august 2008. Egeninnsatsen på boligen direkte knyttet til ferdigstillelsen; maling, gulvlegging mv. ble utført vinter/vår 2008.
Leiligheten i --- gate 60 ble forsøkt solgt uten hell, og leiligheten ble leid ut ca. seks måneder etter at de flyttet ut.
A var innlagt på Nordlandssykehuset, psykiatrisk avdeling i tiden fra 18. mars til 28. mai 2008. Den opprinnelige diagnosen var tilbakevendende depresjon, alvorlig episode uten psykotiske symptomer og posttraumatisk stresslidelse. A gjennomførte også et behandlingsopplegg ved sykehuset senhøsten 2008. Dette bestod av ti lysbehandlinger (EMDR) knyttet til den posttraumatiske stresslidelsen. Det er omtvistet om A, i perioden hun var innlagt, var i stand til å hjelpe til med ferdigstillelsen av boligen, enten i form av direkte arbeidsinnsats eller ved at hun tok seg av ungene.
Samboerforholdet opphørte i mai 2009. På skjæringstidspunktet utgjorde samlet gjeld, sikret med pant i boligene i --- vei og --- gate, 3 325 000 kroner.
A reiste 10. september 2009 søksmål mot B ved Salten tingrett. Opprinnelig gjaldt saken omsorgen for partenes barn, noe som senere er forlikt, men i prosesskriv av 22. september 2009 fremmet A flere krav knyttet til det økonomiske oppgjøret mellom partene.
Hovedforhandlingen i Salten tingrett ble avholdt 16. og 17. juni 2010. A påstod at hun eide en større andel enn B både for så vidt gjaldt leiligheten i Dronningen gate 60 (70 %) og --- vei (60%). I tillegg krevde hun å få overta boligen i --- vei til takstpris 3 380 000 kroner, og at B skulle betale henne 789 608 kroner med tillegg av forsinkelsesrenter fra 1. september 2009. B nedla påstand om at partene eide begge boliger i felleskap med like andeler, og at de også heftet likt for gjelden. For øvrig påstod B seg frifunnet mot å betale 76 553 kroner. Begge parter nedla påstand om å bli tilkjent sakskostnader.
Salten tingrett avsa dom 24. august 2010 med slik slutning:
1. --- gt 60 leilighet *** i Bodø og --- vei 75 (gnr ** bnr ***) i Bodø er eid av partene i fellesskap med like store andeler.
2. Gjeld tilknyttet eiendommene i pkt. 1 hefter partene for i fellesskap med like store andeler.
3. B frifinnes mot å betale A kr 80.000 – åttitusen – innen 2 – to – uker fra dommens forkynnelse.
4. B frifinnes for øvrige krav.
5. A tilpliktes å betale til B saksomkostninger med kr 118.750 – etthundreogattentusensjuhundreogfemti – innen to uker fra dommens forkynnelse med tillegg av lovens rente fra forfall til betaling skjer.
6. Den del av saken som gjelder barnefordeling heves som forlikt.
A har inngitt delvis anke over dommen. B har tatt til motmæle.
Om saksforholdet for tingretten og partenes anførsler der vises det til tingrettens dom.
Saken står i det vesentlige i samme stilling som for tingretten så langt den er påanket. Det er imidlertid opplyst at eiendommen i --- vei ble solgt før jul 2010. Etter innfrielse av heftelser og kostnader sitter partene igjen med en netto fortjeneste på om lag 360 000 kroner. Partene har også akseptert et bud på leiligheten i --- gate, og forventet fortjeneste av salget vil ligge tett opp mot 480 000 kroner. I tillegg kommer verdien av en ekstra parkeringsplass i leilighetsbygget som ikke er solgt.
Ankeforhandling ble holdt i Bodø 14. april 2011. Partene møtte og forklarte seg. Det ble i tillegg hørt to vitner og foretatt slik dokumentasjon som det fremgår av rettsboka.
A har i hovedsak anført:
Til vederlagskravet knyttet til --- vei 75:
A brukte langt mer av egne midler ved anskaffelsen av boligen enn B. Hennes bidrag var blant annet nødvendig for at de skulle få lån. Partene hadde en klar avtale om at hun skulle godskrives for dette ved et eventuelt opphør av samlivet. Det har formodningen mot seg at A skulle bidra med mer enn 400 000 kroner uten at de hadde snakket sammen om hvordan det skulle håndteres ved et eventuelt brudd. Det avvises at det har skjedd en slik fullstendig sammenblanding som motparten hevder. Blant annet var det klare avtaler om at barnetrygden skulle inn på felleskontoen, og at B skulle hefte for deler av studielånet til A etter kjøp av bil.
Totalt sett har A bidratt med mer enn 460 000 kroner, mens B maksimalt har bidratt med 125 000 kroner. Partenes egeninnsats er tilnærmet lik, og har ingen innvirkning på fordelingen. Byggeprosessen varte i to og et halvt år, og det kan ikke legges avgjørende vekt på innsatsen over en treukersperiode slik motparten gjør. Innsatsen til Bs foreldre kan heller ikke utelukkende tilskrives B, det var en gave til familien som helhet. Under enhver omstendighet har tingretten verdsatt arbeidsinnsatsen til B altfor høyt. Hva profesjonelle håndverkere krever med tillegg av merverdiavgift er ikke et relevant sammenligningsgrunnlag.
Samlet sett har A krav på et vederlag på opp mot 350 000 kroner.
Subsidiært krever A seg tilkjent tilsvarende beløp i medhold av allminnelige berikelses- og restitusjonsbetraktninger. A har tilført formuesfellesskapet 1 670 000 kroner, og lønnsforskjellen mellom partene utgjør langt mindre enn dette.
Til kravet om tilbakebetaling av fellesutgifter:
Partene hadde avtalt å dekke felleskostnadene med en halvpart hver. B har brutt avtalen, og A har rett til å få tilbakebetalt det hun har betalt for mye i felleskostnader.
I løpet av samlivet bidro A med mer enn 580 000 kroner til felleskontoen i Skandiabanken. I tillegg brukte hun nær 480 000 kroner av egen konto til å dekke felleskostnader. Samlet utgjør dette om lag 1 060 000 kroner. B bidro med netto om lag 257 000 kroner til felleskontoen og nær 260 000 kroner fra egen konto til felleskostnader. Differansen utgjør samlet godt over 500 000 kroner. Særlig for årene 2008-2009 var skjevheten markant, ikke minst på grunn av at B tok ut store beløp til egne formål. B hadde hele tiden full oversikt over innbetalingene fra A, og forledet henne bevisst til å tro at han betalte like mye som henne.
Sakskostnader kreves tilkjent for begge instanser. Dersom A får medhold i anken har hun fått medhold i en så vesentlig del av saken at hun også må tilkjennes sakskostnader for tingretten, selv om saken da gjaldt flere forhold.
Det er nedlagt slik påstand:
1. A har rett til et vederlag fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kroner 350.000,- i salgsprovenyet fra --- vei 75 i Bodø, før det resterende av provenyet deles med en halvpart på hver av partene.
2. B dømmes til å betale A et beløp fastsatt etter rettens skjønn, oppad begrenset til kroner 275.000,- til dekning av felleskostnader i henhold til avtale mellom partene.
3. B dømmes til å erstatte As saksomkostninger for begge instanser.
B har i hovedsak anført:
Tingrettens dom er i det alt vesentlige korrekt, og anken må forkastes.
Utviklingen i forholdet mellom partene var relativt typisk. Fra å ha en separat økonomi ble økonomien mer og mer sammenblandet, en utvikling som særlig tok fart etter at barna ble født. Slik sett kan det trekkes en analogi til ekteskapsloven, hvoretter hver av partene måtte bidra etter evne. Selv om A satt med større kontantbeholdning har B på sin side hatt høyere inntekt. Han har ikke på noen måte forsøkt å lure A, og sitter ikke igjen med aktiva som han har holdt unna henne.
Vederlagskravet:
For tingretten ble det anført at A – ut fra de samme betraktninger om muntlig avtale og kontantinnskudd – eide en prosentvis større del av --- vei 75. For lagmannsretten hevdes det på samme bevisgrunnlag at det foreligger en muntlig avtale som gir A rett til vederlag. Det avvises at det foreligger en slik avtale, og det er heller ikke holdepunkter i bevisførselen for dette. Eksempelvis er det ikke spor av en slik avtale i skjøtet hvor den kunne ha vært nevnt under særlige merknader. Det er heller ikke riktig at tilskuddet fra A var nødvendig for å få lån, partene lånte 3 325 000 kroner av en kjøpesum på 3 400 000 kroner. Huset var et fellesprosjekt hvor hver av partene bidro etter evne.
A skal heller ikke tilkjennes vederlag i kraft av allminnelige berikelses- eller restitusjonsbetraktninger. B har fremlagt en korrekt oversikt over partenes bidrag til --- vei som viser at A bidro med 427 439 kroner mens B bidro med 109 717 kroner. As andel må reduseres med 14 000 kroner fordi hun tok med seg kjøle- og fryseskap som var inkludert i foran nevnte beløp. Oversikten ble først fremlagt av den tidligere prosessfullmektigen til A.
A har ikke beriket B. I vurderingen må det tas hensyn til at A ikke kunne bidra med egeninnsats i perioden hvor byggherren måtte utføre sine arbeider på boligen. B hadde fått beskjed om at A måtte skjermes, jf. forklaringen til avdelingsleder Meland ved Nordlandssykehuset. Alternativet til egeninnsats var kjøp av tjenestene, og det er derfor ikke irrelevant å sammenligne med innhentet pristilbud. Selv om egeninnsatsen skulle verdsettes noe lavere av lagmannsretten er forholdet uansett ikke særlig skjevt. Bidraget fra foreldrene til B må tilordnes ham i vurderingen. B lånte også 100 000 kroner fra sin mor for å få boligen ferdigstilt.
Tilbakebetalingskravet av fellesutgifter:
A har ikke dokumentert at det foreligger noen avtale som gir rett til tilbakebetaling ved samlivsbrudd. Det foreligger derfor ikke noe rettslig grunnlag for kravet. Subsidiært vises det til at begge parter har bidratt etter evne til familiens underhold, og har ytt tilnærmet like mye. Et skifteoppgjør mellom tidligere samboere er ikke et generaloppgjør hvor hver av partene kan kreve tilbake halvparten av det de har betalt under samlivet.
B har ikke « tappet » felleskontoen. I oversikten, som viser at han har skutt inn vel 502 000 kroner mens A skjøt inn vel 584 000 kroner, har han, med forbehold for mindre feil, tatt hensyn til eventuelle uttak fra felleskontoen til egne formål. B betalte også betydelige beløp i renter på huslånet til Nordlandsbanken fra egen konto.
B har antydet hvordan A benyttet midlene hun hadde fått utbetalt som erstatning mv., og A bekreftet i all hovedsak antakelsene i retten.
Det er nedlagt slik påstand:
1. Anken forkastes.
2. B tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av lovens rente fra forfall og til betaling skjer.

Lagmannsretten ser slik på saken:
A har prinsipalt bygget begge krav i saken på påstått avtale mellom henne og B. Det er den som hevder at det foreligger en avtale som har bevisbyrden for at det forholder seg slik, men med det syn lagmannsretten har på saken er dette ikke avgjørende.
A hevder at partene hadde en klar avtale om at hun ved et eventuelt samlivsbrudd skulle kompenseres økonomisk for sitt større bidrag til anskaffelsen av --- vei 75, og dette ligger til grunn for hennes krav om tilkjenning av inntil 350 000 kroner i vederlag. Dernest hevder A at partene hadde en like klar avtale om at de under samlivet skulle dekke 50 % av felleskostnadene hver, og at B har brutt denne avtalen og derfor må kompensere henne fullt ut for dette, beregnet til 275 000 kroner.
For tingretten gjorde A gjeldende at hun eide 60 % av --- vei 75. Tingretten kom til at partene eide 50 % hver, og denne del av dommen er ikke anket. Anførslene til A for lagmannsretten innebærer likevel at hun – dersom hun får medhold – i det alt vesentlige oppnår det samme økonomiske resultat som om hun hadde fått medhold i kravet om økt eierandel.
Lagmannsretten bemerker at det ikke foreligger noen samboeravtale eller annet skriftlig materiale som underbygger påstanden om avtaler som hevdet av A. Det er heller ikke tilbydd vitneførsel som kan avklare hvordan partene regulerte sitt økonomiske mellomværende. Bevisene som tilbys er i det alt vesentlige partenes forklaringer samt fremlagt dokumentasjon i form av kontoutskrifter mv. Partenes forklaring må ses i lys av tidspunktet for når de er avgitt, etter at samlivsbruddet var et faktum og som ledd i en tvist. Slik lagmannsretten vurderer bevisene i saken er det lite som tyder på at partene var særlig opptatte av å regulere de økonomiske konsekvensene av et eventuelt samlivsbrudd, men at de planla for en felles fremtid med barn og hjem. Bevissituasjonen er uklar på flere punkter, særlig hva angår spørsmålet om hva partene har brukt av egne midler til å dekke det som er definert som felleskostnader, strøm, forsikringer, mat, barna mv.
For så vidt gjelder kravet knyttet til anskaffelsen av --- vei 75 finner lagmannsretten det ikke sannsynliggjort at partene inngikk noen særskilt avtale om at A skulle kompenseres økonomisk ved et samlivsbrudd fordi hun hadde skutt inn et større kapitalinnskudd enn B. I tingrettens dom (side 12) er det under drøftelsen av eierforholdet blant annet pekt på at partene hadde en klar avtale om at de skulle eie huset med en halvpart hver, at de hadde felles lån og bidro etter evne til å få ferdigstilt boligen osv. Etter lagmannsrettens oppfatning ville det gi lite mening å avtale en lik eierandel dersom de samtidig avtalte at A, ved et samlivsbrudd, uten forbehold skulle kompenseres krone for krone for sitt relativt større bidrag til anskaffelsen. Avgjørende for lagmannsretten er likevel fraværet av dokumentasjon for en slik avtale. Forklaringen til A er ikke tilstrekkelig, selv om den ses i lys av at forskjellen i partenes økonomiske bidrag var betydelig, jf. nedenfor under drøftelsen av vederlagskrav ut fra allminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper og rimelighetsbetraktninger. Som påpekt av B kunne avtalen vært nevnt i skjøtet for eiendommen eller enkelt vært nedfelt skriftlig på annen måte.
Lagmannsretten finner det heller ikke sannsynliggjort at partene hadde inngått en avtale som gir rettslig grunnlag for As krav om tilbakebetaling av felleskostnader. Noen skriftlig avtale eller skriftlige indikasjoner foreligger ikke. Imidlertid opprettet partene en felleskonto hvor det ble innbetalt beløp til fellesutgifter fra hver av partene. Etter lagmannsrettens syn betyr dette i seg selv ikke at partene uten videre skulle bidra med like mye hver. Selv om det legges til grunn at det var forutsatt mellom partene, gir opprettelsen av felleskontoen og bruken av denne uansett ikke holdepunkter for at avvik fra prinsippet om likefordeling gir et rettskrav mot den andre for det som er betalt « for mye ». Lagmannsretten slutter seg her i hovedsak til tingrettens dom side 14 annet og tredje avsnitt samt side 15 første og annet avsnitt. På denne bakgrunn er det derfor ikke avgjørende for tilbakebetalingskravet om det foreligger en ubalanse mellom partene. I tilknytning til bevisførselen for lagmannsretten skal det likevel bemerkes:
Begge parter har fremlagt oversikter som etter deres oppfatning viser hva hver av partene har betalt av felleskostnader. Grovt sett er partene enige om at B har betalt inn i overkant av 500 000 kroner mens A har betalt inn ca. 80 000 kroner mer. A hevder derimot at B, som var den som bestyrte kontoen, har tatt ut ca. halvparten av dette og brukt det til egne formål. Bildet kompliseres ytterligere av at begge parter har dekket felleskostnader direkte fra egne konti. B har eksempelvis betalt renter på felles lån til Nordlandsbanken i 2008/2009 med 186 000 kroner samt andre større regninger med til sammen ca. 64 000 kroner, og A på sin side har beregnet direkte utlegg til minst 479 000 kroner i tidsrommet samlivet varte. Lagmannsretten kan vanskelig se dette på annen måte enn at partene opprinnelig hadde en tanke om en separat økonomi, men at det i praksis var behov for en mer smidig ordning. Som bemerket ovenfor var bevissituasjonen på dette punkt særlig utfordrende, og for lagmannsretten er det ikke mulig å konkludere med annet enn at hver av partene har dekket betydelige felleskostnader fra egne konti. Det betyr at B ikke gis medhold i at A ikke har bidratt til å dekke felleskostnader fra egne konti, og at A ikke gis medhold i at differansen er så høy som hun har beregnet den til. I denne sammenhengen ses det særlig hen til at det ikke er avdekket holdepunkter for at noen av partene har « holdt unna midler » for derigjennom å bygge opp annen formue i form av bankinnskudd eller lignende.
Lagmannsretten konkluderer etter dette med at de krav som er reist med grunnlag i avtale, ikke kan føre frem, verken hva angår --- vei 75 eller tilbakebetaling av felleskostnader. Ved samlivsbrudd mellom samboere er utgangspunktet og den klare hovedregel da at hver av partene beholder sine eiendeler, herunder sin andel av det som ligger i sameie mellom partene. At A, som følge av erstatningsutbetalinger mv. hadde større egenkapital enn B da de gikk inn i samlivet gir ikke i seg selv noe krav på vederlag. Mellom samboere kan det likevel være grunnlag for vederlagskrav ut fra allminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper og rimelighetsbetraktninger. De grunnleggende avgjørelsene om dette er Rt-1984-497 og Rt-2000-1089 . Avgjørelsene er fulgt opp i underrettspraksis og juridisk teori på området. For at vederlagskrav skal tilkjennes må to kumulative vilkår være oppfylt. Den ene samboeren ha tilført den andre en økonomisk fordel, og det må i tillegg være rimelig å tilkjenne vederlag.
Vurderingstemaet er formulert slik i Rt-2000-1089 (side 1094):
I tråd med de regler som gjelder for vederlagskrav mellom ektefeller, og med den rettssetning som kom til uttrykk i dommen fra 1984, må det kreves at samboers innsats har tilført den annen samboer en økonomisk fordel. Den økonomiske fordel vil det normalt være naturlig å se som en berikelse eller en besparelse. Fordelen vil være bestemmende for det maksimale omfang av vederlagskravet. Hvorvidt det skal betales vederlag, og i tilfelle hvor meget, beror i tillegg på en skjønnsmessig rimelighetsvurdering.
Ved bedømmelsen av om en økonomisk fordel kan anses tilført må utgangspunktet tas i en objektivisert norm.
...
Vederlag kan bare kreves så langt dette finnes rimelig. Normalt vil et vederlag bare kunne tilkjennes i de tilfeller den økonomiske fordel ikke er uvesentlig.
A har knyttet vederlagskravet til anskaffelsen av --- vei 75, og det er fremlagt oppstillinger over partenes økonomiske bidrag. Etter lagmannsrettens oppfatning må det i rimelighetsbetraktningen også kunne ses hen til omstendighetene for øvrig.
Under saksforberedelsen for lagmannsretten gjorde A gjeldende at hun hadde tilført 516 086 kroner til kjøp av --- vei 75, og at bidraget fra B utgjorde 75 243 kroner. Under ankeforhandlingen ble det erkjent at en overførsel fra B på 50 000 kroner, ikke gjaldt tapte saksomkostninger, men kjøpet av boligen. Korrigert for dette hevder A at hun har tilført over 460 000 kroner i egenkapital, og at Bs andel er ca. 125 000 kroner. Oversikten fra B, som partene forstås å ha vært enige om under tingretten, viser 427 439 kroner i tilført egenkapital fra A og 109 717 kroner fra B. For lagmannsretten gjorde B gjeldende at As andel måtte reduseres med 14 000 kroner, dette fordi kjøle/fryseskap som var forutsatt å skulle stå igjen i boligen, var tatt med av A.
Etter en samlet vurdering av fremlagt materiale og partenes forklaringer, legger lagmannsretten til grunn som mest sannsynlig at A har skutt inn i overkant av 300 000 kroner mer enn B i egenkapital til --- vei 75. A satt på betydelige midler etter at hun mottok erstatning mv. på til sammen 1 674 000 kroner i 2005/2006. Dersom hun hadde nøyd seg med samme kontantinnskudd som B, måtte pengene måtte ha vært skaffet til veie på annen måte i form av lån eller lignende. Lagmannsretten finner at dette må anses som en tilført økonomisk fordel av vesentlig størrelse. B gjør gjeldende at ubalansen er langt mindre fordi han, delvis med hjelp av sine foreldre, utførte all egeninnsats på huset, og at A ikke kunne bidra pga. av hennes sykdom. Tingretten var i store trekk enig i Bs fremstilling, og fastsatte verdien av egeninnsatsen til 200 000 kroner, nær likelydende med fremlagt kostnadsoverslag fra malermester. Etter lagmannsrettens syn er dette vesentlig for høyt. Ut fra bevisførselen er det liten tvil om at A ikke deltok i arbeidet med gulvlegging eller innvendig maling våren/forsommeren 2008. Samtidig er det heller ikke tvilsomt at byggeprosessen gikk over år, og at begge parter var aktive deltakere i planlegging og annen tilrettelegging og arbeid underveis i prosessen. A passet også barna mens huset ble malt utvendig tidligere i 2008. Det finnes også sannsynlig at A var i stand til å passe barna, og faktisk gjorde det, under deler av arbeidene med å legge gulv mv. Lagmannsretten kan heller ikke se at det er korrekt å tillegge B all verdi av arbeidet utført av hans foreldre. På det tidspunktet var det ingen tvist mellom partene, og foreldrenes innsats var et bidrag til hele familien, også A. Samlet sett er lagmannsretten likevel enig med tingretten i at B må godskrives noe for sin egeninnsats i denne perioden, men det er ikke treffende å sammenligne med hva en profesjonell håndverker ville ha tatt for arbeidene inklusiv merverdiavgift. Verdien av egeninnsatsen verdsettes etter dette skjønnsmessig til 50 000 kroner.
Samlivets varighet er en faktor som etter rettspraksis tillegges vekt i rimelighetsvurderingen, dette ut fra en tankegang om at et samboerforhold ikke i første rekke er et rent formuesrettslig arrangement, men utgjør et livs- og interessefellesskap med langt større rekkevidde. Jo lenger samlivet har vart jo desto mindre grunn vil det være til å tilkjenne vederlag. Samlivet mellom B og A varte om lag fire år, og var om ikke kortvarig, heller ikke spesielt langvarig. I rimelighetsvurderingen finner lagmannsretten at det også må legges vekt på at A brakte inn og forbrukte nær 1,7 millioner kroner uten at det er avdekket egne kostbare vaner eller andre høye særkostnader. Verdiene hun kommer ut av samlivet med er i all hovedsak knyttet til de faste eiendommene. B på sin side hadde i utgangspunktet beskjedne midler, og har slik sett hatt en langt mer positiv formuesmessig utvikling, selv om det tas hensyn til at han i perioden samlivet varte hadde en samlet inntekt på ca. 7-800 000 kroner brutto mer enn A.
Lagmannsretten har etter en konkret skjønnsmessig vurdering av alle elementer kommet til at det er riktig å tilkjenne A et vederlagskrav på 200 000 kroner. For øvrig forkastes anken over realiteten, jf. ovenstående drøftelse om tilbakebetaling av felleskostnader.
Sakskostnader
Anken og saken gjelder flere krav mellom partene. Det samlede utfallet er avgjørende, jf. tvisteloven § 20-2 annet ledd annet punktum. Med det resultat lagmannsretten har kommet til kan ingen av partene anses for å ha vunnet saken fullt ut for lagmannsretten, men begge har fått medhold av betydning, jf. tvisteloven § 20-3. Lagmannsretten har vurdert, men kan ikke se at det foreligger tungtveiende grunner for å tilkjenne noen av partene sakskostnader for lagmannsretten.
Lagmannsretten skal legge sitt resultat til grunn for avgjørelsen av sakskostnader for tingretten, jf. tvisteloven § 20-9 annet ledd. Saken gjaldt da flere forhold som alle må tas i betraktning. Situasjonen er likevel den samme som for ankesaken, ingen av partene har vunnet fullt ut, men har fått medhold av betydning. Lagmannsretten har vurdert, men kan heller ikke her se at det foreligger tungtveiende grunner for å tilkjenne noen av partene sakskostnader.
Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. I skifteoppgjøret med B har A rett til et vederlag på 200.000 – tohundretusen – kroner i salgsprovenyet fra --- vei 75 i Bodø, før det resterende av provenyet deles med en halvpart på hver.
2. Anken forkastes for øvrig.
3. Sakskostnader tilkjennes ikke for noen instans.