Du er her

Advokat fratatt bevilling som følge av urettmessig uttak av klientmidler

Type avgjørelse: 
Dom
Instans: 
Oslo tingrett
Dato: 
02.12.2011
Referanse: 
Sak 11-095358TVI-OTIR/01
Parter: 
Advokat (ES) mot Staten v/Advokatbevillingsnemnden
Avgjørelse: 

Saken gjelder gyldigheten av vedtak om tilbakekall av advokatbevilling etter domstolloven § 230 første ledd nr 1 og 3. Hovedspørsmålet i saken er om overføring av et betydelig beløp fra klientkonto til en konto i advokatens navn som ikke inngikk i regnskapet for advokatvirksomheten, og uten at han hadde rett til pengene, gir grunnlag for tilbakekall av advokatbevillingen.

Framstilling av saken

ES har drevet advokatvirksomhet som enkeltmannsforetak i Oslo siden 1986.

Den 16. juni 2010 besluttet Tilsynsrådet for advokatvirksomhet å avholde bokettersyn hos S. Bakgrunnen var gjennomgang av egenerklæring med revisoruttalelse, inklusive vedlegg for regnskapsåret 2009.

Ved bokettersynet, som Tilsynsrådets revisor avholdt 6. og 19. oktober 2010, ble det blant annet avdekket at det ikke var valgt ny revisor etter at tidligere hadde fratrådt samt en del mangler knyttet til kontroll med regnskapet. I bokettersynsrapporten av 22. november 2010 er det blant annet uttalt følgende under punktet Konto 2403 Klientansvar:

I egenerklæringen for 2009 datert 28. april 2010 rapporteres det om klientansvar på kr 1 003 118 og klientmidler bank på kr 117 334, noe som tilsier en underdekning på kr 831 784. Differansen mellom egenerklæringen og regnskapet 31.12.2009 kan forklares med en dobbeltbetaling fra If Skadeforsikring på kr 831 784 i 2005. Vi har mottatt kopi av innskuddene til klientmidler bank av 21.09.2005 og 29.09.2005 som viser overføring av kr 831 784 to ganger.

15.05.2009 er kr 831 784 overført til en bankkonto som ikke fremkommer i regnskapet. 22.04.2010 er beløpet tilbakebetalt til klientmidler bank.

I Tilsynsrådets styremøte 16. desember 2010 ble det besluttet å innberette S til Advokatbevillingsnemnden med forslag om å tilbakekalle hans advokatbevilling i medhold av domstolloven § 230 første ledd nr 1 og 3.

Den 23. mai 2011 traff Advokatbevillingsnemnden vedtak om å tilbakekalle advokatbevillingen i medhold av domstolloven § 230 første ledd nr 1 og 3. Nemnden sluttet seg til de vurderinger og den begrunnelse som er gitt i Tilsynsrådets vedtak av 16. desember 2010. Foranlediget av flere brev fra S om saksbehandlingen i Tilsynsrådet bemerket nemnden at det ikke er begått saksbehandlingsfeil eller straffbare handlinger fra Tilsynsrådets side. Nemnden fant også grunn til å bemerke at det er Advokatbevillingsnemnden som har vedtakskompetansen i disse sakene, og at Tilsynsrådets kompetanse er begrenset til eventuelt å foreslå tilbakekall av advokatbevilling. Det heter videre i nemndens vedtak:

Domstolloven § 230 første ledd nr. 1 bestemmer at ”Advokatbevillingsnemnden kan tilbakekalle en advokatbevilling dersom advokaten gjør seg skyldig i forhold som gjør vedkommende uskikket eller uverdig til å drive advokatvirksomhet, eller som gjør at vedkommende mister den tillit som er nødvendig i yrket.”

Advokatbevillingsnemnden finner etter en samlet vurdering at advokat ES klart har gjort seg skyldig i forhold som gjør ham uskikket til å utøve advokatvirksomhet.
Han har videre mistet den tillit som er nødvendig i advokatyrket. Vilkårene etter bestemmelsen er følgelig oppfylt.

Det er ved avgjørelsen særlig lagt vekt på advokat S’ håndtering av utbetalingen på kr. 831.784.- som If Skadeforsikring ved en feil overførte til en av advokat S’ klientkontoer i 2005. S overførte senere beløpet til sin private konto. Advokatbevillingsnemnden kan ikke se at spørsmålet om hvorvidt beløpet teknisk sett representerte en underdekning på en klientkonto, er relevant. Det avgjørende er at advokat S overførte betydelige klientmidler til sin private konto uten å ha rett til pengene.

Advokat S har både skriftlig og muntlig i møte for nemnden 29. mars 2011 hevdet at han anså det feilutbetalte beløpet for å være foreldet, og at han dermed hadde rett til pengene. Nemnden kan ikke se at denne antakelsen endrer grunnlaget for kritikk mot advokat S i denne saken. Dersom selskapet, på grunn av foreldelse og læren om condictio indebiti, hadde mistet sin rett til å få pengene tilbakebetalt, ville det være mottakeren av det feilutbetalte beløpet, klienten MBR, som eventuelt skulle hatt pengene. Det vises i denne forbindelse til at samtlige overførsler fra If Skadeforsikring var til S’ klient, ikke til han selv.

If Skadeforsikring utbetalte beløpet i 2005. Advokat S’ revisor oppdaget forholdet i 2009, etter at pengene var blitt ført ut av klientregnskapet uten rettslig grunnlag for transaksjonen. Advokat S betalte tilbake beløpet til If Skadeforsikring etter Tilsynsrådets bokettersyn i 2010. Feilutbetalingen skulle åpenbart ha vært oppdaget og tilbakeført forsikringsselskapet på et betydelig tidligere tidspunkt.

S tilkjennega i møtet 29. mars 2011 at han aldri hadde sett på egen klientbankkonto – dette tok sekretæren seg av, i følge S. Denne innrømmelsen er oppsiktsvekkende, og gjør i seg selv at det kan stilles spørsmål ved hans skikkethet som advokat.

Nemnden finner det videre usannsynlig at S ikke har vært klar over det feilutbetalte beløpet. Det vises til at advokat S, for hvert av regnskapsårene 2005-2010, har bokført klientansvar pr. 31. desember på beløp som ikke vesentlig overstiger 1 million kroner (med unntak for ett enkeltstående år). Hoveddelen av bokført klientansvar pr. 31. desember i denne perioden har dermed vært det feilutbetalte beløpet på kr. 831.784,-.

Nemnden finner det bemerkelsesverdig at S’ brev av 15. november 2005 ikke ligger på saken hos If Skadeforsikring.

Sett i lys av de strenge regler som gjelder alle sider av klientmiddelbehandling, ligger S’ håndtering godt under det minimum som forventes når det gjelder redelighet og oppfølging fra en advokats side. Uavhengig av spørsmålet om bevisst uredelighet fra advokat S’ side, innebærer håndteringen av det feilutbetalte beløpet og manglende oversikt over egne regnskaper i seg selv at advokat S nå mangler den tillit som er nødvendig i yrket, jf domstolloven § 230 første ledd nr. 1.

Både håndteringen av det feilutbetalte beløpet og hans manglende regnskapsmessige kontroll er utvilsomt advokat S’ ansvar. Advokatbevillingsnemnden har i denne forbindelse sett hen til erklæringen JP avga 11. november 2010 vedrørende sin helsesituasjon og arbeidet for ES. Advokatbevillingsnemnden kan imidlertid ikke se at sekretærens sykdomsforhold, og eventuelle feil i den forbindelse, på noe vis endrer sakens karakter.

Advokatbevillingsnemnden finner at de kritikkverdige forholdene samlet sett nødvendiggjør en slik streng reaksjon, jf. domstolloven § 225 tredje ledd, jf. domstolloven § 230 første ledd nr. 1 og nr. 3.

S gikk 7. juni 2011 til søksmål mot staten v/Advokatbevillingsnemnden med påstand om at vedtaket om tilbakekall av bevillingen er ugyldig som følge av feil saksbehandling, feil faktum og rettsanvendelse. Samtidig krevde han at iverksettelsen av vedtaket ble utsatt til det forelå rettskraftig dom. Staten tok til motmæle.

Ved tingrettens beslutning av 14. juli 2011 ble begjæringen om utsatt virkning ikke tatt til følge. Borgarting lagmannsrett forkastet S’ anke mot beslutningen i kjennelse av 11. november 2011.

Hovedforhandling ble avholdt 28. og 29. november 2011. ES møtte og avga forklaring. Seniorrådgiver Dag Eriksen fulgte forhandlingene i medhold av tvisteloven § 24-6 annet ledd, og avga forklaring. Det ble ellers avhørt to vitner. Partenes påstander og bevisførselen fremgår av rettsboken.

ES har i korthet anført:

Vedtaket 23. mai 2011 om tilbakekall av advokatbevillingen er ugyldig som følge feil saksbehandling, feil faktum og rettsanvendelse.

Før Tilsynsrådets styre traff sitt vedtak om å innstille på tilbakekall av bevillingen var S kun blitt forelagt saksfremstillingen i bokettersynsrapport av 22. november 2010. Tilsynsrådets vedtak bygger imidlertid på andre fakta og tolkninger av fakta enn det som fremkommer i rapporten. S har dermed ikke fått mulighet til å ivareta sitt tarv. Det foreligger derfor brudd på reglene om forhåndsvarsling i forvaltningsloven § 16.

Da Tilsynsrådets styre behandlet saken i desember 2010 hadde de tilgang til alle sakens dokumenter med unntak av S’ e-post av 14. desember 2010 med vedlegg. S ble med det frarøvet muligheten til å fremlegge for styret sitt syn på saken. Det foreligger brudd på reglene om utredning av saken etter forvaltningsloven § 17.

Det er på det rene at referatet fra styremøtet i Tilsynsrådet 16. desember 2010 har blitt forandret i ettertid ved at det er føyet til de dokumenter som S sendte til Tilsynsrådet i e-post av 14. desember 2010. Forfalskningen av rapporten har skjedd for å forlede Advokatbevillingsnemnden og uriktig å skape inntrykk av en feilfri saksbehandling for Tilsynsrådets styre. S fester ikke lit til vitneforklaringene fra Dag Eriksen og Christian Bruusgaard om at dokumentene var en del av sakens dokumenter i møtet 16. desember 2010, men at dokumentene ved en inkurie ikke ble inntatt i det dokument som ble sendt S. De to vitneforklaringene står ikke til troende. Saken ble også politianmeldt og senere henlagt på grunn av kapasitet. S anfører derfor at det forelå inhabilitet i Tilsynsrådet, jf forvaltningsloven § 6.

Videre anføres det at det var feil faktum i Tilsynsrådets vedtak av 16. desember 2010. Tilsynsrådet har feilaktig lagt til grunn at det for regnskapsåret 2009 var en underdekning av klientmidler på kr 831 784. Videre er det på det rene at nevnte beløp ble behandlet som klientmidler, men Tilsynsrådet baserte seg feilaktig på det motsatte faktum. S’ subjektive forhold er også feilaktig utlagt i vedtaket.

Alle disse forhold tilsier med styrke at Tilsynsrådets vedtak er ugyldig.

I en situasjon der Tilsynsrådets vedtak av 16. desember 2010 var ugyldig, valgte likevel Advokatbevillingsnemnden å fortsette saksbehandlingen. Saken for nemnden ble ført som inkvisisjonsprosess. Tilsynsrådets inhabile saksbehandlere fikk nå muligheten til å fortsette sin jakt på S og til å influere på et resultat samsvarende med den opprinnelige innstillingen.

Advokatbevillingsnemndens vedtak er også ugyldig. Saksbehandlingen for nemnden har ikke vært i samsvar med forvaltningsloven. S har blitt nektet å gjøre seg kjent med sakens dokumenter i strid med forvaltningsloven § 18. Videre har man benyttet de samme inhabile saksbehandlere ved behandlingen av saken for nemnden. Videre er det flere eksempler på uttalelser i vedtaket som viser at saken ikke har vært undergitt kontradiktorisk saksbehandling. Disse forhold må medføre ugyldighet.

Det er også feil faktum og rettsanvendelse i nemndens vedtak.

Advokatbevillingsnemnden synes å bygge på en urettmessig overføring av klientmidler til egen privat konto uten nærmere begrunnelse. Det er ikke referert til advokatforskriften § 3a-3 andre punktum som pålegger advokaten å ta ut beløpet fra klientkonto når det ikke foreligger et korresponderende klientansvar/gjeld. Staten synes i denne saken å ha misforstått denne bestemmelsen, og er ikke klar med hensyn til hva en oppgjørskorreksjon innebærer. Det viktige er hvilke midler som kan eller ikke kan stå på klientkonto. Ifs utbetaling av kr 831 784 til S’ klientkonto var sannsynligvis en feilutbetaling/ dobbeltbetaling som er underlagt reglene om oppgjørskorreksjon (condictio indebiti) og som foreldes etter tre år. Det var ikke tale om klientmidler. Finanstilsynet har for øvrig i en merknad 9. februar 2009 lagt til grunn at krav på innestående på klientmidler foreldes etter vanlige regler.

Det må til sistnevnte punkt også tas i betraktning at S forela spørsmålet for Tilsynsrådet i 2009, uten å få svar før ett år senere. Det ble gitt tre forskjellige anvisninger på hvordan han skulle håndtere beløpet: deponering, tilbakebetaling til If eller viderebetaling til klient. S hadde selv ikke noen oppfatning om hvem som eventuelt skulle ha fordel av en foreldelse. Det som foreldes er uansett ”betalerens krav enten det måtte rette seg mot S eller hans klient”. Når kravet var foreldet, representerte det ikke noe klientansvar og skulle derfor tas ut av klientkontoen. For øvrig ble ikke beløpet disponert til fordel for S eller noen annen, men det ble tilbakebetalt til If.

Endelig er det oppsiktsvekkende at S’ subjektive forhold, hva han visste eller ikke visste, trekkes inn. Det er irrelevant for foreldelsesspørsmålet. For øvrig visste han ikke, fra han sendte brevet til If 15. november 2005 og frem til 2009, da han måtte ta over sekretærens arbeid, at beløpet sto på klientkonto.

Overføringen til en annen konto kan da ikke være særlig klanderverdig. Også nemndas og statens bruk av terminologien ”privat konto” er demagogisk. S drev enkeltpersonforetak, og alle konti i virksomheten sto i hans navn som juridisk person. Det vises til ny innhenting av utskrift fra banken som viser at den konto beløpet ble overført til også er en klientkonto i DnB NOR Bank. Overføringen til denne kontoen skjedde like før halvårsrevisjonen og var åpenbar for revisor. Hans halvårsrapport forelå først 17. desember 2009, og S’ svar forelå dagen etter, hvoretter revisor tok kontakt med Tilsynsrådet om hva som var endelig disponering. Som nevnt besvarte ikke Tilsynsrådet henvendelsen.

Det er heller ikke riktig at ”S skriftlig og muntlig for nemnden 29. mars 2011 hevdet at han anså ..., og at han dermed hadde rett til pengene”. Det korrekte er at S ikke visste hvordan beløpet endelig skulle disponeres, og tok heller ikke standpunkt til dette ved overføringen. Beløpet ble heller ikke disponert fra den private kontoen.

ES har nedlagt slik påstand:

1. Advokatbevillingsnemndas vedtak av 10. mai 2011 i sak nr 10/1593 kjennes ugyldig.
2. ES’ advokatbevilling tilbakekalles ikke.
3. Staten betaler ES’ sakskostnader.

Staten v/Advokatbevillingsnemnden har i korthet anført:

Advokatbevillingsnemndens vedtak av 10. mai 2011 er gyldig. Retten skal vurdere vedtaket i forhold til situasjonen på vedtakstidspunktet.

S har anført ulike saksbehandlingsfeil og sågar straffbare forhold i Tilsynsrådet, og da primært knyttet til spørsmålet om S’ e-post av 14. desember 2010 med vedlegg ble forelagt styret ved behandlingen av saken 16. desember 2010. Videre er det anført feil faktum.

Det bestrides at det verken foreligger saksbehandlingsfeil eller forfalskning av protokoll fra møtet 16. desember 2010. Det vises til det som sies om Tilsynsrådets saksbehandling i Advokatbevillingsnemndens vedtak og vitneforklaringene fra seniorrådgiver Dag Eriksen og styreleder/advokat Christian Bruusgaard. Begge har redegjort for saksbehandlingen for Tilsynsrådet, herunder at vedleggene til e-posten av 14. desember 2010 var en del av saksdokumentene i møtet 16. desember 2010. Bruusgaard har på det sterkeste avvist påstanden om forfalsket protokoll. Både Bruusgaard og Eriksen har forklart at e-posten med vedlegg ved en forglemmelse ikke ble innarbeidet i utkastet til protokoll fra møtet 16. desember 2010. Forholdet ble imidlertid rettet opp før styret undertegnet protokollen fra møtet.

Uansett vil eventuelle saksbehandlingsfeil her være uten betydning for vedtakets gyldighet siden Tilsynsrådet ikke fatter vedtak, men bare avgir en innstilling til nemnden.

For så vidt gjelder anførslene om feil faktum i Tilsynsrådets innstilling, anføres det samme. De faktafeil som anføres har uansett ikke virket inn på vedtakets innhold, jf prinsippet i forvaltningsloven § 41.

Staten bestrider at det var noen feil ved saksbehandlingen for Advokatbevillingsnemnden. S har fått fullt innsyn i det faktiske grunnlaget som vedtaket er basert på, med unntak av egeninnberettet klientansvar pr 31. desember i perioden 2005-2010. I og med at dette er dokumenter som stammer fra S selv, er kontradiksjon ikke aktuelt. S har også fått innsyn i Tilsynsrådets vurderinger i saksfremlegget til Advokatbevillingsnemnden.

For øvrig kan ikke staten se at det hefter feil ved saksbehandlingen eller feil faktum ved vedtaket fra nemnden. Uansett har slike feil ikke virket inn på vedtakets innhold.

Staten anfører at bevisføringen i retten har bekreftet at nemndas avgjørelsesgrunnlag var korrekt og dekkende. Det er på det rene at S selv overførte kr 831 784 fra klientkonto til en konto i eget navn som ikke inngikk i regnskapet for advokatvirksomheten, og uten at han hadde rett til pengene. Det er irrelevant om beløpet teknisk sett representerte underdekning på klientkonto. Reglene om condictio indebiti og foreldelse er også irrelevant og de gir uansett ikke S rettsgrunnlag til å beholde pengene. S’ forståelse av advokatforskriften § 3a-3 er heller ikke korrekt. Bestemmelsen kan ikke forstås slik at den pålegger ham å ta beløpet ut fra klientkonto når han ikke hadde tilsvarende klientgjeld.

Feilutbetalingen skulle ha vært oppdaget av S på et tidligere tidspunkt. Det vises til at advokater har plikt til å holde oversikt over klientbankkonto selv om regnskapsførselen overlates til andre. Videre er det irrelevant for saken om håndteringen av beløpet skyldes bevisst uredelighet fra S’ side. Uavhengig av spørsmålet om bevisst uredelighet fra S’ side, innebærer håndteringen av det feilutbetalte beløpet og manglende oversikt over egne regnskaper i seg selv at S mangler den tillit som er nødvendig i yrket, jf domstolloven § 230 første ledd nr 1.

Staten finner at de kritikkverdige forholdene samlet sett nødvendiggjør tilbakekall av bevillingen i medhold av domstolloven § 230 første ledd nr 1 og 3.

For det tilfellet at retten kommer til at Advokatbevillingsnemndens vedtak er ugyldig, anføres det at punkt 2 i S’ påstand må avvises. Påstanden innebærer at retten skal avsi realitetsdom for at bevillingen ikke tilbakekalles, noe staten anfører at det ikke er adgang til.

Staten v/Advokatbevillingsnemnden har nedlagt slik påstand:

Prinsipalt: Staten v/Advokatbevillingsnemnden frifinnes.
Subsidiært: Saksøkerens påstand punkt 2 avvises.
I begge tilfeller: Staten v/Advokatbevillingsnemnden- tilkjennes sakskostnader.

Retten finner det klart at søksmålet ikke kan føre frem, og bemerker:

Advokatbevillingsnemnden har 23. mai 2011 truffet vedtak om at advokatbevillingen skal tilbakekalles i medhold av domstolloven § 230 første ledd nr 1 og 3. Grunnlaget for tilbakekallet var primært at advokat S overførte betydelige klientmidler til sin private konto uten å ha rett til pengene.

Det er dette vedtaket – og ikke Tilsynsrådets innstilling til Advokatbevillingsnemnden – som er gjenstand for prøving i denne saken. Retten kan prøve alle sider ved nemndens vedtak, jf domstolloven § 230 første ledd, og rettens vurdering må ta utgangspunkt i situasjonen på vedtakstidspunktet.

Vilkåret for tilbakekall av en advokatbevilling etter domstolloven § 230 første ledd nr 1 er at vedkommende advokat

gjør seg skyldig i forhold som gjør vedkommende uskikket eller uverdig til å drive advokatvirksomhet, eller som gjør at vedkommende mister den tillit som er nødvendig i yrket.

Etter domstolloven § 230 første ledd nr 3 er vilkåret for tilbakekall at vedkommende advokat

forsømmer sine plikter etter bestemmelser gitt i medhold av § 224 tredje ledd eller § 225 sjette ledd, herunder å gi adgang til kontroll.

Retten bemerker at domstolloven § 230 første ledd nr 1 har form av en generalklausul hvor det avgjørende ved vurderingen er om advokaten har utvist en opptreden som representerer et vesentlig avvik fra akseptabel advokatadferd. Terskelen for å anvende bestemmelsen er høy, jf Rt-2006-1435 avsnitt 30 med videre henvisning til lovens forarbeider. På den annen side krever loven ikke at det skal foreligge straffbart forhold fra advokatens side. I den grad det påberopes straffbart eller sterkt klanderverdig forhold som grunnlag for tilbakekallet, må imidlertid beviskravet skjerpes, jf RG-2007-1582.

Foranledighet av S’ anførsler om saksbehandlingsfeil og feil i faktum ved Tilsynsrådets behandling av saken i desember 2010, bemerker retten at eventuelle saksbehandlingsfeil og feil i faktum vil være uten betydning for vedtakets gyldighet fordi Tilsynsrådet ikke fatter vedtak, men bare avgir en innstilling til nemnden. Uansett har ikke eventuelle saksbehandlingsfeil eller feil i faktum virket inn vedtakets innhold, jf forvaltningsloven § 41.

Det er heller ikke grunnlag for anførselen om at protokollen fra Tilsynsrådets møte 16. desember 2010 er forfalsket. Seniorrådgiver Dag Eriksen og styreleder/advokat Christian Bruusgaard har redegjort for saksbehandlingen for Tilsynsrådet, herunder at vedleggene til e-posten av 14. desember 2010 var en del av saksdokumentene i møtet 16. desember 2010. Både Bruusgaard og Eriksen har forklart at e-posten med vedlegg ved en forglemmelse ikke ble innarbeidet i utkastet til protokoll fra møtet 16. desember 2010. Forholdet ble imidlertid rettet opp før styret undertegnet protokollen fra møtet.

Retten kan heller ikke se at det er begått saksbehandlingsfeil i Advokatbevillingsnemnden i form av brudd på reglene i forvaltningsloven §§ 6, 16, 17, 18 og § 18c. Uansett vil ingen av de påropte feil ha virket inn bestemmende på vedtakets innhold og derfor under ingen omstendighet vil lede til ugyldighet etter forvaltningsloven § 41.

Retten kan heller ikke se at det er grunnlag for anførslene om rettsanvendelsesfeil og feil faktum i Advokatbevillingsnemnden.

Retten finner det klart at det var riktig å tilbakekalle advokatbevillingen. Det er således ikke grunnlag for å kjenne Advokatbevillingsnemndens vedtak ugyldig.

Bevisføringen har bekreftet at nemndens avgjørelsesgrunnlag var korrekt og dekkende. Det sentrale og mest alvorlige forholdet var at S i 2009 overførte kr 831 784 fra klientkonto til en konto i eget navn som ikke inngikk i regnskapet for hans advokatvirksomhet, og uten at han hadde rett til pengene. Det er på det rene at S i 2009 betraktet det feilutbetalte beløpet som sine egne penger, jf vitneforklaringen fra revisor BGJ. Revisor J valgte også å fratre som S’ revisor etter at han i 2009 hadde oppdaget at pengene var ført ut av klientregnskapet uten rettslig grunnlag for transaksjonen.

Retten kan ikke se at spørsmålet om hvorvidt beløpet teknisk sett representerte en underdekning på klientkonto, er relevant. Det avgjørende er at han overførte beløpet til en konto i eget navn uten at han var berettiget til pengene.

På samme måte blir reglene om condictio indebiti og foreldelse uten relevans i denne saken. Dersom man legger til grunn at If hadde tapt sin rett til å få beløpet tilbakebetalt, vil ikke det gi noe rettsgrunnlag for S til å beholde beløpet.

Retten er videre enig med staten i at feilutbetalingen skulle ha vært oppdaget på et langt tidligere tidspunkt. S har anført at han først i 2009 ble klar over feilutbetalingen. Det er – slik denne saken ligger an – ikke nødvendig for retten å ta stilling til om han var klar over feilutbetalingen i 2005. For retten er det tilstrekkelig å vise til at advokater har en plikt til å holde oversikt over klientkonto, selv om man velger å overlate regnskapsførselen til kontorpersonalet. Denne plikten er ikke ivaretatt på en betryggende måte i denne saken, og gjør i seg selv at det kan stilles spørsmål ved hans skikkethet som advokat.

S har videre anført at advokatforskriften §3a-3 påla ham å ta ut beløpet fra klientkonto når han ikke hadde tilsvarende klientgjeld. Retten er uenig i denne forståelsen av bestemmelsen.

Retten nevner avslutningsvis at vedtaket om tilbakekall er i samsvar med praksis fra Advokatbevillingsnemnda når det gjelder urettmessig uttak av klientmidler. Vedtaket er også i samsvar med foreliggende rettspraksis.

Retten finner etter en samlet vurdering at S klart har gjort seg skyldig i forhold som gjør ham usikket til å utøve advokatvirksomhet. Han har videre mistet den tillit som er nødvendig for advokatyrket. Vilkårene for tilbakekall av advokatbevillingen etter domstolloven § 230 første ledd nr 1 er derfor oppfylt. Det er derfor ikke nødvendig for retten å vurdere forholdet til domstolloven § 230 første ledd nr 3.

Staten v/Advokatbevillingsnemnden blir etter dette å frifinne.

Sakskostnader

Staten v/Advokatbevillingsnemnden har vunnet saken og skal tilkjennes sakskostnader i samsvar med tvisteloven § 20-2 første og annet ledd. Det er ikke grunnlag for å anvende unntaksregelen i § 20-2 tredje ledd. Statens sakskostnader er opplyst å utgjøre kr 34 450. S har ikke hatt merknader til beløpet. Utgiftene finnes nødvendige for å få saken betryggende utført, jf § 20-5 første ledd.

DOMSSLUTNING

1. Staten v/Advokatbevillingsnemnden frifinnes.
2. ES betaler innen 2 uker fra dommens forkynnelse sakskostnader til staten v/Advokatbevillingsnemnden med 34 450 – trettifiretusenfirehundreogfemti – kroner.